Tilstandsrapport for høyere utdanning 2025

En mangfoldig sektor med høy grad av arbeidsdeling

På et overordnet nivå er norsk høyere utdanning kjennetegnet av en høy grad av arbeidsdeling mellom institusjonene. Tilstandsrapport for høyere utdanning 2022 grupperte institusjonene etter resultatene av en klyngeanalyse basert på en rekke indikatorer (HK-dir, 2022). Denne karakteriseringen av institusjonslandskapet er fortsatt relevant. Flertallet av de statlige institusjonene denne rapporten omfatter, er universiteter og høyskoler som har sitt faglige tyngdepunkt innenfor utdanninger rettet mot nøkkelyrker for velferdsstat- og kommune. Ved de fleste høyskoler og nyere universiteter går mellom 40 og 60 prosent av studentene på lærerutdanninger eller utdanninger innen helse- og sosialfag (Figur 4.7). De fleste av disse er flercampusinstitusjoner, og samlet har de et omfattende geografisk nedslagsfelt. Det er også en relativt klar geografisk arbeidsdeling mellom disse institusjonene.

De eldste universitetene har en helt annen profil, med vekt på vitenskapelige disipliner og forskning. Særlig UiO og UiB framstår som klassiske breddeuniversiteter, lite endret av sammenslåinger og strukturendringer som har preget sektoren siste to tiår. De to andre eldre universitetene har en annen profil enn UiO og UiB. Både UiT og NTNU er i dag flercampusinstitusjoner etter sammenslåing med ulike høyskoler. NTNU er i tillegg en spesialisert institusjon med det teknologifaglige tyngdepunktet. Breddeuniversitetene rekrutterer i stor grad fra hele landet.

I en tredje gruppe finner vi de faglig høyt spesialiserte institusjonene. Her finner vi både statlige og private institusjoner, og institusjonene dekker fagfelt som blant annet kunst, arkitektur, økonomi, miljø og helse. I likhet med breddeuniversitetene har de spesialiserte institusjonene i stor grad et nasjonalt nedslagsfelt.

De mange indikatorene og resultatområdene denne rapporten presenter, synliggjør disse skillelinjene mellom institusjonene. Det gjelder ikke bare hvilke fagfelt institusjonene tilbyr, men på de fleste områder. Høyskoler og nye universitet har flere fleksible studier og eldre studenter enn breddeuniversiteter og spesialiserte institusjoner, mens de har mindre utveksling og internasjonalt samarbeid. Undervisning på fremmedspråk har en viss utbredelse på breddeuniversitetene, men et langt lavere omfang på de profesjonsrettede institusjonene. Forskjellen er også stor for indikatorer som måler omfang av forskning, som doktorgradsutdanning, publisering og ekstern forskningsfinansiering. Skillelinjene skal likevel ikke vektlegges for mye, og noen institusjoner representerer i mange tilfeller en mellomposisjon. Til sammen representer disse tre gruppene av institusjoner like fullt en mangfoldig sektor med en relativt tydelig arbeidsdeling med tanke på både geografi, fagfelt og utdanningstyper. Et annet spørsmål er eventuell arbeidsdeling innad i de ulike gruppene av institusjoner, knyttet til bestemte utdanninger som eksempelvis lærerutdanning, helseutdanninger osv. For å vurdere arbeidsdeling på slike nivå trengs mer detaljerte statistikk og andre undersøkelser enn det denne rapporten rommer.

Private institusjoner i vekst

De siste ti årene har private institusjoner vokst mer enn statlige i relative tall. Særlig kraftig er veksten ved HK, som økte fra 5 900 studenter i 2015 til 14 600 i 2024. Veksten ved HK er et eksempel på hvordan digitalisering og økte innslag av fleksibel utdanning endrer institusjonslandskapet. Mye av veksten ved HK er knyttet til nettstudier.

I likhet med BI har HK det faglige tyngdepunktet innenfor økonomi og administrasjon, og i 2024 var hadde private institusjoner flere studenter på dette fagområdet enn de statlige. Det blir derfor stadig viktigere å se private og statlige institusjoner i sammenheng i arbeidet for en best mulig dimensjonering av det samlede utdanningstilbudet. På andre fagfelt er det private tilbudet mer begrenset. Holder vi økonomiske og administrative utdanninger utenom, har de private institusjonene 8 prosent av studentene. Av alle registrerte studenter i 2024 hadde private institusjoner 16 prosent, en økning fra 14 prosent i 2015.

Også andre private institusjoner har hatt betydelig vekst de siste årene. Innenfor helsefaglige utdanninger er VID en betydelig nasjonal aktør med oppunder 6 000 studenter i 2024. I 2015 hadde institusjonen om lag 4 000 studenter. Også NLA har hatt sterk vekst, og passerte 3 000 studenter i 2024.

Når vi ser på studentenes opptaksgrunnlag, observerer vi at de private institusjonene gjennomgående har lavere karakterpoeng enn studentene ved de statlige institusjoner. Vi kan imidlertid ikke fastslå hva dette er et uttrykk for.

Flere tatt opp i 2024 – stabilt for grunnutdanningene, mastergrad vokser

I 2024 ble 62 500 studenter tatt opp til grunnutdanninger.^[1] Det var en nokså liten økning fra 2015, da i overkant av 60 000 studenter ble tatt opp til grunnutdanninger. Antallet opptatte i 2024 var derimot betydelig lavere enn i rekordårene under Covid-19-pandemien. Veksten de siste ti år har primært funnet sted innenfor nettstudier, og i stor grad ved private institusjoner.

Mens økningen i opptak til bachelornivå og andre grunnutdanninger har vært beskjeden siste ti år, har opptaket til toårige masterutdanninger økt kraftig. I 2015 ble noe mer enn 13 000 studenter tatt opp til toårige mastere. I 2024 var tallet nesten 20 000, en økning på nesten 50 prosent. Til sammenlikning økte opptaket til grunnutdanninger med bare 4 prosent i samme periode. Opptaket til erfaringsbaserte mastere var marginalt lavere i 2024 enn i 2015.

Sterkest vekst i økonomisk-administrative fag og informasjons- og datateknologi

I opptaket til grunnutdanningene i 2024 ble en flerårig trend brutt. Opptaket til lærerutdanningene sank betydelig fra 2020 til 2023, men i 2024 ble det tatt opp noen flere studenter til lærerutdanning enn året før. Også helse- og sosialfag økte i 2024 etter nedgang året før. Begge deler må ses i sammenheng med endrede opptakskrav i 2024.

I fordelingen mellom de store fagfeltene er det enkelte trekk som peker seg ut i et tiårs perspektiv. Humanistiske og estetiske fag har hatt betydelig nedgang i siste tiårsperiode. Særlig stor har nedgangen vært ved breddeuniversitetene UiO og UiB. For dette fagfeltet er det også verdt å merke seg at det har mange godt voksne studenter og stort innslag av nettstudier og ikke-gradsgivende utdanninger.

Størst vekst de siste ti årene har fagfeltet økonomi og administrasjon, framfor alt ved private institusjoner. Nest høyest vekst har naturvitenskap og tekniske fag. Veksten innen sistnevnte fagfeltet har i all hovedsak skjedd på utdanninger i informasjons- og datateknologi. På masterutdanninger har det vært en særlig stor økning på helse-, sosial og idrettsfag.

Flere tar nettutdanning – noen få institusjoner dominerer

De siste ti årene har andelen studenter på fleksible studieprogram økt fra 24 prosent i 2015 til 28 prosent i 2024. Utdanningene er fleksible ved at de er deltidsstudier og/eller har nettbasert eller desentralisert^[2] undervisning. Etter denne inndelingen er de fleste studier fleksible i kraft av at de er deltidsstudier. Det er imidlertid økende innslag av nettstudier som ligger bak veksten i antall studenter på fleksible utdanninger de siste årene. Andelen studenter registrert på programmer med nettbasert undervisning har steget fra 4 til 10 prosent i fra 2015 til 2024.

Andelen studenter på fleksible programmer øker jo færre studiepoeng programmet omfatter. Av studenter på ikke-gradsgivende programmer følger det store flertallet av studenter i 2024 en form for fleksible studier. For gradsgivende programmer er andelen langt lavere, men det er forskjeller mellom fagfelt og institusjoner.

Blant institusjonene med høyest andel fleksible studenter i gradsutdanninger er det mange høgskoler og nyere universiteter med relativt få studenter. Geografisk er de ofte plassert i mindre byer og tettsteder. HVO har høyest andel med 39 prosent, mens også INN, VID og NU har over 30 prosent av gradsstudentene i fleksible studieprogram.

Av studenter tatt opp på grunnutdanninger begynte 5,5 prosent på nettstudier i 2024, mot 3,3 prosent i 2019. HK er den klart største aktøren innenfor nettstudier. Samlet sett er 23 prosent av HKs gradsstudenter tatt opp på fleksible program. Av alle studenter på nettbaserte grunnutdanninger i 2024 studerte mer enn 40 prosent ved HK. Nest flest studenter på slike utdanninger hadde UiT med 14 prosent. Videre er det verd å merke seg at HVO som sto for kun 1 prosent av opptaket til grunnutdanninger i 2024, tok opp nesten 10 prosent av alle studenter på nettbaserte grunnutdanninger. For HK har nettstudiene representert en betydelig del av den sterke studentveksten de siste årene, og for HVO har nettstudentene bidratt til å snu nedgang i studenttallet.

Europeisering av utveksling og samarbeid

Veksten i utvekslingen til Norge fortsatte i 2024. Antallet studenter på utveksling til Norge er nå 44 prosent høyere enn for ti år siden, og antallet studenter på utveksling fra Norge er 36 prosent høyere. Til sammenligning har den samlede studentpopulasjonen økt med 15 prosent i perioden.

Som tidligere kommer det store flertallet (85 prosent i 2024) fra Europa. Tyskland er det store senderlandet, med i overkant av 2 300 utvekslingsstudenter i 2024. Hver femte utvekslingsstudent i Norge kommer fra Tyskland.

Antall studenter som reiste på utveksling fra Norge i 2024 var omtrent det samme som i 2023. Det er fortsatt stor forskjell mellom fagområder og dermed institusjoner i omfanget av utveksling. Flere reiser på utveksling i disiplinutdanninger enn i rammeplanstyre profesjonsutdanninger. Som tidligere år er NHH den enkeltinstitusjonen som peker seg mest ut. Her hadde 60 prosent av uteksaminerte studenter i 2024 vært på utveksling i løpet av studiene. Andelen for alle uteksaminerte studenter samlet var 17 prosent. Legger vi til norske studenter som tar gradsutdanning i utlandet, vil andelen studenter med utenlandsk studieerfaring øke ytterligere.

Som før covid-19-pandemien er Australia landet med klart flest norske utvekslingsstudenter. USA har historisk vært et viktig land for norske utvekslingsstudenter, og var det mest populære landet for ti år siden. Sammenliknet med 2015 var antall utvekslingsstudenter i USA halvert i 2024. De siste ti årene har utvekslingen til land i EU/EØS mer enn doblet seg, mens utvekslingen til prioriterte land utenfor Europa har en nedgang på 24 prosent.

Innføringen av studieavgift for studenter med statsborgerskap fra land utenfor EU/EØS eller Sveits har ført til stor nedgang i internasjonale studenter fra disse landene. En større andel av de internasjonale gradsstudentene kommer nå fra europeiske land.

Siden 2016 har det vært en årlig nedgang i antallet nordmenn som tar en grad i utlandet, og utviklingen fortsetter i 2024. Nedgangen har vært på totalt 22 prosent i tiårsperioden. En vesentlig årsak til endringen er reduksjonen i antallet nordmenn som studerer i Storbritannia. Som tidligere er det helse- og sosialfag som dominerer utdanningene norske studenter tar i utlandet. Én av fem nordmenn studerer medisin. Andre populære helseutdanninger inkluderer psykologi, veterinærmedisin, odontologi og fysioterapi.

Gjennomføring – både nedgang og oppgang i 2024

For andre år på rad er det i 2024 en nedgang i antallet studenter som gjennomfører bachelorgrad på normert tid. Nedgangen kommer etter en lang periode med økt gjennomføring. Andelen som har gjennomført på normert tid i 2024, er 53 prosent, mot 57 prosent i 2022. Kullene som ble uteksaminert i 2024 og 2023 hadde begge oppstart under covid-19-pandemien, og disse kullene er de største opptakskullene som noen gang er registrert på bachelornivå.

For femårige mastergrader var gjennomføringen i 2024 derimot høyere enn noen gang tidligere, med 55 prosent. Også for toårige mastergrader var gjennomføringen på normert tid i 2024 den høyeste som har blitt registrert. Blant de store institusjonene er det særlig ved OsloMet, NTNU, og UiO at andelen som gjennomfører en 2-årig mastergrad på normert tid har steget det siste året.

Ser vi på enkeltutdanninger er det en bemerkelsesverdig bedring i gjennomføringen for bachelorutdanninger i informasjons- og datateknologi. Her var utgangspunktet for ti år siden riktignok lavt, kun 29 prosent gjennomførte på normert tid i 2015. I 2024 var andelen steget til 50 prosent, nær gjennomsnittet for bachelorutdanninger samlet. Som nevnt ovenfor, har antallet studenter i denne utdanningen økt kraftig i samme periode.

Rekordmange doktorgrader i 2024

Antall avlagte doktorgrader økte kraftig i 2024. Denne økningen var forventet med tanke på at mange ph.d.-kandidater søkte forlengelse under covid-19-pandemien. De økte opptakstallene til doktorgradsutdanningen i årene fram mot 2018 tilsa også at tallene på avlagte grader ville øke. Under pandemien var 2021 et historisk toppår for opptak til doktorgradsutdanning, mens tallene har sunket siden. I 2023^[3] var antallet nye doktorgradsavtaler det laveste siden 2016, med de konsekvenser det har for antall avlagte doktorgrader i årene framover.

Flertallet av doktorgrader avlegges ved de forskningstunge og disiplinrettede institusjonene. UiO og NTNU stod for mer enn halvparten av alle doktorgrader. Om vi inkluderer UiB, hadde de tre institusjonene to tredeler av alle avlagte doktorgrader i 2024. Dette er likevel en lavere andel enn for ti år siden. I 2015 stod de tre institusjonene for tre av fire avlagte doktorgrader.

Medisin- og helsefag har i hele tiårsperioden hatt høyeste antall avlagte doktorgrader, mens teknologi har hatt den sterkeste veksten. Her er antall avlagte grader mer enn fordoblet siden 2015.

Publisering - endrede insentiver, men publisering omtrent som før

Omfanget av publiseringspoeng inngår ikke lenger i finansieringsmodellen som fordeler midler mellom institusjonene. Universiteter og høyskoler har dermed ikke direkte økonomiske insentiver for å produsere et høyere antall publiseringspoeng. For den enkelte forsker vil publisering fortsatt være viktig for karriereutvikling, men insentivet for publisering vil ikke nødvendigvis være knyttet til flest mulig publiseringspoeng. De siste ti årene har tallet på publiseringspoeng per faglig årsverk vært nokså stabilt. Det steg noe fra 2015 fram mot et foreløpig toppår i 2021, mens de siste tre årene har det vært omtrent på nivå med årene før covid-19-pandemien. Det kan ta noe tid før eventuelle endringer i publiseringspraksis kan avleses i statistikk, så det er viktig å følge dette framover.

Forskjellene mellom institusjoner følger langt på vei de hovedskillelinjene vi beskrev innledningsvis. De forskningstunge breddeinstitusjonene og mindre, spesialiserte institusjoner publiserer mest.

Finansiering – svakt synkende inntekter

Fra 2015 til 2021 vokste universitetenes og høyskolenes inntekter sammenhengende, også i prisjusterte beløp. I hvert av de tre siste årene siden 2021 har inntektene vært svakt synkende målt i prisjusterte verdier. Statstilskuddet utgjorde i 2024 74 prosent av alle sektorens inntekter. For statlige institusjoner samlet var andelen 77 prosent og for private 43 prosent.

Det er stor forskjell mellom institusjonene i hvor store inntekter de mottar fra eksterne konkurransebaserte finansieringskilder som Forskningsrådet og Horisont Europa. NMBU, UiO, NTNU og UiB mottok om lag 70 prosent av sektorens regnskapsførte inntekter fra Forskningsrådet i 2024. NHH, UiS og UiT utgjør et midtsjikt her som for flere andre indikatorer.

Omfanget av forskningsmidler universiteter og høyskoler mottar fra EU gjennom Horisont Europa, har økt de siste årene. Prisjustert til 2024-verdier er omfanget omtrent doblet siden 2018. Institusjonene som mottar mest fra Forskningsrådet, dominerer enda mer her.

Færre årsverk – flere studiepoeng

Som følge av redusert finansiering ble en langvarig vekst i antall årsverk ved universiteter og høyskoler brutt i 2023 og snudd til nedgang i 2024. Statlige institusjoner hadde en nedgang på 2,6 prosent i antall årsverk, mens det for de private var omtrent uendret fra året før.

Statlige institusjoner utførte i 2024 4 prosent færre faglige årsverk enn i 2022. Nedgangen var noe større for faglige enn for administrative årsverk. Dermed gikk de faglige årsverkenes andel av totalen ned fra 63 prosent i 2022 til 62 prosent i 2024. Også for de private institusjonene gikk tallet på faglige årsverk noe ned i 2024.

Breddeuniversitetene og spesialiserte institusjoner med særlig krevende infrastruktur har lavest andel faglige årsverk blant de statlige, mens høyskoler og nye universiteter har en høyere andel.

Reduksjonen i antall årsverk kombinert med økte studenttall kan være med å forklare at antall studiepoeng per faglig årsverk økte noe i 2024 sammenliknet med de to foregående årene. Over tid har likevel studiepoeng per faglig årsverk gått noe ned. For noen institusjoner, som INN, har dette vært et eksplisitt mål i arbeidet med å endre tyngdepunktet mellom kjerneoppgavene utdanning og forskning. For andre institusjoner er det naturlig å se nedgangen som resultat av synkende studenttall samtidig som fagstaben utvides.