Les rapporten

Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse utgir hvert år Tilstandsrapport for høyere utdanning på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Rapporten er en del av grunnlaget for departementets etatsstyring av statlige universiteter og høyskoler, for dialogen med de private institusjonene, og skal gi et grunnlag for departementets budsjettarbeid og politikkutvikling. Rapporten tegner et øyeblikksbilde av tilstanden i høyere utdanning, og viser trender og utviklingstrekk som er relevante for en større målgruppe.

Med bakgrunn i en rekke ulike kilder presenterer Tilstandsrapporten statistikk og analyser om utdanning og forskning, og om institusjonenes menneskelige og økonomiske ressurser. En viktig del av rapporten er det digitale vedlegget med detaljert statistikk i tidsserier. Den viktigste kilden for rapporten er HK-dirs Database for statistikk om høyere utdanning (DBH). Øvrige data er levert av Statistisk sentralbyrå, Forskningsrådet, NOKUT, NIFU og Sikt.

I årets rapport har vi utnyttet det digitale publiseringsformatet ytterligere. For å gjøre innholdet lettere tilgjengelig for brukerne av rapporten, formidler vi mer statistikk enn tidligere i form av figurer. Vi har også knyttet rapportens innhold og vedleggsmaterialet tettere sammen, ved å samle relevante lenker under hvert kapittel. Utover dette har vi justert noe i utvalg av temaer vi omtaler for å konsentrere rapporten mer om de viktigste områdene. Alt i alt mener vi at Tilstandsrapporten med disse grepene blir en enda bedre kilde til kunnskap om status og utviklingstrekk i norsk høyere utdanning.

Forord

En mangfoldig sektor med høy grad av arbeidsdeling

På et overordnet nivå er norsk høyere utdanning kjennetegnet av en høy grad av arbeidsdeling mellom institusjonene. Tilstandsrapport for høyere utdanning 2022 grupperte institusjonene etter resultatene av en klyngeanalyse basert på en rekke indikatorer (HK-dir, 2022). Denne karakteriseringen av institusjonslandskapet er fortsatt relevant. Flertallet av de statlige institusjonene denne rapporten omfatter, er universiteter og høyskoler som har sitt faglige tyngdepunkt innenfor utdanninger rettet mot nøkkelyrker for velferdsstat- og kommune. Ved de fleste høyskoler og nyere universiteter går mellom 40 og 60 prosent av studentene på lærerutdanninger eller utdanninger innen helse- og sosialfag (Figur 4.7). De fleste av disse er flercampusinstitusjoner, og samlet har de et omfattende geografisk nedslagsfelt. Det er også en relativt klar geografisk arbeidsdeling mellom disse institusjonene.

De eldste universitetene har en helt annen profil, med vekt på vitenskapelige disipliner og forskning. Særlig UiO og UiB framstår som klassiske breddeuniversiteter, lite endret av sammenslåinger og strukturendringer som har preget sektoren siste to tiår. De to andre eldre universitetene har en annen profil enn UiO og UiB. Både UiT og NTNU er i dag flercampusinstitusjoner etter sammenslåing med ulike høyskoler. NTNU er i tillegg en spesialisert institusjon med det teknologifaglige tyngdepunktet. Breddeuniversitetene rekrutterer i stor grad fra hele landet.

I en tredje gruppe finner vi de faglig høyt spesialiserte institusjonene. Her finner vi både statlige og private institusjoner, og institusjonene dekker fagfelt som blant annet kunst, arkitektur, økonomi, miljø og helse. I likhet med breddeuniversitetene har de spesialiserte institusjonene i stor grad et nasjonalt nedslagsfelt.

De mange indikatorene og resultatområdene denne rapporten presenter, synliggjør disse skillelinjene mellom institusjonene. Det gjelder ikke bare hvilke fagfelt institusjonene tilbyr, men på de fleste områder. Høyskoler og nye universitet har flere fleksible studier og eldre studenter enn breddeuniversiteter og spesialiserte institusjoner, mens de har mindre utveksling og internasjonalt samarbeid. Undervisning på fremmedspråk har en viss utbredelse på breddeuniversitetene, men et langt lavere omfang på de profesjonsrettede institusjonene. Forskjellen er også stor for indikatorer som måler omfang av forskning, som doktorgradsutdanning, publisering og ekstern forskningsfinansiering. Skillelinjene skal likevel ikke vektlegges for mye, og noen institusjoner representerer i mange tilfeller en mellomposisjon. Til sammen representer disse tre gruppene av institusjoner like fullt en mangfoldig sektor med en relativt tydelig arbeidsdeling med tanke på både geografi, fagfelt og utdanningstyper. Et annet spørsmål er eventuell arbeidsdeling innad i de ulike gruppene av institusjoner, knyttet til bestemte utdanninger som eksempelvis lærerutdanning, helseutdanninger osv. For å vurdere arbeidsdeling på slike nivå trengs mer detaljerte statistikk og andre undersøkelser enn det denne rapporten rommer.

De siste ti årene har private institusjoner vokst mer enn statlige i relative tall. Særlig kraftig er veksten ved HK, som økte fra 5 900 studenter i 2015 til 14 600 i 2024. Veksten ved HK er et eksempel på hvordan digitalisering og økte innslag av fleksibel utdanning endrer institusjonslandskapet. Mye av veksten ved HK er knyttet til nettstudier.

I likhet med BI har HK det faglige tyngdepunktet innenfor økonomi og administrasjon, og i 2024 var hadde private institusjoner flere studenter på dette fagområdet enn de statlige. Det blir derfor stadig viktigere å se private og statlige institusjoner i sammenheng i arbeidet for en best mulig dimensjonering av det samlede utdanningstilbudet. På andre fagfelt er det private tilbudet mer begrenset. Holder vi økonomiske og administrative utdanninger utenom, har de private institusjonene 8 prosent av studentene. Av alle registrerte studenter i 2024 hadde private institusjoner 16 prosent, en økning fra 14 prosent i 2015.

Også andre private institusjoner har hatt betydelig vekst de siste årene. Innenfor helsefaglige utdanninger er VID en betydelig nasjonal aktør med oppunder 6 000 studenter i 2024. I 2015 hadde institusjonen om lag 4 000 studenter. Også NLA har hatt sterk vekst, og passerte 3 000 studenter i 2024.

Når vi ser på studentenes opptaksgrunnlag, observerer vi at de private institusjonene gjennomgående har lavere karakterpoeng enn studentene ved de statlige institusjoner. Vi kan imidlertid ikke fastslå hva dette er et uttrykk for.

Flere tatt opp i 2024 – stabilt for grunnutdanningene, mastergrad vokser

I 2024 ble 62 500 studenter tatt opp til grunnutdanninger.

 Det var en nokså liten økning fra 2015, da i overkant av 60 000 studenter ble tatt opp til grunnutdanninger. Antallet opptatte i 2024 var derimot betydelig lavere enn i rekordårene under Covid-19-pandemien. Veksten de siste ti år har primært funnet sted innenfor nettstudier, og i stor grad ved private institusjoner.

Mens økningen i opptak til bachelornivå og andre grunnutdanninger har vært beskjeden siste ti år, har opptaket til toårige masterutdanninger økt kraftig. I 2015 ble noe mer enn 13 000 studenter tatt opp til toårige mastere. I 2024 var tallet nesten 20 000, en økning på nesten 50 prosent. Til sammenlikning økte opptaket til grunnutdanninger med bare 4 prosent i samme periode. Opptaket til erfaringsbaserte mastere var marginalt lavere i 2024 enn i 2015.

Sterkest vekst i økonomisk-administrative fag og informasjons- og datateknologi

I opptaket til grunnutdanningene i 2024 ble en flerårig trend brutt. Opptaket til lærerutdanningene sank betydelig fra 2020 til 2023, men i 2024 ble det tatt opp noen flere studenter til lærerutdanning enn året før. Også helse- og sosialfag økte i 2024 etter nedgang året før. Begge deler må ses i sammenheng med endrede opptakskrav i 2024.

I fordelingen mellom de store fagfeltene er det enkelte trekk som peker seg ut i et tiårs perspektiv. Humanistiske og estetiske fag har hatt betydelig nedgang i siste tiårsperiode. Særlig stor har nedgangen vært ved breddeuniversitetene UiO og UiB. For dette fagfeltet er det også verdt å merke seg at det har mange godt voksne studenter og stort innslag av nettstudier og ikke-gradsgivende utdanninger.

Størst vekst de siste ti årene har fagfeltet økonomi og administrasjon, framfor alt ved private institusjoner. Nest høyest vekst har naturvitenskap og tekniske fag. Veksten innen sistnevnte fagfeltet har i all hovedsak skjedd på utdanninger i informasjons- og datateknologi. På masterutdanninger har det vært en særlig stor økning på helse-, sosial og idrettsfag.

Flere tar nettutdanning – noen få institusjoner dominerer

De siste ti årene har andelen studenter på fleksible studieprogram økt fra 24 prosent i 2015 til 28 prosent i 2024. Utdanningene er fleksible ved at de er deltidsstudier og/eller har nettbasert eller desentralisert

 undervisning. Etter denne inndelingen er de fleste studier fleksible i kraft av at de er deltidsstudier. Det er imidlertid økende innslag av nettstudier som ligger bak veksten i antall studenter på fleksible utdanninger de siste årene. Andelen studenter registrert på programmer med nettbasert undervisning har steget fra 4 til 10 prosent i fra 2015 til 2024.

Andelen studenter på fleksible programmer øker jo færre studiepoeng programmet omfatter. Av studenter på ikke-gradsgivende programmer følger det store flertallet av studenter i 2024 en form for fleksible studier. For gradsgivende programmer er andelen langt lavere, men det er forskjeller mellom fagfelt og institusjoner.

Blant institusjonene med høyest andel fleksible studenter i gradsutdanninger er det mange høgskoler og nyere universiteter med relativt få studenter. Geografisk er de ofte plassert i mindre byer og tettsteder. HVO har høyest andel med 39 prosent, mens også INN, VID og NU har over 30 prosent av gradsstudentene i fleksible studieprogram.

Av studenter tatt opp på grunnutdanninger begynte 5,5 prosent på nettstudier i 2024, mot 3,3 prosent i 2019. HK er den klart største aktøren innenfor nettstudier. Samlet sett er 23 prosent av HKs gradsstudenter tatt opp på fleksible program. Av alle studenter på nettbaserte grunnutdanninger i 2024 studerte mer enn 40 prosent ved HK. Nest flest studenter på slike utdanninger hadde UiT med 14 prosent. Videre er det verd å merke seg at HVO som sto for kun 1 prosent av opptaket til grunnutdanninger i 2024, tok opp nesten 10 prosent av alle studenter på nettbaserte grunnutdanninger. For HK har nettstudiene representert en betydelig del av den sterke studentveksten de siste årene, og for HVO har nettstudentene bidratt til å snu nedgang i studenttallet.

Veksten i utvekslingen til Norge fortsatte i 2024. Antallet studenter på utveksling til Norge er nå 44 prosent høyere enn for ti år siden, og antallet studenter på utveksling fra Norge er 36 prosent høyere. Til sammenligning har den samlede studentpopulasjonen økt med 15 prosent i perioden.

Som tidligere kommer det store flertallet (85 prosent i 2024) fra Europa. Tyskland er det store senderlandet, med i overkant av 2 300 utvekslingsstudenter i 2024. Hver femte utvekslingsstudent i Norge kommer fra Tyskland.

Antall studenter som reiste på utveksling fra Norge i 2024 var omtrent det samme som i 2023. Det er fortsatt stor forskjell mellom fagområder og dermed institusjoner i omfanget av utveksling. Flere reiser på utveksling i disiplinutdanninger enn i rammeplanstyre profesjonsutdanninger. Som tidligere år er NHH den enkeltinstitusjonen som peker seg mest ut. Her hadde 60 prosent av uteksaminerte studenter i 2024 vært på utveksling i løpet av studiene. Andelen for alle uteksaminerte studenter samlet var 17 prosent. Legger vi til norske studenter som tar gradsutdanning i utlandet, vil andelen studenter med utenlandsk studieerfaring øke ytterligere.

Som før covid-19-pandemien er Australia landet med klart flest norske utvekslingsstudenter. USA har historisk vært et viktig land for norske utvekslingsstudenter, og var det mest populære landet for ti år siden. Sammenliknet med 2015 var antall utvekslingsstudenter i USA halvert i 2024. De siste ti årene har utvekslingen til land i EU/EØS mer enn doblet seg, mens utvekslingen til prioriterte land utenfor Europa har en nedgang på 24 prosent.

Innføringen av studieavgift for studenter med statsborgerskap fra land utenfor EU/EØS eller Sveits har ført til stor nedgang i internasjonale studenter fra disse landene. En større andel av de internasjonale gradsstudentene kommer nå fra europeiske land.

Siden 2016 har det vært en årlig nedgang i antallet nordmenn som tar en grad i utlandet, og utviklingen fortsetter i 2024. Nedgangen har vært på totalt 22 prosent i tiårsperioden. En vesentlig årsak til endringen er reduksjonen i antallet nordmenn som studerer i Storbritannia. Som tidligere er det helse- og sosialfag som dominerer utdanningene norske studenter tar i utlandet. Én av fem nordmenn studerer medisin. Andre populære helseutdanninger inkluderer psykologi, veterinærmedisin, odontologi og fysioterapi.

Gjennomføring – både nedgang og oppgang i 2024

For andre år på rad er det i 2024 en nedgang i antallet studenter som gjennomfører bachelorgrad på normert tid. Nedgangen kommer etter en lang periode med økt gjennomføring. Andelen som har gjennomført på normert tid i 2024, er 53 prosent, mot 57 prosent i 2022. Kullene som ble uteksaminert i 2024 og 2023 hadde begge oppstart under covid-19-pandemien, og disse kullene er de største opptakskullene som noen gang er registrert på bachelornivå.

For femårige mastergrader var gjennomføringen i 2024 derimot høyere enn noen gang tidligere, med 55 prosent. Også for toårige mastergrader var gjennomføringen på normert tid i 2024 den høyeste som har blitt registrert. Blant de store institusjonene er det særlig ved OsloMet, NTNU, og UiO at andelen som gjennomfører en 2-årig mastergrad på normert tid har steget det siste året.

Ser vi på enkeltutdanninger er det en bemerkelsesverdig bedring i gjennomføringen for bachelorutdanninger i informasjons- og datateknologi. Her var utgangspunktet for ti år siden riktignok lavt, kun 29 prosent gjennomførte på normert tid i 2015. I 2024 var andelen steget til 50 prosent, nær gjennomsnittet for bachelorutdanninger samlet. Som nevnt ovenfor, har antallet studenter i denne utdanningen økt kraftig i samme periode.

Antall avlagte doktorgrader økte kraftig i 2024. Denne økningen var forventet med tanke på at mange ph.d.-kandidater søkte forlengelse under covid-19-pandemien. De økte opptakstallene til doktorgradsutdanningen i årene fram mot 2018 tilsa også at tallene på avlagte grader ville øke. Under pandemien var 2021 et historisk toppår for opptak til doktorgradsutdanning, mens tallene har sunket siden. I 2023

 var antallet nye doktorgradsavtaler det laveste siden 2016, med de konsekvenser det har for antall avlagte doktorgrader i årene framover.

Flertallet av doktorgrader avlegges ved de forskningstunge og disiplinrettede institusjonene. UiO og NTNU stod for mer enn halvparten av alle doktorgrader. Om vi inkluderer UiB, hadde de tre institusjonene to tredeler av alle avlagte doktorgrader i 2024. Dette er likevel en lavere andel enn for ti år siden. I 2015 stod de tre institusjonene for tre av fire avlagte doktorgrader.

Medisin- og helsefag har i hele tiårsperioden hatt høyeste antall avlagte doktorgrader, mens teknologi har hatt den sterkeste veksten. Her er antall avlagte grader mer enn fordoblet siden 2015.

Publisering - endrede insentiver, men publisering omtrent som før

Omfanget av publiseringspoeng inngår ikke lenger i finansieringsmodellen som fordeler midler mellom institusjonene. Universiteter og høyskoler har dermed ikke direkte økonomiske insentiver for å produsere et høyere antall publiseringspoeng. For den enkelte forsker vil publisering fortsatt være viktig for karriereutvikling, men insentivet for publisering vil ikke nødvendigvis være knyttet til flest mulig publiseringspoeng. De siste ti årene har tallet på publiseringspoeng per faglig årsverk vært nokså stabilt. Det steg noe fra 2015 fram mot et foreløpig toppår i 2021, mens de siste tre årene har det vært omtrent på nivå med årene før covid-19-pandemien. Det kan ta noe tid før eventuelle endringer i publiseringspraksis kan avleses i statistikk, så det er viktig å følge dette framover.

Forskjellene mellom institusjoner følger langt på vei de hovedskillelinjene vi beskrev innledningsvis. De forskningstunge breddeinstitusjonene og mindre, spesialiserte institusjoner publiserer mest.

Finansiering – svakt synkende inntekter

Fra 2015 til 2021 vokste universitetenes og høyskolenes inntekter sammenhengende, også i prisjusterte beløp. I hvert av de tre siste årene siden 2021 har inntektene vært svakt synkende målt i prisjusterte verdier. Statstilskuddet utgjorde i 2024 74 prosent av alle sektorens inntekter. For statlige institusjoner samlet var andelen 77 prosent og for private 43 prosent.

Det er stor forskjell mellom institusjonene i hvor store inntekter de mottar fra eksterne konkurransebaserte finansieringskilder som Forskningsrådet og Horisont Europa. NMBU, UiO, NTNU og UiB mottok om lag 70 prosent av sektorens regnskapsførte inntekter fra Forskningsrådet i 2024. NHH, UiS og UiT utgjør et midtsjikt her som for flere andre indikatorer.

Omfanget av forskningsmidler universiteter og høyskoler mottar fra EU gjennom Horisont Europa, har økt de siste årene. Prisjustert til 2024-verdier er omfanget omtrent doblet siden 2018. Institusjonene som mottar mest fra Forskningsrådet, dominerer enda mer her.

Som følge av redusert finansiering ble en langvarig vekst i antall årsverk ved universiteter og høyskoler brutt i 2023 og snudd til nedgang i 2024. Statlige institusjoner hadde en nedgang på 2,6 prosent i antall årsverk, mens det for de private var omtrent uendret fra året før.

Statlige institusjoner utførte i 2024 4 prosent færre faglige årsverk enn i 2022. Nedgangen var noe større for faglige enn for administrative årsverk. Dermed gikk de faglige årsverkenes andel av totalen ned fra 63 prosent i 2022 til 62 prosent i 2024. Også for de private institusjonene gikk tallet på faglige årsverk noe ned i 2024.

Breddeuniversitetene og spesialiserte institusjoner med særlig krevende infrastruktur har lavest andel faglige årsverk blant de statlige, mens høyskoler og nye universiteter har en høyere andel.

Reduksjonen i antall årsverk kombinert med økte studenttall kan være med å forklare at antall studiepoeng per faglig årsverk økte noe i 2024 sammenliknet med de to foregående årene. Over tid har likevel studiepoeng per faglig årsverk gått noe ned. For noen institusjoner, som INN, har dette vært et eksplisitt mål i arbeidet med å endre tyngdepunktet mellom kjerneoppgavene utdanning og forskning. For andre institusjoner er det naturlig å se nedgangen som resultat av synkende studenttall samtidig som fagstaben utvides.

Høyere utdanning i 2024 – trender og utviklingstrekk

Kapittelet viser statistikk om søkning til høyere utdanning gjennom Samordna opptak. Dette omfatter grunnutdanninger der opptaket er basert på videregående opplæring, i hovedsak bachelorutdanninger, integrerte masterprogrammer, 6-årige profesjonsutdanninger. I tillegg omfatter det årsstudium. Statistikken omfatter samlede søknadstall siste ti år og fordelingen på fagfelt. I tillegg vises hvordan søkningen til de ulike institusjonene har utviklet seg de siste årene.

Studieprogrammer der det kreves en grunnutdanning innen høyere utdanning i bunn, som masterprogrammer, har lokale opptak. Også noen grunnutdanninger, som studier med opptaksprøver og enkelte fleksible studier, har lokale opptak. Statistikken her omfatter både statlige og private institusjoner, men de to største private institusjonene, BI og HK, er ikke inkludert. Ingen av de to bruker Samordna opptak. Statistikk fra Samordna opptak gir derfor ikke helt komplett bilde på opptak til høyere utdanning.

Tallet på kvalifiserte førstevalgssøkere til Samordna opptak økte med 19 prosent fra 2015 til 2024 og med 4 prosent siste år (Figur 2.1).

Merknad: Antall førstevalgsøknader gjennom Samordna opptak, både totalt og kvalifiserte

Figur 2.1 Søkere 2015–2024, statlige og private institusjoner

Når vi ser hvordan søkertallene i Samordna opptak fordeler seg på fagfelt, er det viktig å være oppmerksom på begrensningene omtalt i innledningen ovenfor. En sammenlikning av kvalifiserte førstevalgssøkere til grunnutdanninger med tallet på opptatte studenter (Figur 3.4) avdekker noen store forskjeller. For det første reflekter det relativt lave tallet på søkere til økonomisk-administrative fag at de to store private tilbyderne BI og HK ikke er med i søknadsstatistikken. For det andre preges søknadsstatistikken av at attraktive enkeltfag med høy søknad og begrensede opptak kan påvirke tallene for et større fagfelt. Dette kan for eksempel gjelde søkningen til jus-utdanninger som del av det samlede fagfeltet samfunnsfag og juridiske fag. Figur 2.2 viser likevel dominerende trender i søknadsutviklingen siste ti år med vekst og senere nedgang i helse- og sosialfag og den markante nedgangen i lærerutdanninger. Videre har økonomisk-administrative fag hatt markant vekst siste fem år også blant institusjonene i Samordna opptak.

Figur 2.2 Kvalifiserte førstevalgssøkere til grunnutdanninger gjennom Samordna opptak per fagfelt, 2015-2024

Én enkeltinstitusjon peker seg ut med særlig sterk vekst i 2024. Ved NLA økte antallet kvalifiserte førstevalgssøkere fra om lag 1000 i 2023 til nesten 1800 i 2024. Det utgjorde om lag 75 prosent. Veksten ved NLA skyldes blant annet institusjonens satsing de siste årene på utvidede studietilbud innen økonomi og administrasjon ved Hauge School of Management (Figur 2.3). NLA sikter også mot ytterligere utvidelse på området, og etablerer denne type studietilbud også i Stavanger fra 2025. Den sterke ekspansjonen av private utdanningstilbud innen økonomisk-administrative fag, er et tydelig kjennetegn ved norsk høyere utdanning de siste årene.

For institusjoner med sterkest søknadsvekst mellom 2019 og 2024 er økningen knyttet til nettbaserte årsstudium. Ved HiM stod årsstudium i IT for mye av økningen, mens NMBUs nettbaserte årsstudium i bærekraftig ledelse var en hovedkilde til økt søkning. Blant institusjonene med nedgang i søknad siste fem år finnes institusjoner med mye lærer- og sykepleierutdanning (HK-dir, 2024a). Sterkest er nedgangen ved HVO. Lokale suppleringsopptak uten karakterkrav for lærer- og sykepleieutdanninger gjorde imidlertid at antallet som ble tatt opp til disse studiene var betydelig høyere enn tallene fra Samordna opptak alene skulle tilsi (se kapittel 3).

Figur 2.3 Prosentvis endring i antall kvalifiserte førstevalgssøkere 2019-2024 

I 2024 var det 1,9 kvalifiserte førstevalgssøkere per studieplass ved statlige institusjoner samlet. Tallet har vært stabilt i tiårsperioden, men var noe høyere under covid-19-pandemien. Det er stor forskjell mellom institusjonene for denne indikatoren (Figur 2.4). Spesialiserte institusjoner ligger øverst, etterfulgt av de mest forskningstunge breddeinstitusjonene.

Figur 2.4 Kvalifiserte førstevalgssøkere per studieplass 2024. Antall

Søkere

Dette kapittelet presenterer statistikk om studenter tatt opp i høyere utdanning i 2024 og hvordan disse fordeler seg på institusjoner, fagområder og utdanningsnivå. I tillegg vises det hvordan studentens opptakskarakterer varierer mellom institusjonene. Kapittelet er i hovedsak et sammendrag av rapporten «Opptatte studenter», som publiseres sammen med Tilstandsrapporten og presenterer mer detaljert statistikk.

Det samlede antallet opptatte på grunnutdanninger

 (de høyeste søylene i Figur 3.1) var i 2024 62 500. Antallet lå like over 60 000 før 2020, og hadde et toppunkt i pandemiåret 2020, med 66 000 opptatte. Økningen fra 2015 til 2024 har i hovedsak skjedd på nettbaserte studier. Antallet opptatte på 2-årige og kortere mastergrader har vokst gjennom det meste av den siste tiårsperioden, og har topp-punkt i 2024 med rundt 23 000 opptatte. I 2015 var antallet 16 700.

Merknad: «Bachelorgrad» inkluderer 3-årige og 4-årige bachelorgrader i tillegg til 2-årige høyskolekandidatutdanninger. Om lag 99 prosent av studentene i denne kategorien er tatt opp på 3-årig bachelorgrad. «4- til 6-årige utdanninger» inkluderer 4-årig grunnskolelærerutdanning før omleggingen til 5-årig utdanning i 2017, i tillegg til 5-årige integrerte mastergrader og 6-årige profesjonsutdanninger.

Figur 3.1 Opptatte studenter på gradsutdanninger 2015-2024. Antall

NTNU var den institusjonen som tok opp klart flest studenter høsten 2024, både når det gjelder grunnutdanninger og toårige mastergrader (Figur 3.2). BI var den som tok opp nest flest på grunnutdanninger, utelukkende på bachelornivå. UiO og OsloMet tok imidlertid opp flere studenter når man legger sammen grunnutdanninger og masterutdanninger.

Merknad: «Bachelorgrad» inkluderer 3-årige og 4-årige bachelorgrader i tillegg til 2-årige høyskolekandidatutdanninger. Om lag 99 prosent av studentene i denne kategorien er tatt opp på 3-årig bachelorgrad.

Figur 3.2 Opptatte studenter på gradsutdanninger i 2024 etter institusjon. Antall

Store forskjeller i studentenes opptakskarakterer

I Figur 3.3 er studentene som ble tatt opp på grunnutdanninger i 2024, delt inn i fem like store grupper etter hvor mange karakterpoeng de hadde fra videregående skole.

 Gruppen med flest karakterpoeng fra videregående (50,9 - 60) er konsentrert ved noen få institusjoner. 33 prosent av disse begynte ved NTNU, mens totalt 63 prosent begynte ved enten NTNU, UiO eller UiB. NHH var likevel den institusjonen der den største andelen av de som ble opptatt tilhørte den øverste karaktergruppen, med 87 prosent. Ved UiB, NTNU og UiO var andelene henholdsvis 40, 38 og 36 prosent. Blant de større institusjonene er andelen fra den laveste karaktergruppen særlig stor ved HiØ, USN og NU, med 43, 40 og 37 prosent.

Merknad: Figuren inkluderer studenter som er tatt opp på grunnutdanninger høsten 2024 og som har registrert opptakskarakter i DBH. Opptakskarakter er registrert for 90 prosent av dem som ble tatt opp gjennom Samordna opptak og 80 prosent av alle studenter samlet. Av store institusjoner er det særlig for BI og HK at karakterer mangler. Her er karakterene til litt under halvparten av de opptatte registrert i DBH, men disse er likevel inkludert i figuren. For NTNU, UiO og UiB er karakterer registrert for mer enn 90 prosent av de opptatte, mens andelen er mellom 80 og 90 prosent for de fleste øvrige institusjoner. For disse er det særlig for eldre studenter karakterer ikke er registrert.

Figur 3.3 Møtte studenter på grunnutdanninger 2024 per institusjon gruppert etter karakterpoeng. Antall

Sterk vest i informasjons- og datateknologi

I 2024 ble om lag to tredeler av studentene på grunnutdanninger tatt opp på fagfeltene Helse- og sosialfag, økonomiske og administrative fag og naturvitenskapelige og tekniske fag (Figur 3.4). Den største endringen i tiårsperioden er nedgangen på lærerutdanninger i tillegg til økningen på naturvitenskapelige og tekniske fag og økonomiske og administrative fag. Økningen på naturvitenskapelige og tekniske fag har i all hovedsak skjedd på informasjons- og datateknologi, og nedgangen på lærerutdanninger har i hovedsak skjedd på grunnskole- og barnehagelærerutdanningene.

Merknad: Figuren viser opptatte studenter på 3-årige og 4-årige bachelorgrader, 2-årige høyskolekandidatutdanninger, 4-årige yrkesutdanninger, 5-årige integrerte mastergrader og 6-årige profesjonsutdanninger.

Figur 3.4 Opptatte studenter på grunnutdanninger per fagfelt, 2015-2024. Antall

På masterutdanninger har det vært en særlig stor økning på helse-, sosial og idrettsfag (Figur 3.5), og denne økningen har skjedd ved en rekke ulike institusjoner. OsloMet er den største institusjonen på dette fagfeltet med 765 opptatte i 2024, og det er også her økningen har vært størst de siste ti årene, med 439. Flest opptatte studenter er det likevel på økonomiske og administrative fag, med 5 655 i 2024. Her er BI størst med 1 220 studenter, fulgt av NHH med 949.

Merknad: Figuren inkluderer opptatte på 2-årige mastere, 1,5-2-årige erfaringsbaserte mastere og 1-1,5-årige mastere.

Figur 3.5 Opptatte studenter på masterutdanninger per fagfelt, 2015-2024. Antall

På økonomiske og administrative fag ble 56 prosent av grunnutdanningsstudentene tatt opp ved private institusjoner i 2024 (Figur 3.6). Dette er den klart høyeste andelen private på noe fagfelt. BI stod for 67 prosent av opptaket til private institusjoner på økonomiske og administrative fag, og HK stod for 29 prosent. Samlet sett ble 21 prosent av studentene tatt opp ved private institusjoner i 2024. I 2015 var andelen 17 prosent.

Figur 3.6 Opptatte studenter på grunnutdanninger i 2024 etter fagfelt og institusjonens eierskap

Studenter tatt opp i 2024

Mens foregående kapittel omhandlet studenter tatt opp i 2024, presenterer dette kapittelet statistikk om totaliteten av registrerte studenter og fordelingen på gradsnivåer, fagfelt og institusjoner. En mer detaljert gjennomgang av utviklingen i antall studenter finnes i notatet «Opptatte studenter», som publiseres sammen med Tilstandsrapporten og presenterer mer detaljert statistikk.

Det totale antallet studenter i 2024 er like over 300 000, noe som er litt høyere enn de foregående to årene, og 39 000 flere enn i 2015 (Figur 4.1 og Figur 4.2). Dette inkluderer alle studenter, uavhengig av om de går på et gradsstudium eller kortere kurs, om de studerer på heltid eller deltid og om de studerer fysisk eller på nett. Om lag 30 000 er registrert som nettstudenter i 2024, mot 10 000 i 2015. Rundt halvparten av økningen i antall studenter siden 2015 har med andre ord kommet i form av nettstudenter (se også kapittel 5).

Merknad: «Bachelorgrad» inkluderer 3-årige og 4-årige bachelorgrader i tillegg til 2-årige høyskolekandidatutdanninger. Om lag 99 prosent av studentene i denne kategorien er registrert på 3-årig bachelorgrad. «4- til 6-årige utdanninger» inkluderer 5-årige integrerte mastergrader og 6-årige profesjonsutdanninger, i tillegg til den 4-årige grunnskolelærerutdanningen som ble lagt om til 5-årig mastergrad i 2017. Figuren viser registrerte studenter om høsten.

Figur 4.1 Antall registrerte studenter etter gradsnivå. 2015-2024

Siden mange studerer på deltid, er det stor forskjell mellom antallet studenter og antallet heltidsekvivalenter. Når flere studerer på deltid, betyr det også at flere må tilbringe lengre tid i utdanningssystemet for å bli ferdig med studiene. Dette er med på å drive opp antallet studenter. I Figur 4.2 ser vi at antallet heltidsekvivalenter i 2024 var 261 000, noe som er 28 000 flere enn i 2015. Videre er en betydelig andel av studentene registrert på korte, ikke-gradsgivende programmer. Antallet gradsstudenter i 2024 var 227 000, mens 74 000 var registrert på korte, ikke-gradsgivende programmer. Antallet gradsstudenter har økt med litt under 30 000 siden 2015, og litt under 25 000 målt i heltidsekvivalenter. Målt i heltidsekvivalenter var antallet gradsstudenter 216 000 i 2024. Økningen de siste ti årene er nokså jevnt fordelt mellom grunnutdanningsstudenter og masterstudenter. Denne økningen henger naturligvis sammen med utviklingen vi så i Figur 3.1.

Figur 4.2 Studenter 2015-2024 etter type studium. Antall og heltidsekvivalenter

Flest gradsstudenter på Helse-, sosial og idrettsfag

Antallet gradsstudenter per fagfelt (Figur 4.3) henger nødvendigvis tett sammen med antallet opptatte studenter på gradsstudier (Figur 3.4 og Figur 3.5). De tre utdanningene som ligger på topp i antall gradsstudenter er de samme som har hatt de høyeste opptakstallene de siste årene. Helse- og sosialfag ligger høyest med rett under 51 500 studenter, eller 23 prosent av gradsstudentene i 2024. Naturvitenskapelige og tekniske fag er nest størst, med nesten 48 000 studenter. En god del av forskjellen mellom helse- og sosialfag og naturvitenskapelige og tekniske fag kommer av at andelen deltidsstudenter er størst på helse- og sosialfag, og at disse tilbringer lengre tid i utdanningssystemet. Målt i heltidsekvivalenter er forskjellen mellom de to fagfeltene bare om lag 800.

Naturvitenskapelige og tekniske fag og økonomiske og administrative fag har hatt veldig like opptakstall. Imidlertid skjer rundt 22 prosent av opptaket til naturvitenskapelige og tekniske fag på grunnutdanninger på femårige utdanninger, mot bare 1 prosent av opptaket på økonomiske og administrative fag. Det gjør at flere av de opptatte på naturvitenskapelige og tekniske fag tilbringer flere år i utdanningssystemet. Til sammen studerer 21 prosent av gradsstudentene naturvitenskapelige og tekniske fag, mens 20 prosent studerer økonomiske og administrative fag. Som på helse- og sosialfag blir antallet studenter på økonomiske og administrative fag drevet kraftig opp av et høyt antall deltidsstudenter.

Figur 4.3 Antall gradsstudenter per fagfelt 2015–24

Ikke-gradsgivende programmer: Økonomiske og administrative fag størst

Korte, ikke-gradsgivende programmer inkluderer studenter på korte kurs, videreutdanninger, årsstudier og noen emnestudenter. Økonomiske og administrative fag er det største fagfeltet her, med 23 prosent, eller nesten 17 000 studenter i 2024 (Figur 4.4). Til sammen to tredeler er registrert ved BI, NMBU, INN og HK. På dette fagfeltet var det en stor økning i antall studenter under covid-19-pandemien, og antallet har siden ligget på et høyere nivå enn tidligere. Økningen har særlig skjedd ved de nevnte fire institusjonene.

På fagfeltet lærerutdanninger og utdanninger i pedagogikk er studentene i større grad spredd over flere institusjoner. På dette fagfeltet er studentene hovedsakelig registrert på ulike typer videreutdanning for lærere samt praktisk-pedagogisk utdanning. Også på helse- og sosialfag tar studentene hovedsakelig videreutdanning, mens det på humanistiske og estetiske fag er registrert mange enkeltemnestudenter i tillegg til studenter på ulike typer årsstudium.

Figur 4.4 Studenter på korte, ikke-gradsgivende programmer per fagfelt 2015-2024. Antall

Nesten halvparten av studentene samlet ved fem institusjoner

NTNU er den klart største institusjonen, med totalt 44 000 studenter, derav 36 000 på gradsutdanninger (Figur 4.5). 45 prosent av alle studenter, og 47 prosent av gradsstudentene, studerer ved de fem største institusjonene, det vil si NTNU, UiO, OsloMet, BI og UiB. Andelen på korte, ikke-gradsgivende utdanninger er høyest for noen av de små institusjonene. Ved HVO er litt over halvparten av studentene registrert på denne typen programmer, og også ved HiM og NLA er andelen over 40 prosent. Blant de større institusjonene ligger NMBU, NU og INN høyest, med over en tredjedel.

Figur 4.5 Studenter etter institusjon og gradsnivå 2024. Antall

Den klart største økningen i antall studenter siden 2015 har kommet ved HK (Figur 4.6). Antallet studenter har der økt med nesten 9 000, noe som tilsvarer langt over en dobling. De institusjonene som har hatt den største prosentvise veksten etter HK, er NIH (73 prosent) og NMBU (63 prosent). I begge tilfeller har veksten hovedsakelig skjedd på korte, ikke-gradsgivende programmer. Også ved flere andre små institusjoner, som HiM, NHH, NLA og HVO, har mye av veksten kommet på denne typen programmer. Ved USN, NU og UiO er det derimot en nedgang både på korte, ikke-gradsgivende programmer, på bachelorgrader og på 4- til 6-årige utdanninger, men en økning i antallet studenter på mastergrader.

Merknad:Figuren viser endringer i antallet studenter på ulike gradsnivåer mellom 2015 og 2024.

Figur 4.6 Endring i antall studenter etter institusjon og gradsnivå 2015-2024.

Høyskoler og nye universiteter preges av en høy andel studenter på helse- og sosialfag og Lærer/pedagogikk. Disse fagfeltene er slått sammen i Figur 4.7. Ved HVL er to tredeler av studentene registrert på disse fagfeltene. Også ved OsloMet, HiØ og NU er andelen høyere enn 55 prosent, og ved USN og INN like under 50 prosent. UiB og UiO har størst andel på humanistiske fag, samfunnsfag og juridiske fag, som her er slått sammen til én kategori, med henholdsvis 60 og 54 prosent. I ytterkantene av figuren finner vi spesialiserte institusjoner som nesten utelukkende har studenter på ett fagfelt.

Figur 4.7 Studenter etter institusjon og sammenslåtte fagfelt 2024. Andel

Registrerte studenter

Her vises statistikk om fleksible studier. Det innebærer studieprogram organisert som nettstudier og programmer der undervisning foregår utenfor ordinær campus, såkalt desentraliserte studier. I tillegg omfatter fleksible utdanninger alle deltidsstudier uavhengig av hvor og hvordan undervisningen ellers er organisert. Statistikken viser hvordan tilbudene fordeler seg på ulike utdanningstyper og -nivå, fagfelt og institusjoner. Det publiseres ellers et eget notat som tar for seg opptak til fleksible grunnutdanninger på ulike studier og institusjoner, og som inkluderer samlingsbasert utdanning.

Veksten i antall studenter på fleksible studieprogram fortsatte i 2024, og antallet passerte pandemiåret 2021. All veksten kom i studieprogram med nettbasert undervisning (Figur 5.1). Sammenliknet med 2019 har antall studenter på studier med nettbasert undervisning økt med nesten 90 prosent. Studier med desentralisert undervisning har gått tilbake i samme periode, mens tallet på studenter i deltidsprogram uten desentralisert eller nettbasert undervisning var omtrent uendret mellom 2019 og 2024. Totalt var i 2024 i underkant av 83 000 studenter registrert på fleksible studieprogram. Det utgjorde om lag 28 prosent av alle studenter. I 2015 var tilsvarende andel 23 prosent.

Merknad: Desentralisert undervisning er studier der studentene fysisk møter til undervisning utenom ordinære campuslokaliteter. Nettbaserte undervisning kan være med eller uten fysiske samlinger. Deltidsprogram i figuren omfatter kun programmer registrert med organiseringsform «undervisning ved institusjonen». Også blant studier med desentralisert eller nettbasert undervisning er det mange deltidsprogrammer.

For presis beskrivelse, se: https://dbh.hkdir.no/dbh-old//dokumentasjon/dokumentasjon/tabell.action?tabellId=347

https://dbh.hkdir.no/dbh-old//dokumentasjon/dokumentasjon/tabell.action?tabellId=347

Figur 5.1 Studenter på fleksible studieprogram 2015–24. Antall

De siste ti årene har andelen studenter på ordinære studieprogram sunket fra 76 prosent i 2015 til 72 prosent i 2024 (Figur 5.2). Andelen studenter registrert på programmer med nettbasert undervisning har steget fra 4 til 10 prosent i samme periode.

Figur 5.2 Registrerte studenter etter organisering av studieprogrammet 2015-2024. Andel

Av studenter tatt opp til gradsutdanninger i 2024 var 13 prosent på fleksible studier. Det var en økning fra 9 prosent i 2015. Figur 5.3 viser hvordan omfanget av fleksible utdanninger var fordelt på ulike gradsnivå. Erfaringsbaserte mastere var både i 2015 og 2024 for det meste fleksible utdanninger ved at det var organisert som deltidsstudier. For bachelorstudier og særlig toårige mastere økte andelen fleksible fra 2015 til 2024. For begge nivåer ble det totalt tatt opp flere studenter på både ordinære og fleksible utdanninger, og på bachelornivå var økningen størst for fleksible utdanninger. For toårige masterprogram har veksten i fleksible utdanninger primært skjedd innenfor helse- og sosialfag, som stod for to tredeler av økningen.

Merknad: Fleksible studieprogram er alle programmer med desentralisert eller nettbasert undervisning og alle deltidsprogrammer

Figur 5.3 Studenter tatt opp på fleksible studieprogram per gradsnivå 2015 og 2024. Andel

Av studenter på ikke-gradsgivende programmer følger det store flertallet av studenter i 2024 en form for fleksible studier (Figur 5.4). Det er tydelige forskjeller mellom institusjonene. Institusjoner med mye profesjonsutdanning har flere av sine studenter på fleksible studier, og det gjelder både gradsgivende og ikke-gradsgivende programmer. Universiteter med hovedtyngden på disiplinfag har lavere fleksibel-andel på ikke-gradsgivende studier, og nesten ingen studenter på fleksible gradgivende programmer.

Figur 5.4 Studenter på fleksible studieprogram per institusjon, gradsgivende og ikke-gradsgivende programmer. Andel

De to største institusjonene, NTNU og UiO har den høyeste andelen studenter på ordinære gradsutdanninger, med 77 og 76 prosent (Figur 5.5Figur 5.5). Også UiB har en høy andel, med 72 prosent. Blant institusjonene med lavest andel studenter på ordinære gradsutdanninger har mange relativt få studenter og/eller ligger i mindre byer og tettsteder. HVO har klart lavest andel med 30 prosent, mens både INN, HiM, NIH og NU har mellom 43 og 46 prosent.

Figur 5.5 Fordeling av studenter på gradsgivende og ikke-gradsgivende, ordinære og fleksible utdanninger. Andel

Desto flere studiepoeng et studieprogram omfatter, desto lavere er andelen studenter i fleksible utdanninger (Figur 5.6). Unntaket herfra er programmer på 90 studiepoeng, hvor vi finner et stort innslag av erfaringsbaserte masterprogram og videreutdanninger i sykepleie. Her er nesten ni av ti studenter på fleksible programmer.

Også for toårige masterprogrammer er fleksibelandelen betydelig. Om lag en av fire studenter følger et fleksibelt program. Her er det lærerutdanninger (52 prosent) og helse-, sosial og idrettsfag (51 prosent) som trekker opp andelen (Figur 5.7). Holder vi disse to fagområdene utenfor, synker fleksibelandelen til under 10 prosent. Studentene på fleksible toårige masterprogram er i gjennomsnitt åtte år eldre (35 år) enn studentene på ordinære masterstudier (27 år).

Figur 5.6 Studenter på fleksible studieprogram etter studieprogrammets omfang i studiepoeng 2024. Andel

Figur 5.7 Studenter på toårige mastergradsprogrammer 2024. Andel studenter på fleksible studieprogram, per fagfelt

Nettbaserte programmer – noen få dominerer

Av alle registrerte studenter i 2024 var 10 prosent registrert på studieprogram med nettbasert undervisning (Figur 5.8). Her finner vi både utdanninger som er utelukkende nettbaserte og utdanninger som også er samlingsbaserte. Andelen varierer fra 19 prosent i lærerutdanninger og utdanninger i pedagogikk til 4 prosent i naturvitenskapelige og tekniske fag. Dette siste fagområdet er også det eneste der andelen studenter med nettbasert undervisning ikke har økt siste fem år.

Figur 5.8 Registrerte studenter 2019 og 2024 på nettbaserte studieprogram. Andel av studenter på fagfeltet

Av studenter tatt opp på grunnutdanninger i 2024, begynte 5,5 prosent på nettbaserte studier (Figur 5.9). I 2019 var andelen 3,3 prosent. Økonomiske og administrative fag og humanistiske og estetiske fag skiller seg ut med andeler på henholdsvis 11 og 13 prosent. Den sterke veksten og høye andelen i humanistiske og estetiske fag skyldes framfor alt det høye opptaket på nettstudier i bachelorgrad i historie ved HVO i 2024. Institusjonen stod alene for mer enn halvparten av de om lag 580 studentene som ble tatt opp på nettbaserte grunnutdanninger innen humanistiske og estetiske fag. Innenfor økonomi og administrasjon stod HK i 2024 for om lag 1000 av de knapt 1 800 studentene som ble tatt opp til grunnutdanninger.

Ser vi på opptaket til nettbaserte grunnutdanninger i 2024 for alle fagfelt samlet, er HK i en særklasse med hele 40 prosent av totalen (Figur 5.10). UiT stod for 16 prosent av opptatte studenter på slike utdanninger, mens to institusjoner av så ulik størrelse som NTNU og HVO begge hadde en andel på 9 prosent hver. Mens NTNU stod for 15 prosent av det samlede opptaket til grunnutdanninger i 2024, var HVO sin andel kun 1 prosent.

Figur 5.9 Opptatte studenter på nettbaserte studieprogram, grunnutdanninger. Andel av opptatte studenter på fagfeltet 2019 og 2024

Figur 5.10 Opptatte studenter på nettbaserte studieprogram, grunnutdanninger 2024, fordelt på institusjon. Antall

Fleksibel utdanning

Dette kapittelet viser statistikk over gjennomføring og frafall over tid for ulike gradsnivåer og fagfelt. I tillegg vises detaljer for noen av de største bachelorutdanningene og integrerte femårige masterutdanningene.

Økt gjennomføring for master – nedgang for bachelor

For andre år på rad er det nedgang i antallet studenter som gjennomfører bachelorgrad på normert tid i 2024 (Figur 6.1). Nedgangen kommer etter en lang periode med økt gjennomføring. Andelen som har gjennomført på normert tid i 2024 er 53 prosent, mot 57 prosent i 2022. Kullene som ble uteksaminert i 2024 og 2023 hadde begge oppstart under covid-19-pandemien, og disse kullene er de største opptakskullene som noen gang er registrert på bachelornivå.

Gjennomføringen på 5-årige mastergrader var på 55 prosent i 2024, noe som er det høyeste som er registrert. For de 5-årige masterutdanningene er det først i 2025 at det første kullet som hadde oppstart under pandemien, har normert gjennomføring. På grunn av endringer i lengden på grunnskoleærerutdanningene og følgene dette får for statistikken, bør man ellers studere utviklingen for de enkelte 5-årige utdanningene for seg (Figur 6.6).

For 2-årige mastergrader var gjennomføringen på normert tid i 2024 den høyeste som har blitt registrert. Blant de store institusjonene er det særlig ved OsloMet, NTNU, og UiO at andelen som gjennomfører en 2-årig mastergrad på normert tid har steget det siste året (se 

Merknad: Figuren viser gjennomføring på normert tid på sektornivå, dvs. uavhengig av om studenten bytter institusjon. For treårig bachelor er verdien beregnet ut fra studentene som møtte til studiestart 3 år før, for toårig master 2 år før osv. På grunn av omleggingen av grunnskolelærerutdanningen fra 4- til 5-årig i 2017 er den 4-årige grunnskolelærerutdanningen her slått sammen med de femårige masterutdanningene. Siste kull på 4-årig grunnskolelærerutdanning hadde normert fullføringsår 2020. Data for Handelshøyskolen BI er ikke tatt med i figuren.

Figur 6.1 Gjennomføring på normert tid for heltidsstudenter 2015–24 etter gradsnivå. Andel 

For bachelorutdanninger er det nokså stabile forskjeller i gjennomføringen mellom de ulike fagfeltene (Figur 6.2). Helse- sosial og idrettsfag og lærerutdanninger og utdanninger i pedagogikk har klart høyest gjennomføring, men utmerker seg også med en nedgang det siste året. Dette er fagfelt som er dominert av profesjonsutdanninger med høy gjennomføringsgrad. De fleste av disse profesjonsutdanningene har hatt en nedgang i gjennomføring på normert tid det siste året, inkludert de største. Innen helse- og sosialfag utgjør sykepleiestudentene om lag 45 prosent av startkullene på bachelornivå, og på lærerutdanninger er over 60 prosent av startkullene på bachelornivå barnehagelærerstudenter.

Merknad: Figuren viser gjennomføring på sektornivå, det vil si uavhengig av om studenten bytter institusjon eller fagfelt. Svært få gjennomfører en bachelorgrad på normert tid på et annet fagfelt enn det de begynte på.

Figur 6.2 Gjennomføring på normert tid, 3-årig bachelorgrad etter fagfelt. Andel

For årskullet som hadde normert gjennomføringsår i 2022, fullførte 15 prosent av studentene ett eller to år etter normert tid. Forskjellene mellom fagfelt er forholdsvis små på dette punktet (Figur 6.3).

 Den samlede andelen som har fullført en bachelorgrad når det har gått to år mer enn normert tid, er høyest blant dem som begynte på helse- og sosialfag (83 prosent) og lavest på humanistiske og estetiske fag (56 prosent).

Merknad: Figuren viser gjennomføring på sektornivå, det vil si uavhengig av om studenten bytter institusjon eller fagfelt. Svært få gjennomfører en bachelorgrad på normert tid på et annet fagfelt enn det de begynte på, men forekomsten av dette er noe større blant dem som gjennomfører på ett eller to år mer enn normert tid. Omfanget er ikke undersøkt.

Figur 6.3 Gjennomføring etter normert tid + 2 år for kull med normert gjennomføringsår 2022. 3-årige bachelorgrader etter fagfelt. Andel

Studenter som etter en gitt tidsperiode ikke er registrert med en fullført grad, og heller ikke er registrert som student, regnes som frafalt. Av dem som begynner på humanistiske og estetiske fag, er mellom 25 og 28 prosent ikke registrert som bachelorstudent på noe fagfelt, og har heller ikke fullført en grad når normert tid er utløpt (Figur 6.4). Klart lavest frafall er det fra helse- og sosialfag, med 11 prosent i 2024. De øvrige fagfeltene hadde alle en frafallsandel på mellom 18 og 19 prosent i 2015, og ligger i 2024 på mellom 16 og 19 prosent. Som for helse- og sosialfag hadde disse sin laveste frafallsandel i 2022. Det var samme året som gjennomføringsgraden på normert tid var høyest. Det siste året har frafallet på bachelornivå økt mest på lærerutdanninger og utdanninger i pedagogikk, fra 15 til 17 prosent. Denne økningen kommer hovedsakelig på grunn av en økning i frafall fra 17 til 19 prosent på den store barnehagelærerutdanningen. Det har også vært en økning fra 11 til 15 prosent på yrkesfaglærerutdanningen, men dette er en mindre utdanning der variasjonene fra år til år ofte er store.

Merknad: Figuren viser frafall på sektornivå, det vil si at de som her regnes som frafalt ikke er registrert på noe bachelorprogram overhodet. Studenter som fortsatt studerer på et bachelorprogram tre år etter at de først begynte regnes her ikke som frafalt, selv om de har byttet institusjon, studium eller fagfelt.

Figur 6.4 Frafall etter normert tid. 3-årig bachelorgrad etter fagfelt, 2015–24. Andel

Sterk økning i gjennomføring på Informasjons- og datateknologi

Det er interessant å se nærmere på utviklingen i gjennomføring innen noen av de største bachelorutdanningene på ulike fagområder.

 Innen informasjons- og datateknologi har gjennomføringen økt kraftig de siste 10 årene, fra et nivå som i utgangspunktet var lavt (Figur 6.5). Dette har skjedd samtidig med at antallet opptatte studenter har økt kraftig, se også eget notat om opptatte studenter. En vesentlig endring som har skjedd i løpet av denne perioden, er at studenter på informasjons- og datateknologi har hatt stadig høyerekarakterer fra videregående opplæring. Samtidig er andelen som gjennomfører på normert tid høyest blant dem med høyest karakterer. Men det har også skjedd en markant endring i alle karaktergrupper i retning av at flere gjennomfører på normert tid. På ingeniørutdanningene har gjennomføringen gått ned i samme periode.

Sykepleieutdanningen og barnehagelærerutdanningen følger i hovedsak et likt mønster. Særlig sykepleieutdanningen følger den samme utviklingen som alle bachelorutdanninger samlet. Man må her være oppmerksom på at rundt 10 prosent av startkullene på bachelorutdanningene begynner på sykepleie, og at denne utdanningen derfor har stor påvirkning på totaltallene. Siden toppen i 2022 har andelen som gjennomfører sykepleieutdanningen på normert tid gått ned fra 70 til 62 prosent. På barnehagelærerutdanningen er nedgangen fra 64 til 57 prosent. For begge disse utdanningene ligger andelen i 2024 lavere enn i 2019, som var det siste året før covid-19-pandemien. For alle bachelorutdanninger samlet er andelen 53 prosent i 2024, altså noe høyere enn i 2019.

Figur 6.5 Gjennomføring på normert tid på fire store bachelorutdanninger. Andel

Hovedtendensen for de 4- og 5-årige utdanningene de siste årene er en økning i gjennomføringen (Figur 6.6). For bachelorstudentene så vi at andelen som gjennomførte på normert tid var høyest for de kullene som hadde normert gjennomføring underveis i pandemien, mens den har gått ned for de påfølgende kullene som begynte å studere underveis i pandemien. For de 5-årige utdanningene har det første kullet som begynte å studere under pandemien normert fullføring først i 2025. I 2024 er gjennomføringen på teknologi og lektorutdanning den høyeste så lenge det finnes sammenlignbare data i DBH, det vil si siden kullet som hadde oppstart i 2008.

Merknad: Figuren viser de fem største femårige utdanningene. Grunnskolelærerutdanningen vises også for perioden da den var fireårig, altså t.o.m. normert fullføringsår 2020. På grunn av denne omleggingen var det ingen kull grunnskolelærerstudenter som hadde normert fullføringstid i 2021.

Figur 6.6 Gjennomføring på normert tid. 5-årige mastergrader og 4-årige lærerutdanninger etter studium. Andel

Gjennomføring og frafall

Dette kapittelet tar for seg noen sentrale trekk ved studentene som uteksamineres fra universiteter og høyskoler. Der det er relevant ses dette i sammenheng med antallet opptatte og gjennomføringsgrad.

Helse- og sosialfag har det høyeste antallet studenter som fullfører en grunnutdanning blant samtlige fagområder (Figur 7.1). Dette til tross for at omtrent like mange studenter har begynt på en grunnutdanning innen naturvitenskaplige og tekniske fag og økonomiske og administrative fag de siste årene (Figur 3.4). Årsaken er at helse- og sosialfag har høyest gjennomføring og lavest frafall på bachelornivå (se kapittel 6), som er det nivået der den klart største andelen studenter på disse fagfeltene begynner.

 Også lærerutdanningene har en relativt høy gjennomføringsandel både på bachelornivå og for de lengre utdanningene med unntak for lektorutdanningene.

 Dette gjør at antallet uteksaminerte på dette fagfeltet den siste tiårsperioden ligger langt nærmere antallet uteksaminerte på naturvitenskapelige og tekniske fag og økonomiske og administrative fag enn antallet nye studenter på de samme fagfeltene.

Fallet i uteksaminerte på helse- og sosialfag det siste året (Figur 7.1) henger sammen med fallet i gjennomføringen. Antallet uteksaminerte på helse- og sosialfag var 9 400 i 2024, noe som er 824 lavere enn i 2023. Det klart største fallet kom på sykepleieutdanningen, der antallet gikk ned med 546 til 3 852 uteksaminerte. Også på lærerutdanninger og utdanninger i pedagogikk er det en nedgang i antall uteksaminerte i 2024, men på langt nær like stor som på helse- og sosialfag. Nedgangen kommer hovedsakelig som følge av lavere gjennomføring på barnehagelærerutdanningen. De neste årene vil det trolig komme en nedgang i antall uteksaminerte på dette fagfeltet på grunn av den sterke nedgangen i antallet nye studenter på grunnskole- og barnehagelærerutdanningene.

Samlet sett har antallet med fullført grunnutdanning gått opp fra om lag 32 000 i 2015 til 39 000 i 2025. På grunn av en betydelig økning i antallet opptatte studenter i årene før 2015, økte antallet særlig mye de første årene etter 2015.

Merknad: Det midlertidige fallet på lærerutdanningene i 2021 skyldes omleggingen av grunnskolelærerutdanningen i 2017, som førte til at ingen kull grunnskolelærerstudenter hadde normert gjennomføring i 2021.

Figur 7.1 Fullførte på grunnutdanninger etter fagfelt 2015-2024. Antall

Antallet uteksaminerte med mastergrad har økt kraftig siden 2015 (Figur 7.2). Dette kommer som en naturlig konsekvens at antallet opptatte studenter har økt i den samme perioden (Figur 3.1 og Figur 3.5). I 2024 fullførte totalt 16 548 en toårig eller kortere mastergrad, mot 10 662 i 2015. Av de 16 458 som fullførte i 2024, fullførte 14 008 en toårig mastergrad. Det er også på denne typen mastergrad det meste av veksten har vært. 2 273 studenter fullførte en erfaringsbasert masterutdanning, mens 267 fullførte en 1-1,5-års masterutdanning i 2024.

Figur 7.2 Fullførte på 1,5- og 2-årige mastergrader. 2015-2024. Antall

Merknad: Kategorien «Bachelorgrader» inkluderer 116 uteksaminerte med høgskolekandidatutdanning, og «5- og 6-årige utdanninger» inkluderer 36 uteksaminerte med 4-årig grunnskolelærerutdanning.

Figur 7.3 Uteksaminerte med fullført utdanning etter institusjon og gradsnivå 2024. Antall.

Uteksaminerte

Dette kapittelet tar for seg studentutveksling til og fra Norge. Statistikken viser omfanget av utvekslingen, hvilke land studentene reiser til eller fra, varigheten av oppholdene og hvordan utvekslingen er fordelt på fagområder og institusjoner.

Antallet studenter som reiser på utveksling fra Norge er nokså stabilt i 2024 sammenlignet med året før, med kun en liten nedgang på 80 studenter. Samtidig kommer et rekordhøyt antall studenter, 11 000, til Norge på utveksling i 2024. Økningen blant de innreisende utgjør om lag 500 studenter i forhold til året før.

13 prosent av utvekslingen fra Norge er korttidsmobilitet med en varighet på mellom én og tre måneder. Korttidsmobiliteten til Norge utgjør derimot kun 3 prosent av alle utvekslingsopphold.

Hvis vi ser bort fra pandemiårene (2020-2021), har økningen i studentutvekslingen til og fra Norge vært nokså jevn det siste tiåret. Antallet studenter på utveksling til Norge er nå 44 prosent høyere enn for ti år siden. Antallet studenter på utveksling fra Norge har økt med 36 prosent i samme periode (Figur 8.1). Til sammenligning har den samlede studentpopulasjonen økt med 15 prosent i perioden, se kapittel 4.

Merknad: Utvekslingsopphold på tre måneder og over.

Figur 8.1 Utvekslingsstudenter til og fra Norge 2015–24. Antall

Færre uteksaminerte med utveksling enn ønsket

Gjennom Bolognaprosessen forpliktet Norge seg til målet om at innen 2020 skulle 20 prosent av studentene som fullfører en grad, ha gjennomført et studie- eller praksisopphold i utlandet. På lenger sikt er den politiske ambisjonen at halvparten av alle som har avlagt en grad i Norge skal ha utvekslet under studiene (Meld. St. 16 (2016–2017), 2017). I 2024 er utvekslingsandelen blant ferdige kandidater 17 prosent.

Selv om andelen utvekslede i 2024 er under måltallet, er den nå på sitt høyeste siden 2020. Begrensede muligheter for utveksling under covid-19-pandemien virker tydelig inn på tidsserien i Figur 8.2, men den totale andelen uteksaminerte med utvekslingserfaring nærmer seg nå førpandemisk nivå.

Merknad: Uteksaminerte (egenfinansierte) med fullført utvekslingsopphold i utlandet på minst én måned.

Figur 8.2 Andel uteksaminerte med gjennomført utveksling 2019–24, totalt og per utdanningstype

Andelen uteksaminerte med utvekslingserfaring er størst innenfor integrert mastergrad/profesjonsutdanning, 27 prosent (Figur 8.2). Til tross for at utvekslingsandelen i disse utdanningene er høyere i 2024 enn året før, er tallet vesentlig lavere nå enn for fem år siden. Også dette kan ses i lys av pandemien, som har en forsinket, negativ effekt på utvekslingsraten innenfor lange studieløp. Noe av det samme gjelder høyere grads nivå, hvor utvekslingsandelen også omfatter kandidater som har vært utenlands på studieopphold i et tidligere studieprogram, typisk på lavere grad.

Ved de statlige institusjonene har 18 prosent av de uteksaminerte studentene vært på utveksling, mot 13 prosent blant de private. Ved NHH har godt over halvparten av de uteksaminerte, 61 prosent, vært på utveksling (Figur 8.3). Dette er betydelig over det politiske måltallet på 50 prosent og langt over øvrige læresteder.

Merknad: Figuren omfatter kun institusjoner med over 1000 uteksaminerte i 2024 og gjelder utvekslingsopphold av minst én måneds varighet.

Figur 8.3 Uteksaminerte studenter med utveksling, per institusjon 2024. Andel

Den høyeste andelen gradsstudenter på utveksling fra Norge i 2024 finner vi innen samfunnsfag og juridiske fag (6,2 prosent), mens lærerutdanninger ligger lavest blant de store fagområdene (3,3 prosent). Se Figur 8.4. Lærerutdanningene har også størst nedgang i totalt antall utvekslede siste år (12 prosent), til tross for en økning i bruken av korte studieopphold mellom én og tre måneder. Nedgangen skyldes en betydelig reduksjon i mobilitet over tre måneder.

Merknad: Gjelder utvekslingsopphold i utlandet av minst én måneds varighet.

Figur 8.4 Andel helgradsstudenter på utveksling fra Norge per fagområde, 2024

Norske myndigheter ønsker å øke utdanningssamarbeidet med sterke kunnskapsland, spesifikt EU- og Panorama-landene

 (Kunnskapsdepartementet, 2021). Totalt går 65 prosent av utvekslingen i 2024 til disse prioriterte landene; 48 prosent utvekslingsstudentene har studieopphold i et av våre europeiske samarbeidsland

 og 17 prosent i et Panorama-land (Figur 8.5).

Tilstandsrapport for høyere utdanning 2025

Sammendrag

Digitale vedlegg

Aldri før har flere masterstudenter fullført utdanningen uten forsinkelse, og rekordmange kom på utveksling til Norge.

Nøkkeltall for 2024

Endringer etter publisering

20.05.2025