Hopp til hovedinnhold

Rekrutteringsutfordringer og mangel på arbeidskraft

Et oppdatert kunnskapsgrunnlag om kompetansebehov

5. Avsluttende refleksjoner

Kampen om arbeidskraft er en av hovedutfordringene for Norge i tiårene framover (Meld. St. 31 (2023-2024). I praksis innebærer det at økt bemanning i én sektor i større grad skjer på bekostning av bemanning i andre sektorer. Dette har direkte implikasjoner for hvordan ressurser som utdanningskapasitet og arbeidskraft bør prioriteres over tid.

En del av utfordringen i dag skyldes at mange arbeidssøkere ikke har den kompetansen eller de ferdighetene arbeidsgiverne etterspør. Selv når arbeidssøkere er registrert med formell utdanning som samsvarer med arbeidsgivernes behov, kan det være mangler i andre sentrale ferdigheter som norsk språk, manglende relevant erfaring eller kjennskap til sektoren. Geografi er også en viktig forklaring på hvorfor arbeidssøkere og ledige jobber ikke alltid matcher effektivt. Høy arbeidsledighet i et fylke innebærer ikke nødvendigvis at arbeidssøkerne befinner seg i nærheten av jobbmulighetene. Lange avstander og begrenset mobilitet kan bidra til at det er vanskelig å fylle ledige stillinger.

Det kan derfor være nyttig å skille mellom strukturelle og konjunkturavhengige årsaker til mangel på arbeidskraft. De strukturelle endringene som befolkningsaldring, teknologisk utvikling og grønn omstilling er i større grad varige, og kan med relativt høy sikkerhet forventes å påvirke etterspørselen etter arbeidskraft og kompetanse over tid. Konjunkturelle svingninger bidrar til mer kortsiktig usikkerhet om omfanget og sammensetningen av arbeidskraftbehovet. Litteraturen viser at de store strukturelle utviklingstrekkene virker samtidig, og ofte forsterker hverandre. Dette tilsier at tiltak for å håndtere mangel på arbeidskraft bør utformes helhetlig og på tvers av sektorer og politikkområder i forvaltningen.

Befolkningsframskrivinger, som omtalt i kapittel 2.1.1, tilsier at sammensetningen av befolkningen vil endre seg på sikt. Det betyr at det også blir stadig viktigere å få på plass gode systemer som bidrar til at alle som kan ta et arbeid, får arbeid, og at de som mangler kvalifikasjoner, raskt og effektivt kan kvalifisere seg til yrker med mangel på arbeidskraft.

Kunnskapsgrunnlaget om utviklingen i matchingeffektivitet og kunnskap om effekten av ulike virkemidler på dette området er begrenset. Det er derfor behov for flere studier som kan belyse hvor effektive tiltakene er for å bedre balansen mellom tilbudet av og etterspørselen etter arbeidskraft. Slike tiltak omfatter blant annet arbeidsmarkedstiltak, opplæring, karriereveiledning og informasjon om arbeidsmarkedets behov.

5.1 Tiltak som kan redusere mangel på kompetanse og arbeidskraft

Tiltak for å redusere mangel på kompetanse og arbeidskraft kan grovt deles inn i tre: tiltak for å øke tilbudet av kompetent arbeidskraft, redusere etterspørselen etter arbeidskraft og forbedre samsvaret mellom tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet.

Mangelen på arbeidskraft kan som nevnt forklares med både strukturelle endringer og mer konjunkturelle svingninger som finanskriser, inflasjon og andre sjokk i økonomien. Myndighetenes tiltak er som regel innrettet for å håndtere strukturelle endringer som varige mangler på enkelte yrker. OECD peker imidlertid på at utdanningssystemene i mange OECD-land har begrenset evne til rask tilpasning av kapasitet av utdanningstilbud som kan matche behovet i samfunnet (OECD, 2025a).

Et eksempel på tiltak for å øke tilbudet av kompetent arbeidskraft gjennom utdanningssystemet er økning i studietilbud for IKT-spesialister de siste årene. Antallet IKT-spesialister økte fra om lag 80 000 i 2015 til rundt 116 000 i 2024. Norske utdanningsinstitusjoner utdannet om lag 2,7 ganger så mange kandidater innen IKT i 2024 som i 2015. Dette indikerer at utdanningssystemet i denne perioden i betydelig grad har respondert på etterspørselen i arbeidsmarkedet gjennom økt tilbud av studieplasser, samtidig som utdanningssøkere har tilpasset seg signalene fra arbeidsmarkedet. Økningen i antallet studieplasser må blant annet ses i sammenheng med ekstraordinære bevilgninger til nye studieplasser (Samfunnsøkonomisk analyse, 2025).

Når det gjelder å redusere etterspørselen etter arbeidskraft, spiller arbeidslivet en viktig rolle ved å kunne påvirke sammensetning av arbeidskraft med hensyn til utdanningsnivå og fagområder, både ved å definere kompetansebehovene og ved å kreve og bruke rett kompetanse på rett sted. Helsepersonellkommisjonen pekte for eksempel på at det er behov for bedre arbeidsdeling mellom ulike yrkesgrupper i helsevesenet (NOU 2023: 4). En god arbeidsdeling kan gjøre at flere helsefaglige profesjoner tas i bruk, blant annet ved å redusere faren for at personer med for høy utdanning utfører oppgaver som egentlig kunne vært utført av lavere kvalifisert arbeidskraft. I Norge ser vi indikasjoner på at arbeidstakere i enkelte yrker har høyere utdanning enn det jobben egentlig krever (Markussen et al., 2024). Høyere yrkesfaglig utdanning er et viktig utdanningsnivå med tanke på kompetanseheving for å legge til rette for arbeidsdeling i helsesektoren. En god arbeidsdeling gir også en mer hensiktsmessig utnyttelse av ressurser. Det kan bidra til trivsel for den enkelte, og til at personell i økende grad blir i jobbene sine (NOU 2023: 4).

Et annet tiltak for å øke tilgangen på personell, og samtidig redusere mangelen på arbeidskraft, er det OECD omtaler som skills-first-tilnærming. Dette innebærer rekruttering basert på erfaring, kompetanse og ferdigheter som er nødvendige for å utføre en jobb, uavhengig av om de er tilegnet gjennom det formelle utdanningssystemet, eller gjennom praksis eller uformell læring. OECD peker på at økt bruk av skills-first-rekruttering kan utvide rekrutteringsgrunnlaget, og samtidig øke inkludering av personer med svak tilknytning til arbeidslivet (OECD, 2025b). OECD har analysert stillingsutlysninger i ulike OECD-land for å undersøke i hvilken grad arbeidsgivere vektlegger praktisk erfaring og ferdigheter framfor formelle kvalifikasjoner. Analysene viser at Norge, sammen med land som Belgia, Sverige og Nederland, har relativt få stillingsutlysninger der arbeidsgivere eksplisitt prioriterer ferdigheter, erfaring og kompetanse framfor formelle utdanningskrav. Dette tyder på at det kan finnes et uutnyttet potensial for å ta i bruk skills-first-tilnærmingen som et virkemiddel, både for å få en bedre matching og for å redusere mangelen på arbeidskraft (OECD, 2025b).

OECDs tilnærming samsvarer godt med Kompetansereformutvalgets vurderinger i utredningen Felles ansvar, felles gevinst (NOU 2025: 1). I utredningen trekker utvalget fram at dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse blant annet kan bidra til å styrke virksomhetenes evne til å rekruttere og beholde medarbeidere, samt føre til større mobilitet i arbeidsmarkedet. I sin analyse peker imidlertid OECD på barrierer knyttet til realkompetansevurdering, som blant annet arbeidsgiveres begrensede erfaring med å rekruttere arbeidskraft basert på realkompetanse (OECD, 2025b).

Det å iverksette tiltak for å bedre arbeidsmiljø og arbeidshelse i enkelte yrker er også et mulig tiltak som kan bidra til å redusere mangel på arbeidskraft. Nasjonal overvåking av arbeidsmiljø og -helse (NOA) ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) har gjort undersøkelser av helserelatert frafall fra arbeidslivet for ulike yrkesgrupper. Blant yrkene som er representert med høyest helserelatert frafall, finner vi også yrker hvor det er stor mangel på arbeidskraft. Helsefagarbeidere, som er det yrket der vi har størst estimert mangel på arbeidskraft, er eksempelvis yrket med femte størst helserelatert frafall i STAMIs oversikt. I oversikten fra STAMI finner vi også andre yrker der vi har store estimerte mangler på arbeidskraft, som eksempelvis renholdere, bygningsarbeidere, kokker, tømrer/snekkere, anleggsarbeidere, andre fagarbeidere og sykepleiere (Nav, 2025b; Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI), u.å.). Se hele STAMIs oversikt i Figur 0‑1 i Vedlegg, og les mer om yrker med mangel på arbeidskraft i delkapittel 3.1.

Kvalifisering av voksne som en strategi for å håndtere mangelen på fagarbeidere

Mangelen på fagarbeidere har økt de siste årene i Norge og i andre europeiske land. Noe av forklaringen er færre arbeidsinnvandrere og utenlandske pendlere som etter 2021 i mindre grad kommer til Norge. En annen forklaring er at arbeidskraft går av med pensjon i enkelte bransjer med en stor andel fagarbeidere. Denne utviklingen vil bare øke i framtiden og forsterke mangelen. Dette gjelder spesielt helsefagarbeidere, håndverkere og fagarbeidere med utdanning innen tekniske fag. OECD peker på behovet for å styrke fag- og yrkesopplæringen, som fortsatt preges av høyt frafall og lav gjennomføring (OECD, 2024).

STAMI definerer helserelatert frafall fra arbeidslivet som at personer i yrkesaktiv alder ikke kommer tilbake til arbeid etter fravær på grunn av langvarig redusert arbeidsevne. I dette tilfellet har de sett på andelen som har vært langtidssykemeldt ut over ni måneder, og som ikke har returnert til arbeid etter et halvt år (Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI), u.å.).