Retningslinjer for kommunal voksenopplæring

Kjønnslemlestelse forstås her som ulike typer av inngrep som skader en kvinnes kjønnsorgan, og som kan ha store fysiske og psykiske konsekvenser for den som er utsatt. Kjønnslemlestelse kan blant annet føre til infeksjoner, kroniske smerter, seksuelle problemer, fødselskomplikasjoner og økt fare for dødfødsler.

Kjønnslemlestelse er særlig utbredt i enkelte afrikanske land og i noen land i Midtøsten. Praksisen er en sosial norm som bygger på en rekke kulturelle og sosiale forestillinger. Det kan handle om seksualitet, tilhørighet, estetikk, kjønn og religion.

Det finnes ikke sikre tall på omfanget av kjønnslemlestede som bor i Norge, men en andel gruppe jenter og kvinner som har innvandret fra Eritrea, Etiopia, Gambia, Sudan og Somalia er blitt kjønnslemlestet før de flyttet til Norge. Det er grunn til å tro at kjønnslemlestelse av barn og unge også kan forekomme i forbindelse med utenlandsreiser, men dette er det lite kunnskap om.

Kjønnslemlestelse, eller kvinnelig omskjæring, blir i handlingsplanen definert slik:

«Kjønnslemlestelse forstår vi her som et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer. Kjønnslemlestelse er forbundet med intens smerte og blødninger, og kan føre til infeksjoner, kroniske smerter, seksuelle problemer, psykiske problemer, fødselskomplikasjoner, og økt fare for dødfødsler.»

Etter straffeloven betraktes kjønnslemlestelse som vold og er derfor forbudt.Straffen er inntil 6 år eller inntil 15 år, avhengig av alvorlighetsgrad, jf. vedlegg 1, side 13.

Lhbtiq er en forkortelse for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, personer med variasjon i

kroppslig kjønnsutvikling/interkjønnpersoner og queerpersoner/skeive.

Personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet og vokser opp i familier som utøver negativ sosial kontroll og/eller æresrelatert vold, har økt risiko for å bli utsatt for fysisk eller psykisk vold som avvisning, utstøting og tvangsekteskap eller andre alvorlige brudd på retten til selvbestemmelse.

Det er normalt å sette grenser for barna sine som en del av barneoppdragelsen, men i noen tilfeller er disse grensene urimelige.

Negativ sosial kontroll blir i den nevnte handlingsplanen definert slik:

«Negativ sosial kontroll forstås som press, oppsyn, trusler eller tvang som systematisk begrenser noen i sin livsutfoldelse eller gjentatte ganger hindrer dem i å treffe selvstendige valg om eget liv og fremtid. Dette gjelder for eksempel den enkeltes selvbestemmelse over egen identitet, kropp og seksualitet, frihet til å velge venner, fritidsaktiviteter, religion, påkledning, utdannelse, jobb, kjæreste og ektefelle, og til å be om helsehjelp. I vurderingen av om et handlingsmønster utgjør negativ sosial kontroll, skal det tas hensyn til den kontrollerte partens alder og utvikling, samt til prinsippet om barnets beste.»

Negativ sosial kontroll kan handle om konflikter som har utgangspunkt i valg av påkledning, venner, utdanning, kjæreste og seksualliv, kjønnsidentitet eller seksuell orientering. Det kan også gjelde religionsfrihet. Negativ sosial kontroll kan for eksempel bli utøvet dersom en familie er redd for å tape anseelse eller ære fordi en sønn eller datter ikke oppfører seg etter gjeldende verdier og normer. Formålet er å korrigere og sanksjonere atferden, slik at vedkommende innordner seg familiens og omgivelsenes normer og regler.

Negativ sosial kontroll kan få store konsekvenser, blant annet psykiske problemer og traumer, for den som blir utsatt for det.

Hvilke konsekvenser kontrollen påfører den enkelte, er avhengig av hvordan vedkommende opplever kontrollen, og i hvilken grad kontrollen påfører henne eller ham skyld og skam.

Negativ sosial kontroll er ikke knyttet til en bestemt religion eller nasjonalitet.

I Norge har vi ikke egne lovbestemmelser som forbyr negativ sosial kontroll. Det finnes derimot bestemmelser i straffeloven som kan omfatte ulike typer negativ sosial kontroll. Det er for eksempel bestemmelser om trusler, tvang, frihetsberøvelse, hensynsløs atferd, mishandling i nære relasjoner, alvorlig personforfølgelse og brudd på besøksforbud og kontaktforbud.

Tvangsekteskap forstås her som ekteskapsinngåelse der en eller begge ektefellene ikke har mulighet til å velge å forbli ugift uten å bli utsatt for vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig atferd eller utilbørlig press. Tvangsekteskap er en form for vold i nære relasjoner og kan i praksis også innebære at den enkelte ikke har mulighet til å bryte en forlovelse eller et inngått ekteskap, eller velge en partner på tvers av familiens ønsker, uten å bli utsatt for represalier.

Tvangsekteskap kan ha ulike forløp. Noen unge kan bli utsatt for tvangsekteskap etter lengre tid med økende negativ sosial kontroll. Andre opplever å bli tvangsgiftet uten å ha vært utsatt for negativ sosial kontroll under oppveksten. Tvangsekteskap gjennomføres både i Norge og i utlandet, men de fleste tvangsekteskap skjer under ferieopphold i utlandet. Det er svært vanskelig for norske myndigheter å hjelpe utsatte personer som befinner seg i utlandet. Personer med utviklingshemming kan være spesielt utsatt for negativ sosial kontroll, vold og overgrep. Risikoen er ekstra stor i situasjoner der de er avhengige av andres hjelp i hverdagen og det kan være vanskelig å motsette seg andres ønsker.

Personer med utviklingshemming kan ha vansker med å forstå hva et ekteskap innebærer. I flere tilfeller har kommende ektefeller ikke kjennskap til utviklingshemmingen. Det kan i praksis være et tvangsekteskap for begge parter.

Tvangsekteskap blir i handlingsplanen definert slik:

«Tvangsekteskap forstår vi her som ekteskapsinngåelse der en eller begge ektefellene ikke har mulighet til å velge å forbli ugift uten å bli utsatt for vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig atferd eller utilbørlig press. Tvangsekteskap er en form for vold i nære relasjoner, og kan i praksis også innebære at den enkelte ikke har mulighet til å velge seg ut av en forlovelse eller et inngått ekteskap, eller velge en partner på tvers av familiens ønsker, uten å bli utsatt for represalier.»

LHBTIQ-personer som blir tvangsgiftet, blir ofre både for tvangsgiftermålet i seg selv og for å bli presset til å inngå et heterofilt ekteskap. Etter norsk lov er tvangsekteskap ulovlig. Tvangsekteskap kan straffes med inntil seks års fengsel, jf. vedlegg 1, side 17.,

Æresrelatert vold forstås her som vold utløst av familiens eller gruppens behov for å ivareta eller gjenopprette ære og anseelse. Dette forekommer i familier og grupper hvor individet forventes å innordne seg kollektivet, og hvor patriarkalske æresnormer står sterkt. Alle familiemedlemmene har et ansvar for at familien og gruppen har et godt rykte. Jenter og kvinner er særlig utsatt fordi familiens eller gruppens ære er knyttet til kontroll av kvinners seksualitet, og fordi uønsket adferd kan påføre hele familien eller gruppen skam.

Æresrelatert vold kan omfatte flere handlinger som negativ sosial kontroll og tvangsekteskap, men også andre voldsuttrykk som nedverdigelser, trusler, utstøtelse og annen psykisk vold, fysisk vold og drap.

I Norge har vi ikke egne lovbestemmelser som forbyr æresrelatert vold. I likhet med negativ sosial kontroll, kan likevel æresrelatert vold rammes av flere ulike bestemmelser i straffeloven.