Studiebarometeret for fagskoler 2026

Figur 7‑1 viser at et flertall av studentene mener at utdanningen til nå har bidratt til å utvikle deres evne til å utøve yrke, utvikle seg personlig og gi (styrket) tilhørighet til fagfeltet. Studentene vurderer i noe større grad at utdanningene bidrar til personlig utvikling (gjennomsnitt 3,9 av 5) enn evnen til å utøve yrket (3,8) og styrket tilhørighet til fagfeltet (3,8). Resultatene viser dermed at studentene opplever utbytter av fagskoleutdanningen som bredere enn utvikling av konkrete yrkesferdigheter.

Tydelige forskjeller mellom fagområdene i vurderinger av yrkestilknytning

Tabell 7‑1 viser at studentenes vurderinger varierer betydelig mellom fagområdene. Forskjellene er enda større når vi ser på de enkelte utdanningstypene (se tabellvedlegg 7-2).

Mønsteret ligner det vi har sett for overordnet tilfredshet og andre kvalitetsområder tidligere i rapporten. Helse og velferd har de høyeste skårene på alle disse tre spørsmålene om utdanningenes bidrag til yrkestilknytning, mens tekniske fag og data-IT gjennomgående ligger lavere. Forskjellene er størst når det gjelder utdanningens bidrag til evnen til å utøve yrket, der gjennomsnittet varierer fra 3,4 i tekniske fag til 4,1 i helse og velferd. Samtidig bør forskjellene mellom fagområdene tolkes med varsomhet, ettersom vi her ikke har kontrollert for andre variabler.

Det er dessuten rimelig å forvente en viss variasjon mellom fagområder på disse spørsmålene. Særlig kan spørsmålet om tilhørighet til fagfeltet oppleves mer relevant i noen utdanninger enn andre. Studentenes mulighet til å vurdere yrkestilknytning vil også kunne variere avhengig av hvor tett utdanningen er koblet til et bestemt yrke, og hvor langt studentene har kommet i utdanningsløpet (Daus et al., 2026). I enkelte utdanninger, inkludert innen fagområdene som skårer lavere her, består første del av utdanningen grunnlagsemner som ikke nødvendigvis oppleves som direkte yrkesrelevante selv om de danner et viktig grunnlaglag for faglig utvikling og senere yrkesutøvelse.

Forskjellene mellom utdanningsformene er langt mindre. Studenter på stedsbaserte utdanninger vurderer bidraget til evnen til å utøve yrket noe høyere enn studenter på nettbaserte utdanninger med samlinger, mens vurderingene av personlig utvikling er like på tvers av utdanningsformene.

Studentenes vurderinger av utdanningen henger sterkere sammen med opplevd yrkesrelevans enn tidligere erfaring

Vi vet at de fleste fagskolestudentene har relevant erfaring fra tidligere, enten i form av utdanning eller arbeidsfaring, men at en del studenter ikke har slik erfaring (se kapittel 3.2). Det hadde ikke vært unaturlig om studenter med og uten slik erfaring har ulike vurderinger av om utdanningen utvikler studentenes evne til å utøve yrket. Vi finner imidlertid at forskjellene er små. I gjennomsnitt skiller vurderingene seg med om lag 0,1 poeng (tabell 7-1).

Analysene våre tyder samtidig på at studentenes vurderinger av læringsaktivitetene, bruk av studentenes egne erfaringer og bruk av eksterne representanter fra fagfeltet har sterkere sammenheng med opplevd yrkesrelevans, målt som vurderingen av om utdanningen utvikler evnen til å utøve yrket, enn tidligere relevant erfaring (alle p < 0,001; se tabell 7-2).

Dette utdyper funnene fra de foregående kapitlene og peker i samme retning som analysen i kapittel 4. Studentenes vurderinger ser i større grad ut til å henge sammen med det det de møter og opplever i utdanningen enn med hvilken bakgrunnen de kommer inn i utdanningen med. Også når vi ser spesifikt på opplevd yrkesrelevans, er det særlig kvaliteten på læringsaktivitetene og koblingen mellom undervisningen og erfaringer fra fagfeltet som henger sammen med om studentene opplever at utdanningen utvikler evnen til å utøve yrket.

Den teknologiske utviklingen er rask i mange fagfelt, og manglende oppdatering kan svekke utdanningenes arbeidslivsrelevans (Daus et al., 2026). Vi har derfor spurt studentene i hvilken grad de får opplæring i bruk av oppdatert teknologi som er relevant for yrkesutøvelsen^[17]. Studenter som oppgir at de får slik opplæring, fikk også spørsmål om hvor fornøyde de er med denne opplæringen.

De fleste får opplæring i bruk av oppdatert teknologi som er relevant for yrkesutøvelsen

Figur 7‑2 viser at de fleste fagskolestudentene får slik opplæring. Nær halvparten svarer at de i stor eller svært stor grad får opplæring i oppdatert teknologi som er relevant for yrkesutøvelsen, mens 4 prosent svarer at de ikke får slik opplæring i det hele tatt. Gjennomsnittsskåren er 3,4 på en skala fra 1 til 5.

Det er enkelte forskjeller mellom utdanningsformene. Studenter på helt nettbaserte utdanninger vurderer i noe større grad at de får opplæring i relevant teknologi (3,5) enn studenter på stedsbaserte utdanninger (3,4) og studenter på nettbaserte utdanninger med samlinger (3,3). Det er også forskjeller mellom fagområdene. Studenter innen data og IT rapporterer i størst grad at de får opplæring i oppdatert teknologi (3,6), mens studenter innen tekniske fag rapporterer dette i minst grad (3,3).

Resultatene kan også gjenspeile at betydningen av teknologi varierer mellom fagfelt, yrker og ulike deler av utdanningsløpet. I noen utdanninger og emner vil opplæring i bruk av oppdatert teknologi være et sentralt læringsmål, mens andre utdanninger i større grad kan ha fokus på utvikling av manuelle ferdigheter, praktiske teknikker eller andre former for kompetanse. Det er derfor ikke nødvendigvis slik at lavere skårer på spørsmålet om opplæring i oppdatert teknologi som er relevant for yrkesutøvelsen innebærer at utdanningen er mindre arbeidslivsrelevant.

Opplæring i teknologi er området der studentene er minst fornøyde

Figur 7-3 viser at en majoritet av studentene som får opplæring i bruk av oppdatert teknologi som er relevant for yrkesutøvelsen, er enten fornøyde (44 prosent) eller svært fornøyde (13 prosent) med opplæringen. Samtidig svarer over en tredjedel at de verken er fornøyde eller misfornøyde. Gjennomsnittlig tilfredshet er 3,6, som er lavere enn for de øvrige kvalitetsområdene i undersøkelsen og klart lavere enn den overordnede tilfredsheten med utdanningen (4,0).

Studenter på helt nettbaserte utdanninger er noe mer fornøyde (3,8) enn øvrige studenter (3,6). Mønsteret er dermed det samme som for omfanget av teknologiopplæringen.

Tilfredsheten varierer relativt lite mellom fagområdene, fra 3,5 i tekniske fag til 3,7 i helse og velferd, økonomiske og administrative fag og data-IT. Dette skiller teknologiopplæring fra flere andre kvalitetsområder i undersøkelsen, hvor forskjellene mellom fagområdene er større. Resultatene peker dermed på teknologiopplæring som et relativt gjennomgående forbedringsområde og ikke noe som er avgrenset til enkelte fagområder. Variasjonen blir riktig nok større når vi ser på utdanningstypene, fra 3,3 i elektro til 4,2 i modellering (se tabellvedlegg 7-3).

Samtidig må resultatene tolkes i lys av at betydningen av oppdatert teknologi varierer mellom fagfelt, yrker og utdanninger. Selv om spørsmålet spesifiserer «teknologi som er relevant for yrkesutøvelsen», og spørsmålet bare er stilt til studenter som har oppgitt å få opplæring i teknologi, vil både forventningene til teknologiopplæringen og hvilken rolle teknologien spiller i yrkesutøvelsen kunne variere betydelig mellom ulike utdanninger.

Vi så innledningsvis at de fleste fagskolestudenter allerede har erfaring fra fagfeltet, og utdanningen bygger i stor grad på allerede etablert fagkunnskap. Studentenes erfaringer kan dermed utgjøre en betydelig ressurs for fagskolene. For eksempel kan lærere koble pensum og læringsaktiviteter til konkrete situasjoner som noen av studentene har erfaring med og kan dele med medstudentene, noe som kan øke studentenes opplevelse av relevans og deres læringsutbytte.

I tillegg er fagskolene gjerne tett på arbeidslivet. Dette kan gjøre det mulig å trekke inn eksterne representanter fra fagfeltet som kan bidra med aktualitet og nyttig spisskompetanse. Fagskoletilsynsforskriften stiller dessuten krav om samarbeide med relevante yrkesfelt i utviklingen og gjennomføringen av utdanningene.

Vi har derfor spurt fagskolestudentene i hvilken grad underviserne hittil har aktivt tatt i bruk studentenes erfaringer og eksterne representanter fra fagfeltet.

Studenterfaringer og eksterne representanter kan tas i bruk oftere

Rundt 53 prosent av studentene mener at underviserne i stor eller svært stor grad har tatt i bruk studentenes erfaringer fra fagfeltet (gjennomsnitt 3,5). Rundt 39 prosent mener at de har tatt i bruk eksterne representanter fra fagfeltet i stor eller svært stor grad (3,1). En gjennomsnittsverdi på 3 tilsvarer «verken liten eller stor grad» og en verdi på 4 tilsvarer «i stor grad».

Studentene mener altså at underviserne i større grad har tatt i bruk studentenes erfaringer fra fagfeltet enn de har tatt i bruk eksterne representanter fra fagfeltet. En mulig forklaring er at studentenes egne erfaringer er synlige for alle i undervisningssituasjonen, mens bruk av eksterne representanter ikke nødvendigvis oppfattes som like tydelig av studentene. Fagskolene samarbeider tett med arbeidslivet, og mange undervisere kombinerer undervisning ved fagskolen med arbeid i relevante virksomheter. Tall fra SSB viser at om lag 40 prosent av underviserne ved fagskolene i 2023 også hadde et arbeidsforhold utenfor fagskolesektoren (Meld. St. 11 (2024–2025)). Studentene vil ikke nødvendigvis kjenne til slike ansettelsesforhold, og kan derfor i mindre grad oppfatte denne typen arbeidslivstilknytning som bruk av eksterne representanter.

Erfaringer fra arbeidslivet oppleves som nyttige, men potensialet utnyttes ikke fullt ut

Når studentenes erfaringer og eksterne representanter brukes, vurderes de gjennomgående som nyttige. Figur 7-5 viser at 82 prosent oppgir at bruken av studentenes erfaringer har vært nyttige, mens 85 prosent sier det samme om eksterne representanter. Resultatene tyder dermed på et mulig uutnyttet potensial, særlig i bruk av eksterne representanter fra arbeidslivet. Merk at det kun var fire svaralternativer og ingen mellomverdi på dette spørsmålet, i motsetningen til andre spørsmål i undersøkelsen^[18]. Disse gjennomsnittsverdiene gir dermed uttrykk for at studentene samlet sett mener at aktiv bruk av disse erfaringene har vært nyttige.

Bruken og nytten av studenterfaring og eksterne varierer mellom fagområdene

Tabell 7‑3 viser at det er studentene innen samlekategorien «annet» og helse og velferd som i størst grad mener at underviserne tar i bruk studentenes erfaringer og eksterne representanter. Det er også studenter innen disse to fagområdene som vurderer nytten av bruken av både studentenes erfaringer og eksterne representanter som høyest.

Studentene innen samferdsel, tekniske fag og data-IT mener i minst grad at underviserne tar i bruk slike erfaringer, og det er også studentene innen disse fagområdene som vurderer nytten som lavest.

Den gjennomsnittlige studenten på kreative fag har vurdert at underviserne i relativt liten grad har tatt studentenes erfaringer i bruk, men mener i relativt stor grad at de tar i bruk erfaringer fra eksterne representanter. Det samme mønsteret ser vi for nytten. NIFU har vist at kreative fag er fagområdet som i størst grad har utviklet samarbeidsformen der lærere samtidig jobber i fagfeltet (Høst et al., 2024).

Små forskjeller i nytte mellom utdanningsformer og heltids- og deltidsstudenter

Studenter på nettbaserte utdanninger vurderer i mindre grad enn andre studenter at studentenes erfaringer tas aktivt i bruk av underviserne. En helt digital studiehverdag kan gjøre det mer utfordrende å ta i bruk studentenes erfaringer enn på utdanninger der studentene møtes fysisk, der erfaringsdeling kan oppstå mer spontant og i mindre grad må legges aktivt til rette for. Nytten av studenterfaringene vurderes likt på tvers av utdanningsformene.

Studenter på stedsbaserte utdanninger vurderer i større grad at underviserne tar i bruk eksterne representanter. Studenter på stedsbaserte utdanninger og nettbaserte utdanninger med samling vurderer nytten av bruk av eksterne representanter minimalt høyere (3,2) enn nettbaserte studenter (3,1).

Deltidsstudenter vurderer nytten av bruk av henholdsvis studenterfaringer og eksterne representanter som litt høyere (3,1 og 3,2) enn heltidsstudenter (3,0 og 3,1).

Som kjent studerer de fleste fagskolestudenter deltid ved siden av en jobb, og disse har fått spørsmål om hvor fornøyde de er med muligheten for å kombinere utdanningen med relevant arbeid^[19].

Deltidsstudentene er godt fornøyde med muligheten til å kombinere utdanning og relevant arbeid

Figur 7‑6 viser at deltidsstudentene er gjennomgående godt fornøyde med muligheten til å kombinere utdanning og relevant arbeid. Om lag 83 prosent er fornøyde eller svært fornøyde, mens bare 6 prosent er misfornøyde eller svært misfornøyde. Resultatene tyder dermed på at fagskoleutdanningene i stor grad er tilrettelagt for deltidsstudenter som kombinerer utdanning og arbeid.

Forskjellene mellom utdanningsformene er små. Det ser derfor ut til at alle de tre utdanningsformene i stor grad lykkes med å legge til rette for kombinasjonen av utdanning og arbeid.

Det er noe større forskjeller mellom utdanningsnivåene. Studenter på korte utdanninger (30-59 studiepoeng) og fagskolegrader (60-119 studiepoeng) er mer fornøyde enn studenter på høyere fagskolegrader (120-180 studiepoeng). Dette kan ha sammenheng med at lengre utdanningsløp stiller større krav til tidsbruk og koordinering over tid, selv om tilfredsheten også blant disse studentene er relativt høy (3,9 i gjennomsnitt).

Deltidsstudenter ved private fagskoler er mer fornøyde enn deltidsstudenter ved offentlige fagskoler. Henholdsvis 87 og 79 prosent oppgir at de er fornøyde eller svært fornøyde med muligheten til å kombinere utdanningen med relevant arbeid, og gjennomsnittsskåren er 4,3 ved private fagskoler mot 4,1 ved offentlige. Forskjellen kan skyldes ulik sammensetning av studietilbud og studentgrupper, og kan derfor ikke uten videre tolkes som en effekt av eierskap i seg selv.

Små forskjeller mellom de største fagområdene

Figur 7‑6 viser også at forskjellene mellom fagområdene er også forholdsvis små. Studentene innen helse og velferd er mest fornøyde med muligheten til å kombinere utdanningen med relevant arbeid, tett fulgt av studenter innen økonomiske og administrative fag. Studentene innen tekniske fag er noe mindre fornøyde, men også her er gjennomsnittsskåren over 4,0, noe som tilsvarer at studentene er fornøyde.

Data og IT skiller seg ut med lavere tilfredshet enn de øvrige fagområdene. Resultatet må imidlertid tolkes varsomt ettersom gruppen deltidsstudenter innen data og IT er relativt liten. Generelt peker resultatene i retning av at muligheten til å kombinere utdanning og relevant arbeid vurderes positivt på tvers av de fleste deler av fagskolesektoren.

Praksisopplæring er en sentral del av utdanningen for enkelte utdanninger. Helse og velferd skiller seg ut som fagområdet der praksisopplæring er mest utbredt. Også i samlekategorien «annet» er det en høy andel praksisopplæring, men dette er en liten gruppe^[20]. Obligatorisk praksisopplæring er lite utbredt innen andre fagområder, men det er utbredt innen utdanningstypene jernbanefag (samferdsel), visuell kunst (kreative fag), enkelte tekniske fag og enkelte økonomiske og administrative fag. Se oversikt i tabellvedlegg 7-4.

Drøyt 18 prosent av studentene som har besvart undersøkelsen, har hatt obligatorisk praksis under veiledning. Studenter ved stedsbaserte utdanninger (21 prosent) i større grad obligatorisk praksisopplæring enn nettbaserte utdanninger med samlinger (19 prosent) og nettbaserte utdanninger (13 prosent).

Studentene er godt fornøyde med praksisopplæringen

Figur 7‑7 viser svarfordelingen på fire spørsmål om ulike aspekter ved praksisopplæring. På tvers av de fire spørsmålene er minst 79 prosent av fagskolestudentene som har hatt obligatorisk praksisopplæring, fornøyde eller svært fornøyde. Studentene er mest fornøyde med mulighetene for faglig utvikling i praksisopplæringen (4,3), etterfulgt av sammenhengen mellom undervisning og praksisopplæring og veiledningen ved praksisstedet (begge 4,2), og minst fornøyde med informasjon i forkant av praksisperioden (4,0). Indeksen som kombinerer de fire spørsmålene, har en gjennomsnittlig vurdering på 4,1. Studentene er mer fornøyde med praksisopplæringen enn alle andre deler av utdanningen som vi har stilt spørsmål om.

Tilfredshet med praksisopplæringen varerier noe mellom ulike fagområder

Vi har sett at obligatorisk praksisopplæring er mest utbredt innen helse- og velferdsutdanningene, og studenter på dette fagområdet utgjør over halvparten av respondentene som har svart på tilfredshet med praksisopplæringen. Helse- og velferdsfag ligger i midtsjiktet for indeksen for praksisopplæring, med et gjennomsnitt på 4,1.

Studentene er stort sett godt fornøyde med praksisopplæringen på tvers av fagområder. Tilfredsheten med praksisopplæringen, målt med indeksen, varierer fra et gjennomsnitt på 3,9 for tekniske fag og 4,0 for kreative fag (primært visuell kunst) til 4,3 for økonomiske og administrative fag og samferdselsfag (i praksis jernbane). Selv de minst fornøyde studentene er altså relativt godt fornøyde med praksisopplæringen. Merk at det på disse fagområdene er relativt få studenter som har obligatorisk praksis og dermed få studenter som har besvart disse spørsmålene.

Små forskjeller i tilfredshet etter praksislokasjon

Studentene som har hatt praksisopplæring, har også fått spørsmål om denne praksisen foregår på deres egen arbeidsplass^[21]. Det er i gjennomsnitt små forskjeller i tilfredshet mellom studenter som har hatt praksis på egen arbeidsplass (4,2) og studenter som hatt praksis utenfor egen arbeidsplass (4,1) på indeksensom består av de fire spørsmålene om praksisopplæring. Også når vi ser på enkeltspørsmålene om praksisopplæring, er forskjellene i gjennomsnittene små. Tabell 7‑4 viser at studenter som har hatt praksis på et annet sted enn egen arbeidsplass er litt mindre positive (3,9) til informasjonen i forkant av praksisperioden enn dem som har hatt praksis på egen arbeidsplass (4,1), men at differansen for de øvrige tre spørsmålene var 0,1 poeng eller mindre.

Vi så i kapittel 7.1 at studenter som har hatt praksis vurderer utdanningens bidrag til yrkestilknytning og personlig utvikling høyere enn studenter som ikke har hatt praksis. Analysen kan ikke fastslå at praksisopplæringen i seg selv er årsaken til forskjellen, blant annet fordi praksis er langt mer utbredt i enkelte fagområder enn andre. Resultatene viser likevel at praksisopplæring vurderes svært positivt av studentene som har erfaring med det.

Studentene vurderer samlet sett fagskoleutdanningenes bidrag til yrkestilknytning positivt. Utdanningene oppleves å bidra til både evnen til å utøve yrket, tilhørighet til fagfeltet og personlig utvikling. Deltidsstudentene er også gjennomgående godt fornøyde med muligheten til å kombinere utdanningen med relevant arbeid, og dette framstår som en styrke i arbeidslivstilknytningen. Studentene som har hatt obligatorisk praksisopplæring, vurderer denne positivt, og praksis framstår som en særlig positiv arena for arbeidslivsrelevans.

Samtidig peker resultatene på enkelte områder med forbedringspotensial. Studentene vurderer opplæringen i oppdatert teknologi som er relevant for yrkesutøvelsen mindre positivt enn mange andre sider ved utdanningen. Studentenes egne erfaringer fra fagfeltet brukes i relativt stor grad i undervisningen, mens eksterne representanter brukes mindre. Når slike erfaringer brukes, opplever et stort flertall av studentene dem som nyttige. Sammen med analysen av utdanningenes bidrag til yrkestilknytning i kapittel 7.1 peker dette mot at koblingen mellom undervisningen, studentenes egne erfaringer og eksterne representanter fra arbeidslivet kan ha betydning for studentenes opplevelse av yrkestilknytning.

Også innen kvalitetsområdet yrkestilknytning og arbeidslivsrelevans finner vi forskjeller mellom fagområdene som ligner mønsteret for overordnet tilfredshet (kapittel 4) og de to andre kvalitetsområdene (kapittel 5 og 6). Helse og velferd ligger gjennomgående høyt på flere av indikatorene, mens tekniske fag og data-IT ofte ligger lavere. Disse forskjellene kan ikke nødvendigvis tilskrives fagområde i seg selv.

I kapittel 5 så vi at studentene vurderer læringsaktivitetene som svært relevante for kompetansen som utdanningen skal gi, mens de var mindre positive til om eksamen og andre vurderinger testet kompetanse som er relevant i arbeidslivet. En mulig tolkning er at arbeidslivsrelevans ikke bare handler om utdanningens innhold, men også om hvordan koblingen til yrkesfeltet kommer til uttrykk gjennom læringsaktiviteter, vurderinger og bruk av erfaringer fra arbeidslivet.