Fra utdanning og ut i jobb med funksjonsnedsettelse: Har lærestedene ansvar?

Det er klare indikasjoner på at utdanning og utdanningens lengde er den enkeltfaktor som har størst betydning for om man lykkes i overgangen til arbeidsmarkedet, men vi vet lite om hvilke faktorer som påvirker den enkeltes vei gjennom utdanningssystemet. Mer konkret er det liten kunnskap knyttet til hvilke faktorer som virker fremmende eller hemmende på den enkeltes kunnskapsmessige utvikling og sannsynligheten for om den enkelte vil gå videre i utdanningssystemet og over i jobb (Grue & Finnvold, 2014). Det er nærliggende å tillegge læringsmiljøet og tilretteleggingen på lærestedet en stor verdi i denne sammenheng. Dette er vår plass, det er noe vi kan påvirke og gjøre noe med.

Hva er tilretteleggingstiltak i overgangen?

Støtte i overgangen fra utdanning til arbeid innebærer mer enn det å få støtte i selve overgangen. Tilrettelegging på et tidlig stadie i studieløpet kan være til hjelp eller påvirke hvordan studentene opplever overgangen. Dette handler om alt man kan gjøre av forberedelser. Det å forberede seg på overgangen/tiden etter utdanningen er viktig for alle studenter, men kan kanskje få en ekstra stor betydning for studenter som har en funksjonsnedsettelse.

Mange studenter tar kontakt med karriererådgivere eller studieveiledere i løpet av de første semestrene grunnet usikkerhet rundt studievalg. Allerede her eller når studenten vurderer alternative studievalg kan det være hensiktsmessig å få studenten til å tenke på hva man vil jobbe med etter utdanningen. Det kan være nyttig å lese emnebeskrivelser og drøfte med studenten hva man kan jobbe med. Vil for eksempel funksjonsnedsettelsen by på utfordringer i enkelte yrker? Eller vil man tvert i mot i noen yrker kunne ha nytte av erfaringer man har gjort som følge av å ha en funksjonsnedsettelse?

Tidligere i rapporten har vi sett at flere studenter etterlyser relevant rådgivning om framtidsmuligheter i overgangen fra studier til arbeidsliv (Legard, 2013). Hvordan kan lærestedet møte dette behovet?

Veiledere på alle nivå og avdelinger kan bistå studenter med informasjon om hvilke instanser og hvilke tiltak som kan være en støtte i overgangen. Økt informasjon forbedrer kunnskapen og gir økt trygghet til den enkelte, samtidig som den reduserer usikkerhet og uforutsigbarhet i en jobbsøkerprosess hvor man er sårbare uansett om man har en funksjonsnedsettelse eller ei.

Videre kan man gi tips til studenten om hvilke grep man kan gjøre i løpet av utdanningen slik at man er interessant blant arbeidsgivere og mest mulig klar for arbeidslivet. Som veileder kan man for eksempel oppfordre studenten til å starte jobbsøkingsperioden tidlig. En kan oppfordre til å ta kontakt med interessante arbeidsgivere, få arbeidserfaring og bygge nettverk.

Hvem har ansvar på lærestedet? Samarbeid på tvers

Det er ikke én avdeling eller enhet på lærestedet som bør ta dette ansvaret alene. Det ville vært naturlig at ulike nivå i organisasjonen tar en rolle og jobber mot et felles mål om å hindre at studentene blir «kasteballer» i systemet. Så lenge studenten studerer på lærestedet er vedkommende et felles ansvar for de som arbeider der.

Samtidig kan det være nyttig å lære av sine kolleger og hjelpe hverandre på tvers av enheter og avdelinger på institusjonen. For eksempel vil karriererådgivere og tilretteleggingsrådgivere kunne ha stor glede av å lære av hverandres arbeidsområder: karrieretjeneste har kunnskap om og kontakter i arbeidsmarkedet, hva som kreves av arbeidstaker med tanke på søknad og intervjutrening, mens tilretteleggingstjenesten har kunnskap om ulike funksjonsnedsettelser, tilretteleggingsspørsmål og rettigheter for personer med funksjonsnedsettelse. Mange studieveiledere som arbeider på fakultet og institutt har også mye kontakt med studentene, i tillegg til at de har kunnskap om det spesifikke arbeidsfeltet studenten studerer for å bli en del av. Når alle samarbeider mot et felles mål og lærer av hverandre vil det skape gode overganger for disse studentene.

Hvordan kan tilretteleggingstiltak organiseres i praksis? Universell utforming som strategi

Gjennom hele rapporten har vi forsøkt å fremheve at selv om studentene har en nedsatt funksjonsevne er det ønskelig at det er kompetansen som skal stå i fokus i en jobbsøkerprosess. For å unngå stigmatisering er det derfor naturlig at et tilbud om støtte i overgangen fra utdanning til arbeid integreres som en naturlig del av karrieretjenestetilbud ved institusjonen. Det er altså vesentlig at denne type tilbud oppleves som en del av det ordinære tilbudet som rettes mot alle studenter, og ikke er en «egen karriere-tjeneste» for studenter med funksjonsnedsettelser.

Det finnes også andre grunner til det. Mange studenter opplever ikke at de går innunder betegnelsen «nedsatt funksjonsevne». Flere forbinder dette kun med personer som har en fysisk nedsettelse. I praksis innebærer det også personer som har psykiske, kognitive, - usynlige så vel som synlige lidelser. Når man i et jobbsøkerseminar får tips til hva som finnes av tiltak og ressurser rundt omkring for personer som har tilretteleggingsbehov får man spredt kunnskapen til flere, samtidig som mange kan kjenne seg igjen i utfordringer som kan dukke opp i en sårbar overgangsprosess. Det som er nødvendig for noen, vil slik kunne gjøre tilbudet/kurset enda bedre for alle.

Et annet argument som taler for «universelle» tiltak er hvordan man i lavere skolegang tidvis har blitt skjermet og isolert vekk fra medelever og slik dyrket en følelse av å være annerledes. Når ordningene er integrert vil en kanskje føle seg mer «normal». I noen tilfeller er det naturligvis nødvendig med individuell tilrettelegging, men det er viktig å huske universell utforming som en grunntanke.

Hvorfor skal lærestedet ha en rolle i overgangen til arbeidslivet?

Det primære formålet med å ta en utdanning er å få arbeid etter endt studier. For studentens mestring, lærestedets omdømme og dessuten av rent samfunnsøkonomisk betydning, er det således viktig å ivareta studentenes behov slik at de kommer seg gjennom studiene, samtidig som man tilrettelegger for at studentene er mest mulig forberedt på det som venter de i arbeidslivet.

Gjennomgående i rapporten har vi sett at en funksjonsnedsettelse og en funksjonshemming kan være så mangt. Alle studenter kan ha en form for funksjonsnedsettelse i løpet av studietiden. Noen kan oppstå i løpet av studietiden, mens andre kan ha vedvarende tilretteleggingsbehov, som er medfødt så vel som ervervet. Ettersom mange studenter kan bli berørt er det nærliggende å tenke at man ved å ha et godt tiltaksapparat for disse studentene, også vil øke kvaliteten på tilbudet som gis til øvrige studenter. Det er mye snakk om frafallsproblematikk i høyere utdanning, og dersom man ivaretar ulike studenters interesser kan kanskje antallet reduseres, og gjennomstrømmingen flyte lettere.

Høyere utdanning er også en dannelsesreise hvor studentene utvikler identitet, de lærer å lære, de mestrer, får selvinnsikt og livserfaring. På mange måter dannes grunnlaget av studentenes selvbilde, holdninger og innstilling som de vil ta med seg inn i den voksne tilværelse, og inn i arbeidslivet. Som ansatt på lærestedet har man derfor mye påvirkningskraft og et stort ansvar for hvordan dette blir i praksis. Dersom man tilrettelegger for gode mestringserfaringer, vil studentene få tro på at de vil mestre på et senere tidspunkt. Studenter som blir ivaretatt vil spre et godt omdømme til lærestedet.

Samtidig er det viktig å være realistisk slik at den enkelte ikke får et utopisk forhold til sine evner, ferdigheter og kompetanse. Dette gjelder både med tilretteleggingsarbeid og i studiehverdagen for øvrig. Involver studentene inn i tilretteleggingsarbeidet, slik at de blir en agent i eget liv - myndiggjort (empowered)– og blir kjent med sine egne ferdigheter og begrensninger som igjen kan påvirke hvordan de presenterer seg på et senere tidspunkt.

Hvis man ser på en bro som en metafor for overgangen mellom utdanning og arbeidsliv er det ikke slik at utdanningen er på den ene siden og arbeidet er på den andre. Det kan være hensiktsmessig å se på utdanningen som en form for utviklingsprosess som utgjør broen i seg selv. En av oppgavene til lærestedet blir da å sikre at studentene holder seg på broen, ikke faller utenfor og går i riktig retning.

Ideelt sett burde det jobbes parallelt med tilrettelegging i studietiden og overgang til jobb. På denne måten vil en nå studentene på et tidlig tidspunkt, kunne betone viktigheten av forberedelse til overgangen og arbeidslivet, og få en mer helhetlig tilrettelegging inn, gjennom og ut av studiene. Dette forutsetter et godt samarbeid med eksterne aktører, noe vi har sett gode frukter av i kapittel 6, med eksempler på ulike områder man kan samarbeide om felles mål med NAV.

Når vi kjenner til utfordringer mange kan ha ved å velge «feil» studie kan det kanskje også være nyttig å samarbeide tettere med rådgivere i videregående skole, ved å informere om tilretteleggingsmuligheter i høyere utdanning og hva de ulike studiene innebærer samt arbeidsmuligheter etter endt utdanning.

Det er mye å ta hensyn til når man skal tilrettelegge for studenter med nedsatt funksjonsevne. Alle studenter har unike utfordringer, erfaringer og behov, til tross for at flere har sammenfallende opplevelser. Noen læresteder er små og andre store. Erfaringene tilsier likevel at tross ulik organisering, kan lærestedene bistå studenter med særskilte behov med tilrettelegging i høyere utdanning og i overgangen til arbeidslivet. Dette kan gjøres på ulike måter og i ulik grad. Mange studenter trenger kun mer kunnskap om tilgjengelige ressurser – tiltak og tjenester i overgangen til arbeid. Det tilbys mange gode støttetiltak fra flere offentlige organer for studenter som opplever «de vanskelige overgangene». Utfordringene for mange studenter og personer som jobber for å bistå dem, er kanskje å ha kjennskap til rettigheter en har og tilbud som finnes. Med kjennskap til hva som er barrierer og suksessfaktorer i overgangen til arbeidslivet kan man lettere ta strategiske valg på hvor og hvordan de gode tiltakene kan settes inn for å fremme «de gode overgangene».