Hopp til hovedinnhold
Rapportens forside
Last ned (PDF, 725.78 KB)

Fra utdanning og ut i jobb med funksjonsnedsettelse: Har lærestedene ansvar?

Kunnskap, bevisstgjøring og rolleavklaring.

5. Studentenes erfaringer

Man kan spekulere og mene mye om hva som er status, barrierer og suksessfaktorer for studenter med tilretteleggingsbehov i overgangen fra studielivet til arbeidslivet. De som har den viktigste kunnskapen er studentene som har førstehåndserfaring med tematikken. Universell har intervjuet sju personer som har erfaring med tilrettelegging i høyere utdanning, har opplevd overgangen fra utdanning til arbeidslivet, og er i arbeid i dag. De er alle forholdsvis nyutdannet og ferske i arbeidslivet. Formålet var fortrinnsvis å utforske opplevde barrierer, suksessfaktorer, og forholdet mellom tilretteleggingen de har fått som student og tilretteleggingen de i dag mottar i arbeidslivet.

Informantene hadde et bredt spekter av funksjonsnedsettelser. Noen hadde synlige plager, andre usynlige og flere hadde sammensatte utfordringer. Informantene i kartleggingen hadde følgende funksjonsnedsettelser:

  1. Fysisk funksjonsnedsettelse
  2. Blind
  3. Hørselsnedsettelse, irritert tarm og insomnia
  4. Dysleksi
  5. Døv
  6. Psykisk (+ dysleksi og spiseforstyrrelse)
  7. Multippel sklerose (MS)

Studentene hadde en del samsvarende erfaringer. Disse har vi delt inn i følgende kategorier:

  • Åpenhet om funksjonsnedsettelsen i jobbsøkerprosessen
  • Åpenhet om funksjonsnedsettelsen til medstudenter og kolleger
  • Betydningen av praksis eller tidligere arbeidserfaring
  • Relevans mellom utdanning og arbeid
  • Forholdet mellom tilrettelegging i studiet og tilrettelegging i arbeidslivet
  • Barrierer i overgangen
  • Suksessfaktorer
  • Forventet og opplevd støtte fra lærestedet
  • Forventet og opplevd støtte fra eksterne aktører (NAV)

5.1 Åpenhet om funksjonsnedsettelsen i jobbsøkerprosessen

Et vanskelig tema for mange arbeidssøkere med funksjonsnedsettelse er hvorvidt man skal informere arbeidsgiver om funksjonsnedsettelsen (Rusnes, 2010). Funksjonsnedsettelse er fortsatt tabubelagt i arbeidslivet, og mange arbeidsgivere, ledere og kolleger vet ikke hvordan de skal forholde seg til eller snakke om diagnoser og utfordringer.

Nesten 80 % av respondentene i en spørreundersøkelse som Skog Hansen og Reegård (2008) gjennomførte, mente at de reduserte sine muligheter til å bli innkalt til intervju ved å informere om funksjonsnedsettelse. I samme undersøkelse oppga 42 % å ha sendt jobbsøknader hvor de ikke hadde informert om sin funksjonsnedsettelse. Mange av respondentene i undersøkelsen forklarte at dette skyldtes en kombinasjon av at de var skeptiske til arbeidsgivers holdninger og at de ikke opplevde funksjonsnedsettelsen som relevant for jobben. Enkelte valgte også å utsette åpenheten til en eventuell intervjusituasjon (ibid).

I Universells intervjuer kommer det frem at informantene med synlige funksjonsnedsettelser er åpen om sine utfordringer fordi de er synlige og fordi det er nødvendig med tanke på adkomst til et eventuelt jobbintervju. De er veldig opptatt av å presentere funksjonsnedsettelsen som en god og annerledes livserfaring.

Informantene med usynlige funksjonsnedsettelser må foreta flere valg vedrørende åpenhet fordi funksjonsnedsettelsen ikke nødvendigvis kommer til uttrykk i selve ansettelsesprosessen. Samtlige av informantene med usynlige funksjonsnedsettelser uttrykte usikkerhet rundt når og i hvilken grad det er hensiktsmessig å være åpen. For informantene som har usynlige og sammensatte funksjonsnedsettelser har det vært sentralt å være åpen om funksjonsnedsettelser som er lettere å snakke om, som for eksempel dysleksi og hørselsnedsettelse, blant annet fordi det er mer kjent, fremfor psykiske utfordringer, irritert tarm og insomnia, som kan være mer ukjent og tabubelagt. I slike tilfeller har informantene presentert «tilleggs-utfordringer» etter at det har blitt etablert et ansettelsesforhold.

Felles for informantene var utfordringen med å balansere mellom det å være åpen om funksjonsnedsettelsen og det å fortelle om kompetanse og andre sider av seg selv. Informantene var opptatt av at kompetansen skulle være i fokus. Når man først har opplyst om funksjonsnedsettelsen i et jobbintervju, føler mange av informantene et behov for å utdype hvorfor den ikke kommer til å være i veien. Dette oppleves som et tveegget sverd, fordi man gjerne vil leve som om funksjonsnedsettelsen ikke har noe å si, men i det man begynner å forsvare den, så har det nettopp det. Informanten som har dysleksi var opptatt av å presentere seg som en person som har dysleksi, heller enn «en dyslektiker». Likeledes nevner informanten med en fysisk funksjonsnedsettelse at rullestolen kun er et hjelpemiddel som er en del av hennes identitet, men den skal ikke definere hvem hun er.

Når det gjelder grad av åpenhet blant personer med funksjonsnedsettelse i ansettelsesprosesser viser flere studier at virksomhetene tilsynelatende ikke opplever å få søknader hvor det kommer frem at søkeren har en nedsatt funksjonsevne (Svalund & Hansen, 2013). Det betyr ikke nødvendigvis at personer med nedsatt funksjonsevne ikke har søkt stillingen, men som forskning viser er det antakelig store mørketall, da søkerne ofte ikke ønsker å være åpen i frykt for å bli diskriminert (Hansen & Reegård, 2008). Dette samsvarer med tilbakemeldinger fra virksomheter fra flere studier, hvor det oppgis at de erfarer at det er svært få personer med nedsatt funksjonsevne som søker arbeid hos dem (Hansen & Haualand, 2012).

Flere av informantene i Universells undersøkelse(5 av 7) arbeider med oppgaver hvor erfaring med nedsatt funksjonsevne er svært relevant, og dette har dermed blitt fremmet som en styrke i jobbsøkerprosessen.

5.2 Åpenhet om funksjonsnedsettelsen i klassen og på arbeidsplassen

De som har synlige funksjonsnedsettelser i intervjuene har vært åpen om sine diagnoser og behov til både medstudenter og kolleger, fordi de ville redusere usikkerhet og gi omgivelsene økt forståelse for deres situasjon. En informant forklarte at han har erfart at mange har fordommer eller er redde for å nærme seg folk som ikke ser, grunnet mangelfull kunnskap om hva det innebærer. Ved å være åpen om livet som blind til kolleger, ufarliggjorde han situasjonen, og lever komfortabelt i arbeidsmiljøet på jobben i dag.

Flere av informantene med usynlige funksjonsnedsettelser ønsker også å være åpen om sin diagnose for at omgivelsene skal få en større forståelse for handling og valg de tar på arbeidsplassen. En informant med MS var åpen om hvorfor hun ikke deltok på like mange arrangementer som sine kolleger. For henne var det viktig å fortelle om det for ikke å bli oppfattet som en som var uinteressert.

To av informantene med usynlige plager uttrykte at de heller kunne ønske at de hadde en synlig funksjonsnedsettelse, fordi det da hadde vært lettere å bli trodd, samtidig som de hadde sluppet å ta stilling til hvorvidt de skal være åpen eller ikke. En informant med MS forklarte det slik:

«Det største symptomet er tretthet, og det er veldig vanskelig å forklare for folk at man kan plutselig oppleve en overdrevet trøtthet. Jeg er veldig redd for hva folk tenker når jeg går inn på hvilerommet på jobben».

Det er ikke alle situasjoner der man har noe valg om hvorvidt man skal være åpen eller ikke. Flere av informantene forteller at de har vært nødt til å informere sine ledere om behov for fleksibel arbeidstid fordi plagene var vanskelige å forutse.

To informanter fremhever betydningen av selv å kunne kontrollere når og hvor man er åpen. En person med dysleksi forklarte det slik:

«Min tidligere nestleder hadde en tendens til å proklamere at jeg hadde dysleksi i tide og utide. Det var ikke greit. Jeg er tilbakeholden til den store massen, men i relasjon en til en hvor jeg kan kontrollere hva som sies, og gi utdypinger hvis det er noen som misforstår, går det helt fint».

En annen informant har valgt ut enkelte kolleger som hun er åpen til. Hun uttrykker at hun vil begrense hvor mye hun snakker om diagnosen, for å gjøre den til en mindre del av seg selv. Når hun ikke snakker om funksjonsnedsettelsen, får hun den mer på avstand. I tillegg uttrykker hun at hun er redd for å bli plassert i den «unormale båsen»- hvor det er henne mot alle andre:

«Jeg tror at det ligger latent i de fleste mennesker at de ønsker å skille seg ut, men ikke på en unormal negativ måte. De fleste vil komme innunder kategorien normal, og det er vanskelig å strebe etter når man har en funksjonsnedsettelse. En av grunnene til at jeg ikke liker å fortelle om min diagnose til kolleger er fordi jeg er redd for å bli hun med MS. Jeg er redd for at andre ikke kjenner tilstrekkelig nok til sykdommen og at de derfor har fordommer mot den».

5.3 Praksiserfaring- betydningen av tidligere arbeidserfaring

6 av 7 informanter har tatt utdanninger som består av en eller flere praksisperioder, og de har således fått praksiserfaring som en naturlig del av utdanningen.

3 av 6 informanter har fått seg arbeid etter utdanningen som en forlengelse av praksisarbeidet de har hatt gjennom studiet. Informanten som er blind opplevde det som helt avgjørende å få vist seg frem i arbeidet, for at arbeidsgiver skulle se kompetansen og ønske han videre som arbeidsressurs. Dette understøttes av flere studier som fremmer at arbeidsgiver sine holdninger til personer med nedsatt funksjonsevne blir mer positive etter å ha fått erfaring med å ansette personer som har et tilretteleggingsbehov (Svalund & Hansen, 2013).

Kun to av informantene forteller at de har hatt deltidsarbeid eller verv ved siden av studiene. De fem resterende informantene opplyser at de ikke hadde kapasitet til å arbeide ved siden av, og flere prioriterte i stedet å arbeide i sommerferiene.

To av informantene fremhever at det var stor lærdom i å teste ut arbeidskapasitet og få erfaring med hvordan arbeidslivet fungerer gjennom sommerjobber.

Det er ikke bare i Universells intervjuer at tidligere arbeidserfaring har hatt stor verdi for jobbdeltakelse. Betydningen av tidligere arbeidserfaring trekkes frem i flere studier som en suksessfaktor og inngangsbillett til arbeidslivet, blant annet fordi det gir kunnskap om arbeidslivet, egne evner, arbeidskapasitet og tilretteleggingsbehov (Legard, 2012; Legard 2013).

5.4 Relevans mellom utdanning og arbeid

Samtlige av informantene har arbeidsoppgaver som er svært relevante for utdanningen de har tatt. I tabellen nedenfor kommer det tydelig frem at 5 av 7 har valgt en utdanning og et arbeid som også er relevant for deres erfaring med selv å ha en funksjonsnedsettelse. Dette blir fremhevet som et konkret ønske fra fire av informantene, mens det av én annen blir ansett som «ikke etter planen» å jobbe med andre som har nedsatt funksjonsevne.

Tabell 3: Oversikt over studentene som ble intervjuet
Nr.
Type funksjonsnedsettelse
Utdanning
Jobb
1.
Fysisk funksjonsnedsettelse
Master i rådgivning
Rådgiver for personer med funksjonsnedsettelse som trenger en Brukerstyrt personlig assistent
2. 
Blind
Journalistikk
Journalist 
3. 
Hørselnedsettelse, irritert tarm og insomnia. 
Master i Funksjonshemming og samfunn
Prosjektmedarbeider: Utrede overgangs- utfordringer mellom ungdomsskole og videregående for elever med tolkebehov.
4. 
Dysleksi
Master i Spesialpedagogikk 
Pedagogisk-Psykologisk rådgiver i kommunen
5. 
Døv
Bachelor i Vernepleie
Vernepleier: oppfølging av døve beboere med ulike funksjonshemninger i Signo 
6. 
Psykisk (+ dysleksi og spiseforstyrrelse)
Bachelor i psykologi. 
Oppfølging av beboere ved en klinikk for rusavhengige. 
7. 
Multippel sklerose (MS)
Bachelor i mediedesign 
Grafisk designer 

Tendensen hvor personer med nedsatt funksjonsevne rekrutteres til arbeid hvor erfaringen med funksjonsnedsettelse har spesielt stor verdi gjenspeiler seg i samfunnet for øvrig, hvor vi ser at personer som har erfaring med det å ha funksjonsnedsettelse, eksempelvis psykisk syke, blir sett på som medarbeiderressurs fordi de har brukererfaring (Rusnes, 2010).

Informanten med Bachelor i Psykologi tror det er generelt lettere å få seg en jobb når man har en tittel- eller profesjonsutdanning å vise til. Hun arbeider med psykologer, vernepleiere, sosionomer o.l. og opplever at hun kunne fått mer «attraktive» oppgaver dersom hun hadde en profesjonsutdanning. I tillegg er det mer lagt opp til praksiserfaring i disse utdanningene, noe hun selv ikke fikk på bachelor i Psykologi.

5.5 Forholdet mellom tilrettelegging i studiet og tilrettelegging i arbeidslivet

Tilretteleggingen informantene mottar i arbeidslivet er i stor grad lik som tilretteleggingen de mottok som student, til tross for at arbeidsoppgavene og betingelsene er noe endret. Flere av informantene meddelte at de hadde et spesielt stort behov for selvstendighet, fleksibilitet og hvile i løpet av arbeidsdagen. Dette var felles for informanten som har en fysisk funksjonsnedsettelse, informanten med hørselshemming (med tilleggsdiagnoser), informanten som har psykiske utfordringer og informanten med MS. Eksempler på fleksibilitet er at de kan jobbe hjemmefra i «dårligere perioder», får fri til å ta fysioterapitimer eller trening som ordinær arbeidstid, bruker taxi til forflytning når de er på reise og har tilgang på hvilerom i nærheten av kontoret.

De to øvrige informantene, hvor en har dysleksi og en er blind, har fått videreført tekniske hjelpemidler som støtte til rettskriving og talesyntese, og et spesialdesignet program som er nyttig i forbindelse med journalistikkarbeidet når man er blind.

Til tross for at samtlige informanter får videreført samme type tilrettelegging de hadde som student i sin nåværende arbeidshverdag, har enkelte opplevd å trenge mindre mengde tilrettelegging i arbeidslivet enn de hadde behov for som student. Informanten med insomniautfordringer forklarer at dette har sammenheng med at oppgavene i arbeidslivet ofte krever mer aktivitet enn i studielivet:

«Når jeg satt på skolebenken ble jeg ofte passivisert når jeg bare hørte på foreleser snakke, men når jeg kom ut i arbeidslivet kunne jeg være aktiv på en annen måte, og jeg blir ikke like trøtt som jeg var som student (..). Det forteller meg at jeg må ha mulighet til å kunne være i bevegelse/aktivitet i jobben min».

Ut fra informantenes erfaringer og refleksjoner ser det ut til å være en sammenheng mellom de som er tilfreds med tilretteleggingen de fikk i høyere utdanning og de som opplever tilfredshet og tilstrekkelig tilrettelegging i sin jobbsituasjon. Dette eksemplifiseres i følgende utsagn:

«Når jeg ser tilbake på tilretteleggingen jeg fikk i høyere utdanning var den stort sett veldig god, så lenge jeg uttrykte hva som var utfordringene og hvilke behov jeg hadde. Denne erfaringen har jeg tatt med i min arbeidssituasjon».

Dette kan sees i sammenheng med forskning som viser at de som har god erfaring med tilrettelegging i utdanningsløpet lærer hva som er tilstrekkelig tilrettelegging på et senere tidspunkt (Anvik, 2006). Videre kjennetegnes ofte de som lykkes i overgangen fra studier til arbeidslivet ved at de er selvstendige, er trygg på sin kompetanse og vet hvilke krav de kan stille til tjenesteytere når det gjelder tilpasninger. Da er det nærliggende å tro at de også vil bli tilfredse med tilretteleggingen de får.

5.6 Barrierer i overgangen

Åpenhet blir av samtlige informanter fremhevet som en stor barriere i overgangen til arbeidslivet. Det å vite i hvilken grad man skal være åpen og eventuelt når man skal være det er utfordringer de alle har reflektert rundt. Flere av informantene kobler denne usikkerheten til fordommer som de tenker at arbeidsgiver har ovenfor deres funksjonsnedsettelser. Samtidig erkjenner to av informantene at de selv har fordommer til hva arbeidsgiverne tenker om dem, og at slike syn kan påvirke negativt i en overgangsfase.

Selvtillit blir nevnt i denne sammenheng. En informant forklarer at hun er redd for å bli sett som en person som er mindre arbeidsdyktig på grunn av sin nedsatte funksjonsevne. Som jobbsøkere hadde flere lite arbeidserfaring og derfor lite kunnskap om hva de mestret, noe som gjorde det utfordrende å ha mye selvtillit og «selge» sin kompetanse.

Spesielt én av informantene påpeker betydningen av å bli bevisst hvilke ressurser man har. Hun syntes selv det var vanskelig å vite hvordan hun skulle presentere seg med en nedsatt funksjonsevne, fordi alle eksemplene hun fikk presentert i artikler om jobbsøkertips handlet om «funksjonsfriske». Hun forklarte at hvis man skal være i stand til å fortelle om hva som er ens sterke sider, så vil man fort få problemer med å formulere seg, hvis en ikke har satt ord på det tidligere. Selv fikk hun en god opplevelse av å snakke med en karriereveileder på lærestedet. Her opplevde hun å bli sett som en ressurssterk person – nyutdannet og full av muligheter.

En annen opplevd barriere er krav til tilrettelegging. Informantene er opptatt av at arbeidsgiver skal bli kjent med dem som person før de blir kjent med diagnosen. Flere frykter å ikke være attraktive fordi tilrettelegging på arbeidsplassen kan føre med seg mye ekstra arbeid. En annen utfordring er konkret tilrettelegging man vet at man trenger i jobben, men som grunnet regler og treg saksgang kan by på flere utfordringer. Informanten med en fysisk funksjonsnedsettelse forteller om utfordringer med funksjonsassistentordningen:

«Funksjonsassistentordningen kan være utfordrende fordi man ikke kan søke om dette før man har en jobb, og saksgangen tar lang tid. Dermed vil man måtte starte i jobben før man får dette innvilget. Når man i tillegg ikke har noen garanti at man vil få det innvilget kan det være vanskelig å gi uttrykk for at man ikke vil være en «belastning» for arbeidsgiver. Dette kan påvirke selvtilliten i forbindelse med jobbsøket. Hva hvis man starter i jobben om to måneder, og man ikke får funksjonsassistent innvilget før om fem måneder? Da er det gunstig å ha med ordningen fra tidligere».

I tillegg til egne erfaringer har informantene sett andre barrierer i overgangen til arbeidslivet i sine omgivelser. En informant har sett utfordringer for enkelte som får utdanning via NAV: man kan risikere å komme på oppbevaring etterpå, fordi de ikke har tenkt tilstrekkelig gjennom hvorfor de har valgt utdanningen sin. Det er viktig å tenke gjennom hvorfor man tar utdanningen, og hva man ønsker å jobbe med. Mange har en klar plan, men mange er også «omplassert». Dette kan resultere i at man ender opp med uføretrygd etter utdanning heller enn jobb.

Barrierene som kommer frem i Universells intervjuer bekrefter tendenser som fremgår som barrierer i andre studier, hvor åpenhet, selvtillit, selvpresentasjon og krav til tilrettelegging er fremtredende (Legard, 2013; Svalund & Hansen, 2013; Rusnes, 2010).

5.7 Suksessfaktorer

Når informantene fikk spørsmål om suksessfaktorer tenkte de umiddelbart på hva de selv kunne gjøre i overgangen fra utdanning til arbeid. Egen innsats, pågangsmot og «stå-på-vilje» ble her fremhevet som vesentlig for å lykkes. Få attribuerte dette til andres ansvar. En av informantene forklarte det slik:

«Som arbeidssøkende med funksjonsnedsettelse må man være utrolig offensiv, være villig til å gi mye av seg selv og ha mye guts(..). Det gjelder for alle, men enda mer for personer med nedsatt funksjonsevne».

Benyttelse av nettverk og kontakter har fått stor betydning for informantenes jobbdeltakelse. 5 av informantene benyttet seg av kontakter, hvorav 2 informanter brukte kontakter på arbeidsplasser som de har hatt i sommerferie eller praksisplass gjennom studiene. Informantenes erfaringer med nytteverdien av å bruke nettverk i overgangen til arbeidslivet underbygges av funn i Svalund & Hansen (2013) som indikerer at dette er en suksessfaktor for både de som har en funksjonsnedsettelse og den øvrige befolkningen som helhet. Andre studier antyder imidlertid at personer med nedsatt funksjonsevne har mindre personlig nettverk å ty til i en jobbsøkerprosess grunnet lite arbeidserfaring (Rusnes, 2010; Sektnan,2008).

Det er flere av informantene som bevisst har oppsøkt bedrifter som reklamerer for at de er en IA-bedrift. I tillegg er det flere som ordnet seg med Tilretteleggingsgaranti fra NAV, som var en trygghet å kunne vise til i jobbintervju dersom det ble stilt spørsmål rundt tilrettelegging.

En ting er det informantene selv har erfart. Noe helt annet er deres refleksjoner rundt hva som kan være typiske barrierer og suksessfaktorer for andre, og hvilke tiltak som burde vært gjort i den sammenheng. En informant mener at det er en grunnleggende holdning i samfunnet som må endres:

«Mye handler om at man må starte allerede på ungdomsskole og videregående med å skape et miljø som er aksepterende- hvor man ikke blir sett på som en som er dårligere enn andre på grunn av funksjonsnedsettelse. Man må «utdanne» elevene, som senere blir studenter og deretter dine medarbeidere- til å bli kjent med funksjonsnedsettelser, slik at folk flest skjønner at disse har ressurser selv om de har et handikapp- at de ser personen fremfor funksjonsnedsettelsen».

5.8 Forventet og opplevd støtte fra lærestedet

To av informantene mener at lærestedet ikke har et naturlig ansvar i overgangen til arbeidslivet for studenter med tilretteleggingsbehov. De forklarer at de forventer at lærestedet skal bistå med tilrettelegging i utdanningsløpet, men ikke assistere med å finne jobb. Disse informantene har heller ikke vært i kontakt med sine læresteder etter endt utdanning.

Tre av de øvrige informantene har benyttet veileder for masteroppgaven, professor i et av fagene og tilretteleggingsrådgiver som referanse i jobbsøket. De tre informantene hadde fått tett oppfølging av dem gjennom utdanningen og følte at de på ulike vis kjente de som student, person og arbeidsressurs. Veilederen på masteroppgaven hadde for eksempel sett hvor arbeidsom og kunnskapsrik studenten var. Tilretteleggingsrådgiveren på sin side kunne fortelle litt om diagnosen, studentens pågangsmot og jakt etter målet, mens professoren kunne fortelle om den faglige kompetansen studenten hadde vist under utdanningen.

Foruten om hva de ulike lærestedene har gjort for informantene i overgangen til arbeidslivet hadde informantene refleksjoner rundt andre oppgaver lærestedet kan tilby til studenter med tilretteleggingsbehov.

  • Ulike veiledere ved lærestedet kan oppmuntre, anbefale og realitetsorientere at det lønner seg å ta på seg frivillige verv som student, at man tenker nettverksbygging og utvider kontaktflatene allerede som student.
  • Lærestedet bør tilby individuell coaching for å bygge opp studentenes bevissthet rundt egne evner og mestringstro.
  • Lærestedet bør tilby veiledning om overgangen til arbeidslivet.
  • Ulike avdelinger på lærestedet kan kanskje tilby enkelte studenter en praksisplass?
  • Enkelte enheter på lærestedet, for eksempel karrieresenteret eller tilretteleggingsrådgivere, bør ha kjennskap til aktører utenfor lærestedet som kan være en ressurs med tanke på tilrettelegging i overgangen til arbeidslivet.

5.10 Oppsummering av studentenes erfaringer

En av de mest utfordrende barrierene i overgangen til arbeidslivet rapporteres å være hvordan, når og i hvilken grad man skal være åpen om sin funksjonsnedsettelse. Informantene med synlige funksjonsnedsettelser er mer åpen enn de med usynlige utfordringer. Krav til tilrettelegging oppleves som en annen stor barriere, fordi informantene frykter at de blir lite attraktive når tilretteleggingen genererer ekstra arbeid, eller er tidkrevende i form av treg saksgang. Barrierene informantene har opplevd blir koblet til selvtillit, fordommer og for flere liten bevissthet rundt egne styrker.

Som suksessfaktorer for vellykkede overganger fremhever samtlige informanter at egen innsats og positiv innstilling har vært av avgjørende betydning. Mange har lyktes ved hjelp av kontakter, samtidig som det har gitt en trygghet å ha tilretteleggingsgaranti fra NAV. Praksiserfaring eller tidligere arbeidserfaring fremheves som vesentlig for å teste ut arbeidskapasitet og få erfaring med arbeidslivet. Praksisplass gjennom studier har for flere av informantene vært et avgjørende springbrett til videre karriere, da arbeidsgiver får innblikk i vedkommende sin kompetanse i praksis.

Samtlige av informantene har arbeidsoppgaver som er høyst relevante for utdanningene de har tatt. Flere informanter har også valgt en utdanning og et arbeid som er relevant for deres erfaring med selv å ha en funksjonsnedsettelse.

Tilretteleggingen informantene mottar i arbeidslivet er i stor grad lik tilretteleggingen de mottok som student, selv om flere opplever å ha behov for mindre mengde tilrettelegging grunnet andre og mer fleksible arbeidsoppgaver.

Informantene er delt i synet på lærerstedets ansvar i overgangen til arbeidslivet. Noen mener at lærerstedet skal holde seg til tilrettelegging i utdanningsløpet, mens andre har opplevd stor nytte i å bruke veiledere, professorer eller tilretteleggingskontakter som referanse i jobbsøk. Sistnevnte gruppe informanter mener også at lærerstedet bør ha kjennskap til aktører som kan være en ressurs for tilrettelegging i overgangen dersom lærestedet selv ikke kan bidra som støtte i denne prosessen.

NAV fremheves som et naturlig sted å få støtte i overgangen, til tross for at flere av informantene rapporterer å ha mindre gode erfaringer fra denne kontakten.

7

Det var den psykiske funksjonsnedsettelsen som var i fokus når informanten fortalte om sine erfaringer.