Samfunnets kompetansebehov og dimensjonering av høyere utdanning

Tema for dette delkapittelet er samfunnets framtidige behov for kompetanse. Det presenterer sentrale utfordringer og politiske prioriteringer, samt framskrivinger av etterspørselen etter høyt utdannet arbeidskraft. Målet er å gi et overordnet bilde av hvilke kompetanseområder som forventes å bli særlig viktige i tiårene framover, og hvilke usikkerheter som preger kunnskapsgrunnlaget.

Utfordringsbilde og politiske prioriteringer

Perspektivmeldingen 2024 (Meld. St. 31 (2023-2024)) peker på kampen om arbeidskraft som en viktig utfordring for norsk økonomi på lang sikt. Den økende andelen eldre i befolkningen vil føre til flere omsorgsoppgaver uten at det blir flere i yrkesaktiv alder til å utføre oppgavene.

Demografiske endringer og gode velferdstjenester. Endringer i befolkningssammensetningen vil by på store utfordringer for Norge og de fleste andre land rundt oss. Balansen mellom yrkesaktive og eldre vil forskyves betydelig. Ifølge SSBs befolkningsframskrivinger vil antallet personer over 80 år øke med rundt 160 000 fram mot 2040, mens antallet barn i alderen 6–15 år ventes å bli om lag 40 000 færre enn i 2025 (NOU 2026: 1). Den faktiske utviklingen vil påvirkes av både fødselstall, levealder og innvandring i framtiden. Med flere eldre i befolkningen vil behovet for helse- og omsorgstjenester øke, samtidig som lavere fødselstall gir redusert tilgang på studenter og arbeidstakere. Knapphet på, og konkurranse om, arbeidskraft vil gjøre seg mer gjeldende framover. Sentraliseringstendenser kombinert med ulike demografiske utviklingstrekk i forskjellige regioner gjør at konsekvensene av demografiske endringer vil variere betydelig mellom landsdeler.

Utsynsmeldingen framhever at strukturell mangel på arbeidskraft og vedvarende udekket etterspørsel etter kritisk kompetanse gjør det nødvendig å prioritere innretningen av utdannings- og kompetansepolitikken. En av hovedprioriteringene er kompetanse som sikrer bærekraftige velferdstjenester i hele landet, og gjør samfunnet bedre rustet til å møte demografiske endringer, samtidig som behovet for arbeidskraft i andre sektorer ivaretas (Meld. St. 14 (2022–2023)).

Utsynsmeldingen understreker at behovet for arbeidskraft i helsesektoren vil øke betydelig framover, og peker særlig på behovet for flere sykepleiere, leger og andre med helsefaglig kompetanse. Meldingen framhever samtidig et regionalt perspektiv. Det er viktig å sikre stabil tilgang på helsefaglig personell i hele landet. Den peker også på at etterspørselen etter studieplasser i enkelte helsefag ved noen institusjoner er høy, og at mange kvalifiserte søkere ikke får tilbud om plass.

I Profesjonsmeldingen uttrykte regjeringen en forventning om at universiteter og høyskoler i sin studieportefølje også prioriterer lærerutdanningene, blant annet basert på svak rekruttering (Meld. St. 19 (2023–2024))

Kommunekommisjonen har beregnet endring i behovet for sysselsatte i kommunesektoren etter sentralitetsnivå og sektor fra 2025 til 2040. Beregningene indikerer et behov for om lag 65 000 flere sysselsatte i kommunale omsorgstjenester de neste 15 årene. I kommuner med lav sentralitet (sentralitetsnivå 5 og 6) anslås behovet å øke med om lag 10 000 sysselsatte fram mot 2040, mens behovet for arbeidskraft i grunnskolen i disse kommunene kan bli noe lavere i 2040 enn i dag. Samlet ventes behovet for arbeidskraft i omsorgstjenester, grunnskole og barnehage å være 9 prosent høyere i 2040 enn i 2025 i kommuner på sentralitetsnivå 5. For de minst sentrale kommunene (nivå 6) tilsier beregningen at behovet vil være 12 prosent høyere. For omsorgstjenestene alene anslår Kommunekommisjonen at behovet vil øke med om lag 20 prosent i disse kommunene fram mot 2040 (NOU 2026: 1, s. 78).

Klimakrise og nødvendigheten av et grønt skifte krever at Norge gjennomfører en omfattende omstilling til et lavutslippssamfunn. Det er behov for å styrke teknologiutdanninger som kan bidra med kompetanse for omstilling og grønt skifte. I Veikart for grønt industriløft har regjeringen varslet en særskilt innsats rettet mot blant annet havvind, batterier, hydrogen, CO2-håndtering og grønne prosjekter i eksisterende fastlandsindustri (Meld. St. 14 (2022–2023)). Samtidig er det ikke kun teknologiske eller andre naturvitenskapelige utdanninger som er relevante for det grønne skiftet, men også fagområder knyttet til for eksempel organisering og planlegging av samfunn. De seneste årene har klimakrisen kommet i skyggen av både økt geopolitisk spenning og teknologisk utvikling og kunstig intelligens. Det er viktig å holde fast ved og prioritere kompetanse som kan bidra til det grønne skiftet og omstilling.

Teknologisk utvikling og digitalisering er både en av forutsetningene for omstilling til lavutslippssamfunn og en selvstendig drivkraft i samfunnsutviklingen. Utviklingen vil i økende grad endre arbeidsoppgaver, yrkesroller og kompetansekrav i de fleste sektorer. Dette stiller krav til framtidas utdanning om å gi både grunnleggende og spesialisert digital kompetanse og evne til kritisk tekning. IKT-utdanninger må derfor prioriteres høyt framover (Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet, 2024). Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning peker på områder som nanoteknologi og bioteknologi, i tillegg til IKT.

Utsynsmeldingen pekte på at sterkere prioritering av teknologisk utdanning og kompetanse er viktig for å nå mål om et høyproduktivt arbeidsliv:

Det innebærer at det er behov for nok teknisk og teknologisk kompetanse på alle utdanningsnivåer, evne til lønnsom omstilling og innovasjon og en høyt utdannet befolkning som kan dra nytte av den raske teknologiutviklingen, og som har den nødvendige brede og tverrfaglige kompetansen. (Meld. St. 14 (2022–2023), s. 67)

Mange av utfordringsområdene har vi felles med resten av verden. Draghi‑rapporten som kom høsten 2024 på oppdrag fra EU-kommisjonen, understreker at Europas framtidige konkurranseevne i stor grad avhenger av evnen til å øke innovasjonen. En sentral utfordring er mangelen på kompetent arbeidskraft.

I januar 2025 lanserte EU Union of Skills for å styrke kompetansefeltet (European Commission, 2025). Union of Skills skal bidra til økt konkurransekraft, og har fire nøkkelområder med tiltak, der det første er Building skills for quality lives and jobs. Dette er det området som er tettest på høyere utdanning. Ett av tre mål er å øke STEM^[4]-kompetansen og attraktiviteten til STEM-utdanninger, og de har i den forbindelse lansert STEM Education Strategic Plan (European Commission, 2025). I EU ser man det som helt essensielt at for å få til den grønne og den digitale omstillingen må STEM-kompetansen styrkes. Dette er derfor fagområder der det settes inn tiltak. Flere land har i tillegg lansert egne STEM-strategier, blant annet Sverige (Regeringskansliet, 2025).

Samfunnssikkerhet, beredskap og geopolitiske utfordringer. Som følge av både voksende geopolitiske spenninger og klimaendringer må ulike sider ved samfunnssikkerhet vektlegges tyngre framover. Forsvaret legger opp til et stort personell- og kompetanseløft, og vil fram mot år 2036 ta inn langt flere vernepliktige og ansatte. I tillegg øker investeringene i forsvarsindustrien, noe som vil kreve flere med teknologi- og IKT-kompetanse her. Samlet vil dette føre til at langt færre unge er tilgjengelig for utdanning og arbeidsmarkedet ellers. Geopolitisk uro medfører også at Norge og Europa må bli mindre avhengig av blant annet teknologi fra land vi ikke har sikkerhetssamarbeid med. Dette vil også føre til større behov for arbeidskraft innen en rekke industri og tjenesteområder, som er den samme kompetansen og arbeidskraften det allerede er mangel på til grønn og digital omstilling. Dette innebærer økt konkurranse om de unge inn i høyere utdanning og i arbeidsmarkedet.

Totalberedskapsmeldingen peker på en rekke viktige kunnskapsområder og tema framover: globale helsetrusler, matsikkerhet, drikkevann og forsyningsrisiko, energiforsyningssikkerhet, alvorlige naturhendelser, atomsikkerhet og atomberedskap, sikkerhets- og forsvarspolitikk, ansvarlig internasjonalt kunnskapssamarbeid, teknologi og samfunnssikkerhet og kunnskap i kriser (Meld. St. 9 (2024–2025)). Videre viser Totalberedskapsmeldingen til at det bør legges bedre til rette for samarbeid mellom universiteter og høyskoler og brukermiljøer, og meldingen viser til siste års utvikling av erfaringsbaserte mastergrader som gode eksempler på samarbeid. Den peker også på behov for etter- og videreutdanningstilbud innenfor samfunnssikkerhet og totalforsvar rettet mot ansatte i relevante offentlige og private virksomheter.

Framskrivinger av behov for arbeidskraft

Her presenterer vi framskrivinger av forholdet mellom tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft med høyere utdanning fram mot 2050. SSBs framskrivinger fram mot 2050 er for overordnede fagfelt og utdanningsnivå (SSB, 2024a). I tillegg presenterer vi to mer fagspesifikke framskrivinger, for henholdsvis helseutdanninger fram mot 2040 (Helsemod) og lærerutdanninger (Lærermod) fram mot 2060.

Det er viktig å være oppmerksom på at framskrivingene ikke er prognoser for hvordan situasjonen vil utvikle seg i framtiden. Framskrivingene er beregninger basert på historiske observasjoner av sysselsetting og utdanningsvalg, demografiske og andre kjennetegn ved befolkningen, samt et sett av antakelser. For eksempel er SSBs framskriving fram mot 2050 basert på en antakelse om at det framover vil være nullvekst i etterspørselen etter arbeidskraft med høyere utdanning i offentlig sektor, med unntak for lærer- og helsefaglige utdanninger.

SSBs framskrivinger av overskudd av enkelte typer arbeidskraft uttrykker ikke forventninger om framtidig arbeidsledighet. Overskudd og underskudd av tilbud og etterspørsel i beregningene indikerer mulige ubalanser som kan oppstå dersom forutsetningene som legges til grunn, inntreffer, og dersom sentrale rammebetingelser og aktørenes atferd forblir uendret. Framskrivingene fanger derfor ikke opp endringer i etterspørselen som følge av at nye oppgaver oppstår, eller av for eksempel teknologisk utvikling. De fanger heller ikke opp etterspørselsendringer som kan følge av økt tilbud, slik som når arbeidslivet absorberer et større tilbud av personer med master- og ph.d.-utdanning (Kompetansebehovsutvalget, 2025). Politiske prioriteringer og tiltak, teknologisk utvikling, geopolitiske endringer og en rekke andre forhold vil påvirke hvordan den faktiske utviklingen blir.

Endringer i befolkningens alderssammensetning, særlig økningen i andelen eldre og nedgangen i antall barn og unge, er blant de mest robuste og forutsigbare utviklingstrekkene. Dette innebærer med relativt høy grad av sikkerhet økt etterspørsel etter arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene og mindre behov for arbeidskraft i undervisningssektoren.

For andre næringer er usikkerheten betydelig større. Framtidig behov for arbeidskraft innenfor blant annet olje- og gassvirksomhet, nye energinæringer, beredskap og forsvar vil i større grad avhenge av konjunkturutvikling, teknologiske endringer og den geopolitiske situasjonen. Etterspørselen i disse næringene kan både øke og avta, avhengig av hvordan rammebetingelsene utvikler seg.

Høyere utdanning samlet og per fagområde

Framskrivingene viser et tilbudsoverskudd av høyt utdannet arbeidskraft samlet sett. Etterspørselen etter høyt utdannet arbeidskraft i årene framover vil ifølge SSBs framskrivinger i ADMOD øke, men ikke like mye som tilbudet av høyt utdannet arbeidskraft. For høyere utdanning samlet uten hensyn til fagområder indikerer framskrivingene økende ubalanse for både bachelor- og masternivå, men mest for masternivået (Vigtel, 2024, s. 39).

Som omtalt over skal ikke dette tolkes som et varsel om framtidig ledighet blant akademisk utdannede. Framskrivingen beregner tilbud og etterspørsel separat, og økt tilbud av høyt utdannet arbeidskraft har ofte en tendens til å øke etterspørselen etter denne arbeidskraften i arbeidslivet. En slik tilpasning er imidlertid ikke nødvendigvis en ønskelig utvikling sett fra et samfunnsperspektiv. Den demografiske utviklingen skaper en knapphet på arbeidskraft i deler av samfunnet, og det blir viktigere framover å prioritere slik at samlede samfunnsbehov dekkes best mulig.

SSB framskriver mangel på fagarbeidere, særlig innen helse, industri og bygg og anlegg. Økt tilgang på fagutdannede kan oppnås uten at det går på bekostning av rekrutteringen til høyere utdanning. Mange tar ingen videre utdanning utover grunnskole eller etter å ha fullført en videregående studieforberedende opplæring. I tillegg står mange helt utenfor arbeidslivet. Dersom flere i disse gruppene tar fagbrev, kan det redusere mangelen på arbeidskraft og samtidig gi bedre muligheter i arbeidsmarkedet for den enkelte.

For høyere utdanning er det en utfordring framover å fordele kandidatene mellom de ulike fagområdene i lys av de ulike behovene i samfunnet. Teknologisk utvikling og digitalisering vil sannsynligvis endre både arbeidsoppgaver og behov for kompetanse og arbeidskraft. Det kan både øke og redusere etterspørselen, og det er vanskelig å forutsi hvordan dette vil utvikle seg. Likevel kan SSBs framskrivinger av arbeidskraftsbehov sammen med demografiske utviklingstrekk og dokumenterte rekrutteringsutfordringer indikere en retning framover. Framskrivingene peker på hvilke områder som kan få vedvarende knapphet dersom dagens utvikling fortsetter.

For samfunnsvitenskapelige og juridiske fag (samlet), og særlig for humanistiske fag, indikerer modellen et tilbudsoverskudd fram mot 2050. Det samme gjelder for økonomisk-administrative fag. Også for realfag og teknologi peker framskrivningen på at tilbudet vil øke mer enn etterspørselen framover. Dette kan tilsynelatende stå i motstrid til andre vurderinger om behov for teknologikompetanse framover, se 3.1.1. En forklaring på dette er at framskrivingene er basert på grove kategorier, og fanger ikke opp mer spesifikke delområder. For helseutdanninger og lærerutdanninger finnes egne framskrivinger, som vi omtaler nærmere nedenfor.

SSB framskriver strømmer ut av og inn i arbeidsmarkedet innenfor pleie- og omsorgsfag på bachelornivå fram mot 2050. Beholdningen av arbeidskraft øker veldig lite i perioden. For humanistiske fag (på bachelornivå) er bildet helt omvendt. Selv om søkningen til slike utdanninger har falt, og modellen forutsetter at tilveksten til arbeidsmarkedet antas å synke fra om lag 2027, vil arbeidsmarkedets samlede tilgang på arbeidskraft med denne typen utdanning være nesten dobbelt så stor i 2050 som i 2025. Se SSB-notat 2024/52 (SSB, 2024b) for detaljer og figurer som illustrerer forholdet mellom beholdning av sysselsatte og strømmer inn og ut av arbeidsmarkedet, figur 7.15 for pleie – og omsorgsfag og figur 7.9 for humanistiske fag på bachelornivå.

Helsefaglige utdanninger

SSB har framskrevet tilbudet og etterspørselen etter arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene i ulike alternativer (scenarier) med framskrivingsmodellen Helsemod (Jia et al., 2023).

SSB har lagt til grunn et underskudd for enkelte grupper i utgangsåret for framskrivingene (2019), på bakgrunn av Navs tall for estimert mangel. Dette gjelder sykepleiere, helsefagarbeidere, jordmødre, vernepleiere, leger og psykologer. Ifølge framskrivingene vil underskuddet på sykepleiere, helsefagarbeidere (videregående opplæring) og vernepleiere øke merkbart framover, til henholdsvis om lag 29 700, 24 400 og 7400 årsverk i referansealternativet. Navs bedriftsundersøkelse viser at mangelen på sykepleiere nådde en topp i 2022, med en mangel på nærmere 6 000. Etter dette har den estimerte mangelen sunket til rett over 2 000. Noe av denne nedgangen kan skyldes endringer i utvalget, men etter HK-dirs vurdering er nedgangen også basert på en reell utvikling, der flere helsefagarbeidere inn i helse- og omsorgstjenestene trolig er en forklaringsfaktor.^[5] De siste ti årene har det vært en klar økning i mangelen på helsefagarbeidere, fra om lag 600 i 2015 til 3 000 i 2025, noe som tyder på betydelig økt etterspørsel.

SSB framskriver også at mangelen på jordmødre vil øke noe (til cirka 500), og at det vil bli en mangel på ergoterapeuter (cirka 1110) og bioingeniører (cirka 800). Det framskrevne underskuddet på leger, fysioterapeuter, radiografer og helsesykepleiere i referansealternativet er såpass lite at SSB omtaler det som en noenlunde balanse mellom tilbud og etterspørsel, og SSB framskriver god dekning for psykologer, tannleger og tannpleiere.

Framskrivingene er beheftet med stor usikkerhet av flere årsaker, og må benyttes med forsiktighet. Framskrivingene tar for eksempel ikke hensyn til politiske satsinger, betydningen av medisinsk-teknologiske framskritt eller usikre endringer i organisering, roller og oppgavedeling, og tar i begrenset grad hensyn til sykdomsutvikling. SSB legger til grunn at utviklingen der helsepersonell med høyere utdanning (som sykepleiere) utgjør en økende andel av arbeidskraften på bekostning av helsepersonell med videregående opplæring (som helsefagarbeidere), vil fortsette. Endringer i oppgavedelingen med flere oppgaver eller utvidede roller til helsefagarbeidere vil motvirke denne utviklingen, og vil kunne øke etterspørselen etter helsefagarbeidere, og samtidig redusere etterspørselen etter sykepleiere. Videre vil for eksempel en prioritering av psykiske helsetjenester eller utvikling i befolkningens psykiske helse påvirke etterspørselen etter psykologer uten at det fanges opp av modellen.

Modellens referansealternativ for etterspørsel tar utgangspunkt i en antatt årlig nettovekst i årsverk per bruker/pasient på 0,5 prosent. De ulike alternativene i Helsemod er en måte å ta hensyn til usikkerheten på, og de svært ulike resultatene illustrerer denne usikkerheten. Helsepersonellkommisjonen (NOU 2023: 4), som bestilte de seneste Helsemod-framskrivingene, pekte på hvordan mindre endringer i forutsetningen om utvikling i tidsbruk og produktivitet kan gi store utslag i framskrevet etterspørsel etter arbeidskraft. Kommisjonen pekte også på at det ikke vil være mulig å tette gapet mellom framskrevet tilbud og etterspørsel gjennom kun å øke utdanningskapasiteten, og at det derfor er behov for tiltak for å redusere etterspørselen.

Helsemods tilbudsside tar i referansealternativet utgangspunkt i data for årlig tilgang og avgang av helsepersonell med norsk eller utenlandsk utdanning fra 2019. Dermed fanger ikke framskrivingenes referansealternativ opp økningen i studiekapasitet som har funnet sted de siste årene. Som tall fra DBH viser, har det siden da blant annet vært en betydelig økning i studieplasser i medisin, som følge av politiske prioriteringer. I tillegg til referansealternativet for tilbudet har SSB framskrevet tilbudet dersom tilgangen på helsepersonell utdannet i Norge økes med 10 prosent fra 2025. SSBs beregninger viser at en slik økning i utdanningskapasiteten vil ha en effekt for gruppene der de framskriver mangel, men effekten er ikke tilstrekkelig til å tette gapet mellom tilbud og etterspørsel. Tilgang på kvalifisert helsepersonell blir også påvirket av omfanget av norske studenter som studerer i utlandet og arbeidsinnvandring, og for enkelte helsefaglige utdanninger, som medisin og odontologi, utgjør norske gradsstudenter i utlandet et betydelig omfang. Det bidrar til at det framskrives omtrentlig balanse for leger og et lite overskudd av tannleger i referansealternativet.

HK-dir utredet i 2025 små og sårbare helsefagutdanninger: audiograf-, optiker-, ortopediingeniør- og tannteknikerutdanningene (Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, 2025a). Den demografiske utviklingen gjør at samfunnets behov for kompetanse vil kunne vokse også for disse utdanningene. Utredningen peker på utfordringer og tiltak for å sikre at utdanningene framover bidrar med den nødvendige kompetansen. Dette er utdanninger som har til felles at de kun blir tilbudt ved én utdanningsinstitusjon, og at de har små fagmiljøer. De ulike utdanningene har både sammensatte og forskjellige utfordringer, som eksempelvis tilgang på praksisplasser, lav gjennomføring, utdanningskapasitet samt sviktende faglige eller språklige forutsetninger blant studentene.

Lærerutdanninger

SSBs framskrivinger for lærerutdanninger for perioden 2024–2060 viser store forskjeller mellom de ulike lærergruppene (Gunnes et al., 2025). Ved framskrivinger av lærere er etterspørselen relativt forutsigbar fordi den i stor grad styres av utviklingen i antall barn og elever framover. Selv om det er usikkerhet knyttet til framtidig fruktbarhet og innvandring, er demografidrevet etterspørsel enklere å anslå enn etterspørsel som i større grad bestemmes av markedsforhold (Gunnes et al., 2025).

SSBs framskriving viser stor lærermangel i utgangsåret for framskrivingene, og SSBs estimat for 2024 er svært mye høyere enn det som framkommer i Navs bedriftsundersøkelse på grunn av ulik beregningsmåte.

SSB beregnet at tilbudet av barnehagelærere utgjorde om lag 51 000 årsverk i 2024. Framskrivingene viser at denne mangelen på arbeidskraft vil øke framover med en kandidatproduksjon på dagens nivå. Samtidig peker framskrivingen på at kandidatproduksjonen etter 2035 blir lavere enn antallet årsverk som går av med pensjon. I 2060 vil populasjonen av barnehagelærerutdannede være redusert til om lag 49 000 årsverk, en nedgang på rundt 2 000 årsverk sammenlignet med 2024. I kapittel 4.1.6 viser vi hvordan kandidatproduksjonen framover vil svekkes som følge av synkende opptakstall.

For grunnskolelærere er bildet et annet. Her utgjør populasjonen nesten 55 000 årsverk i 2024. Tilbudet av grunnskolelærere varierer i framskrivingsperioden på grunn av pensjoneringen. Selv om SSB legger til grunn en antagelse om at antallet ferdigutdannede kandidater vil være på nivå med 2024, vil antallet grunnskolelærere variere med hvor mange som går av med pensjon. Antallet grunnskolelærere øker til nesten 57 000 i 2034. SSB framskriver at gjennom hele perioden fram til 2060 vil tilbudet overstige etterspørselen. Dette gir mulighet for å redusere grunnskolelærermangelen på nasjonalt nivå. Årsakene er at elevmassen og antallet personer i aldersgruppen 6–15 år holder seg relativt konstant, samtidig som kandidatproduksjonen er høyere enn den beregnede pensjoneringen. I 2060 vil populasjonen bestå av nesten 56 000 årsverk.

Når det gjelder lektorutdannede og lærere med praktisk pedagogisk utdanning (PPU), var det i 2024 litt over 5 000 årsverk lektorutdannede og over 30 000 årsverk med PPU. Antall lektorutdannede vil øke betydelig til nesten 20 000 årsverk i 2060, mens antallet PPU-lærere vil synke svakt til under 30 000 årsverk. Etterspørselen for begge utdanningsgruppene er relativt konstant gjennom framskrivingsperioden, og samlet sett viser framskrivingene at tilbudet vil overstige etterspørselen.

For lærere i praktiske og estetiske fag er tilbud og etterspørsel på rundt 9 800 årsverk i 2024. Etterspørselen overstiger tilbudet i store deler av framskrivingsperioden, og underskuddet i 2060 utgjør rundt 500 årsverk på nasjonalt nivå.

Når det gjelder yrkesfaglærere og lærere med praktisk pedagogisk utdanning innen yrkesfag (PPU-Y), beregner SSB et overskudd av yrkesfaglærere i 2060. For lærere med PPU-Y beregnes det derimot et underskudd. Overskuddet av lærere innen yrkesfag er ikke stort nok til å dekke underskuddet av PPU-Y-lærere, og det vil derfor mangle yrkesfaglærere framover.

Framskrivingene er ikke spesifisert på lærernes undervisningsfag. Samtidig vet vi at tilgang og mangel på kvalifiserte lærere kan variere mye mellom ulike fag (HK-dir, 2024). På liknende vis gjelder framskrivingene nasjonalt nivå, mens det kan være store variasjoner lokalt og regionalt i forholdet mellom tilbud og etterspørsel.

Dette kapittelet handler om mangel på arbeidskraft og kompetanse i dagens samfunn, og er i hovedsak basert på Navs bedriftsundersøkelse. Dette er den eneste årlige, landsrepresentative spørreundersøkelsen rettet mot virksomheter i både privat og offentlig sektor. Undersøkelsen gir informasjon om forventet sysselsetting og rekrutteringsutfordringer, og blir brukt til å beregne indikatorer for arbeidskraftmangel og arbeidsmarkedsstramhet. Mangel på arbeidskraft blir i Bedriftsundersøkelsen definert som at bedriftene har mislykkes med å rekruttere arbeidskraft de siste tre månedene, eller om de har måttet ansette noen med lavere eller annen formell kompetanse enn det de søkte etter på grunn av for få kvalifiserte søkere (Nav, 2025g). Estimatene er beheftet med statistisk usikkerhet, særlig for små yrkesgrupper. Nav påpeker at det fra år til år kan oppstå enkelte variasjoner i hvordan ulike undernæringer er representert i utvalget og hvilke virksomheter som svarer på undersøkelsen. Fra 2024 til 2025 endret fordeling seg innenfor enkelte næringer, særlig helse- og sosialtjenester. Dette påvirker fylkene ulikt, men på nasjonalt nivå er utslaget innenfor feilmarginen som generelt er forbundet med utvalgsundersøkelser, ifølge Nav. Undersøkelsen fanger heller ikke opp virksomhetenes strategier for å håndtere kompetansemangel.

HK-dir har mottatt upublisert statistikk om estimert mangel i fylkene, fordelt på yrker og utdanning, fra Nav (Nav, 2025e). Dette kapittelet behandler fylkene enkeltvis, og avgrenser omtalen til kompetanse- og arbeidskraftsbehov relatert til høyere utdanning.

Arbeidsmarkedet endrer seg raskt. Ifølge Nav var estimert mangel på arbeidskraft på topp i 2022, men har avtatt de siste tre årene. Navs bedriftsundersøkelse og SSBs statistikk over ledige stillinger viser den samme utviklingen. Svak økonomisk vekst etter pandemien, kombinert med høy inflasjon og renteøkninger, har dempet sysselsettingsveksten og redusert virksomhetenes etterspørsel etter arbeidskraft (SSB, 2025c). Samtidig var det fortsatt betydelig mangel i deler av arbeidsmarkedet i 2025.

Figur 3.1 viser at mangelen på arbeidskraft har gått ned siden 2022. I 2025 manglet virksomheter omkring 39 000 arbeidstakere. Det er lavere enn de siste to årene før pandemien. Samtidig ser vi at andelen virksomheter med rekrutteringsutfordringer er høyere nå enn før 2022. Om lag 40 prosent av mangelen er i yrker som krever høyere utdanning (Nav, 2025g).

Dette er hovedresultatene i Navs bedriftsundersøkelse 2025:

• Norske virksomheter mangler totalt 39 000 arbeidstakere
• Helse- og sosialtjenester står for den største mangelen med 11 450 personer.
• Det er mangel på arbeidskraft med høyere utdanning, spesielt innen:
  • Helsefag (sykepleiere, spesialsykepleiere, legespesialister, psykologer)
  • IKT (programvareutviklere, systemanalytikere, sikkerhetsanalytikere)
  • Økonomi og jus (revisorer, regnskapsførere, jurister)
  • Undervisning (grunnskole- og barnehagelærere)

Kilde: Navs bedriftsundersøkelse (2025)

Selv om etterspørselen etter arbeidskraft er høy, er det også mange som står registrert som arbeidssøkere hos Nav. Figur 3.3 viser andelen arbeidssøkere i arbeidsstyrken etter utdanningsnivå. I november 2025 var det litt over 20 000 arbeidssøkere med kort høyere utdanning, og om lag 13 000 med lang universitets- eller høyskoleutdanning. En betydelig andel av de registrerte arbeidssøkerne har innvandrerbakgrunn, og mange har trolig utdanning fra utlandet. Arbeidsledigheten var 2,1 prosent i november 2025. Blant innvandrere var den 5,1 prosent, mot 1,3 prosent blant ikke-innvandrere (Nav, 2025b).

Overskudd av arbeidssøkere måles her som antall arbeidssøkere per ledige stilling. Overskuddet er høyest i Østfold og Akershus, med henholdsvis 6,3 og 6,2 arbeidssøkere per stilling. I motsatt ende ligger Troms, med om lag to arbeidssøkere per ledige stilling. Sammenliknet med Navs stramhetsindikator ser vi at fylkene med strammest arbeidsmarked også er fylkene med færrest arbeidssøkere per ledige stilling.

Fylkesvis gjennomgang

Kompetansebehovene varierer betydelig mellom landets fylker, både i type og omfang. Denne gjennomgangen viser hvordan mangel på arbeidskraft og rekrutteringsutfordringer slår ulikt ut regionalt, primært basert på Navs bedriftsundersøkelse. Presentasjonen gir et samlet bilde av hvilke utdannings- og yrkesgrupper det er særlig knapphet på i ulike deler av landet, og gir et viktig grunnlag for å forstå regionale forskjeller og behov i arbeidet med dimensjonering av høyere utdanning.

1. For å ta hensyn til usikkerheten i undersøkelsen regner Nav ut konfidensintervaller, der den faktiske mangelen med 95 prosent sannsynlighet vil ligge innenfor nedre og øvre grense. For usikkerheten for fylkene, se Navs rapport.
2. Stramhetsindikatoren er forholdstallet mellom mangelen på arbeidskraft og ønsket sysselsetting, der ønsket sysselsetting er lik den faktiske sysselsettingen pluss mangelen. Stramhetsindikatoren viser dermed hvor stor andel av den ønskede sysselsettingen den estimerte mangelen utgjør. Et høyt forholdstall indikerer at arbeidsmarkedet er stramt, noe som isolert sett indikerer at virksomhetene har problemer med å rekruttere arbeidskraft.
3. Virksomheter som ikke har lykkes i å rekruttere eller har måttet ansette noen med lavere eller annen formell kompetanse enn de søkte etter.
4. Andelen virksomheter som forventer økt sysselsetting minus andelen som forventer redusert sysselsetting.

Østfold

Nav estimerte en samlet mangel på om lag 900 arbeidstakere i Østfold i 2025, en tydelig nedgang fra 1 650 i 2024. Samtidig har Østfold landets minst stramme arbeidsmarked.

Arbeidsmarkedet i Østfold

• Østfold hadde høyere arbeidsledighet (3,1 prosent helt ledige) enn landsgjennomsnittet på 2,3 prosent i januar 2026. Arbeidsledigheten har over tid vært høyere enn antall ledige stillinger i fylket (Nav, 2025i).
• Sysselsatte: I 4. kvartal 2024 var det 127 619 sysselsatte med arbeidssted i Østfold (SSB, 2025a).
• Største næringer: Helse- og sosialtjenester utgjør om lag rundt en fjerdedel (25 prosent) av sysselsettingen i Østfold, tilsvarende nesten 32 000 sysselsatte.
• Andre store næringer i Østfold er varehandel (13 prosent), bygge- og anleggsvirksomhet (10 prosent), industri (10 prosent) og undervisning (8 prosent) (SSB, 2025b).
• Ledige stillinger: 2 288 ledige stillinger ble registrert hos Nav i januar 2026. Næringer med flest ledige stillinger er helse, pleie og omsorg (890), butikk- og salgsarbeid (236) og industri (201). Helse, pleie og omsorgssektoren er eneste med flere ledige jobber enn arbeidsledige. (Ref.: Østfold hovedtall om arbeidsmarkedet. Januar 2026.pdf)

Mangel på arbeidskraft med høyere utdanning i Østfold

Om lag 24 prosent av den totale mangelen gjelder arbeidskraft med bachelorgrad og 16 prosent med mastergrad.

Mangelen på arbeidskraft i Østfold er konsentrert rundt yrker inne helse- og omsorgssektoren. Yrker med størst mangel i 2025 var samlekategori andre yrker (100), sykepleiere (50), legespesialister (50), spesialsykepleiere (25), psykologer (25) og jurister og advokater (25).

Akershus

Akershus er det mest folkerike fylket i Norge, med en befolkning på rundt 740 000 innbyggere. Nav estimerte i 2025 at det manglet omkring 3 700 arbeidstakere i Akershus. 20 prosent av virksomheter i fylket hadde rekrutteringsproblemer. Helse- og sosialtjeneste manglet flest arbeidstakere (1260), etterfulgt av varehandel og eiendomsdrift og forretningsmessig tjenesteyting. 39 prosent av mangelen er arbeidstakere med høyere utdanning.

Arbeidsmarkedet i Akershus

• Cirka 317 600 sysselsatte med arbeidssted i Akershus i 2024 (SSB, 2025a).
• Helse- og sosialtjenester sysselsetter 20 prosent av arbeidsstyrken i Akershus (cirka 64 500) (nasjonalt: 21 %) (SSB, 2025a).
• Andre store næringer er varehandel (18 prosent), bygge- og anleggsvirksomhet (9 prosent) og undervisning (8 prosent) (SSB, 2025b).
• 10 299 personer var registrert som helt ledige i Akershus i januar 2026, ifølge Nav (2026). Det utgjorde 2,6 prosent av arbeidsstyrken (landsgjennomsnitt: 2,3 %).
• Ledige stillinger: Det var registrert 5 972 ledige stillinger i januar 2026. Det er flest ledige stillinger innen helse, pleie og omsorg (1 402), butikk- og salgsarbeid (793), samt undervisning (623) (Ref. Akershus hovedtall om arbeidsmarkedet. Januar 2026.pdf)

Mangel på arbeidskraft med høyere utdanning i Akershus

Rundt 26 prosent (975 personer) av mangelen på arbeidskraft i Akershus er arbeidstakere med bachelorgrad, og 13 prosent (500 arbeidstakere) er mangel på arbeidskraft med mastergrad.

I Akershus er det særlig mangel på arbeidstakere med høyere helse- og sosialfaglig utdanning (pleie- og omsorgsfag, medisin og andre helse, sosial og idrettsfag). Mangelen er størst innen yrker som samlekategori andre helseyrker (325), sykepleiere (250), spesialsykepleiere (100) og legespesialister (75).

Foruten helse- eller sosialfaglige utdanninger er det særlig mangel innen ingeniørfag. Det gjelder elektronikkingeniører, bygningsingeniører og maskiningeniører. Etter helseyrker er grunnskolelærere (70) yrket med størst mangel i Akershus. Mangelen innen økonomisk-administrative utdanninger på bachelornivå gjelder revisorer og regnskapsrådgivere, eiendomsmeglere- og forvaltere og forsikrings- og finansmedarbeidere.

Oslo

Oslo hadde en estimert mangel på arbeidskraft på om lag 4 000 personer i 2025, ifølge Nav. Arbeidskraft med bachelor- og masterutdanning utgjør 42 prosent av den totale mangelen.

I alt hadde 18 prosent av virksomheter i Oslo rekrutteringsproblemer i 2025. På lik linje med andre landsdeler er det vanskeligst å få tak i kvalifisert personell til helse-, pleie- og omsorgssektoren. En betydelig andel av disse er yrker som krever høyere utdanning. 30 prosent av virksomheter i helse- og sosialnæring i Oslo manglet arbeidskraft i 2025, etterfulgt av offentlig forvaltning (27 prosent) og 25 prosent innen elektrisitet, vann og renovasjon (25 prosent).

Arbeidsmarkedet i Oslo

• Ledige: 12 125 personer var registrert som helt ledige i Oslo i januar 2026, ifølge Nav (2026). Det utgjør 2,9 prosent av arbeidsstyrken (landsgjennomsnitt: 2,3 %). Oslo hadde nest høyest ledighet i landet.
• Sysselsatte: 536 611 hadde arbeidssted i Oslo i 2024. Oslo har hatt en jevn økning i samlet sysselsetting i perioden 2015–2024. Antallet sysselsatte har økt fra 452 430 i 2015 til 536 611 i 2024, en vekst på om lag 19 %. Veksten har vært særlig sterk i kunnskaps- og tjenestebaserte næringer, med vekst på 22 % de siste 10 årene.
• Største næringer:
  • Helse- og sosialtjenester er største næring i Oslo, med 80 496 ansatte, og sysselsetter 15 % av arbeidsstyrken i Oslo (nasjonalt: 21 %).
  • Andre store næringer er teknisk tjenesteyting og eiendomsdrift (12 prosent), varehandel (11 prosent), informasjon og kommunikasjon (10 prosent), offentlig administrasjon mv. (8 prosent), personlig tjenesteyting (7 prosent) og undervisning (7 prosent) (SSB, 2025b).
  • Tjenesteytende næringer vil vokse mest når det gjelder sysselsetting i Oslo: finans, kunnskapsintensive tjenester, bygg og boligtjenester og andre tjenester(Menon Economics, 2025d).
• Ledige stillinger: Det har vært flest stillinger utlyst innen helse, pleie og omsorg (1720 stillinger) og ingeniør og ikt-fag (Ref: Hovedtall om arbeidsmarkedet. Oslo - januar 2026.pdf)

Mangel på arbeidskraft med høyere utdanning i Oslo

Omkring 27 prosent (1 125 personer) av mangelen på arbeidskraft i Oslo er arbeidstakere med bachelorgrad, og 15 prosent er mastergradsutdannede (625 personer) (Navs bedriftsundersøkelse 2025).

I Oslo er det klart størst mangel på arbeidstakere med høyere helse- og sosialfaglig utdanning (pleie- og omsorgsfag, medisin og andre helse, sosial og idrettsfag). Det er estimert en mangel på 225 sykepleiere, 25 vernepleiere, 75 legespesialister, 225 spesialsykepleiere, 50 psykologer og 25 allmennpraktiserende leger. Etter helsefaglige utdanninger følger ingeniørutdanninger, der det er mangel på både på bachelor- og masternivå. Det er også en estimert mangel på både bachelor- og masternivå innen økonomisk-administrative utdanninger (hvorav 75 regnskapsførere), lærerutdanninger og pedagogiske utdanninger og IT og datateknologi.

Innlandet

Nav estimerte en samlet mangel på om lag 2 750 arbeidstakere i Innlandet i 2025, en svak nedgang fra 3 000 i 2024. Om lag 40 prosent av mangelen gjelder yrker som krever høyere utdanning. Hovedtyngden av underskuddet er knyttet til helse- og sosialsektoren, men virksomhetene i Innlandet rapporterte også om en betydelig mangel på flere typer lærere, arbeidskraft med økonomisk-administrative utdanninger, samt ulike typer ingeniører.

Arbeidsmarkedet i Innlandet

• Per 4. kvartal 2024 var det 174 632 sysselsatte med arbeidssted i Innlandet. Siden 2020 har sysselsettingen i fylket økt med 2,8 prosent.
• De største næringene er helse- og sosialtjenester (25 prosent), varehandel (12 prosent), bygge- og anleggsvirksomhet (9 prosent), industri (9 prosent) og undervisning (8 prosent) (SSB, 2025b).
• Innlandet skiller seg dessuten ut ved at andelen sysselsatte i primærnæringene er om lag dobbelt så høy som for landet samlet (Nav, 2025k), med fylkets 5 prosent i primærnæringene.
• 2,1 prosent av arbeidsstyrken i Innlandet var registrert helt ledige i januar 2026, ifølge Nav (nasjonalt nivå: 2,3 prosent).
• Ledige stillinger: Det var registrert 3 334 ledige stillinger i januar 2026. Størst antall nye stillinger var innen helse, pleie og omsorg (1 451) og innen serviceyrker og annet arbeid, samt butikk og salgsarbeid (601) (Ref: På tide å søke sommerjobb – mange ledige jobber i Innlandet - nav.no)

Mangel på arbeidskraft med høyere utdanning i Innlandet

Om lag 25 prosent av den totale mangelen gjelder yrker med krav til bachelorutdanning, mens 15 prosent gjelder yrker som krever kompetanse på masternivå. Mangelen er i hovedsak konsentrert rundt helse- og omsorgssektoren, der det i 2025 var størst underskudd på sykepleiere (200) og samlekategorien andre helseyrker (150), etterfulgt av legespesialister (75) og spesialsykepleiere (75). Det ble også rapportert mangel på psykologer (25), vernepleiere (25) og jordmødre (25).

I tillegg hadde Innlandet mangel på grunnskolelærere (25) og barnehagelærere (25), samt på ingeniørkompetanse, blant annet ingeniører (25) og elektronikkingeniører (25). Videre ble det rapportert et underskudd på revisorer og regnskapsrådgivere (50).

Buskerud

Virksomhetene i Buskerud manglet cirka 1 500 personer, og om lag 16 prosent av virksomhetene i fylket hadde rekrutteringsproblemer i 2025.

Arbeidsmarkedet i Buskerud

• 3 543 personer var registrert som helt ledige i Buskerud i januar 2026, ifølge Nav (2026). Det utgjorde 2,5 prosent av arbeidsstyrken (landsgjennomsnitt: 2,3 prosent).
• Cirka 126 400 sysselsatte hadde arbeidssted i Buskerud i 2024.
• Helse- og sosialtjenester sysselsetter 22 % av arbeidsstyrken i Buskerud (27 300) (nasjonalt: 21 prosent).
• Andre store næringer er varehandel (15 prosent) industri (12 prosent), bygge- og anleggsvirksomhet (11 prosent) og undervisning (7 prosent) (SSB, 2025b).
• Ledige stillinger: 2 440 utlyste stillinger (januar 2026). Høyest antall ledige stillinger var innen helse, pleie- og omsorgstjenester (643). (Ref.: 3 543 helt arbeidsledige i Buskerud i januar - nav.no)
• Arbeidsplasser: Antallet arbeidsplasser i Buskerud har økt fra 119 000 i 2016 til 126 400 i 2024. Flå, Modum, Hemsedal og Lier har hatt den sterkeste samlede arbeidsplassveksten i den siste tiårsperioden. De har hatt en vekst over landsgjennomsnittet i denne perioden (Telemarksforskning, 2025b).

Etterspørsel etter arbeidskraft i Buskerud

Handels- og bygg- og anleggsnæringen har flest sysselsatte i Buskerud, og står for 40 prosent av sysselsettingen i fylket, spesielt i regionene Ringerike og Hallingdal (Menon Economics, 2025c).

Industri spiller en viktig rolle i Buskerud. Kongsbergregionen har virksomheter innen forsvars- og teknologiindustri, romfart og maritim sektor. Siden 2018 har Kongsberg Defence and Aerospace vokst med over 1 000 sysselsatte, og selskapet forventer tilsvarende vekst fram mot 2029 (Menon Economics, 2025b). Også Ringeriksregionen har en rik industritradisjon. Drammensregionen har mange sysselsatte i helse og omsorgssektoren, med potensial for vekst (Menon Economics, 2025c).

Mangel på høyt utdannet arbeidskraft i Buskerud

24 prosent av den registrerte arbeidskraftmangelen i 2025 var arbeidstakere med bachelorgrad (om lag 300 personer), mens 8 prosent gjaldt mastergradsutdannede (om lag 100 personer) (Nav, 2025g)

Estimert mangel på arbeidskraft med høyere utdanning i Buskerud er størst innenfor helse- og sosialfaglige utdanninger, inkludert pleie- og omsorgsfag (hvorav 25 sykepleiere), medisin og andre helse-, sosial- og idrettsfag. Også innenfor ingeniørfag er det mangler, på både bachelor- og masternivå. Det er også estimert noe mangel innen pedagogiske utdanninger (25), IT og datateknologi (25) og økonomiske fag (25).

Vestfold

Til sammen er det estimert en mangel på cirka 1 100 arbeidstakere i virksomhetene i Vestfold. Det er størst mangel innen helse- og sosialtjeneste, etterfulgt av varehandel, motorvognreparasjoner, bygge- og anleggsvirksomhet, overnatting og servering samt industri. 38 prosent av mangelen gjelder arbeidstakere med høyere utdanning

Arbeidsmarkedet i Vestfold

Vestfold har en relativt balansert næringsstruktur, uten at én enkelt bransje dominerer. Samtidig er andelen sysselsatte særlig høy innen landbruk, prosessindustri, verkstedindustri og næringsmiddelindustri (Telemarksforskning, 2025a).

• Sysselsatte: Det var 113 239 personer sysselsatt med arbeidssted i Vestfold 4. kvartal 2024 (SSB, 2025a).
• Største næringer: Helse- og sosialtjenester er den største næringen, og sysselsetter 23 prosent av de sysselsatte (25 872 personer). Andre store næringer er varehandel (15 prosent), bygge- og anleggsvirksomhet (10 prosent), industri (10 prosent) og undervisning (8 prosent) (SSB, 2025b).
• Arbeidsledighet: Det var registrert 3 404 helt ledige i Vestfold i januar 2026, ifølge Nav (2026). Det tilsvarer 2,7 prosent av arbeidsstyrken (nasjonalt nivå: 2,3 prosent).
• Ledige stillinger:Det var registrert 2 025 ledige stillinger i januar 2026. Flest stillinger i januar 2026 var innen helse, pleie og omsorgstjenester (661), butikk og salg (263) og industri (208). (Ref.: Arbeidsmarkedet. Vestfold. Januar 2026 1.pdf).

Mangel på arbeidskraft med høyere utdanning i Vestfold

Omkring 28 prosent av estimert mangel i Vestfold var arbeidskraft med bachelorgrad (275 personer) og 10 prosent med mastergrad (100 arbeidstakere).

På lik linje med andre fylker er mangelen størst blant arbeidstakere med utdanning innen helse- og sosialfaglige utdanninger (pleie- og omsorgsfag, medisin og andre helse, sosial- og idrettsfag), samt ingeniørfag. Av enkeltyrker som krever høyere utdanning, er det størst estimert mangel på sykepleiere (100) og samlekategorien helseyrker (75). Det er også estimert mangel på legespesialister (25), spesialsykepleiere (25), vernepleiere (25) og grunnskolelærere (25).

Kilder om Vestfold: (Nav, 2025b), (Vestfold og Telemark fylkeskommune, 2025), (Telemarksforskning, 2025a)

Telemark

Virksomheter i Telemark manglet omkring 950 arbeidstakere i 2025. Størst mangel opplevde virksomheter innen følgende næringer:

• helse- og sosialtjeneste (350)
• varehandel og motorvognreparasjoner (117)
• eiendomsdrift og forretningsmessig og faglig tjenesteyting (87)
• bygge- og anleggsvirksomhet (80)

20 prosent av virksomhetene i Telemark har hatt rekrutteringsproblemer i 2025. Næringene der den størst andelen har hatt rekrutteringsutfordringer, er transport og lagring (32 prosent av virksomhetene), helse- og sosialtjenester (31 prosent) og undervisning (27 prosent) (Nav, 2025d).

Arbeidsmarkedet i Telemark

• Sysselsatte: I 2024 var det sysselsatt omkring 78 850 personer med arbeidssted i Telemark 4. kvartal 2024 (SSB, 2025a).
• De største næringene i fylket er helse- og sosialtjenester (25 prosent av de sysselsatte), varehandel (13 prosent), industri (11 prosent), bygge- og anleggsvirksomhet (9 prosent) og undervisning (9 prosent) (SSB, 2025b).
• I perioden 2016–2024 ble det 3661 flere arbeidsplasser i Telemark. Økningen i antall nye arbeidsplasser var høyest innenfor helse- og sosialtjenester, industri, teknisk tjenesteyting og informasjon og kommunikasjon (Telemark fylkeskommune, 2025). Sysselsetting i helse- og sosialtjenester i Telemark har økt med 1 458 personer i perioden 2016–2024. I informasjon og kommunikasjon er økningen på 373 sysselsatte, og i undervisning 335. Det var en nedgang i antall sysselsatte i finansiering og forsikring, forretningsmessig tjenesteyting og offentlig administrasjon, forsvar og sosialforsikring. Dette er sektorer som ansetter folk med høyere utdanning.
• Ledige: Det var 2 328 helt ledige i Telemark i januar 2026, ifølge Nav (2026). Det tilsvarer 2,7 prosent av arbeidsstyrken (nasjonalt nivå: 2,3 prosent). Det er lav ledighet i yrkeskategorier som har sysselsatte med høyere utdanning: akademiske yrker, undervisning, helse, pleie og omsorg, ingeniør og ikt-fag.
• Ledige stillinger: Det var registrert 1 606 ledige stillinger i januar 2026. Helse, pleie og omsorgstjenester har lyst ut flest stillinger (657), etterfulgt av butikk og salg (157) og reiseliv og transport (124). (Ref: Arbeidsmarkedet. Telemark. Januar 2026 1.pdf).

Mangel på arbeidskraft med høyere utdanning i Telemark

25 prosent av estimert mangel på arbeidskraft i Telemark gjelder kompetanse på bachelornivå (cirka 225 personer), mens cirka 11 prosent gjelder mastergradsutdannede (cirka 100 arbeidstakere). Det er størst mangel på helse- og sosialfaglige utdanninger (pleie- og omsorgsfag, medisin og andre helse-, sosial- og idrettsfag). Også innen ingeniørfag er det estimert mangel på bachelor- og masternivå. Yrkene med størst estimert mangel er samlekategorien helseyrker (75) og sykepleiere (50), foran spesialsykepleiere (25) og legespesialister (25).

Det er også estimert en mangel på rundt 25 på arbeidstakere med henholdsvis lærerutdanninger/pedagogiske utdanninger og utdanning innen økonomisk-administrative fag, som i praksis innebærer revisorer og regnskapsførere.

(Vestfold og Telemark fylkeskommune, 2025),

Agder

Nav estimerte en samlet mangel på om lag 1 500 arbeidstakere i Agder i 2025. Det er en nedgang fra 2 275 i 2024. Mangelen på arbeidskraft i Agder er i hovedsak konsentrert rundt velferdsyrker.

Arbeidsmarkedet i Agder

• Agder har omtrent 148 500 sysselsatte med arbeidssted i fylket (SSB, 2025a).
• De største næringene i Agder, målt som andel av sysselsettingen, er helse- og sosialtjenester (23 prosent), varehandel (13 prosent), bygge- og anleggsvirksomhet (10 prosent), industri (10 prosent) og undervisning (10 prosent) (SSB, 2025b).
• Om lag to tredeler av de sysselsatte har arbeidsplass i privat sektor.
• 2,3 prosent av arbeidsstyrken i Agder var registrert helt ledige i januar 2026, ifølge Nav (2026) (nasjonalt nivå: 2,3 prosent).
• Ledige stillinger: Det var 2 847 ledige stillinger i Agder i januar 2026 (opp fra 2 732 i januar 2025)(Nav, 2026a).

Mangel på arbeidskraft med høyere utdanning i Agder

Om lag 37 prosent av den registrerte mangelen i 2025 gjelder yrker som krever høyere utdanning. Av den totale mangelen utgjør yrker med bachelorutdanning 26 prosent (375 personer), mens 11 prosent (150) gjelder yrker som krever kompetanse på masternivå.

I 2025 var den største mangelen registrert innen helse- og omsorgsyrker, særlig sykepleiere (150), etterfulgt av spesialsykepleiere og legespesialister (begge 50). I tillegg ble det rapportert underskudd (25 personer hver) i flere yrker, blant annet andre helseyrker, grunnskolelærere, førskolelærere, vernepleiere, samt i tekniske yrker som andre ingeniører og elektronikkingeniører.

Rogaland

Til sammen har Nav estimert en mangel på omkring 5 150 ansatte i Rogaland. De tre næringsgruppene med størst estimert mangel er:

• helse- og sosialtjenester (cirka 1 200),
• bygge- og anleggsvirksomhet (cirka 750)
• varehandel og motorvognreparasjoner (cirka 700)

Arbeidsmarkedet i Rogaland

• Det var nesten 266 700 sysselsatte med arbeidssted i Rogaland i 2024 (SSB, 2025a).
• Helse- og sosialtjenester sysselsetter 18 prosent av arbeidsstyrken i fylket (cirka 48 900) (nasjonalt: 21 prosent)
• Næringsstrukturen i Rogaland skiller seg fra andre fylker. Bergverksdrift og utvinning i Rogaland sysselsetter 12 prosent av de sysselsatte. Bergverksdrift og utvinning omfatter primært olje- og gassektoren i Rogaland, og er den største næringsgruppen bak helse- og sosialtjenester.
• Varehandel (11 prosent), industri (10 prosent), bygge- og anleggsvirksomhet (8 prosent) og undervisning (7 prosent) er også blant de største næringene med mange sysselsatte i Rogaland (SSB, 2025b).
• Ledighet: Det var registrert 5 815 helt ledige i Rogaland i januar 2026, ifølge Nav (2026). Det tilsvarer 2,2 prosent av arbeidsstyrken (landsgjennomsnitt: 2,3 %) (Nav, 2026a)
• Ledige stillinger: Det var 6 396 ledige stillinger i Rogaland i januar 2026 (ned fra 7 202 i januar 2025). Det var flest ledige stillinger innen helse, pleie og omsorg (1 951), bygg og anlegg (734) og barne- og ungdomsarbeid (590) (Nav, 2026b).

Mangel på arbeidskraft med høyere utdanning i Rogaland

Omkring 25 prosent (1 275 arbeidstakere) av den estimerte mangelen på arbeidskraft i Rogaland gjelder arbeidstakere med kompetanse på bachelornivå, og om lag 13 prosent (650 arbeidstakere) på masternivå.

Mangelen er særlig stor innen yrker som sykepleiere (200), spesialsykepleiere (75) og legespesialister (75). Det er også estimert mangel på vernepleiere (25), radiografer (25), bioingeniører (25) og psykologer (25).

I tillegg til helsefaglige utdanninger er det estimert en betydelig mangel innen ingeniørfag. Mangelen gjelder ulike yrker, som samlekategori for ingeniører (75), elektronikkingeniører (50), bygningsingeniører (25), maskiningeniører (25) og elkraftingeniører (25).

Innenfor lærerutdanninger og pedagogikk manglet det grunnskolelærere (75), barnehagelærere (50), yrkesfaglærere (25), lektorer på vgo. (25) og universitets- og høyskoleundervisere (25)

Kilder om Rogaland: (Rogaland fyllkeskommune, 2024)

Vestland

Ifølge Nav Vestland er fylket inne i en periode med økende mangel på kvalifisert arbeidskraft. Den estimerte mangelen er beregnet til om lag 6 750 personer i 2025, mot 5 640 personer i 2024 – en økning på over 1 000 personer.

Arbeidsledigheten i Vestland er på 2 prosent, noe som er lavere enn landsgjennomsnittet.

Helse- og omsorgssektoren topper listen over yrker med størst mangel på arbeidskraft, men også bygg- og anleggsfag, industri og tekniske yrker opplever betydelige rekrutteringsutfordringer.

Totalt 28 prosent av virksomhetene i fylket oppgir at de har hatt problemer med å rekruttere arbeidskraft. Dette skyldes i hovedsak mangel på kvalifiserte søkere, eller at det ikke har vært nok søkere til ledige stillinger.

Sterk vekst i oljesektoren og industrien er nok en forklaring på at næringslivet på Vestlandet har hatt god vekst de siste årene

Arbeidsmarkedet i Vestland

Eksport av varer og tjenester er særlig viktig på Vestlandet, som er landes største eksportfylke. Maritim næring, kraftintensiv industri og sjømatnæringen er de største i fylket. Utvikling i den globale økonomien påvirker etterspørselen etter tjenester i disse næringene. Dette henger også sammen med etterspørselen etter arbeidskraft, som i stor grad er avhengig av de økonomiske konjunkturene (Menon Economics, 2025a).

• Det var cirka 335 400 sysselsatte med arbeidssted i Vestland i 2024 (SSB, 2025a).
• Helse- og sosialtjenester sysselsetter 22 prosent av arbeidsstyrken i fylket (73 000) (nasjonalt: 21 prosent).
• Andre store næringer er varehandel (11 prosent), undervisning (9 prosent) og industri (9 prosent) (SSB, 2025b).
• 6 738 personer var registrert som helt ledige i januar 2026, ifølge Nav (2026). Det utgjorde 1,9 prosent av arbeidsstyrken (landsgjennomsnitt: 2,3 %).
• Ledige stillinger: Det var 7 717 ledige stillinger registrert i Vestland i januar 2026 (opp fra 7 424 i januar 2025). Over halvparten av de utlyste stillingene var i Bergen. Det var flest ledige stillinger innen helse, pleie og omsorg (2 207) og industri (755) (Nav, 2026d)

Mangel på arbeidskraft med høyere utdanning i Vestland

Om lag 25 prosent (1675 personer) av estimert mangel på arbeidskraft i Vestland gjelder kompetanse på bachelornivå, og om lag 12 prosent (825 arbeidstakere) på mastergradsnivå.

• Pleie- og omsorgsfag, medisin og andre helse, sosial og idrettsfag har klart størst mangel: 525 av dem er samlekategori helseyrker, etterfulgt av sykepleiere (300), spesialsykepleiere (125), legespesialister (125), vernepleiere (50), bioingeniører (50), radiografer (25), psykologer (25), allmennpraktiserende leger (25).
• Innen ingeniørfag på bachelor- og mastergradsnivå gjelder mangelen følgende typer ingeniører: elektronikkingeniører (50), bygningsingeniører (25), maskiningeniører (25), elkraftingeniører (25), andre ingeniører (50).
• Pedagogiske utdanninger: grunnskolelærere (75), barnehagelærere (50), yrkesfaglærere (25) lektorer (vgo.) (25), andre lærere (25), universitets- og høyskoleundervisere (25).
• IT og datateknologi: programvareutviklere (50), systemanalytikere/-arkitekter (25), sikkerhetsanalytikere (25).
• Økonomisk-administrative utdanninger: eiendomsmeglere og –forvaltere (25), revisorer og regnskapsrådgivere (25), forsikrings- og finansmedarbeidere (25).
• Samfunnsfag og juridiske fag: politibetjenter (25), fengselsbetjenter (25), jurister og advokater (25).

Møre og Romsdal

24 prosent av virksomheter i fylket har hatt rekrutteringsproblemer i 2025 – en nedgang fra 29 prosent i 2024. Arbeidslivet i Møre og Romsdal manglet omkring 2 050 arbeidstakere i 2025.

Næringer med størst mangel er:

• helse og sosialtjenester (397),
• bygge- og anleggsvirksomhet (310)
• varehandel og motorvognreparasjon (264) (Nav, 2025d)

Arbeidsmarkedet i Møre og Romsdal

• I 2024 var det sysselsatt 133 677 personer med arbeidssted i Møre og Romsdal 4. kvartal 2024 (SSB, 2025a).
• Helse- og sosialtjenester sysselsetter 22 prosent (cirka 30 000 personer). Andre store næringer er industri (15 prosent), varehandel (11 prosent), undervisning (8 prosent) og bygge- og anleggsvirksomhet (8 prosent) (SSB, 2025b).
• 2,0 prosent av arbeidsstyrken i Møre og Romsdal var registrert helt ledige i januar 2026, ifølge Nav (2026) (nasjonalt nivå: 2,3 prosent).
• Ledige stillinger: Det var 2 622 ledige stillinger i Møre og Romsdal i januar 2026 (ned fra 2 778 i januar 2025)(Nav, 2026a).

Mangel på arbeidskraft med høyere utdanning i Møre og Romsdal

Cirka 25 prosent (cirka 500 arbeidstakere) av den estimerte mangelen på arbeidskraft i Møre og Romsdal er på bachelornivå, og cirka 13 prosent (cirka 250 arbeidstakere) er på mastergradsnivå. På lik linje med andre fylker er mangelen størst på arbeidstakere med utdanning innen helse- og sosialfag (pleie- og omsorgsfag, medisin og andre helse, sosial- og idrettsfag), samt ingeniørfag. Det er størst mangel på disse yrkene: samlekategori helseyrker (75), sykepleiere (50), grunnskolelærere (50), barnehagelærere (50), spesialsykepleiere (25), legespesialister (25), lektorer vgo. (25) og yrkesfaglærere (25). Det manglet også ulike typer ingeniøryrker som elektronikkingeniører, maskiningeniører (25) og andre typer ingeniører (25). Andre yrker: revisorer og regnskapsrådgivere (25).

Trøndelag

Nav estimerte en samlet mangel på cirka 2 700 arbeidstakere i Trøndelag i 2025. Det er en nedgang fra 3 950 i 2024. 37 prosent av den totale mangelen er arbeidskraft med høyere utdanning. Mangelen er konsentrert rundt yrker innen helse- og sosialfag og ingeniørfag.

Arbeidsmarkedet i Trøndelag

• Per 4. kvartal 2024 var det 248 379 sysselsatte med arbeidssted i Trøndelag.
• Helse- og sosialtjenester (22 prosent), varehandel (11 prosent) og undervisning (10 prosent) er de tre største næringene i fylket (SSB, 2025b).
• Arbeidsmarkedet i Trøndelag er preget av høy sysselsetting og en næringsstruktur der tjenestenæringene dominerer, med en betydelig privat sektor.
• 2,1 prosent av arbeidsstyrken i Trøndelag var registrert helt ledige i januar 2026, ifølge Nav (2026) (nasjonalt nivå: 2,3 prosent).
• Ledige stillinger: Det var 4 774 ledige stillinger i Trøndelag i januar 2026 (opp fra 4 514 i januar 2025)(Nav, 2026a).

Mangel på arbeidskraft med høyere utdanning i Trøndelag

23 prosent (625 personer) av den totale mangelen i Trøndelag gjelder arbeidstakere med utdanning på bachelornivå, og 14 prosent (375) gjelder mastergradsutdannede.

Nordland

Nav estimerte en samlet manglet på om lag 2 400 arbeidstakere i Nordland i 2025, noe som er en nedgang fra 2950 i 2024. 25 prosent av virksomhetene hadde rekrutteringsproblemer i 2025 (Nav, 2025h).

Arbeidsmarkedet i Nordland

• Ved utgangen av 2024 var 119 049 personer sysselsatt med arbeidssted i Nordland (SSB, 2025a).
• Helse- og sosialtjenester er en stor næring i fylket, med nesten en fjerdedel av de sysselsatte (24 prosent). Til sammenligning gjelder dette 21 prosent på landsbasis.
• Andre store næringer i fylket er varehandel (11 prosent), bygg- og anleggsvirksomhet (9 prosent), undervisning (9 prosent) og industri (8 prosent) (Nav, 2025h; SSB, 2025b).
• 1,8 prosent av arbeidsstyrken i Nordland var registrert helt ledige i januar 2026, ifølge Nav (2026) (nasjonalt nivå: 2,3 prosent).
• Ledige stillinger: Det var 2 775 ledige stillinger i Nordland i januar 2026 (ned fra 3 005 i januar 2025)(Nav, 2026a).

Mangel på arbeidskraft med høyere utdanning i Nordland

Cirka 26 prosent (cirka 625 arbeidstakere) av den estimerte mangelen på arbeidskraft i Nordland er på bachelornivå, og om lag 15 prosent (cirka 350 arbeidstakere) er på mastergradsnivå.

I helse- og omsorgssektoren var det estimert mangel på sykepleiere (175), samlekategorien helseyrker (150), spesialsykepleiere (75), legespesialister (75), vernepleiere (25), bioingeniører (25), psykologer (25) og allmennpraktiserende leger (25).

Undervisning og pedagogikk: grunnskolelærere (50), barnehagelærere (25) og yrkesfaglærere (25).

Økonomisk-administrative utdanninger: revisorer og regnskapsgivere (50), eiendomsmeglere- og forvaltere (25) og regnskapsførere (25).

Andre yrker: jurister og advokater (25) og politibetjenter (25).

Troms

Den estimerte mangelen på arbeidskraft i Troms har økt betydelig de siste 10 årene – fra 1 250 arbeidstakere i 2015 til 2 650 i 2025.

Andel virksomheter med rekrutteringsproblemer: 32 prosent (høyest andel i landet)

Arbeidsmarkedet i Troms

• Lav ledighet: 1,3 % helt ledige i Troms i januar 2026, ifølge Nav (Nav, 2026a) (landsgjennomsnitt: 2,3 %).
• Antall sysselsatte med arbeidsted i Troms var drøyt 90 000 i 2024 (SSB, 2025a).
• Helse- og sosialtjenester sysselsetter omkring 23 500 personer, eller 26 % av arbeidsstyrken (nasjonalt: 21 %).
• Andre store næringer: varehandel (11 %), undervisning (11 %), offentlig administrasjon mv. (9 %) og bygge- og anleggsvirksomhet (8 %) (SSB, 2025b).
• Ledige stillinger: Det var 2 423 ledige stillinger i Troms i januar 2026 (ned fra 2 679 i januar 2025)(Nav, 2026a).
• Størst mismatch mellom ledige stillinger og arbeidsledige er innen helse- og sosialtjenester: 7,3 ledige stillinger per registrert ledig.

Næringer med størst rekrutteringsproblemer i Troms

• Helse- og sosialtjenester er næringen med størst mangel med 871 arbeidstakere (en økning på 147 personer fra 2024). 43 % av virksomhetene manglet arbeidskraft (uendret fra 2024)
• Varehandel og motorvognreparasjoner er næringen med nest størst mangel på folk, med 295 personer, en økning på 38 personer fra 2024.
• Bygg og anlegg mangler fortsatt fagfolk, og mangelen øker med 37 personer fra 2024. 45 % av virksomhetene mangler arbeidskraft (opp fra 28 % i 2024).
• Bare undervisning og informasjon og kommunikasjon har en nedgang i mangelen på arbeidskraft fra 2024.
• Transport og lagring: 48 % av virksomhetene mangler arbeidskraft
• Overnatting og servering: 33 % (ned fra 39 %, men flere ansetter med lavere kompetanse)
• Offentlig forvaltning: 32 % (ned fra i fjor, men flere stillinger står ubesatt)

Mangel på arbeidskraft med høyere utdanning i Troms

Arbeidskraft med bachelorgrad utgjør 26 prosent (700 arbeidstakere) og mastergrad 12 prosent (325 arbeidstakere) av den totale mangelen på arbeidskraft i Troms (Nav, 2025g)

Finnmark

Estimert mangel på arbeidskraft i Finnmark var 750 arbeidstakere i 2025, en nedgang fra 1 200 i 2024.

Andel virksomheter med rekrutteringsproblemer i Finnmark

25 prosent av virksomheter i Finnmark har hatt rekrutteringsutfordringer i 2025. Dette er en nedgang fra 27 prosent i 2024. Rekrutteringsproblemene har økt i Vest-Finnmark, fra 21 prosent i 2024 til 29 prosent i 2025, mens det har vært en nedgang i Midt-Finnmark og i Øst-Finnmark (Nav, 2025c).

Arbeidsmarkedet i Finnmark

• Arbeidsledighet: 2,1 % av arbeidsstyrken i Finnmark var helt ledige i januar 2026, ifølge Nav (2026) (2,3 % var landsgjennomsnittet).
• Sysselsatte: 38 058 med arbeidssted i Finnmark i 2024 (SSB, 2025a).
  • 30 prosent av alle som jobber i Finnmark, er sysselsatt i Alta.
• Største næringer:
  • Helse- og sosialtjenester sysselsetter nesten 9 000 personer, 23 % av arbeidsstyrken i Finnmark (nasjonalt: 21 %).
  • Andre store næringer: varehandel (10 prosent), offentlig administrasjon mv. (10 prosent), undervisning (9 prosent), bygge- og anleggsvirksomhet (9 prosent) og jordbruk, skogbruk og fiske (8 prosent) (SSB, 2025b).
• Ledige stillinger: Det var 842 ledige stillinger i Finnmark i januar 2026 (ned fra 907 i januar 2025). Det var flest ledige stillinger innen helse, pleie og omsorg (261), serviceyrker og annet arbeid (114) og undervisning (71)(Nav, 2026c)

Næringer med størst rekrutteringsproblemer i Finnmark

Virksomheter som har opplevd rekrutteringsproblemer, blir spurt om problemene skyldes for få eller ingen kvalifiserte søkere på stillingen(e), eller om det er andre grunner til at de ikke fikk ansatt ønsket kompetanse. 19 prosent av virksomhetene i Finnmark oppgir at de hadde rekrutteringsproblemer på grunn av for få eller ingen kvalifiserte søkere. Helse- og sosialtjeneste har en nedgang av virksomheter med rekrutteringsproblemer (Nav, 2025c).

Mangel på arbeidskraft med høyere utdanning i Finnmark

Navs bedriftsundersøkelse for Finnmark viser at mangelen på arbeidskraft med høyere utdanning er tydelig konsentrert innen enkelte fagområder, mens andre områder rapporterer lite eller ingen knapphet. Som figuren viser, er en overvekt av mangelen innen utdanninger som kreves i velferdstjenester, særlig helse- og omsorgstjenester, men det er også en viss mangel innen ingeniørfag, både på bachelor- og masternivå, lærerutdanninger og økonomisk-administrative fag. Arbeidslivet i Finnmark manglet omkring 165 personer med bachelorgrad og 92 med mastergrad i 2025.

Regionale mønstre

Denne gjennomgangen av fylkesvise kompetansebehov basert på Navs bedriftsundersøkelser viser noen forholdsvis tydelige mønstre. Noen mangler gjør seg gjeldende på nasjonalt nivå, framfor alt arbeidskraft knyttet til helse- og sosialfaglige utdanninger og helse- og omsorgsyrker. Størst er mangelen på sykepleiere. Selv om mangelen gjelder nasjonalt, er den større i noen regioner, framfor alt i Finnmark, Troms, Nordland og deler av Innlandet. Mangelen er drevet av både demografiske trekk og mer generelle regionale rekrutteringsutfordringer. Disse områdene har også høy grad av lærermangel. Blant læreryrkene er det størst mangel på barnehagelærerutdannede.

Vestlandet peker seg i noen grad også ut med eget mønster. Det gjelder Rogaland, det tidligere Hordaland og delvis Møre og Romsdal. I tillegg til mangel på sykepleiere og andre yrkesgrupper knyttet til velferdstjenester preges denne energi- og industriregionen av mangel på teknisk- og ingeniørfaglig kompetanse. Det gjelder særlig innenfor energi-, prosess- og industrirelaterte fag. Dette reflekterer næringsstrukturen i disse regionene og behov knyttet til energi, industri og grønn omstilling, i tillegg til de mer generelle velferdsbehovene.

Et siste hovedmønster finner vi for storbyregioner. I urbane og sentrale strøk, og særlig i Oslo og Akershus, er mangel på arbeidskraft stor innen områder som IKT og økonomisk-administrative utdanninger, med hovedvekt på regnskapsføring og revisjon og juridiske fag. Også her er det imidlertid mangel i velferdsyrkene, primært på det helse- og sosialfaglige området.

Nasjonale kandidatundersøkelser har blitt gjennomført siden 1972 blant personer som nylig har fullført utdanning fra universiteter og høyskoler. Hovedhensikten er å kartlegge overgang fra utdanning til arbeid og de første årene av karrieren. Undersøkelsene blir gjennomført av NIFU på oppdrag fra HK-dir.

Undersøkelsen av nyutdannede blir gjennomført i november i oddetallsår. Målgruppen er kandidater med mastergrad eller tilsvarende som ble uteksaminert i vårsemesteret samme år. De fleste spørsmålene er identiske fra år til år slik at man kan følge utvikling over tid. Tematiske undersøkelser blir gjennomført annethvert år. Målgruppen er som regel kandidater som fullførte utdanningen 2–6 år tidligere. Undersøkelsene er mer fleksible med hensyn til tema, utdanningsnivå og type utdanning.

Undersøkelsen av nyutdannede

Resultatene fra den siste kandidatundersøkelsen ble presentert i en rapport fra NIFU i 2024. Den er basert på svar fra masterutdannede fra våren 2023. Resultatene viser at de nyutdannede hadde litt større utfordringer med overgangen til arbeidsmarkedet sammenlignet med 2021, men at arbeidsledigheten ligger under gjennomsnittet for 2011–2023 (Ballo et al., 2024).

Det er forskjeller på type utdanning og fagfelt. Profesjonsutdannede har større sannsynlighet for en rask overgang til arbeidslivet. Spesielt masterutdannede innenfor pedagogiske fag, helse- og sosialfag og jurister går i liten grad ut i arbeidsledighet eller har andre former for mistilpasning i arbeidsmarkedet. Masterutdannede innenfor realfag, samfunnsfag, humanistiske og estetiske fag har større utfordringer i overgangen til arbeidslivet, og dette er et mønster som kan ses over flere år (Ballo et al., 2024).

Egenskaper ved kandidatene har betydning for arbeidsmarkedsutfall. Gode karakterer øker sannsynlighet for god jobbmatch, mens kandidater med innvandrerbakgrunn har større utfordringer enn andre. Hvilken institusjon den uteksaminerte har tatt utdanningen sin ved, har mindre å si for overgangen til arbeidslivet enn bosted. De som er bosatt i Agder og Finnmark, har mindre sannsynlighet for å ha en jobb som passer med kvalifikasjonene deres enn andre (Ballo et al., 2024).

NIFU har sett på innholdsmisforhold, det vil si manglende samsvar mellom innholdet i utdanningen og innhold i arbeidsoppgaver. Det er størst grad av rapportert misforhold blant kandidater fra disiplinutdanninger innen humaniora, samfunnsfag og i noe mindre grad natur- og realfag. For de to førstnevnte oppgir om lag 25 prosent av respondentene at det er dårlig samsvar mellom utdanningen og innholdet i arbeidsoppgaver. For natur- og realfag var tilsvarende tall om lag 20 prosent. For kandidater fra mer profesjonsrettede utdanninger er opplevelsen av misforhold lavere. Det samme gjelder for kandidater med økonomisk-administrativ utdanning. For noen fagområder viser undersøkelsen en markant økning over tid i rapportert innholdsmisforhold. Det gjelder samfunnsfag, lærer- og pedagogikkutdanninger og økonomisk-administrative utdanninger.

NIFU trekker også fram at det er de samme gruppene som rapporterer innholdsmisforhold, som opplever andre former for mistilpasning, som undersysselsetting, feil utdanningsnivå eller at kompetansen blir utnyttet i begrenset grad. Dette gjelder i høyest grad kandidater fra humanistiske fag, men også samfunnsvitere og realister.

Oppsummert kan vi si at de fleste nyutdannede med master er i arbeid et halvt år etter utdanning, og mange av disse har en god jobbmatch. Det er typisk litt større utfordringer for de med disiplinutdanning enn for de som har tatt en profesjonsutdanning, men på et overordnet nivå er det ikke store utfordringer i arbeidsmarkedet for nyutdannede med master. Bildet fra kandidatundersøkelsen blir i stor grad bekreftet av registerdata, se kapittel 3.5.

God tilpasning til arbeidslivet over tid

Sett i et lengre perspektiv blir problemene med misforhold enda mindre. I en undersøkelse fra 2025 så NIFU på uteksaminerte med mastergrad eller tilsvarende fra norske institusjoner i 2019 og kandidatenes arbeidsmarkedserfaring og bostedsmønstre 6–7 år etter endt utdanning (Wiborg et al., 2025). NIFU konkluderte her at kandidatene «stort sett klarer seg godt på arbeidsmarkedet». De aller fleste er sysselsatt, en lav andel jobber ufrivillig deltid, og de klart færreste opplever å ha en jobb med dårlig samsvar mellom utdanning og arbeidsoppgaver. Derimot var det en noe høyere andel som opplevde at masterutdanning ikke var nødvendig for arbeidet. Forskjellene mellom fagfelt etter 6–7 år liknet på resultatene målt et halvt år etter endt utdanning, men forskjellene var noe mindre. Kandidater fra humanistiske og estetiske fag har noe lavere andel sysselsatte, og rapporterer oftere om innholdsmistilpasning eller overutdanning og ufrivillig deltid. Kandidater fra realfag kommer derimot relativt sett bedre ut målt etter 6–7 år enn i undersøkelser som måler kort tid etter endt utdanning. Om økonomisk-administrative utdanninger konkluderer analysen at kandidatene er «godt tilpasset i jobben».

På bakgrunn av kandidatundersøkelsene konkluderer NIFU med at det samlet sett er liten grad av mistilpasning mellom høyere utdanning og arbeidsmarked i Norge, men at det er noen forskjeller mellom fagfelt. Undersøkelser i et mer langsiktige perspektiv tyder på at noen av forskjellene mellom fagområder observert kort tid etter endt utdanning handler om at det tar lengre tid å finne arbeid for kandidater i disiplinutdanningene enn for de som har yrkesrettede utdanninger.

På oppdrag fra HK-dir har SSB utarbeidet registerbasert statistikk om sysselsetting blant nyutdannede. I statistikken skilles det mellom sysselsatte i yrker som normalt krever kompetanse tilsvarende høyere utdanning og sysselsatte i andre yrker. En stor andel av studentene er i en eller annen form for arbeid samtidig som de studerer. Mange nyutdannede som for eksempel fortsetter i en deltidsstilling de har hatt som studenter mens de søker etter en ny jobb, vil derfor være registrert som sysselsatte, men da gjerne ikke i et yrke som krever høyere utdanning. Andelen sysselsatte i kategorien «Akademiske yrker mv.», som inneholder yrker som normalt krever høyere utdanning, kan med andre ord være et mer treffende mål når man undersøker sysselsetting blant nyutdannede.

Figur 3.20 viser at andelen sysselsatte i yrker som normalt krever høyere utdanning, i hovedsak er den samme to år etter endt utdanning som den var ett år etter utdanning for uteksaminerte med toårig mastergrad i 2020/2021 og 2021/2022. Et unntak her er uteksaminerte fra humanistiske og estetiske fag, som uansett ligger lavest, men der andelen likevel har økt mellom ett og to år etter endt utdanning. Også for økonomisk-administrative fag ser vi denne tendensen, men for akkurat denne faggruppen er skillet mellom «akademiske yrker mv.» og «øvrige yrker» ikke helt klart. Ellers er det slik at kategorien «Ikke lønnstaker» også inkluderer selvstendig næringsdrivende, så sant disse ikke i tillegg er lønnstakere. Samlet sett utgjør selvstendig næringsdrivende en liten gruppe, men for enkelte utdanninger kan den være noe større. Det vil være et mål å produsere enda bedre registerbasert statistikk som også inkluderer informasjon om selvstendig næringsdrivende.

Overordnet ser vi de samme tendensene som i kandidatundersøkelsene, nemlig at særlig uteksaminerte fra humanistiske fag, men også de fra samfunnsfag og realfag, har noe større problemer på arbeidsmarkedet enn andre. Dataene fra SSB viser også at personer med mastergrad innen humanistiske og estetiske fag jobber deltid i klart større grad enn personer med utdanning fra andre fagfelt.

Dersom vi bryter de store fagfeltene opp i mindre faggrupper, ser vi imidlertid en del nyanser (Figur 3.21). Innen helse-, sosial- og idrettsfag ser vi en svært høy andel sysselsatte i yrker som krever høyere utdanning blant de som er uteksaminert fra pleie- og omsorgsfag, og en langt lavere andel i de øvrige gruppene som sosialfag og idrettsfag. At denne er svært høy, er ikke overraskende, gitt de store behovene for blant annet spesialsykepleiere. Innen naturvitenskapelige og tekniske fag skiller uteksaminerte fra informasjons- og datateknologi seg ut med 90 prosent sysselsatte i yrker som krever høyere utdanning. Øvrige faggrupper innen naturvitenskapelige og tekniske fag ligger i hovedsak mellom 70 og 80 prosent. Nederst ligger biologiske fag med 71 prosent, mens bygg- og anleggsfag samt utdanninger i elektrofag, mekaniske fag og maskinfag ligger rundt 80 prosent. De to sistnevnte inneholder mange masterutdanninger i ingeniørfag og teknologi.

Også innen samfunnsvitenskapelige og juridiske fag er det store forskjeller mellom faggruppene. På topp ligger statsvitenskapelige og psykologiske fag, der noe under 80 prosent er sysselsatt i et yrke som krever høyere utdanning. Juridiske fag ligger nederst, med 63 prosent. Merk at statistikken inkluderer toårige mastergrader, og at profesjonsstudiet i psykologi og femårig mastergrad i rettsvitenskap derfor ikke er med her. De største forskjellene ser vi innen humanistiske og estetiske fag. Blant uteksaminerte fra språkfag er 73 prosent sysselsatt i et yrke som krever høyere utdanning, noe som er høyere enn en del faggrupper innen andre fagfelt. Andre faggrupper innen humanistiske og estetiske fag ligger langt lavere.^[6]

Merknad: Akademiske yrker mv. er yrker som normalt krever kompetanse tilsvarende høyere utdanning, og omfatter tallkoder fra og med 0110 til og med 3522 i STYRK-08. Kategorien «Ikke lønnstaker» omfatter også selvstendig næringsdrivende

Merknad: Faggruppene er sortert etter hvilket fagfelt de tilhører, og deretter etter andelen sysselsatte i akademiske yrker mv. Akademiske yrker mv. er yrker som normalt krever kompetanse tilsvarende høyere utdanning, og omfatter tallkoder fra og med 0110 til og med 3522 i STYRK-08. Kategorien «Ikke lønnstaker» omfatter også selvstendig næringsdrivende. Faggrupper med færre enn 200 individer er ekskludert. Kategoriene «Lærerutdanninger og utdanninger i pedagogikk, andre», «Naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag, andre» og «Samfunnsfag og juridiske fag, andre» er selvstendige kategorier i NUS-kodesystemet, og er ikke restkategorier som inneholder de ekskluderte faggruppene med færre enn 200 individer.