Samfunnets kompetansebehov og dimensjonering av høyere utdanning

Den demografiske utviklingen, med færre unge og økende knapphet på arbeidskraft, innebærer at udekte kompetansebehov ikke kan møtes gjennom generell vekst i høyere utdanning. Antallet studenter vil framover være begrenset av mindre ungdomskull og fordeling på ulike sektorer. Samtidig har tilbudet av kandidater fortsatt å øke på flere fagområder, også der dagens behov framstår som godt dekket og der det ikke er klare indikasjoner på økende behov framover. Dette tilsier at videre utvikling i opptak og kapasitet må baseres på tydelige prioriteringer framfor volumvekst. Kunnskapsgrunnlaget tilsier at en mer helhetlig og strategisk dimensjonering av høyere utdanning vil kunne bidra til at ressursene i større grad brukes der behovene er størst.

Det finnes en rekke kilder til kunnskap om og vurderinger av behov for arbeidskraft og kompetanse. Det er krevende for både utdanningsinstitusjoner og myndigheter å bruke disse i utviklingen av høyere utdanning. HK-dir legger derfor fram et sammenstilt kunnskapsgrunnlag som skal støtte institusjonenes arbeid og dialogen med Kunnskapsdepartementet. Institusjonene må supplere kunnskapsgrunnlaget med egne faglige vurderinger, herunder hvordan institusjonsvise utdanningstilbud bidrar i helheten av norsk høyere utdanning.

Utviklingen i videregående skole er viktig for rekrutteringsgrunnlaget til høyere utdanning. Antall elever som fullfører med studiekompetanse har gått tydelig ned de siste årene, samtidig som andelen som velger yrkesfag har økt. Dette er i tråd med samfunnets behov for fagarbeidere, men vil redusere tilgangen på søkere til høyere utdanning. Prioritering innenfor høyere utdanning blir dermed viktigere.

Navs bedriftsundersøkelse viser betydelig mangel på høyt utdannet arbeidskraft, særlig innen helse- og omsorgsyrker, lærerutdanninger og teknologiske og IKT-relaterte yrker. Mangelen varierer regionalt. For de fleste andre fagområder i høyere utdanning tilsier resultatene fra undersøkelsen at arbeidslivet i liten grad mangler arbeidskraft. Noen mer avgrensede områder peker seg likevel ut, som for eksempel mangel på regnskapsførere og revisorer.

Framskrivningene av arbeidskraftsbehov viser i stor grad det samme mønsteret. Også disse peker særlig på at behovene innen helse- og omsorgsyrkene vil øke framover. Framskrivningene tilsier at etterspørselen etter arbeidskraft vil øke mer enn tilbudet, gitt stabil kandidatproduksjon. For lærerutdanninger tilsier framskrivingene at mangelen på kvalifiserte lærere kan reduseres framover. Samtidig er det viktig å minne om at framskrivningene ikke er prognoser. Endringer i søkning og opptak, nye former for arbeidsdeling eller andre tiltak – som dimensjonering av utdanning, vil kunne endre forholdet mellom tilbud og etterspørsel.

For arbeidskraft med samfunnsvitenskapelige eller humanistiske utdanninger indikerer Navs estimater at det ikke foreligger noen vesentlig mangel i dagens arbeidsmarked. Framskrivninger indikerer at tilbudet av arbeidskraft med slike utdanninger framover vil kunne overstige etterspørsel. Humanistiske fag har hatt nedgang over tid, og det er flere fag med svært få studenter og små fagmiljø. Dette gjelder for eksempel for fremmedspråk ved de gamle breddeuniversitetene. Samfunnsvitenskap har hatt betydelig vekst de siste ti årene.

Innen økonomisk-administrative utdanninger har studenttallene vokst betydelig over tid. Både kandidatundersøkelser og registerdata indikerer at masterutdannede innen fagfeltet kommer godt ut i arbeidsmarkedet. Det er også tegn til noe udekket etterspørsel etter masterkompetanse. En betydelig andel av studentene på fagfeltet tar bachelorutdanning som høyeste nivå, og her har vi ikke like god kunnskap om arbeidsmarkedsutfall. Fagfeltet skiller seg ut ved at private institusjoner står for nesten 6 av 10 bachelorstudenter.

Realfag og teknologi vil spille en viktig rolle i omstillingsprosessene i samfunnet. Utviklingen i ungdomsskolen og videregående opplæring må følges tett. Siden 2020 har både antall og andel elever som velger realfag, gått klart ned. Denne utviklingen kan på sikt påvirke rekrutteringen til høyere utdanning innen disse fagområdene.

Kandidatundersøkelser og andre kilder viser i hovedsak at kandidater med høyere utdanning er godt tilpasset arbeidslivet. Registerdata ser ut til å støtte dette bildet. Samtidig finnes det tegn til at mistilpasningen har økt noe. Kandidatundersøkelsen fra 2023 viste at flere nyutdannede opplevde overgangen til arbeidsmarkedet som mer krevende enn tidligere.

Ansvaret for innretning og dimensjonering av studietilbudet ligger først og fremst på institusjonene, men det er også nødvendig med et helhetlig perspektiv på sektornivå. Behovet for samarbeid og koordinering mellom institusjonene er særlig tydelig for utdanninger med stor samfunnsmessig betydning og lav etterspørsel blant studentene. Dette gjelder blant annet for fremmedspråk. Spørsmålet om samarbeid og koordinering er også relevant for store utdanninger. I analysen peker vi på forholdet mellom statlige og private institusjoner. Dynamikken som kjennetegner noen av de private institusjonene og særskilt innenfor økonomiske og administrative fag, med rask og kraftig vekst. kan være en utfordring med tanke på en helhetlig og samfunnsmessig strategisk dimensjonering av høyere utdanning.