Samfunnets kompetansebehov og dimensjonering av høyere utdanning

I utviklingen av studieporteføljen må institusjonene balansere en rekke ulike hensyn. Flere analyser peker på at finansieringsmekanismer og økonomiske forhold i stor grad påvirker hvordan institusjonene utformer sitt studietilbud, og at hensynet til arbeidsrelevans og kompetansebehov kan komme i annen rekke dersom det kolliderer med institusjonenes økonomiske interesser (Hovdhaugen et al., 2025; Proba samfunnsanalyse, 2024).

Økonomiske forhold er imidlertid ikke den eneste barrieren for at institusjoner i større grad kan vektlegge kompetansebehov i dimensjoneringen. Mangelfullt og fragmentert kunnskapsgrunnlag kan være en annen. En arbeidsgruppe i regi av Kunnskapsdepartementet vurderte i 2022 at bedre informasjon om nasjonale og regionale kompetansebehov burde samles og tilgjengeliggjøres (Kunnskapsdepartementet, 2022), i tråd med signaler fra Styringsmeldingen (Meld. St. 19 (2020–2021)). Flere analyser har også pekt på kunnskapsgrunnlaget som en utfordring. En undersøkelse fra 2019 viste at institusjoner bruker både kandidatundersøkelser og framskriving av arbeidskraftsbehov, men at de opplever kildene som vanskelige å bruke til dimensjonering av studietilbudet (Høst et al., 2019). I en rapport fra 2023 konkluderer analyseselskapet ideas2evidence med at «det i utgangspunktet ikke er mangel på kunnskap, men oversikt og evne til å trekke ut den mest relevante informasjonen fra de mange kildene til informasjon som finnes»(Ryssevik et al., 2023, s. 19).

HK-dir presenterer med dette statistikk og kunnskapsgrunnlag som skal være til støtte for institusjonene i arbeidet med dimensjonering. Dette har følgende innhold:

• Kapittel 2 tar for seg utviklingstrekk i videregående opplæring for å synliggjøre potensialet for rekruttering til høyere utdanning. Som vedlegg finnes nasjonal fylkesvis statistikk om antallet uteksaminerte med studiekompetanse samlet og fordelt på ulike programfag.
• Kapittel 3 presenterer kunnskap om kompetansebehov. Innholdet om kompetansebehov på lengre sikt er i hovedsak basert på framskrivinger fra Statistisk sentralbyrå og Navs bedriftsundersøkelse, som viser rapportert mangel på arbeidskraft og kompetanse per 2025. Andre brukte kilder er Kompetansebehovsutvalget og HK-dir sine rapporter om kompetansebehov. Spørsmålet om samfunnets etterspørsel etter utdanninger blir også belyst gjennom kandidatundersøkelser, og i noen grad registerdata om sysselsetting. I vedleggene viser vi statistikk om sysselsetting for uteksaminerte fordelt på utdanninger og institusjoner.
• Kapittel 4 ser på forholdet mellom de skisserte kompetansebehovene og hva utdanningssystemet leverer i form av uteksaminerte kandidater i ulike fagfelt og utdanningstyper. Tall for opptak gir en indikasjon på utvikling framover.

Oversikt over data i vedlegg

Sammen med denne rapporten følger vedlegg med statistikken vi har brukt. Våre analyser har nødvendigvis vært gjennomført på et forholdsvis overordnet nivå. Gjennom å dele statistikkgrunnlaget vil vi legge til rette for at institusjonene selv kan gjøre mer detaljerte og utdannings- og institusjonsspesifikke analyser.

Statistikk fra Database om høyere utdanning (DBH)

Vedlegget med statistikk fra DBH er to Excel-filer som kan lastes ned i kapitel 6. Den ene filen teller uteksaminerte studenter, den andre teller studenter tatt opp. Begge filene inneholder et dataark samt tilrettelagte pivot-tabeller for analyse.

Filen med uteksaminerte studenter viser antall uteksaminerte per studieprogram per år (2016–2024). Ulike variabler viser forskjellige egenskaper ved studieprogrammet, som nivå, fagfelt, om det er heltids- eller deltidsstudium og organisering av undervisning. I tillegg til denne informasjonen fra DBH har vi lagt inn studieprogrammets plassering på de ulike nivåene i NUS-hierarkiet, som gjør det lettere å sammenstille på tvers av institusjoner.

Filen med studenter tatt opp i høyere utdanning teller antall tatt opp per år (2016–2025). Den inneholder i hovedsak de samme variablene som filen med uteksaminerte, men har i tillegg informasjon om campus og campusfylke. Her har vi brukte både gjeldende og tidligere fylkesstruktur for høyere geografisk presisjon.

Statistikk fra Statistisk sentralbyrå om sysselsetting for uteksaminerte

Statistikken fra SSB viser hvordan personer med høyere utdanning kommer inn i arbeidsmarkedet ett og to år etter fullført studium. Den gir informasjon om sysselsetting, yrke, arbeidstid, næring og sektor, og den kan brytes ned på flere nivåer: nasjonalt, per institusjon, per studieprogram og etter NUS‑hierarkiet (fagfelt, faggruppe). Statistikkgrunnlaget gjør det mulig å sammenligne ulike utdanninger og institusjoner, og følge arbeidsmarkedsløp for bestemte fagområder.

En begrensning ved denne statistikken er at den ikke omfatter private institusjoner på grunn av forhold i statistikkloven. Videre er selvstendig næringsdrivende inkludert i gruppen «ikke lønnstakere», som gjør at vi ikke helt presist fanger opp gruppen uteksaminerte som står utenfor arbeidsmarkedet. Dette kan slå noe ulikt ut for utdanninger. Det må være et mål framover å få på plass et kunnskapsgrunnlag som favner både statlige og private institusjoner.

Statistikken kan lastes ned i kapitel 6.

Statistikk om videregående opplæring

Vedlegget inneholder statistikk om avgangselever med vitnemål fra videregående opplæring med fordeling på programområder og programfag. Statistikken blir vist per fylke. I tillegg viser vedlegget statistikk om det geografiske rekrutteringsmønsteret til universiteter og høyskoler.

Materialet gir et overordnet kunnskapsgrunnlag om kompetansebehov og utdanningssystemets leveranser, men peker ikke direkte på dimensjoneringstiltak for den enkelte institusjon. Det kan eller skal ikke erstatte institusjonenes egne analyser, faglige skjønn eller strategiske prioriteringer. Likevel kan materialet bidra til retning for arbeidet med institusjonenes studieporteføljer, særlig der behovsbildet er konsistent over tid og på tvers av kilder. Usikkerheten i framskrivinger av kompetansebehov varierer mellom fagområder. Dette materialet vil være relevant som en del av det samlede kunnskapsgrunnlaget for institusjonene i arbeidet med dimensjonering og utvikling av studieporteføljen.

Materialet kan bidra til å etablere et mer helhetlig beslutningsgrunnlag ved at institusjonene sammenstiller dette kunnskapsgrunnlaget med egne analyser av søkning, gjennomføring, arbeidsmarkedsutfall og fagmiljøenes kapasitet og utviklingsbehov. HK-dirs analyser gir et overordnet og bredt bilde av både nasjonale og regionale kompetansebehov, og kan hjelpe institusjonene til å identifisere fagområder der det er behov for nærmere analyse av egen kapasitet og rolle.

Kunnskapsgrunnlaget gir støtte til å vurdere fagområder opp mot dokumentert behov. Innen helse- og sosialfag, lærerutdanninger og teknologiske fag er mangelbildet tydelig og konsistent på tvers av kilder. Institusjonene kan bruke dette som et utgangspunkt for å vurdere hvordan utdanningstilbudet står i forhold til identifiserte kompetansebehov nasjonalt og regionalt. Samtidig kan kunnskapsgrunnlaget bidra til å synliggjøre fagområder der det over tid har vært en vekst i utdanningskapasitet uten at det er tilsvarende dokumenterte behov i arbeidslivet.

Institusjonene kan bruke de fylkesvise gjennomgangene til å styrke den regionale dimensjonen i arbeidet med studieporteføljen. Dette kan gi nyttig innsikt i hvilke utdanninger og kompetanseområder som er særlig kritiske for regionen, og hvor fleksible eller desentraliserte tilbud kan være et viktig virkemiddel.

Kunnskapsgrunnlaget kan støtte institusjonenes dialog med arbeidslivet. Flere av de identifiserte kompetansebehovene krever godt samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og regionale og nasjonale aktører. Slikt samarbeid er allerede en viktig del av virksomheten, særlig i profesjonsutdanningene. Dette materialet kan være et felles referansepunkt i slike dialoger, og styrke koblingen til arbeidslivets behov i utviklingen av studieporteføljen.

Analysene understreker betydningen av helhetlige avveininger. Dimensjonering handler ikke bare om arbeidslivets behov, men også om faglig bærekraft, muligheten for å opprettholde sterke fagmiljøer og strategiske prioriteringer. Rapportens beskrivelser av små og sårbare fag, fagmiljøenes stabilitet og sammenhengen mellom utdanning og forskning kan gi institusjonene et utgangspunkt for å drøfte slike avveininger mer systematisk.

På nasjonalt nivå er summen av alle institusjonenes dimensjonering avgjørende. Til nå har samarbeid og arbeidsdeling ikke vært særlig tematisert i utviklingsavtalene mellom Kunnskapsdepartementet og universiteter og høyskoler (HK-dir, 2025b). KD har som mål å styrke disse aspektene i utviklingsavtalene framover. I brev fra KD om arbeidet med nye utviklingsavtaler (12. desember 2025) slås det fast at avtalene skal bidra til styrket mangfold, samarbeid og arbeidsdeling i sektoren, og til videre utvikling og god omstilling av institusjonene og sektoren (Kunnskapsdepartementet, 2025). Dette forutsetter et mer samlet og oppdatert kunnskapsgrunnlag som kan gi bedre oversikt over kapasitet, behov og prioriteringer på tvers av institusjonene.

Når vi presenterer kompetansebehov her, handler det i hovedsak om etterspørsel i arbeidslivet utenfor akademia. Universiteter og høyskoler har imidlertid et bredt samfunnsoppdrag, og må ta andre hensyn, der et viktig område er opprettholdelse og utvikling av forskningsmiljøer.

Kunnskapsgrunnlaget om kompetansebehov har sine begrensninger. Særlig de langsiktige framskrivingene er beheftet med betydelig usikkerhet. I tillegg fanger framskrivingene i mindre grad opp behovet knyttet til utdanninger og fagområder som har lav eller nisjepreget etterspørsel, men likevel stor samfunnsmessig betydning. For noen fag og utdanninger kan behovet først komme klart fram når kompetansen faktisk mangler.

Dette kan for eksempel gjelde utdanninger og fagområder der etterspørselen er konsentrert til smale deler av offentlig sektor eller privat næringsliv, forskningsmiljøer, kultur- og kunnskapsinstitusjoner eller internasjonale oppgaver. Slike fag kan ha få studenter og begrenset arbeidsmarkedsvolum, men likevel fylle kritiske funksjoner. Dersom utdanningene avvikles eller fagmiljøene svekkes, kan det ta lang tid å gjenoppbygge kompetansen, dersom det i det hele tatt er mulig. Kunnskapsberedskap er derfor et viktig perspektiv for dimensjonering av studietilbudet (Meld. St. 25 (2016–2017)). I tildelingsbrevet til universiteter og høyskoler for 2026 tar Kunnskapsdepartementet opp behovet for å ivareta små fag av nasjonal betydning: «Dersom institusjoner vurderer å legge ned små fag av nasjonal betydning, ber Kunnskapsdepartementet om å bli informert i god tid før eventuell beslutning» (Kunnskapsdepartementet).

Små fagmiljøer er samtidig blant de mest utsatte i et søkerstyrt system. De kan relativt raskt bygges ned, men er krevende å etablere på nytt. Humaniorameldingen drøfter hvem og hva som skal bestemme om et utsatt fag er viktig nok til å opprettholdes, og i så fall på hvilket grunnlag (Meld. St. 25 (2016–2017), s. 33). Eksempler på slike grunnlag kan spenne fra lovpålegg til kommuner om språkundervisning til NHOs vektlegging av at tyskkunnskaper er viktig for norsk næringsliv.

Arbeidet med dimensjonering og utvikling av studieporteføljen er en kompleks prosess der en rekke hensyn må veies opp mot hverandre. Et godt kunnskapsgrunnlag om kompetansebehov er nødvendig for at samfunnsbehovene kan bli tilstrekkelig vektlagt. Det å utvikle et slikt kunnskapsgrunnlag er et arbeid som må fortsette framover, i dialog og samarbeid mellom myndigheter og sektor.