Framtidige kompetansebehov

Rapporten er den andre i serien «Framtidige kompetansebehov. Kunnskapsgrunnlag for kompetansepolitikken» fra HK-dir og bygger på og utvider kunnskapsgrunnlaget etablert av Kompetansebehovsutvalget i perioden 2017–2020. Nytt i denne rapporten er en gjennomgang av sentrale retningsgivende dokumenter relatert til kompetansebehov og kompetanseknapphet. Rapporten inneholder også egne kapitler om forholdet mellom migrasjon og kompetansebehov og om arbeidskraftreserven. Avslutningsvis kommenterer vi hvor vi trenger mer kunnskap og samarbeid for å møte arbeidslivets og samfunnets behov for kompetanse og arbeidskraft.

Norge opplever høy mangel på arbeidskraft, spesielt innen helse, pleie, industri og bygg- og anleggssektoren. Samtidig øker arbeidsledigheten, og vi ser relativt høy ledighet innen noen av de samme yrkene hvor det mangler arbeidskraft. Dette gjelder særlig industri, bygg og anlegg. Økende arbeidsledighet reflekterer normalt fallende etterspørsel etter arbeidskraft. Vi ser imidlertid tegn til at den økende arbeidsledigheten nå kan være et resultat av at en større andel av de arbeidsledige ikke har den kompetansen som arbeidslivet etterspør.

Kunnskapsgrunnlaget viser videre at det fremdeles er høy risiko for sykepleiermangel, til tross for at framskrivninger fra SSB antyder at mangelen på helsepersonell med bachelorutdanning kan bli lavere enn tidligere antatt. SSBs framskrivninger indikerer i tillegg at behovet for lærere vil kunne dekkes fram mot 2040, med unntak av lærere innen PPU-yrkesfag. Det er imidlertid mulig at SSB sine beregninger av antallet uteksaminerte i framtiden er for høye, med mindre antallet nye lærerstudenter øker i årene som kommer.

Kvalifisering av arbeidskraftreserven og andre tiltak for økt sysselsetting av personer med svak tilknytning til arbeidslivet er en del av løsningene for å dekke behovet for kompetent arbeidskraft. Personer med funksjonsnedsettelser har en betydelig lavere sysselsettingsgrad enn andre grupper. Denne rapporten viser at situasjonen ikke har endret seg, til tross for flere ledige jobber i arbeidsmarkedet. Forskning viser en sterk positiv sammenheng mellom utdanningsnivå og sysselsetting for personer med nedsatt funksjonsevner, og sammenhengen er betydelig sterkere for denne gruppa enn for den øvrige befolkningen.

Innvandrere utgjør om lag en tredjedel av arbeidskraftreserven, men har en lavere sysselsettingsgrad og svakere tilknytning til arbeidsmarkedet enn den øvrige befolkningen. Statistikk og forskning viser at utdanning fra utlandet ofte gir dårligere uttelling i det norske arbeidsmarkedet. Det kan igjen føre til overkvalifisering og dårlig utnyttelse av arbeidskraft. Vedtak om godkjenning av utdanning og yrkeskvalifikasjoner fra utlandet bedrer imidlertid mulighetene på arbeidsmarkedet, men mange innvandrere har lite utdanning. Utdanning og opplæring blant innvandrerne vil være viktig for at flere skal kunne delta i arbeidslivet i årene som kommer.

Samlet viser rapporten at det er behov for mer tverrgående kunnskap om virkemidler som kan bidra til å dekke samfunnets mangel på kompetent arbeidskraft, både på kort og lang sikt. Mer konkret ser vi behov for mer samordnet innsats i arbeidet med kunnskapsgrunnlaget om fremtidig etterspørsel etter kompetanse og arbeidskraft som dekker hele arbeidslivet.