Bruk av tolk i realkompetansevurdering i grunnopplæringen

Tolkeforskriften § 2 fastsetter hva som er minimumskravene til de lokale retningslinjene.

Retningslinjer for bestilling og bruk av tolk skal minst inneholde

• en beskrivelse av situasjoner der det skal brukes tolk etter tolkeloven § 6 første ledd
• rutiner for bestilling av tolk
• en veiledning i bruk av tolk og fjerntolking

Retningslinjene bør også inneholde en angivelse av situasjoner der det er behov for tolk etter tolkeloven § 6 andre ledd.

Det anbefales i veilederen til tolkeloven at de lokale retningslinjene inneholder bestemmelser om hvordan det offentlige organet skal vurdere norskferdighetene til minoritetsspråklige innbyggere.

Andre elementer som anbefales inkludert i lokale retningslinjer er veiledning til fagpersoner om hvordan de skal

• vurdere behovet for tolk
• sende henvendelser til tolker og inngå oppdragsavtaler
• gjennomføre tolkede møter
• utbetale honorar

I tillegg er det god praksis å omtale hvilke kvalifikasjonskategorier av tolker som er foretrukne, med en prioriteringsrekkefølge dersom de høyest kvalifiserte tolkene ikke er tilgjengelige.

Konkrete eksempler på når tolk skal benyttes

De lokale retningslinjene bør inneholde konkrete eksempler på situasjoner der det foreligger plikt til å bruke tolk.

Et eksempel på en lokal formulering kan være:

“I vår virksomhet skal vi alltid benytte tolk i realkompetansevurderinger når fagpersonen og den voksne ikke har et felles språk de kommuniserer godt nok på. Dette fordi realkompetansevurderinger er viktig for den voksnes rettigheter og fremtid.”

Virksomheten bør også oppgi konkrete eksempler på situasjoner der en ikke har plikt til å benytte tolk, men der virksomheten anser det som viktig å benytte tolk.

Eksempel:

”I vår virksomhet er det også viktig å bruke tolk i samtaler med voksne som kan kommunisere på norsk i dagligdagse situasjoner, men som strever i mer krevende samtaler. Dette kan for eksempel gjelde samtaler om opplæringstilbud, rettigheter eller videre valg i opplæringsløpet”.

Gjør en avklaring på hvem som får være tolk hos dere

Det er viktig å tydeliggjøre hvem som kan benyttes som tolk, og hvem som ikke skal benyttes som tolk i virksomheten.

Tolkeloven slår fast at når det er plikt til å bruke tolk skal offentlige organer bruke kvalifisert tolk. Det vil si en tolk som oppfyller kravene til å bli oppført i Nasjonalt tolkeregister.

Forslag til formuleringer kan være:

• “Vi benytter ikke tospråklige ansatte som tolk. Ansatte som behersker flere språk kan benytte disse i kontakt med de voksne, men da er det ikke som tolk”
• “Når det er behov for tolk, så benytter vi kvalifisert tolk”

Beskriv rutinene for bestilling av tolk hos dere

Noen virksomheter har egne enheter som tar hånd om etatens tolkebehov. Andre benytter direktebestilling ved å finne tolker i Nasjonalt tolkeregister, og andre igjen har rammeavtaler med en eller flere leverandører av tolketjenester. I de lokale retningslinjene bør virksomheten konkretisere hvem virksomheten har avtale med og hvordan de kan kontaktes.

Beskriv rutiner for forbedring og tilbakemelding

Retningslinjene kan gi anbefalinger om hva som bør deles med tolken i forberedelsene til tolkeoppdraget. Hver virksomhet bør ha rutiner som sikrer at erfaringer med bruk av tolk blir delt, eksempelvis om man høster gode erfaringer med deling av læreplaner, lister over faguttrykk mv. i forkant av samtalen. Retningslinjen bør også beskrive systemer for å melde inn og følge opp eventuelle avvik. Det kan gjel- de avvik under den tolkede samtalen, at bestilling på språk/dialekt ikke var korrekt, feil møtested eller påloggingslenke, tolk ikke møtt, hendelser med den voksne eller fagpersonen, mv. Avvikssystemet kan være internt, og det kan inkludere rutiner for tilbakemelding til IMDi og Tolkeregisteret.