Vurdering av informasjonsoppgaver og -tjenester om godkjenning av utenlandsk utdanning

En forutsetning for at de ulike ordningene og tjenestene for godkjenning i HK-dir og hos andre godkjenningsmyndigheter skal kunne oppfylle sin samfunnsfunksjon, er at de er godt nok kjent blant de ulike brukergruppene. Utredningen viser at det ofte hersker misforståelser blant arbeidsgivere om hva HK-dirs godkjenningsordninger og -vedtak innebærer, og jobbsøkere opplever at godkjenningsvedtakene er lite etterspurt blant arbeidsgivere. Samtidig etterspør en del arbeidsgivere godkjenningsvedtak der det kunne vært tilstrekkelig med automatisk godkjenning eller turbovurdering. Med under 200 turbohenvendelser i 2023 sammenlignet med over 9000 mottatte søknader om godkjenning av høyere utdanning, er det trolig mer potensiale å hente i turboordningen. Dessuten er mange ikke klar over at NOKUT-godkjenning og godkjenning fra HK-dir er det samme. Også i UH-sektoren er det varierende kunnskap om HK-dirs tjenester – for eksempel blir HK-dirs landdatabase og GAUS lite brukt.

Blant potensielle søkere synes det å være manglende kjennskap til HK-dirs ordninger. Når nesten halvparten av søkerne om godkjenning av høyere utdanning har fått høre om ordningen via venner og familie, tyder det på at det ofte er tilfeldigheter som gjør at søkere finner veien til riktig ordning. Mange søker dessuten på feil ordning, og det oppleves som tungvint at søknader ikke kan overføres mellom HK-dirs ordninger, men at det kreves at søknaden sendes inn på nytt. Nyankomne og flyktninger får ikke god nok og tidlig nok info om godkjenning, og til tross for tiltak som informasjon på nyinorge.no og kompetansepakkene, blir ikke informasjon om godkjenning delt i tilstrekkelig grad mellom ulike aktører involvert i integreringsprosessen.

Funnene viser at lite samhandling mellom aktørene på godkjenningsfeltet gjør at det er stor variasjon i mengden og typen informasjon om godkjenning de ulike aktørene gir. Informasjonen bærer preg av at feltet er fragmentert, og på nettsider vises det hovedsakelig videre til andre godkjenningsmyndigheter. Funnene viser også at det ulik forståelse av lovverket og sentrale begreper, for eksempel om hva slags godkjenning som trengs for ulike formål. Det er varierende mengde og kvalitet i informasjon om godkjenning som gis av fylkeskommunene, og kommuner som gjennomfører kompetansekartlegging har ofte ikke tilstrekkelig kompetanse om vurdering av utenlandsk utdanning, noe som i ytterste konsekvens fører til at flyktninger får feil plassering i introduksjonsprogrammet.

Mange brukere opplever at språket i informasjon og vedtak fra HK-dir er byråkratisk, og enkelte søker derfor på feil ordning. Særlig for flyktninger kan manglende språk- og datakunnskaper gjøre det vanskelig å finne frem til riktig godkjenningstilbud eller å forstå innhold i vedtaksbrev siden disse kun utstedes på norsk. Kartleggingen peker også på at informasjon om godkjenning ofte oppleves som bortgjemt på HK-dirs nettsider, er kompliserte og vanskelige å finne frem i dersom man ikke allerede vet hvor ting ligger. Likeledes gjør diskrepansen mellom de ulike målgruppene for HK-dirs nettsider det vanskeligere for godkjenningsordningene å nå ut til sine brukere, og nesten halvparten av henvendelsene førstelinjen mottar gjelder informasjon som allerede er tilgjengelig på nettsidene. Dette er funn som bekrefter at nettstedet hkdir.no ikke er egnet for innhold rettet mot sluttbruker av godkjenningsordningene.

Også informasjon om godkjenning fra UH-sektoren oppleves som mangelfull – for eksempel oppgir en tredjedel av norske utlandsstudenter som søker om godkjenning av utenlandsk høyere utdanning som del av norsk grad at kriteriene for godkjenning er vanskelig å forstå.

For søkere som har fått et vedtak fra HK-dir eller andre godkjenningsmyndigheter, oppleves det ofte som vanskelig å vite hva som er veien videre, enten dette gjelder et positivt eller negativt vedtak om en søknad om godkjenning. Det er også stor variasjon av oppfølgingen av avslag blant andre godkjenningsmyndigheter, og det gis lite informasjon i avslagsbrev om hva som mangler for å få godkjenning. Det er lite kommunikasjon mellom godkjenningsmyndighetene og UH-sektoren om mulighetene for kompletterende utdanning, og tilbudet for innvandrere er underutviklet. Relativt få søkere får i dag opptak til høyere utdanning på bakgrunn av realkompetanse, og for de som vurderes til ikke å ha generell studiekompetanse gis det lite informasjon om hva de må gjøre for å kvalifisere seg til opptak. Det er dessuten uklart for mange søkere som har fått godkjent utenlandsk utdanning som tilsvarende fagskoleutdanning i Norge hva godkjenningen kan brukes til. Det finnes heller ikke noe tilbud for generell godkjenning av generell studiekompetanse fra utlandet. En fellesnevner for de ulike utfordringene knyttet til informasjon om muligheter etter et vedtak er at godkjenning i liten grad sees i sammenheng med hvilke behov søkeren har og fraværet av sammenheng mellom tjenester sett fra et brukerperspektiv.