Hopp til hovedinnhold

Treårsevaluering - Nasjonal forskerskole i kunstnerisk utviklingsarbeid

6. Referanser og vedlegg

6.1 Referanser

Referanser og vedlegg

Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse. Nasjonal forskerskole i kunstnerisk utviklingsarbeid, beskrivelse av opplæringstilbudet og kursplan:https://diku.no/programmer/nasjonal-forskerskole-i-kunstnerisk-utviklingsarbeid#content-section-5

Nasjonal forskerskole i kunstnerisk utviklingsarbeid, digital ressurs for seminar 1: https://www.researchcatalogue.net/view/1395892/1395893

Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (2021). Kandidatundersøkelse – en døråpner innen kunstfeltet:
https://hkdir.no/rapportar/kandidatundersoekelse-en-doeraapner-innen-kunstfeltet

6.2 Vedlegg - notat fra ekstern fagfelle

Om notatet

Dette notatet inneholder vurderinger og anbefalinger fra den eksterne fagfellen knyttet til videreutvikling av Nasjonal forskerskole i kunstnerisk utviklingsarbeid1. Notatet er utviklet i forbindelse med treårsevalueringen i 2022-2023, og er forfattet av professor Efva Lilja på oppdrag fra Program for kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU) ved Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir). Teksten er oversatt fra svensk til norsk av administrasjonen i forskerskolen, i samarbeid med notatets forfatter.

Efva Lilja er en svensk kunstner, koreograf og forsker. Hun er professor i koreografi, og var også rektor ved dans- og sirkushøgskolen (DOCH) i Sverige i perioden 2006-2013.Lilja har vært en pådriver for utviklingen av kunstnerisk forskning i europeisk kontekst siden midten av 1990-tallet, og har utgitt en rekke bøker og artikler, samt holder forelesninger internasjonalt.Som kunstner har Lilja mottatt flere priser, og produsert arbeider for kunstinstitusjoner som Centre Georges Pompidou i Paris, Stockholm Museum of Modern Art og Guggenheim Museum Bilbao.

Takk

Evalueringen av den første treårsperioden for den nasjonale forskerskolen i kunstnerisk utviklingsarbeid har vært en utfordrende og svært spennende oppgave, som direkte berører problemstillinger av avgjørende betydning for mange av dagens kunstnere, universiteter og høyskoler. Jeg vil takke alle som har bidratt gjennom intervjuer, samtaler og skriftlig dokumentasjon. Jeg vil rette en varm takk for støtten jeg har fått fra administrasjon og ledelse i form av å bidra med materiale, faktagrunnlag og kvalitetssikring. På bakgrunn av de fremlagte dokumentene og intervjuene, har jeg kommet til konklusjonene som presenteres i dette notatet, og som jeg deretter resonnerer over i de påfølgende avsnittene.

Takk for tilliten!


Stockholm/Bergen, januar 2023, Efva Lilja 

Sammendrag

Det som gjør Nasjonal forskerskolen i kunstnerisk utviklingsarbeid fremgangsrik, er målsettingen. Her tar man et standpunkt for betydningen av forskning for kunstnerisk utvikling. Dette gjelder for så vel kunsten, som omverdenens syn på kunstens representasjon. Forskerskolen tilbyr et tverrfaglig forskningsmiljø der tillit og fortrolighet er direkte knyttet til den kollegiale læringskulturen, og der kandidaten i stor grad er med og utformer sin ph.d.-utdanning basert på et kunstnerisk prosjekt. Det siste er muliggjort av en tett dialog mellom ledelse, administrasjon, kandidater, tilknyttede høyere utdanningsinstitusjoner og internasjonale nettverk innen kunstnerisk utviklingsarbeid.

Gjennom denne holdningen er aktivitetene av stor betydning for den enkelte kunstner, men også for utviklingen av forskningsfeltet. En annen viktig faktor er internasjonal og nasjonal rekruttering; at kandidaten ansettes og stillingene finansieres.

Påvirkningen forskerskolens design, organisering og aktiviteter har internasjonalt, er av stor betydning. Med bakgrunn i sin radikale historie via sine røtter i Stipendprogrammet, via åpenhet og dialogiske formater, har forskerskolen gode forutsetningen for å fortsatt utvikle seg som en nasjonal plattform for kunstnerisk forskning.

Overgangen fra et felles, nasjonalt stipendiatprogram, til doktorgradsprogrammer forvaltet av universitetene og høyskolene selv, er fremdeles fersk. Dette vises gjennom at roller i noen tilfeller kan være uklare, og at forskerskolens formål og mandat ikke alltid er tydelig. Noe av problemstillingene som evalueringen fanger opp, er knyttet til forhold som institusjonene har ansvar for, eller som det er naturlig at Universitets- og høgskolerådet (UHR) engasjerer seg i. Problem-stillingene er likevel belyst i notatet, og vil forhåpentligvis kunne bidra til nyttige innsikter.

Den fremlagte dokumentasjonen, innhentet materiale og intervjuene jeg har gjennomført, viser en i hovedsak velfungerende organisasjon. Det finnes en langsiktig tilnærming til arbeidet, og en kritisk holdning som er en forutsetning for kontinuerlig utvikling. Evalueringer og rapporter viser velfungerende kommunikasjon internt. De viser positive resultater ved at kandidatene i svært stor grad fullfører utdanningen og gir uttrykk for at den har gitt dem gode forutsetninger for å utvikle seg i yrket. Det faktum at mange kunstnere som har fullført utdanningen også engasjerer seg i pedagogiske oppdrag eller forskeroppgaver ved utdannelsesinstitusjoner, bidrar til utviklingen av kunstfaglig utdanning nasjonalt og internasjonalt. På sikt bidrar dette til utvikling av både kunstområder og markeder som danner arenaer for representasjon av kunst i samfunnet.

Materiale og intervjuer viser også en hel del problemer. Mange kan tilskrives de ulike forutsetningene kandidatene har på grunn av universitetenes og høyskolenes ulike holdninger til kunstnerisk forskning og forskerutdanning; til kandidatenes ansettelsesvilkår og arbeidsvilkår. Det er en uro blant enkelte universitetstilknyttede ansatte og kandidater for økt «akademisering» ved utdanningsinstitusjonene. Dette forklares med manglende tillit til den kunstneriske forskningsprosessen, at det oppstår forventninger til utforming av teori i samsvar med praksis i for eksempel humaniora, eller mangel på et kunstfaglig forskningsmiljø lokalt. Dette kan tilskrives problemer som utdanningsinstitusjonene må løse, men samtidig påvirker de kandidatenes muligheter til å nyttiggjøre seg doktorgradsutdanningen og utvikle sine prosjekter. Andre problemer skapes av utydelighet i dialogformater og i vokabular, samt av en viss utydelighet i forskerskolens mandat.

De tre første årene har i stor grad vært preget av pandemien. I alle intervjuer har det blitt understreket at forskerskolen har håndterte denne situasjonen godt og klarte å oppfylle sitt oppdrag, til tross for alle restriksjoner.

I dette notatet velger jeg å bruke begrepet forskning som synonymt med «kunstnerisk utviklingsarbeid», og «kunst» om alle ulike kunstområder og sjangere.

Refleksjon rundt forskerskolens oppdrag, aktiviteter og kontekst

Det finns det som lockar tanke och kropp utöver det vanliga, det där som inte låter sig definieras. Det är fortfarande verkligt, låter sig gärna förhärligas eller i vissa fall närmas med vånda. Tanke och känsla upptas av detta något som kräver både vilja, förstånd och minne i närmandet. Utan detta ogripbara ”något” blir tillvaron endimensionell. Så aktiveras språkliga sinnen i olika medvetanderum. Verkligheten vidgas, tanke och känsla tas i anspråk. Konstnären är verksam på vad många kallar det omöjligas territorium och vill forska. Varför?

Samtidskunst berører uttrykk forankret i samtidshistorieskrivning, med koder forståelige ut fra kulturell tilhørighet. Kan man snakke om sin kunst uten å «forklare» den, eller sette den i forhold til begreper som «verdi» eller «nytte»? Kan du presentere arbeidet ditt med verdighet og respekt for verket? Hva betyr formen for tolkningen av verket? Hvor stor frihet har egentlig seeren/lytteren/
publikummet? Hva er det å forstå kunst? Hvordan kan vi ta vare på all nysgjerrighet, vitebegjær og mer...? Hvordan utvikler vi forutsetningene for det arbeidet vi ønsker å gjøre? Hvordan påvirker den politiske utviklingen kunstens betingelser? Mange kunstnere føler at vi kveles i produktivitetskrav. Produser mer, raskere og billigere. Men bra. Det skal være av høy kvalitet, men ingen vil si hva denne skal bestå av. Verkene våre skal være populære og tiltrekke seg et stort publikum, uavhengig av hvilket kunstområde eller hvilke formater de produseres i. Vi forventes å være nyskapende, overraskende, forstyrrende og stadig gjøre det umulige, men sjelden spør noen hvordan, hva eller hvorfor. Noen kunstnere føler behov for å utvide markedet sitt, med mulighet også for akademiske stillinger som undervisere og forskere, med mandat til å påvirke utviklingen. Spørsmål hoper seg opp.

Behovet for svar har bidratt til utvikling av kunstnerisk utviklingsarbeid som forskning på kunstnerisk grunn; som forskning i og gjennom kunstnerisk praksis. Forskning som det som kan bidra til dybdekunnskap og innsikt, til utvikling av metoder, produksjonsformater og kollegial deling. Forskning som kan bidra til at det stilles spørsmål som kan bidra til utviklingen av markedet, av kunsten og dens interaksjon med det omkringliggende samfunnet. Forskning som kan medvirke til utvikling av publikums nysgjerrighet og respekt for hva kunst representerer i dagens mangfoldige og komplekse samfunn.

Etter hvert som forskningen utvikler seg, øker også behovet for forskerutdanning. Siden begynnelsen av 2003 tilbys muligheter for full utdanningsprogresjon gjennom Stipendprogrammet. Fra 2018 er det i Norge en kunstnerisk doktorgrad, ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid. Alle som er tatt opp som ph.d.-kandidat i kunstnerisk utviklingsarbeid ved en utdanningsinstitusjon, får tilgang til den nasjonale forskerskolen. Til forskerskolen kommer doktorgradsstudenter fra ulike høyskoler og universiteter. De kunstnerne som tas opp i institusjonelle ph.d.-programmer, ansettes, får finansiering og reelle muligheter til å utvikle sin kunstneriske praksis. De gjennomfører forskningsprosjekter, samhandler med det respektive universitetets eller høyskoles undervisere og studenter, om enn i ulik grad, og deltar i utviklingen av fagområdet i løpet av den tiden de er knyttet til institusjonens ph.d.-program og den nasjonale forskerskolen.

Nasjonal forskerskole i kunstnerisk utviklingsarbeid gir mulighet for å utvikle en formulering av arbeidets art og innhold, ved å sette eget arbeid i forhold til andres praksiser og teorier. I et tverrkunstnerisk miljø lærer man også mer om metoder; å tilpasse og gjøre dem forståelige som nyttige eller forkastelige. Gjennom møter med særlig tidligere stipendiater som nå virker som forskende professorer, viderekomne kunstnere og med banebrytende aktiviteter på ulike felt, lærer du helt enkelt mer om hva som trengs for å komme videre.

Jeg har jobbet for utviklingen av kunstnerisk forskning siden 1990-tallet, gjennom ulike verv, og som frilanskunstner, som professor, som rektor ved en kunstfaglig høyskole og som kunstnerisk leder for en kunstinstitusjon. Jeg foreleser og holder workshops om emnet rundt om i Europa, på kunstuniversiteter, på forskningsinstitutter, men også på ulike kunstnerdrevne fora, spesielt i de landene der det ikke er noen anerkjennelse av forskning eller forskerutdanning på kunstnerisk grunnlag2 Alle disse oppdragene har gitt meg oversikt og innsikt i ulike lands utdannings- og forskningssystemer. Jeg har hatt mange anledninger til å spørre meg selv hva vi kunstnere har å tjene på å bli en del av de etablerte forskningsmiljøene, å insistere på full utdanningsprogresjon, å bli inkludert på samme vilkår som det vitenskapelige området. I disse betraktningene har den norske modellen skilt seg ut. Mange har sett på Norge under utviklingen av Stipendprogrammet, og tatt avstand eller latt seg fascinere av den sterke insisteringen på kunst som forskningens mål, og på å unngå akademiske referanser, ordforråd og titler. Den norske modellen ble tidlig et begrep innen den mangfoldige arenaen for kunstnerisk utviklingsarbeid. Denne modellen er videreutviklet gjennom innføring av ph.d.-graden og den nasjonale forskerskolen, gjennom tilnærming til den akademiske tradisjonen, samtidig som radikalitet og åpenhet fortsetter. Den norske modellen er nå kanskje viktigere enn noensinne. Modellen bør ikke undervurderes, da den utfordrer en konvensjonell akademisk tradisjon og tendensen som internasjonalt viser en konformisme og tilbakegang i den kunstneriske forskningens posisjon, etter mange års progressiv utvikling. Da jeg ble bedt om å evaluere den første treårsperioden av virksomheten til forskerskolen, tok jeg derfor på meg oppgaven med stor nysgjerrighet og forventning.

Jeg vil fremheve følgende styrker:

  • Forskerskolen har tilgang til godt kvalifiserte kandidater, veiledere, seminarledere og ansatte.
  • Forskerskolen har aktiviteter, rutiner og prosesser som gir kandidatene gode forutsetninger for å fullføre utdanningen og oppnå fastsatt læringsutbytte.
  • Kandidatundersøkelsen3 viser høy grad av etablering etter fullført utdanning innen feltet valgt av kandidaten.
  • Forskerskolen har et velfungerende kvalitetssikringssystem gjennom utviklede modeller for evalueringer innenfor de ulike nivåene i virksomheten.
  • Forskerskolen opptrer på nasjonal og internasjonal arena for kunstnerisk utviklingsarbeid.
  • Gjennom sin organisasjon og store tillitskapital har forskerskolen unike forutsetninger for å utvikle seg i rollen sin.

Jeg vil fremheve følgende utviklingsområder:

  1. Forskerskolen bør utarbeide en strategisk plan for utviklingen av virksomheten
  2. Forskerskolen bør gjennomføre styrets forslag om opprettelse av en internasjonal rådgivende gruppe
  3. Forskerskolen bør gjennomgå rutiner og temaer for dialog med tilknyttede utdanningsinstitusjoner
  4. Forskerskolen bør kartlegge og synliggjøre hvordan ulike ansettelsesforhold påvirker nytten av forskerskolen, og arbeide for en bedre likebehandling i kandidatenes ansettelsesforhold
  5. Forskerskolen bør legge til elementer og samlinger om dokumentasjonsspørsmålet i kursplanen, samt legge til et kurs i kreativ skriving og utvikle litteratur- og medielisten
  6. Forskerskolen bør gjennomgå terminologi / ordforråd, og se på muligheten for fagområdespesifikk kontekstualisering, samt belyse utfordringer rundt gradstittelen
  7. Forskerskolen bør videreutvikle veilederforum, og vurdere muligheten for å bidra til at veilederutdannelsen videreutvikles og at kandidatene i større grad får lik tilgang til kvalifisert veiledning
  8. Forskerskolen bør arbeide for gjennomføring av Vienna Declaration on Artistic Research
  9. Forskerskolen bør i dialog med Program for kunstnerisk utviklingsarbeid drøfte muligheten for å ytterligere utvikle virksomheten som en nasjonal plattform for kunstnerisk forskning

Organisering

Ledelse

Forskerskolen har tilgang til meritterte og godt kvalifiserte kandidater, veiledere, seminarledere og administrativt personale. Forskerskolens omdømme er godt, basert på de kunstneriske resultatene som presenteres og av det store antallet kunstnere som søker en ph.d.-utdanning. Både styrets egenevaluering, de som svarte på kandidatundersøkelsen og de jeg intervjuet, uttrykker tilfredshet med både seminarledere og personale.

Forskerskolen, gjennom sin organisasjon og store tillitskapital, har unike forutsetninger for utvikling. Det nasjonale oppdraget, å betjene konstituerende høyere utdanningsinstitusjoner med kunstfaglig forskerutdanning gjennom forskerskolen, er en modell som er verdsatt av alle involverte parter. I intervjuer fremkommer det stor tillit til forskerskolen. Det er forventning om utvikling og at skolen tar større ansvar for det kunstneriske utviklingsområdet generelt.

Styret har ansvar for utdanningens innhold og kvalitet. Styret og administrasjonen har dermed også ansvar for at dialogen med UH-institusjonene fungerer, og at de ulike ansvarsområdene fordeles konstruktivt mellom forskerskolen og tilknyttede utdanningsinstitusjoner. Det er store mangler her i dag. Mer om disse under overskriften: Anbefalinger og råd.

Administrativt støtte og koordinering av forskerskolen

Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, HK-dir, ved Program for kunstnerisk utviklingsarbeid, har det administrative ansvaret for forskerskolen. Flertallet av de som er intervjuet, mener at forskerskolens administrasjon, planlegging og koordinering fungerer godt. Dokumentasjon og evalueringer understreker at forskerskolens driftsplanlegging er god, men det trekkes frem at det noen ganger er mangler knyttet til gjennomføring av utviklingsforslag. Dette kan blant annet knyttes til utfordringer rundt kommunikasjon med UH-institusjonenes ledelse og forskningskoordinatorer.

Samarbeidet mellom forskerskolen og tilknyttede universiteter og høyskoler

Forskerskolen påvirkes av problemer knyttet til manglende likestilling når det gjelder kandidatenes vilkår, da ansiennitet, arbeidsforhold, veiledning og organisatorisk og administrativ støtte fungerer ulikt ved de tilknyttede utdanningsinstitusjonene. Åpenbare vansker kan leses ut av den presenterte dokumentasjonen, og kommer kanskje tydeligst frem i de gjennomførte intervjuene. Jeg ser dette som et alvorlig problem, da det påvirker kandidatenes mulighet til å oppnå ph.d.-prosjektets fulle potensial.

Undervisning

Læringsutbytte

Læringsmålene er fokusert på det tverrfaglige og det generelle, samt på utviklingen av det kunstneriske forskningsfeltet. Forskerskolen oppfyller de fastsatte læringsmålene, men jeg ser det som en mangel at kandidatens individuelle kunstneriske utvikling ikke inngår i de fastsatte målene. Utdanningsinstitusjonen og veiledere ansatt av institusjonen, har hovedansvaret for den individuelle utviklingen, men forskerskolen burde kunne gi større spillerom til kandidatenes konkrete kunstneriske prosjekter og faglige utvikling. Dette bør kunne skje gjennom en bedre integrering av kandidatenes kunstneriske praksiser i seminarene, som i dag i hovedsak er teoretiske.

I kandidatundersøkelsen En døråpner innen kunstfeltet 20224 heter det med overbevisende klarhet at Stipendiatprogrammet / ph.d.-programmene og den fellesfaglige delen / forskerskolen bidrar til en høy etableringsgrad, og gir kunstnerne som har gjennomgått utdanningen, muligheter for til å velge ulike arbeids- og arbeidsformer, nasjonalt og internasjonalt. Dette understrekes også av flertallet av intervjuobjektene.

Undervisningsform og undervisningsmetoder

Forskerskolens undervisningsform er basert på en dialogisk pedagogikk med lange tradisjoner innen kunsten, og det jobbes aktivt med utviklingen av dette formatet, der den kontinuerlige samtalen står sentralt. Fokus er på refleksjon, og evne til tverrfaglig kommunikasjon og samarbeid.

Undervisningen foregår i seminarform, gjennom deltakelse på konferanser og andre fora, nasjonalt og internasjonalt. Kandidatene deltar i forelesninger, workshops og diskusjoner der de trenes i å presentere og diskutere sine prosjekter. Noe kritikk fremsettes under intervjuer, fra kandidater som føler de mangler mulighet til å påvirke innhold og utforming av kurselementer og seminarer.

Forskerskolen får også en del kritikk da kandidatenes presentasjoner på seminarene ofte foregår i samtale- eller forelesningsform, og ikke gjennom representasjon av den kunstneriske praksisen. Gjennom intervjuer kommer det frem at dette oppleves som manglende tillit til forskningsprosessen. Denne prosessen gjennomføres i og gjennom den kunstneriske praksisen.

Pensum og kunstnerisk innhold

Jeg opplever pensum som svært relevant, både når det gjelder innhold og plassering tidsmessig i utdanningsløpet. Pensum omhandler områder av betydning for kandidatens forståelse av idé, prosjektutvikling, metodiske problemstillinger, ansvars- og etikkspørsmål og presentasjonsformater. Men jeg savner en integrering av områdespesifikk kontekstualisering. Det er viktig at kandidaten kan plassere sin forskning i relasjon til utviklingen av det respektive kunstområdet. Dette er utdanningsinstitusjonenes ansvar, men forskerskolen kan støtte opp gjennom å vektlegge den kollegiale betydningen for både kunstnerlig utvikling og kunstnerlig teoridannelse. Hvis kunstneren er aktiv i en bestemt retning, bør hen kunne relatere seg til andres forskning og utviklingsarbeid på det aktuelle området, og kunne forklare på hvilken måte deres egen forskning bidrar til utvikling, både spesifikt og generelt.

Under intervjuer fremkommer det spesifikke ønsker som at kurs i bruk av Research Catalogue (RC) bør utvikles til å omfatte praksis; hvordan kandidaten kan bruke RC som verktøy i forhold til eget prosjekt, men også hvordan bruk av RC kan suppleres med andre fora for kollegial deling utenfor akademiet. Under intervjuer fremkom også forespørsler om utvikling av kurs i kreativ skriving, som en mulighet til å finne individuelle uttrykksmåter som er relevante for forskningspraksisen.

Læringsutbytte

Forskerskolen har aktiviteter, rutiner og prosesser som gir kandidatene gode forutsetninger for å fullføre utdanningen, og oppnå et sett læringsutbytte. Styrets egenevaluering viser innsikt i både styrker og svakheter i utdanningen, og den har konstruktive refleksjoner og ideer til forbedring. Akkurat så dynamisk som det burde være i en forskerskoles kontinuerlige utviklingsprosess.

Kvalitetssikring

Forskerskolens virksomhet kvalitetssikres gjennom årlige evalueringer basert på tilbakemeldinger fra kandidater og bidragsytere, samt evalueringer blant deltakerne etter alle aktiviteter. I tillegg gjennomføres årlig erfaringsutveksling i dialog med tilknyttede utdanningsinstitusjoner. Hvert tredje år foretas imidlertid en større evaluering, som også inkluderer veiledere og representanter fra utdanningsinstitusjonene, samt kandidater som disputerte i perioden. Hvert sjette år skal det foretas en helhetlig evaluering, som i tillegg til kandidater og andre som er involvert i virksomheten, også omfatter eksterne kunstnere og forskere. For dette arbeidet er det etablerte rutiner som synes å være effektive, men som i noen tilfeller utfordres av lave svarprosenter. Intervjuer viser at dette delvis kan skyldes uro for manglende anonymitet. Alle resultater er tilgjengelige for kandidater, ansatte og tilknyttede utdanningsinstitusjoner.

Tverrfaglighet og utvikling av et kollegialt læringsmiljø

En tverrfaglig utdanning forutsetter at de deltakende kandidatene får faglig og områdespesifikk spesialisering, og at dette også synliggjøres som en ressurs i den tverrkunstneriske utvekslingen. Kandidatundersøkelsen En døråpner innen kunstfeltet, samt intervjuer, viser at kandidater som har fullført forskerskolen er svært positive til den tverrfaglige konteksten som tilbys. Men samtidig mener bare 23 prosent at de har fått svært god faglig veiledning og bare 13 prosent sier de har hatt en svært god områdespesifikk utvikling gjennom de tverrfaglige studieelementene5. Dette kan delvis forklares med uklarheter rundt ansvarsfordelingen mellom forskerskolen og tilknyttede utdanningsinstitusjoner.

Tilgjengeligheten til Artistic Research Forum (ARF) oppfattes som en svært viktig del av virksomheten; som forum for kollegial deling, refleksjon og aktuelle problemstillinger. Videre fremheves seminarkulturen som viktig for det kollegiale læringsmiljøet.

Internasjonal orientering og nettverk

Forskerskolen opptrer på den nasjonale og internasjonale arenaen for kunstnerisk forskning gjennom deltakelse i ulike organisasjoner, i nettverk og på konferanser. Kandidatenes bruk av Research Catalogue er en viktig kanal for internasjonal og kollegial deling, men må suppleres med andre fora.

Det tidligere Stipendiatprogrammet og den nåværende forskerskolen har et meget godt omdømme og høy anseelse, og er dermed underlagt høye forventninger fra omverdenen.

Denne forventningen bør ses på som positiv og generere sterke insentiver for fortsatt utvikling. Styrets egenevaluering inneholder klare forslag til hvordan man kan fortsette å styrke og utvikle forskerskolens representasjon og nettverksbygging, for både skolen og kandidatene. Med sin virksomhet og internasjonale profilering, bidrar forskerskolen til utviklingen av kunstnerisk forskning og til å styrke internasjonaliseringen ved de høyere utdannings-institusjonene.

Anbefalinger og råd

Forskerskolen bør utarbeide en strategisk plan for utviklingen av virksomheten

Blant alle overleverte dokumenter som danner grunnlag for evalueringen, savner jeg en strategisk plan basert på et visjonsdokument. Jeg mener det er av betydning å vise et tydelig ambisjonsnivå. Det er viktig å vise langsiktighet og strategisk planlegging formulert i en handlingsplan, både i forhold til virksomhetsutvikling og utvikling av forskningsfeltet. Styret legger frem flere konstruktive utviklingsforslag i sin egenevaluering; forslag som med fordel kan integreres i en slik plan.

Forskerskolen bør gjennomføre styrets forslag om opprettelse av en internasjonal rådgivende gruppe

Styrets forslag om å opprette en internasjonal rådgivningsgruppe som kan bidra til utvikling av diversitet og mangfold, synes klokt. Når man sier at man ønsker å jobbe for utvikling av diversitet og mangfold, er det nødvendig med en avklaring av; på hvilket område? Mener man kunstnerisk, kulturelt, geografisk, kjønn, seksuell legning – eller hva?

Hvis man mener geografisk, er det for tiden åpenbare problemer knyttet til kandidater som kommer fra utenfor den europeiske unionen (EU). Disse problemene kan tilskrives både utdanningsinstitusjonene og immigrasjons-myndighetene. Under intervjuer kommer det frem at stipendiatene mangler støtte fra institusjonene når det gjelder å finne løsninger på problemer som gjelder for eksempel arbeidstillatelser for å kunne undervise, dele sin forskning eller helt enkelt skaffe seg ekstra inntekter. Dette påvirker kandidatenes mulighet til å dra nytte av doktorgradsutdanningen.

Mitt råd vil være å sørge for å inkludere kunstnere også utenfor akademia i et internasjonalt råd. Jeg ser dette som viktigere enn for eksempel geografisk spredning. Jeg gjør denne vurderingen i lys av den akademiske utvikling i mange land, hvor det i dag er økende grad av konformitet, fokus på pedagogiske ferdigheter og en akademisk rekruttering som går foran forskningens og forskerutdanningens betydning for kunstnerisk utvikling.

Et internasjonalt råd kan også bidra til utvikling av det internasjonale engasjementet og nettverksbyggingen som styret i egenevalueringen fremhever som viktig. Dette vil igjen bidra til økt kunnskap internasjonalt om ph.d.-programmene, som en av personene jeg intervjuet omtalte som «Europas best bevarte hemmelighet». Et internasjonalt råd bør også kunne bidra til utvikling av, og kunnskap om, relevante arenaer for å dele kandidatenes forskning gjennom forum komplementære til Research Catalogue.

Forskerskolen bør gjennomgå rutiner og temaer for dialog med de deltakende høyere utdanningsinstitusjonene

Forskerskolens administrasjon og ledelse har tett dialog med kandidatene. I tillegg til kandidatenes representasjon i styret, møter kandidatene jevnlig representanter fra administrasjon og ledelse, der det gis anledning til å komme med synspunkter og bekymringer. Samtidig gir enkelte kandidater uttrykk for at det ofte er manglende støtte ved institusjonene de er ansatt ved. Forskerskolen har her en mulighet til å utvikle dialogen med utdanningsinstitusjonene for å sikre like-behandling og kvalitet i kandidatenes ansettelser. Dette gjelder særlig ansettelsesperiode, der flertallet av de intervjuede ønsker fire år, samt administ-rativ støtte og å se betydningen av integrering i de lokale forskningsmiljøene. Kandidatene som i dag har fire års ansettelsesperiode, opplever større delaktighet og integrering i både kollegium, studentmiljø og undervisning.

Utdannelsesinstitusjonene har ulike tilnærminger til forskningsfeltet, noe som blant annet gjenspeiles i professorenes ansettelsesforhold og forskningsressurser. En utdanningsinstitusjon som integrerer forskningsforberedende kurs i bachelor- og master-programmer, som tilbyr ph.d., men ikke integrerer dette med professor-enes forskning, vil aldri utvikle miljøet som den kunstneriske forskningen krever. Ulike utdanningsinstitusjoner tilbyr professorer 10%, 30%, 40% eller 50% forsknings-tid; noen ikke forskningstid i det hele. I tilfeller der man har forskningstid, mangler ofte finansiering. I dialog med ph.d.-institusjonene bør forskerskolen vektlegge dette som et utviklingsområde av avgjørende betydning for en vellykket doktorgradsutdanning.

I flere intervjuer blir det kritisert hvordan teori håndteres innenfor forskerskolen, og at kunstneres forfatterskap ofte verdsettes ut fra prinsipper utviklet i humaniora (sosiologi, antropologi, filosofi, etc.). Forskerskolen bør foreta en gjennomgang av hvordan teori introduseres, brukes og evalueres, og gjennom dialog oppfordre utdanningsinstitusjonene til å gjøre det samme.

Noen kandidater opplever en «akademisering» i den forstand at de pålegges å tilpasse seg tradisjonelle formater for presentasjoner, men også i forhold til tekst, og til sammensetning av bedømmelsekomiteer. Forskerskolen bør være opp-merksom på dette, og føre dialog om hvordan bedømmelseprosessen tar vare på den norske modellen, samt presentere klare ønsker om hvordan kandidatenes prosjekter skal håndteres, veiledes og vurderes.

Under intervjuer dukker det opp særlig store problemer knyttet til forventninger til hva kandidaten skal presentere i forhold til resultat. Forskerskolen fremmer åpenhet og valgfrihet i forhold til formatene, mens noen utdanningsinstitusjoner har et helt annet og mye mer formelt sett med krav.

I forbindelse med denne problemstillingen er det behov for dialog rundt bedømmelsens former og kriterier for vurdering. Her vil en nasjonal dialog kunne bidra til en større forståelse av den norske modellen og hvordan denne kan utvikles for å fremme forskningens relevans for samfunnet. Denne diskusjonen bør føres i forhold til utviklingen av en kunst- og kunstnerpolitikk i kulturpolitikken, men også i relasjon til utdannings- og forskningspolitikken.

I styrets egenevaluering avdekkes det uklarheter omkring om utdannings-institusjonene lever opp til sitt ansvar for den fagspesifikke emnedelen av utdanningen. Forskerskolen viser til at det fagspesifikke er institusjonens ansvarsområde, men bør også fremheve dette spørsmålet som viktig for en vellykket forskerutdanning.

I min egen forskningserfaring har det vært positivt å ta del i fagspesifikke tema fra andre kunstområder enn mitt eget. Det har gitt meg innsikt i andre metoder, andre tilnærminger til teori, presentasjonsformater og mer. Denne erfaringen har jeg også fått formidlet fra andre kunstnere i både tverrkunstneriske og tverrviten-skapelige miljøer. Også her er professorenes egen forskning av avgjørende betydning, til liks med muligheten til å invitere med seg kunstnere som veiledere og som forskere på spesifikke områder. Hvis det fagspesifikke skal forbli en problemstilling utelukkende for hver deltakerinstitusjon, er det nødvendig med en utviklet dialog for å få dette til å fungere.

Dialogen om de overordnede spørsmålene rundt utviklingen av kunstnerisk forskning og hvilken rolle forskerskolen kan ta, bør gjennomføres med de berørte rektorene/dekanene. Forskerskolen kan delvis avlaste utdanningsinstitusjonene rundt ulike problemstillinger, men kanskje fremfor alt være vertskap, samle nasjonale aktører og forfølge utviklingsspørsmål. Dette kan bane vei for en løsning også av de administrative og koordinerende funksjonene som nå er gjenstand for kritikk. Forutsetningene for at dialogen med utdanningsinstitusjonene skal være konstruktiv, fastsettes av mandatet. Det er en tvetydighet i hvilket mandat forskerskolen har (tar?) i forhold til utdanningsinstitusjoner, og omvendt. Dette krever avklaring.

Forskerskolen bør arbeide for likebehandling i kandidatenes ansettelsesforhold

I intervjuene jeg har gjennomført, dukker det opp et ønske om en fireårig ansett-else for alle kandidater. I dag er ulikheten stor. Noen kandidater har god støtte både i administrasjon og gjennom veiledning, andre ikke. Noen kandidater er inte-grert i universitetets forskningsmiljø og kollegiale fora, andre holdes helt utenfor.

Forskerskolen tilbyr kandidaten gjennom fem semestre 5-600 undervisningstimer fordelt på seminarer, konferanser og andre relevante fora.6 Her møter kandidaten andre kandidater og kolleger som arbeider med kunstnerisk forskning, nasjonalt og internasjonalt. Arbeidet foregår i større og mindre grupper; i forelesninger, workshops og gjennom presentasjoner av, og diskusjoner om, pågående prosjekter. For at dette skal fungere og oppleves konstruktivt, kreves det at kandidaten forbereder seg til hver møteanledning og setter seg inn i temaer og materiale som skal diskuteres, men også at det gis større mulighet for kandidatene å ha innflytelse på innholdet. Forutsetningene for dette er ulike mellom de ulike utdanningsinstitusjonene.

De ulike utdanningsinstitusjonene tilbyr ulik lenge på utdanningen og til gjenno-mføring av prosjektet. Noen utdanningsinstitusjoner har ansettelse over fire år, andre tre. Kandidaten forutsettes å ha kunstnerisk erfaring og utprøvde metoder som grunnlag for sitt arbeid. Til tross for dette, mener jeg og mange av de jeg har intervjuet, at tre år er kort for det grundige arbeidet som en forskningsprosess innebærer. Lengre tid gir mulighet for større risikotaking og mer nysgjerrighets-drevet forskning, samt større mulighet for integrering i utdanningsinstitusjonens forskningsmiljø. En fireårig ansettelse vil også legge til rette for kollegial utveksling innenfor hver utdanningsinstitusjon. I ulike dokumenter og intervjuer snakkes det om viktigheten av at kandidatens prosjekt integreres i undervisningen både på bachelor- og masternivå, men få snakker om kollegial utveksling. Med den erfaringsbakgrunn og yrkeserfaring som kreves for å bli ansatt, skal kandidaten automatisk behandles som en kollega og integreres i kollegiale fora og eksisterende forskningsmiljøer.

Forskerskolen bør agere for å tydeliggjøre viktigheten av mer likestilling, effektiv støtte og integrering. Dette kan gjøres i dialog, men også ved å avklare hvilke krav som bør stilles til utdanningsinstitusjoner tilknyttet forskerskolen.

Forskerskolen bør i utdanningsplanen fremme kurselementer og samlinger om dokumentasjonsspørsmålet, legge til et kurs i kreativ skriving og utvikle en litteratur- og medieliste

Et område som ofte viser seg problematisk, er refleksjon, spesielt i form av dokumentasjon. Hvordan kan prosess og resultater dokumenteres på en måte som gjør forskning tilgjengelig i kollegiale sammenhenger? Hvordan kan den arkiveres? Hvordan kan den kommuniseres offentlig? Hvordan skal forskningen formidles utenfor de fagmiljøene som i dag organiserer og finansierer utdanningene? For at den kunstneriske forskningen skal nå sitt mål som kunstnerisk utviklingsdriver, må den også nå den kollegiale konteksten som består av kunstnerne som arbeider både i og utenfor akademia. Spørsmål om dokumentasjonsformater bør komme inn tidlig i diskusjonen, helst allerede i første seminarblokk. Bruk av Research Catalogue er bra og viktig, men RC brukes sjelden av kunstnere utenfor akademia. Den kollegiale delingen trenger et større fokus. Hvis temaet forventes ivaretatt av institusjonene, må det avklares.

Hvis man direkte tydeliggjør målene for forskningen som utviklingsdriver både innenfor det spesifikke kunstområdet og kunstnerisk forskning generelt, får man et større fokus på kollegial deling og deltakelse. Hvis dokumentasjonen er laget for å deles kollegialt, får den ofte en annet innretning enn om den utvikles for en innad-akademisk kontekst. Dette vil også bidra til større klarhet i forhold til bedømmelse-former og -formater. Forskerskolen bør integrere dette aspektet i dialogen med utdanningsinstitusjonene.

Et ønske uttrykt under intervjuer handler om utvikling av kurs i kreativ skriving, som en mulighet til å utvikle individuelle uttrykksmåter som er relevante for forsknings-praksisen.

Styret er i egenevalueringen kritisk til dagens litteraturliste. Kritikken blir også tydelig i gjennomførte intervjuer. I styrets egenevaluering foreslås det et skille mellom obligatorisk og anbefalt litteratur, for inkludering av podkaster, musikk og andre formater. Alt dette tror jeg er både bra og viktig. Men det er også andre aspekter av betydning for kvaliteten på utdanningen. Flere av disse fremkommer i interne evalueringsdokumenter, og bør følges opp. Det må også avklares hvilken funksjon en felles litteraturliste skal ha i forhold til utdanningsinstitusjonenes oversikt over litteratur og andre medier.

To av tolv forfattere på dagens litteraturliste er kvinner. Dette kommenteres også i den siste interne evalueringen. Det bør tas hensyn til kjønnsperspektivet. Mange forfattere har vitenskapelig erfaring, og etter det jeg kan se er alle aktive i viten-skapelige stillinger, selv om flere også har en kunstnerisk bakgrunn og noe kunstnerisk aktivitet. Jeg mener litteraturlisten bør oppdateres med bøker, artikler og ikke minst med andre kunstbaserte medier av kunstnere som er aktive på kunstnerisk grunnlag, og også med kunstnere som er aktive utenfor akademia.
Dette gjelder særlig forskningens forankring og betydning for kunstens utvikling og representasjon i samfunnet.

I dag skriver mange kunstnere om og gjennom sine praksiser. Forskerskolen, med sitt klare standpunkt for kunstnerisk forskning, bør ta et større ansvar for kunst-nerisk teoridannelse. Forskerskolen kan også ta en ledende rolle internasjonalt ved å tydeligere integrere og evaluere den kunstneriske teoridannelsen.

Forskerskolen bør gjennomgå terminologi/ordforråd og se på muligheten for områdespesifikk kontekstualisering, samt belyse utfordringer rundt gradstittelen

Å utvikle nye modeller for forskerutdanning innenfor en akademisk tradisjon, har sine utfordringer. I den norske modellen valgte det tidligere Stipendiat-programmet å søke et vokabular utenfor det tradisjonelt akademiske. Men etter mange års diskusjon om for eksempel tittelen på graden, tilbys det nå i Norge en doktorgrad i kunstnerisk utviklingsarbeid (på engelsk PhD in Artistic Research). Dette er et valg som skiller seg ut fra mange andre doktorgradsutdanninger, hvor det tildeles grader i spesifikke kunstspesialiseringer. Ulike intervjuer viser at kandidatene ofte er fornøyde med denne betegnelsen, men at den fører til at de mange ganger må forklare innholdet. Andre kandidater ønsker en endring fra utviklingsarbeid til forskning: Ph.d. i kunstnerisk forskning. Atter andre ønsker mer spesifikk betegnelse som inkluderer fagområde. Jeg mener det er viktig å omtale utviklingsarbeid som forskning. Forskerskolen bør initiere diskusjoner rundt muligheten og eventuelle strategier for en endring i tittelen på graden.

Det rettes noe kritikk mot uklarhet rundt retningslinjer og praktisering av disse når det gjelder hvordan sluttresultatet skal presenteres. Under intervjuer kommer det frem ønsker om at forskerskolen bør ta ansvar for å tydeliggjøre retningslinjene. Ansvaret for oppnevning av bedømmelsekomiteer, gjennomgang av reglement og å sikre klarhet rundt sluttføring av ph.d.-prosjekter, ligger hos ph.d.-institusjonene. Forskerskolen kan likevel ta initiativ til dialog med institusjonene om hvordan forskerskolens undervisningstilbud bedre kan adressere og belyse spørsmål og utfordringer rundt sluttføring av ph.d.-prosjekter og fremvisning av resultater.

Intervjuer viser at mange mener det er på tide å erstatte kunstnerisk utviklingsarbeid med begrepet kunstnerisk forskning.

Det oppstår også vanskeligheter ved at ulike ordforråd brukes av forskerskolen og ved de tilknyttede høyere utdanningsinstitusjonene. Det er behov for større klarhet i vokabularet, for eksempel når det gjelder hva som menes med tverrkunstnerisk eller interdisiplinær, og det er flere begreper som i noen tilfeller brukes forskjellig av de ulike utdanningsinstitusjonene.

En del av det opplevde problemet med ordforråd kommer fra den tverrkunst-neriske konteksten, der ulike kunstområder har forskjellige kulturer og språk. Forskerskolen kan her bidra gjennom en tydeligere bruk av et enhetlig vokabular i egne dokumenter, i seminarsammenheng og i dialog med universitets- og høyskolesektoren.

Forskerskolen bør videreutvikle veilederforum, og vurdere muligheten for å bidra til at veilederutdannelsen videreutvikles og at kandidatenes i større grad får lik tilgang til kvalifisert veiledning

Veilederutdanning og veilederforum er avgjørende for utviklingen av kunstnerens evne til å veilede i forskningsprosessen, og for hvordan veiledning kan utvikles til noe givende, motiverende og innsiktsfullt også for veileder. Et veilederforum bidrar til en inngående forståelse av forskerskolens definisjon av forskning på kunstnerisk grunnlag, for de veilederne som kommer fra land der denne typen forskning ikke har godkjenning i akademia. Det igjen kan bidra til tydeligere kriterier for bedømmelse.

Årsrapportene og de innsendte evalueringene fra utdanningsinstitusjonene viser behovet for tydeligere uttalte forventninger. Dette gjelder kandidatens forventning om veiledning, og veiledernes forventning til kandidat og institusjon. Det er alltid vanskelig å oppnå likeverdighet med mange forskjellige deltakende utdannings-institusjoner. Dette gjelder både hvilken praktisk støtte kandidatene får og hvordan veilederrollen håndteres. Opplæring av veiledere er utdannings-institusjonenes ansvar. Gjennom forskerskolen tilbys i dag to årlige veiledersamlinger, i tillegg til at seminar 1, oppstartsseminaret, er åpnet for deltakelse for veiledere. Veiledere oppfordres også til å delta i seminar 1, men bare et fåtall har benyttet muligheten.

I styrets egenevaluering og i ulike intervjuer avdekkes manglende tillit til veileders evne til å ta ansvar. Det kan dreie seg om manglende oppmøte i veileder-samlinger, mangler ved forberedelse og oppfølging av seminarer, eller
manglende kompetanse i forhold til kandidatens prosjekt. Men det handler også om universitetene og høyskolenes egne forskningsmiljøer (i noen tilfeller mangel på), hvordan man kan utvikle veiledning i forhold til professorenes/kunstnernes egen innretning/spesialisering, og i hvilken grad komplementære veilederkompetanser kan rekrutteres også utenfor akademia.

De høyere utdanningsinstitusjonene har ulike modeller for veiledning. Noen har ressurser til ekstern rekruttering av veiledere, andre ikke. Noen utdanner sine veiledere, andre ikke. Noen krever at veiledere har en doktorgrad, andre ikke. Her er det behov for at forskerskolen avlaster institusjonene. Forskerskolen bør drøfte muligheten for å ta et nasjonalt ansvar for veilederutdanningen, samt fortsette å tilby et nasjonalt veilederforum.

En faktor som kan fremheves som positiv, men også som en risiko, er avhengig-heten kandidatene utvikler i forhold til veiledere. Risikoen er knytte til den manglende likestillingen dette kan medføre. Her er det viktig å sikre anonymisering av evalueringer, samt avklare hvilke muligheter stipendiaten har for å få støtte knyttet til ulike problemstillinger og kritikk. Evalueringen viser at det er på plass struktur og rutiner, men jeg opplever at disse ikke alltid kommuniseres på en måte som tydeliggjør mulighetene for kandidatene.

Forskerskolen bør arbeide for gjennomføring av Vienna Declaration on Artistic Research 

I OECD-dokumentet The Frascati Manual7 ble kunstfeltet i 2015 nevnt for første gang, men ikke kunstnerisk forskning. Internasjonalt arbeides det med å påvirke den neste revisjonen av manualen, for å inkludere kunst som forskningsområde8. Arbeidet inkluderer en liste over forskningskategorier der kunstnerisk forskning bør få egen oppføring, på samme vilkår som for eksempel humaniora.

Forskerskolen er en viktig aktør i utviklingen, ikke bare av doktorgradsutdanningen, men av hele det kunstneriske forskningsfeltet. Styret er trolig allerede aktivt på ulike måter, for eksempel gjennom forskerskolens relasjon til Program for kunstnerisk utviklingsarbeid, og programmets medlemskap i Society for Artistic Research (SAR). SAR har vært delaktig i utviklingen av det politiske dokumentet Vienna Declaration on Artistic Research9.

Jeg mener at forskerskolen også bør se på hvordan den norske kategoriseringen kan utvikles til å omfatte kunstnerisk utviklingsarbeid og en kategori-liste. Til støtte for denne prosessen kan det nevnes at SAR i forbindelse med oppdateringen av Frascati-manualen i 2013 blant annet skrev til OECD:

«Today, Arts is classified under the 2-digit topic 6.4. Arts in the Frascati Manual. This topic includes art history, musicology, theatre science, studies on film etc., i.e., various fields of research on art. This classification does not in any satisfactory way reflect the development of artistic research (i.e., research through art)».10

Jeg vil minne om forventningene som omverdenen retter mot den norske modellen, og at behovet for å samle statistikk for området kunstnerisk utviklings-arbeid er stort. Det er også viktig at kandidatene blir gjort kjent med de strukturer som omfattes av Wien-erklæringen om kunstnerisk forskning, og som påvirker muligheten for utvikling av det kunstneriske forskningsfeltet.

Forskerskolen bør i dialog med Program for kunstnerisk utviklingsarbeid drøfte muligheten for å ytterligere utvikle virksomheten som en nasjonal plattform for kunstnerisk forskning

Forskerskolen bør vurdere muligheten for å ytterligere utvikle virksomheten til å fungere som en nasjonal plattform for kunstnerisk forskning. Dette kan være å forfølge utviklingsspørsmål inn mot politikken, skape dialogfora for universitetenes og høyskolenes forskningsledere og koordinatorer, for veilederutdanning og veilederfora, samt for administrativt ansatte som jobber med for eksempel ekstern finansiering og kandidatenes prosjektadministrasjon.

Forskerskolen kan også være et forum for spørsmål om forskningsinfrastruktur, eksamensordning, kriterieutvikling med mer, samt sette den norske modellen i et internasjonalt perspektiv for å bistå utdanningsinstitusjoner med relevante nettverk og informasjon. Dette kan skje i samråd med utdanningsinstitusjonene og Universitets- og høyskolerådets fagstrategiske enhet for kunst- design- og arkitekturfag (UHR-Kunst, design, og arkitektur).

Avslutning

Vårt demokratiske samfunn er organisert ut fra en idé om valgfrihet og folks mulighet til å sikte gjennom fragmenterte og valgfrie deler. Slik skoleres vi inn i et system som tilsynelatende er basert på logikk og rasjonalitet. Tillit til det immaterielle, ikke-målbare og tilsynelatende meningsløse renner bort i elver av nytte- og produktivitetstenkning. Forskerskolens virksomhet bygger i stor grad på valgfrihet, personlig ansvar og engasjement. Betingelsene for dette settes politisk, men også av engasjement fra de tilknyttede utdanningsinstitusjonene, interne kulturer og forskningsmiljøer. Utdanningen blir hva du gjør den til. Et felles ansvar.

Slik investerer vi vår vilje og sult etter det ikke-gripbare, i det vi kaller innsikt og kunnskap. Misnøyen med, eller utilstrekkeligheten til, det rådende, er noe vi deler. All interesse er basert på en mangel: I fravær av... søker vi. Vi samhandler ved å ta oss rett til å projisere våre behov på det som skjer, mellom oss i kulturuttrykk eller i kunstneriske verk. Slik vokser vår integritet og verdighet. Det er et kunstsyn forskerskolen bør løfte frem i den politiske samtalen, og som kan rettferdiggjøre ekstra ressurser til den nysgjerrighetsdrevne kunstneriske forskningen. Aktiviteten til forskerskolen krever også utvikling av forskning ved utdanningsinstitusjonene, og viderekomne kunstneres vilje til å involvere seg. Dette krever en fortsatt god dialog, og at forskningen som presenteres, oppleves som relevant.

Et annet aspekt er doktorgradsutdanningens betydning for kunstens utvikling og samfunnsrelevans. Det er viktig at forskerskolen synliggjør kunsten som en mulig vei til den kunnskapen og innsikten vi ellers ikke kommer frem til. At aktiviteten viser hvordan kunst fungerer, bidrar til å utvikle vår kommunikative evne og til en dypere bevissthet om kunstens betydning for samfunnsutviklingen, som innovasjonsdriver og for demokratisk og kulturell utvikling. At det rett og slett er både morsomt, skremmende og helt nødvendig at kunsten finner sted i hverdagen vår, og uttrykker det som ellers ikke blir sagt eller gjort. Det er også viktig å ikke forenkle det komplekse, men å la visse deler av vårt kulturelle «samliv» være like komplisert, enkelt, problematisk eller bare lystbetont som det kan være.

Så lenge kunsten ikke hadde sin plass som kunnskapsfelt eller fullt utviklet utdanningsprogresjon, var samarbeid med det vitenskapelige samfunn den eneste muligheten til å få tilgang til ressurser, miljø og kontekst for forskning. Nå finnes det både forskerutdanning og forskning på kunstnerisk grunnlag, som en bekreftelse av samfunnets likestilling av kunst og vitenskap. Men det er fortsatt mange områder nasjonalt og internasjonalt hvor forskerskolen kan bidra til styrket infrastruktur.

Risikotaking i kunstnerisk samhandling er et standpunkt. Forskerskolen bør være et sted for risikotaking. Forskerskolen kan også være en pådriver for utvikling av utdannings- og forskningspolitikkens integrering av kunstnerisk forskning, men også for utviklingen av kunst- og kunstnerpolitikken innen kulturpolitikken. Dette inkluderer en utviklet infrastruktur og finansiering av forskning.

Världen är stor. Den forskande konstnären representerar tänkandet, rörelsen och händelsen, som med sin presentation ger förgreningar långt ut (eller in) också i helt andra yttringar. Vi är viktiga aktörer i ny kunskapsutveckling!