Hopp til hovedinnhold

Internasjonal studentmobilitet – like muligheter for alle?

Universellrapport 1:2015

4. Politikk og målsettinger

Når vi snakker om økt internasjonal studentmobilitet i høyere utdanning, må begrepet studentmobilitet settes i sammenheng med begrepet internasjonalisering av utdanning. I Stortingsmelding 14 (2008 – 2009) defineres internasjonalisering som flyt av studenter over landegrenser på kortere eller lengre (faglig) opphold.

Internasjonalisering bidrar til at studentene får bedre språkferdigheter, internasjonal orientering, flerkulturell kompetanse, bedre forståelse for eget kunnskapsnivå og egne evner. Internasjonalisering har positiv innvirkning på institusjonene og virker kvalitetsfremmende på undervisning, fagutvikling og institusjonsbygging. Økt internasjonalisering av utdanning er også ansett å spille en viktig rolle for flerkulturell forståelse og solidaritet med mennesker i land som har langt dårligere livsvilkår og framtidsutsikter. SiUs definerer begrepet internasjonalisering slik:

«Internasjonalisering er utveksling av ideer, kunnskap, varer og tjenester mellom nasjoner over etablerte landegrenser og har følgelig enkeltlandet som ståsted og perspektiv. Innenfor utdanning vil internasjonalisering være prosessen med å integrere en internasjonal, interkulturell og global dimensjon i mål, organisasjon og handling».

Internasjonal studentmobilitet er regulert blant annet gjennom et internasjonalt avtaleverk som Norge er bundet opp mot, herunder Bolognaerklæringen, EU-kommisjonens mobilitetserklæring og andre avtaler på internasjonalt nivå. I Norge er det Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) som i stor grad håndterer de nasjonale og internasjonale avtalene (Erasmus, BRIKS etc.). Lærestedene inngår egne avtaler på lokalt nivå med utgangspunkt i det standardiserte avtaleverket.

I denne rapporten retter vi fokus mot studenter med funksjonsnedsettelse. Det fremgår av Stortingsmeldingen at alle studenter skal sikres internasjonalisering, selv om de av ulike årsaker ikke reiser på utveksling eller studieopphold i utlandet.

Mange forbinder internasjonal studentmobilitet med at studenter reiser på utenlandsstudier, men et slikt opphold er kun en del av internasjonaliseringen. Internasjonalisering hjemme er for vår målgruppe et særlig sentralt begrep. Det handler om at institusjonene skal utvikle en internasjonal campus, og i den sammenheng inngår student- og lærermobilitet bare som to av elementene. En internasjonal campus innebærer at institusjonen tilbyr internasjonale og flerkulturelle aspekter, og at disse gjennomsyrer hele organisasjonen. Det gjelder både som studiested og arbeidsplass, og i organisasjon og ledelse.

For denne studentgruppen vil den teknologiske utviklingen som nå skjer innen utdanningssystemene bidra til økt deltakelse i internasjonaliseringen, vi tenker her på digitalisering, massive open online access (Mooc) og andre nettbaserte tilbud. Gjennom dette vil både studenter og lærere få helt nye muligheter til å delta i studier i utlandet ved å bevege seg virtuelt over landegrensene.

4.1 Overordnede målsettinger

Internasjonal studentmobilitet står høyt på den globale utdanningspolitiske agenda, og det er et felles internasjonalt mål å få flere studenter til å studere i utlandet. Blant annet har Europa-kommisjonen foreslått å sette av 2/3 av budsjettet 2014- 2020 til et nytt utdanningsprogram for å inspirere til individuell mobilitet, både for studenter og teknisk-administrativt personale.

Land som har undertegnet Bolognaerklæringen og deltar i Bologna-prosessen, har forpliktet seg til å arbeide for å nå målsettingen om at 20 % av alle studenter på bachelor/ mastergradsnivå innen 2020 skal delta i internasjonale studier eller utvekslingsprogrammer. I EU er det jobbet systematisk med å øke studentmobiliteten og det viktigste virkemidlet er Erasmus-programmer. Mobilitetsrapport fra Erasmus i 2014 viser at i 2012 – 2013 reiste over 212 500 europeiske studenter til et annet europeisk land for å studere. Det er en økning på over 6 % fra foregående år.

Norske myndigheter har også uttrykt et krav om økt mobilitet på alle nivå, men har hatt størst fokus på å øke mobiliteten på mastergrads- og PhD-nivå. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at det i 2013 var registrert 269 063 studenter innen høyere utdanning i Norge. I motsetning til mange andre land, har Norge en god balanse i utvekslingen mellom innreisende og utreisende studenter.

Det er viktig å merke seg at det store flertallet av studentene ikke tar studier utenfor eget hjemland, og at målet om internasjonal studentmobilitet også skal nås gjennom økt internasjonalisering ved det enkelte lærested.

4.2 Utgående studentmobilitet

I Norge dokumenterer SIU studentmobilitet i årlige mobilitetsrapporter. De baserer rapportene på tall innhentet fra DBH, Lånekassen, samt fra SIUs egne programområder.

Mobilitetsrapport 2013 viser at 21 prosent det vil si ca. 25.000) av norske studenter tar hele eller deler av utdanningen sin i utlandet. Dette innebærer at Bolognamålsettingen allerede er oppnådd for norske studenter.

I Norge inngår utdanningsinstitusjonene strategiske internasjonale samarbeidsavtaler, hovedsakelig etter myndighetenes anbefalinger av foretrukne land. Det er interessant å vite hvilke land studentene faktisk velger å dra til.

Tabell 1: Foretrukne land – Mobilitetsrapport SIU 2013
Fortrukne verdensdel
Gradsstudent
Delstudent
Europa
12942 
2519
USA og Canada
1790
1727
Oseania
1257
867
Asia
171
1083
Afrika
75
1463
Latin-Amerika
25
457

Som tabell 1 viser reiser de fleste gradsstudentene til land i Europa, mens delstudentene fordeler seg mer jevnt over verdensdelene.
SIU forklarer forskjellene dels med at det finnes langt flere kortvarige fagtilbud på engelsk, samt at de norske studentene som reiser til utlandet følger engelskspråklige studieopplegg.

Det er internasjonalt et begrenset tilbud om å ta hel grad på engelsk, og det begrenser seg stort sett til engelskspråklige land. SIU trekker frem som en mulig forklaring at kanskje er de som reiser på kortere opphold, ikke like opptatt av det faglige utbyttet som gradsstudentene, men vektlegger mer det å lære et fremmedspråk og oppleve andre kulturer. En viktig forklaringsfaktor er også at mange delstudenter ved høgskolene drar på praksisopphold til afrikanske og asiatiske land.

70 % av gradsstudentene reiser til Storbritannia, Danmark, USA, Polen og Australia. En tredjedel av disse reiser til Storbritannia og studerer i økonomi, administrasjon, samfunnsfag, psykologi og jus. I USA studerer de i hovedsak økonomi, administrasjon og samfunnsfag. Studentene som reiser til Danmark har imidlertid en annen fagprofil. En tredjedel av disse studentene studerer fysioterapi, medisin, psykologi, samt andre helse og sosialfag. De aller fleste norske gradsstudenter i Polen, Ungarn, Slovakia og Tsjekkia, studerer medisin eller odontologi. Av SIUs mobilitetsrapport fremgår blant annet at det i dag utdannes nesten like mange norske leger i utlandet som i Norge. Videre viser rapporten at det har vært en endring i hvilke land gradsstudentene reiser til. Tidligere var Australia veldig populært, men her har det vært en nedgang. SIU forklarer dette med at en endring i støtteordningene fra Lånekassen medførte at det ble dyrere for norske studenter å reise til land med skolepenger. Denne endringen i støtteordningene medførte at studentene reiste til andre områder.

Delstudentene har en noe annen utreiseprofil. De velger land som USA, Australia og Storbritannia, med USA på topp. Som forklaringer på hvorfor delstudentene prefererer USA oppgis gode finansieringsordninger, som et resultat av den politiske satsingen på forsknings- og utdanningssamarbeid mellom Norge og Nord-Amerika, samt at USA har en sterk posisjon kulturelt sett.

Tanzania er et av de mest populære landene for norske delstudenter. Flere norske studenter reiser dit enn til de prioriterte samarbeidsland som Tyskland og Frankrike. SIU forklarer delstudentenes reiseprofil med at disse landene har større tilbud av delemner og kortere studieopplegg som undervises på engelsk. Delstudentene studerer først og fremst økonomi, administrasjon, samfunnsfag og jus, men flere i denne gruppen tar også naturvitenskap, teknologifag og undervisningsfag enn blant gradsstudentene.

4.3 Studenter med nedsatt funksjonsevne

EU-rapporten «Erasmus – facts, figures & trends» viser at av 212 522 studenter som totalt deltok i Erasmus studie-/praksis-programmer i 2012-2013, var 0,14 % studenter med «special needs» (388 studenter)., hvorav kun en enkelt var norsk. Det foreligger ingen mobilitetstatistikk på andel studenter med nedsatt funksjonsevne i Norge, noe som gjør det vanskelig å si noe om deres deltakelse i internasjonal studentmobilitet. I den nasjonale læringsmiljøundersøkelsen i 2012 oppga ca. 15 % av studentene at deres fysiske og psykiske funksjonsnedsettelse ga utfordringer i studiesituasjonen. Dette tallet gir et visst anslag når det gjelder andel studenter med nedsatt funksjonsevne innen høyere utdanning.

Tall fra Statens lånekasse for 2013 – 2014 viser at 1484 studenter med nedsatt funksjonsevne mottok ekstrastipend i forbindelse med studier i høyere utdanning (1076 i 2012). Sammenlignet med tallene fra den nasjonale læringsmiljøundersøkelsen i 2012 hvor 15% oppga behov for tilrettelegging av studiesituasjonen, er det grunn til å anta at det er store mørketall. Samtidig skal det påpekes at ikke alle studenter med en funksjonsnedsettelse oppgir å ha behov for tilrettelegging av studiesituasjonen.

Det er interessant å studere tallene fra lånekassen litt nærmere for å lære mer om hvilke studier disse studentene tar. Studentene som mottok ekstra studiestøtte fordelte seg innen følgende fagområder:

  • 156 studenter helse- og sosialfag
  • 111 studenter økonomi og administrasjon
  • 97 studenter Samfunnsfag og psykologi
  • 83 studenter teknologi og ingeniørfag
  • 73 lærer- og lektorutdanning

Lånekassens statistikk er det eneste utgangspunktet vi har for å si noe nærmere om studentmobilitet for denne gruppen studenter. Av de som i 2013 – 2014 ble innvilget ekstrastipendet, mottok 114 studenter stipendet i forbindelse med studier i utlandet (74 studenter i 2012 – 2013).

Tabell 2 – Oversikt studenter innvilget ekstrastipend fordelt på fag (Statens Lånekasse)
Fag
Antall studenter 2013-2014
Antall studenter 2012-2013
Økonomi, business og administrasjon
14
13
Medisin
13
6
Samfunnsfag
12
5
Psykologi
5
5
Journalistikk
5
0
Realfag
5
0

Som tabellen viser er de mest populære fagene blant disse studentene økonomi, business , administrasjon, medisin og samfunnsfag. De fleste studentene reiste til Storbritannia (23), Danmark (18) og Ungarn (11). Tallene fra lånekassen dokumenterer at andelen av studenter med nedsatt funksjonsevne som tar studier i utlandet er svært lav, og langt under de nasjonale målsettingene på 20 %.

Samtidig må det bemerkes at det sannsynligvis er store mørketall. Det er grunn til å anta at mange studenter velger å ikke være åpne om sin funksjonsnedsettelse og behov for tilrettelegging av studiesituasjonen. På den annen side har ikke alle i målgruppen behov for tilrettelegging.

4.4 Inngående studentmobilitet

Dette prosjektet er i hovedsak avgrenset til kartlegging av barrierer og utfordringer i forbindelse med utgående studentmobilitet. Det er likevel viktig å understreke at for mange av studentene med nedsatt funksjonsevne vil et studie i utlandet ikke la seg gjennomføre. For disse studentene er en internasjonal campus svært viktig.

Der får de en mulighet til å skaffe seg internasjonal erfaring ved og ta studier på engelsk, og få tilhørighet til et flerkulturelt studiemiljø. Utenlandske studenter som kommer til Norge er med på å skape internasjonale campus. Studentene med nedsatt funksjonsevne som kommer hit, møter mange av de samme barrierene og utfordringene som vi har kartlagt i denne rapporten.

Utdanningsinstitusjonene skal bistå samtlige studenter, og barrierene og utfordringene knyttet til inngående studentmobilitet er derfor også interessante. Universell har av denne grunn laget et supplerende notat. Notatet er basert på barrierene, utfordringene og forslag til tiltak som ble avdekket i en workshop som Universell arrangerte som en del av LMU-forum i 2011, samt synspunkter fra NSO og ISU i 2014.