Hopp til hovedinnhold

Internasjonal studentmobilitet – like muligheter for alle?

Universellrapport 1:2015

6. Lærestedenes tilbud - studentenes behov

En undersøkelse i regi av SIU vedrørende institusjonenes internasjonale profil, viser at mange læresteder ikke har noen uttalt strategi for internasjonalisering (rapport 3/2013). Noen læresteder har nedfelt internasjonale strategi og overordnede målsettinger i handlingsplaner. Enkelte læresteder har også nedfelt konkrete måltall for studentmobiliteten. Mobilitetstall fra SIU for 2014 viser at de aller fleste studentene ikke reiser ut. Tall fra Lånekassen bekrefter at andelen for vår målgruppe er svært lav.

Vi må derfor innhente mer kunnskap fra både lærestedene og studentene for å kartlegge hva som motiverer og hva som hindrer studenter med nedsatt funksjonsevne å studere i utlandet. Er det lokale, nasjonale eller internasjonale faktorer som skaper barrierene? Skyldes barrierene universelle faktorer som alle studenter står overfor? Er barrierene størst hos studentene selv, eller størst hos de som skal bistå og hjelpe? Disse og mange flere spørsmål trenger å bli besvart.

Det er gjort lite undersøkelser av studenter med nedsatt funksjonsevne og internasjonal studentmobilitet, kun studenter generelt. SIUs rapport «Hvorfor studere i utlandet?” kartla norske studenters motivasjoner og barrierer for å ta et studieopphold i et annet land. Studien viser at studentmobilitet påvirkes av faktorer som alder, sosial bakgrunn og tidligere internasjonal erfaring. Studenter med foreldre med høyere utdanning ser ut til i større grad å reise ut. De fleste studentene oppgir personlig utvikling, kulturkunnskap, språkkunnskaper og muligheter for internasjonal karriere som motivasjonsfaktorer for å reise ut. Alle studentene oppga at hensyn til familie/kjæreste, trivsel der de er, samt mangelfull informasjon om muligheter for å ta studier i utlandet, er barrierer for å dra ut.

Den nordiske studien «Living and learning – exchange studies abroad» (2013) har også kartlagt motiver, barrierer og erfaringer knyttet til studenters utvekslingsopphold i utlandet. Her fant de samme motivasjonsfaktorene som SIUs undersøkelse, men kartla at også medstudenter er en viktig motivasjonsfaktor.

Begge undersøkelsene viser interessant nok at familie og venner er viktige både som motivatorer, men at de også kan være barrierer dersom de stiller seg negative til utreise.

Den nordiske studien identifiserte noen interessante akademiske barrierer, blant annet mangel på informasjon og støtte i planleggingen fra lærestedet. Studentene oppgir at lærere, studentrådgivere og internasjonale koordinatorer har en sentral rolle når det gjelder å til å overkomme de faglige barrierene som hindrer utreise. Dette kan for eksempel være frykt for å bli forsinket i sine studier, vanskeligheter med å tilpasse fag og at utenlandsstudier ikke skal gi faglig utbytte. Et annet interessant funn er at studenter som har flyttet til en annen by for å ta studier, i større grad ser ut til å ta studier i utlandet på et senere tidspunkt. Deres tidligere erfaringer ser ut til å ha gjort de mer mobile. Studien viser at studenter som har deltatt i utveksling i stor grad rapporterer om stort utbytte både på det personlige og sosiale plan. Studentene har fått nye venner, lært språk, fått større kulturforståelse, økt selvtillit og personlig utvikling. Av registrerte barrierer oppga en av ti negative erfaringer som for eksempel, lite oppmerksomhet fra staben, følt seg overlatt til seg selv, kurs ble ofte kansellert, og at utenlandsoppholdet medførte at de ble forsinket med studiene hjemme.

Universell har også innhentet erfaringer fra vår samarbeidspartner Centre for Inclusive Higher Education (SIHO) i Belgia. De har intervjuet 9 studenter med nedsatt funksjonsevne om deres erfaringer fra studier i utlandet. Funnene derfra samsvarer på mange punkter med funnene i SIUs og den nordiske undersøkelsen. SIHO-undersøkelsen fant i tillegg ut at flere av studentene ga uttrykk for et ønske om å vise at også studenter med nedsatt funksjonsevne kan ta studier i utlandet. Flere gir uttrykk for et ønske om å være en god rollemodell og av at studenter med nedsatt funksjonsevne skal ha muligheter. Det gir også uttrykk for en del barrierer som blant annet mangel på informasjon, for lite hjelp og bistand fra internasjonal support-tjeneste, samt ønske om bedre assistanse med tilrettelegging under selve utenlandsoppholdet. En spesiell/unik barriere for enkelte studenter i denne målgruppen, er behov for personlig assistanse. Studentene i undersøkelsen ga uttrykk for at de ønsker involvering ved valg av hvem som skal være deres assistent. Personskjemien med assistenten er viktig. Det er en stor fordel om assistenten er en de liker og kommer godt overens med.

For å gi en helhetlig oversikt over mulige barrierer og drivere studentene kan støte på, har vi vektlagt kartlegging av studentenes erfaringer med tilrettelegging av studier i høyere utdanning, også ved studiestart. Behovet for tilrettelegging bør være det samme, uavhengig av om studiene foregår hjemme eller i utlandet. Vi ønsker å finne ut hvorvidt utenlandsstudenter får like god informasjon og bistand ved planlegging som ved studiestart.

6.1 Utvalg

Universell har i vår undersøkelse intervjuet 6 studenter med nedsatt funksjonsevne om deres erfaringer fra planlegging og gjennomføring av studier i utlandet. Parallelt har vi kartlagt hvordan 6 institusjoner innen høyere utdanning informerer, rekrutterer og bistår studentene i forbindelse med deres behov for tilrettelegging og studier i utlandet.

Utvalget har bestått av de fire lærestedene som er representert i prosjektets referansegruppe: Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Norges teknisk naturvitenskaplige universitet, Universitet i Bergen, samt Norges Arktiske universitetet i Tromsø. I tillegg har vi innhentet informasjon fra Høgskolen i Oslo og Akershus og Universitet i Oslo.

6.2 Studentenes bakgrunn og valg

Alle studentene i utvalget tar høyere utdanning har minst en funksjonsnedsettelse og har erfaring fra planlegging og/eller gjennomføring av studier i utlandet. Fire av studentene hadde fysiske funksjonsnedsettelser av ulik grad. En var 100 % døv og en hadde Aspergers syndrom. En av studentene reiste aldri ut.

Tabell 4 – Studentene i utvalget fordelt på utdanningsnivå, kjønn og oppholdets varighet
Grad
Type institusjon
Menn
Kvinner
Opphold <6 mnd.
Opphold >6 mnd.
Bachelorgrad
Høgskole
2
2
3
Mastergrad
Universitet
1
1
2

Bachelorgradstudentene ga uttrykk for at det generelt er en svært lav andel studenter ved eget lærested som utveksler eller tar del av studiet i utlandet. De forklarer den lave andelen med at høgskolene er mer praksisrettet, og at det er lite tradisjon og fokus på at studier i utlandet er viktig. Mastergradsstudentene opplevde i større grad en forventning fra eget lærested. En student sa det slik:

«I min klasse dro alle på utenlandsopphold, og jeg så ingen grunn til at ikke jeg også skulle gjøre det. Vi var 30 stykker. Jeg tenkte at dette var en «once in a lifetime» -erfaring.

Samtlige seks studenter oppga at de ikke kjente til andre norske studenter med nedsatt funksjonsevne som hadde studert i utlandet.

Motivasjon

Studentene ble spurt hva som motiverte de for å ta studier i utlandet. Svarene på hva som var deres motivasjonsfaktorer var ganske entydige:

  • Tilgang til større fagmiljø - komme til et anerkjent universitet
  • Få internasjonal erfaring og se hvordan ting gjøres i andre land
  • Få et «Uten-ifra-perspektiv»
  • Øke attraktiviteten overfor fremtidige arbeidsgivere
  • Personlig utvikling gjennom mestring av nye utfordringer
  • Realisere en drøm
  • Lære språk og høste kulturell erfaring
  • Bryte barrierer ved å dra til et annet og ukjent land

Studentene beskriver mange av de samme motivasjonsfaktorene som er kartlagt i SIUs undersøkelse, den nordiske studien, og for så vidt i SIHOs kartlegging. Ønsket om å være en god rollemodell for andre, ble imidlertid bare nevnt av en av studentene i vår undersøkelse.

Valg av studiested og land

Flere av lærestedene i kartleggingen oppgir at de prioriterer å yte hjelp og bistand til studenter som velger studiested og -land i tråd med institusjonens strategiske prioriteringer og gjeldende internasjonale samarbeidsavtaler. Velger studentene andre studiested og land, må de påvente å gjøre forberedelser og planlegging selv, uten særlig støtte fra internasjonal enhet/-rådgiver.

Steenstrups studie (2008) viser at studentenes valg av studieland i stor grad ble basert på kriteriene; språk, ønske om å gå på en bestemt utdanningsinstitusjon, og anbefalinger fra familie og venner. Såkalte tvangsmotiver, var ikke relevante for studentenes valg. Videre avdekket studien at studenter med høyt utdannede foreldre i større grad begrunnet sitt valg med lærestedets kvalitet og at lærestedet ga et tilbud som ikke finnes andre steder.

Studentene i vår kartlegging oppgir at deres valg i all hovedsak ble styrt ut fra faglige aspekter og at de vektla faktorer som blant annet at det var en anerkjent institusjon som hadde relevante studieprogram og studieemner. De oppgir at valget i svært liten grad ble påvirket av lærestedets overordnede prioriteringer og samarbeidsavtaler.

To av studentene oppga at de valgte land ut fra et sterkt ønske om språklig fordypning. En studerte tysk og en som ønsket å lære seg fransk valgte studiested ut fra faglige hensyn. To av studentene prioriterte å reise til et engelskspråklig land. Den døve studenten prioriterte det lærestedet som hadde mange andre døve studenter og som hun visste var godt tilrettelagt i forhold til hennes behov. Hun fortalte at hun fikk tillatelse av sitt lærested til fritt å velge studiested på grunn av behov for tilrettelegging.
Studenten som planla for utenlandsopphold, men som aldri fikk reist, ga uttrykk for at hun i utgangspunktet ikke opplevde å ha noe reelt valg, fordi alle landene var lite egnet for henne som student med fysisk funksjonsnedsettelse.

Finansiering av utenlandsstudiene

Steenstrup hevder i sin masteroppgave at det synes å være en sammenheng mellom måloppnåelse av nasjonale satsinger og tilgjengelige virkemidler. Det er interessant å se i hvilken grad studentene har finansiert studiene med ordinære virkemidler.

Studentene i vår undersøkelse oppgir at de i all hovedsak finansierte studiene i utlandet gjennom Statens Lånekasse. Det er imidlertid ingen av studentene som oppga at finansieringskilden hadde vært avgjørende for valg av land eller for oppholdets varighet.

Tabell 5 – Oversikt finansiering av opphold og studiested
Finansiering av opphold til de enkelte studentene
1 Reiste ikke
2 Frankrike
3 Hawaii
4 USA
5 Tyskland
6 Spania
Lån og stipender fra Lånekassen
X
X
X
X
X
Ekstrastipend Statens Lånekasse
X
X
X
X
X
Ekstrastipend Statens Lånekasse X X X X X Erasmus+
X
X
Annen finansiering – egne midler X Tabell 5 – Oversikt
X

Fire av studentene ga uttrykk for at finansieringen stort sett var tilstrekkelig i forhold til deres faktiske utgifter og behov. Studenten som hadde store merutgifter i forbindelse med behov for brukerstyrt personlig assistent (BPA), ga uttrykk for at hun var svært misfornøyd over å måtte dekke merkostnader til assistenten av egne oppsparte midler. På grunn av hennes ønske om å ta en hel mastergrad i Spania, falt muligheten til støtte fra SIU/Erasmus+ bort for hennes del (varighet utover ett år). To av studentene oppga at de finansierte oppholdet kun med midler fra Statens Lånekasse som følge av at de tok studier utenfor Europa. Den døve studenten påpekte at hun fant det urettferdig at hun mistet retten til arbeidsavklaringspenger som følge av at studiet hadde varighet utover 3 måneder.

6.3 Tilrettelegging ved studiestart

Studenter med nedsatt funksjonsevne har ofte behov for tilrettelegging i forbindelse gjennomføring av studier. Det er grunn til å anta at ca. 15 % av studentene har utfordringer i studiesituasjon av fysiske og psykiske årsaker. Vi antar mange av disse har behov for tilrettelegging. Lærestedene har ansvar for tilrettelegging samt å sørge for informasjon om sitt tilretteleggingstilbud, herunder råd- og veiledningstjenester, kurstilbud, praktisk tilrettelegging osv.

Som tidligere nevnt ble universiteter og læresteder fra 1999 pålagt å utpeke en fast kontaktperson for studenter med nedsatt funksjonsevne. Den sentrale kontaktpersonens hovedoppgave er å informere om hvordan lærestedet og studiet er tilrettelagt, samt å bistå studenter med en funksjonsnedsettelse.

Fordi tematikken er internasjonal studentmobilitet har vi i vår kartlegging kun vært i kontakt med internasjonal enhet/sentral ressursperson. For å belyse hvordan lærestedene jobber med tilrettelegging, har vi lagt til grunn funn fra studien (rapport 47/2010) av tilrettelegging i høyere utdanning fra Norsk Institutt for studier av innovasjon forskning og utdanning (NIFU STEP). Formålet var å fremskaffe mer kunnskap om hvordan det arbeides med behov for tilrettelegging innen høyere utdanning, og lovendringenes betydning for lærestedenes praksis om dette. Studiens overordnede problemstilling var: Hvilke utfordringer opplever lærestedene og studentene når mangfoldpolitikk skal iverksettes i praksis? I dette prosjektet har det vært viktig å kartlegge hvilken informasjon og type bistand lærestedene tilbyr denne gruppen. Hva er studentenes behov for tilrettelegging? Hvordan fungerer tilretteleggingen i praksis? Hvilke barrierer støter studentene på? Dette er noen av spørsmålene vi ønsker å finne svar på uansett om studiene skjer hjemme eller i utlandet.

Tilgjengelig informasjon

Lærestedene har i henhold til norsk lovgivning ansvar og plikt til å tilpasse studiesituasjonen for studenter med nedsatt funksjonsevne. En spesielt viktig oppgave er tilrettelegging informasjon om tiltak og tjenester.
Universells erfaring er at lærestedene stort sett publiserer informasjon om tilrettelegging på sine sentrale nettsider. Det er imidlertid forskjeller når det gjelder type og mengde av informasjon. Mange har informasjon om studentenes rettigheter, hva lærestedet tilbyr av råd og tilrettelegging, samt kontaktinformasjon om sentral tilretteleggingsenhet eller kontaktperson på sentrale nettsider. En del større læresteder har også publisert informasjon om kurstilbud og relevant brosjyremateriell. Det er færre som har lagt ut kontaktinformasjon til ressurspersoner tilrettelegging på fakultetsnivå.

Studentenes erfaringer

Alle studentene oppgir at de har brukt svært mye tid og krefter på å søke etter informasjon om tilrettelegging og kontaktpersoner i forbindelse med studiestart. Ingen hadde funnet kontaktinformasjon om ressurspersoner på fakultet/programnivå på nettsidene En av de uttrykte det slik:

«Jeg har mange ganger lurt på hvorfor jeg ikke bare ble henvist direkte til kontaktpersonen på fakultetet med en gang, for der har jeg fått god bistand. Holdningene ved universitetet og innen akademia er jo preget av denne tanken om frihet - og kanskje er det derfor at man blir litt overlatt til å ordne opp selv?»

Alle studentene oppgir at de har tatt kontakt med sentral tilretteleggingstjeneste/-rådgiver for å få mer informasjon ved studiestart enn hva som fremgikk av nettsidene.

Praktisk tilrettelegging ved hjeminstitusjonen

Lærestedenes tilretteleggingsansvar favner svært bredt og vi spurte studentene om deres erfaringer med tilrettelegging ved studiestart, fordi det har relevans for deres senere planlegging av studier i utlandet.

Alle studentene oppgir å ha fått en eller annen form for tilrettelegging ved hjeminstitusjon i forbindelse med studiestart og gjennomføring. Eksempler er; tilrettelagt eksamen med enten bruk av PC, lengre tid eller avskjermet rom, mentor/skrivesekretær, støtte til transport (ikke dekket av lærestedet), døvetolk, fått manuskripter og foredrag skriftlig på forhånd, egen fast leseplass/rom (for å oppbevare studiemateriell, pc, bøker, personlige ting), geografisk liten avstand mellom ulike undervisningsrom samt tilrettelagt bolig på/nær campus. Alle oppgir at tilretteleggingen stort sett har fungert godt. De oppgir å ha fått god hjelp og støtte, og at det tok noe tid før tilretteleggingen ble bra. Tre av seks oppgir at deres behov ble løst i og av fagmiljøet etter oppstart, og at de selv ikke hadde vært i kontakt med den sentrale tilretteleggingstjenesten.

Studentenes oppgir også at de opplevde barrierer ved tilrettelegging. Fire av studentene gir uttrykk for at de gjerne skulle sett at det ble etablert dialog om behovet for praktisk tilrettelegging før studiestart. Eksempler på at det var vanskelig i oppstarten beskrives slik av den døve studenten:

«Jeg husker oppstart på mitt første år, for da fikk jeg brev med beskjed om at jeg ikke fikk tolk fordi det var for mange døve studenter ved skolen. Da bestemte jeg meg for å gjennomføre likevel og startet opp. Jeg sa ifra til alle lærerne på forhånd at jeg var døv, og ba om jeg kunne få alle foredragene skriftlig og på forhånd. Det gikk greit samt at jeg fikk hjelp av medstudenter til å ta notater, så det ble litt mer som et selvstudium i oppstarten».

Studentene oppga at de hadde støtt på usynlige barrierer som de beskrev som negative holdninger fra ansatte ved lærestedet. Blant annet nevner flere av studentene at fagansatte enkelte ganger ikke tok nok hensyn til at studenter med nedsatt funksjonsevne har mye mer å organisere og planlegge i tillegg til selve gjennomføring av studiene enn andre studenter. To av studentene med fysiske funksjonsnedsettelser, oppga at de også hadde møtt noe motstand ved lærestedet vedrørende sitt behov for praktisk fysisk tilrettelegging, og en beskrev følgende:

«Der det har vært lange avstander mellom klasserommene i de ulike fagene, har jeg selv spurt om å få flere fag på samme sted. På et av fagene var det et uhensiktsmessig undervisningsrom som jeg forsøkte å få byttet ut. Det lot seg ikke gjøre, og selv tror jeg det skyldes at foredragsholder hadde forelest i dette rommet i 40 år og var veldig motvillig til å bytte rom. Det var skuffende og jeg mistet med det også muligheten til å velge hvilken gruppe jeg skulle delta i av de to mulige».

Den tilrettelegging som studentene har fått hjemme, og deres behov for bistand i planleggingsprosessen, er viktig å ha kjennskap med tanke på at lærestedene skal bistå studentene også med planlegging av tilrettelegging under studier i utlandet. Tilretteleggingsenheter har med andre ord også en viktig rolle i arbeidet med å bygge bro ut i organisasjonen når det gjelder å forebygge negative holdninger blant ansatte.

6.4 Studier i utlandet

Som del av kartleggingen har vi forsøkt å finne ut hvordan studentene planlegger og forbereder studiene i utlandet. Hvordan blir de gjort kjent med mulighetene for å studere i utlandet? Hvor henter de informasjon? Hvem kan bistå?

Hvordan planlegger de utenlandsoppholdet? Vi ønsker også å få bedre innsikt i hvorvidt studentene er åpne på sitt behov for tilrettelegging når de reiste ut og eventuelt hvilke barrierer de støter på.

Det er internasjonale enheter som håndterer råd og veiledningstjenester vedrørende studier i utlandet ved lærestedene. Vi har derfor foretatt kartleggingen ved disse enhetene blant lærestedene i utvalget.

Tilgjengelig informasjon

Alle lærestedene i utvalget oppgir at de har sentrale nettsider med informasjon om utveksling og studier i utlandet. Flere oppgir at de har jobbet mye med å oppdatere og videreutvikle sine nettsider vedrørende utveksling det siste året. De sentrale nettsidene driftes ofte av internasjonal enhet eller sentral ressursperson. Eksempler på type generell informasjon til alle studenter som er tilgjengelig på nettsider:

  • Ulike typer utenlandsopphold
  • Strategiske samarbeidsavtaler, prioriterte samarbeidsland og godkjente studiesteder
  • Oversikt over sentrale ressurspersoner og hva de kan bidra med
  • Oversikt over de sentrale finansieringskilder og stipendordninger
  • Søknadsprosess og krav til dokumentasjon
  • Rutiner eller sjekklister
  • Erfaringsrapporter fra tidligere studenter
  • Sosiale nettverk, i all hovedsak ANSA
  • Informasjon om ulike aktiviteter som for eksempel informasjonsmøter, reisebrev, utreiseseminarer, informasjonsmateriell, «bli-fadder-ordning», facebook-nettside etc.

Alle lærestedene oppgir at de i svært liten grad har spesiell informasjon for studenter med behov for tilrettelegging som vil utveksle til utlandet. Flere av lærestedene er inne på at det eksisterer barrierer når det gjelder tilgjengelig informasjon.

Studentenes erfaringer

Alle studentene oppgir at de har brukt svært mye tid på å finne relevant informasjon; generell informasjon om studier i utlandet, sentrale samarbeidsavtaler, valg av studiested, studieemner og ikke minst vedrørende behov for tilrettelegging under studier i utlandet. Studentene beskriver følgende kilder til informasjon:

  • En student har fått informasjon på et informasjonsmøte ved lærestedet arrangert i samarbeid med internasjonalt kontor og fagkoordinator.
  • To studenter ble litt kjent med mulighetene for utveksling gjennom selve studiet.
  • Tre hadde ikke fått informasjon fra eget fagmiljø, men måtte selv finne informasjon via skolenes nettsider.

Alle studentene ga uttrykk for at det ikke var informasjon om tilrettelegging ved studier i utlandet på lærestedets nettsider. En sa følgende:

«Det er svært vanskelig å finne informasjon om tilrettelegging for studenter som ønsker å reise på utenlandsstudier. Informasjonen er mangelfull og nesten ikke til stede».

Studentenes erfaringer stemmer godt overens med funn fra kartleggingen som viser at informasjon om tilrettelegging publiseres på sentrale nettsider, og håndteres av tilretteleggingsfunksjonen ved institusjonen, og ikke internasjonal enhet.

Så langt Universell kan se har ingen læresteder lagt ut informasjon på disse nettsidene når det gjelder behov for tilrettelegging under studier i utlandet noe som bekrefter hvorfor studentene ikke finner informasjon. Det finnes rett og slett veldig lite relevant informasjon tilgjengelig.

Motivering og rekruttering

De fleste læresteder oppgir at de har sentrale kontaktpersoner eller internasjonale enheter som sørger for motivering og rekruttering av studenter til studier i utlandet. De tilbyr bistand til studenter i forbindelse med planlegging og gjennomføring av studier i utlandet. Alle lærestedene rapporterer at de rekrutterer ut mot bredden av studentmassen, og oppgir at de har ingen spesielle rekrutteringstiltak overfor studenter med behov for tilrettelegging. Typiske tiltak for å motivere og rekruttere studenter til studier i utlandet er informasjonsmøter, brosjyrer, stands, utreiseseminar, samt aktiv bruk av sosiale medier som Facebook. De bistår alle studenter med den formelle godkjenningen av avtaler knyttet til utenlandsstudiet. Dette skjer gjerne i dialog mellom student, internasjonal enhet/ressursperson og faglærer i forbindelse med godkjenning av fagplanen.

Alle lærestedene rapporterer om svært liten erfaring med å bistå studenter med nedsatt funksjonsevne ved utveksling og studier i utlandet. Selv om målgruppen er liten, burde enhetene få flere henvendelser enn de rapporterer om. Det er interessant å finne ut mer om hvorfor studentene ikke i større grad tar kontakt med internasjonale enheter når de planlegger for studier i utlandet.

Studentenes erfaringer vedrørende motivering og bistand

Alle studentene oppga at de brukte mye tid på å planlegge utenlandsoppholdet selv, og forteller at de i liten grad har hatt kontakt med internasjonal koordinator, internasjonal enhet, eller tilretteleggingstjenesten:

  • To studenter har fått råd og bistand fra internasjonal enhet i hele prosessen.
  • Tre studenter har stort sett ordnet alt det praktiske selv, og har kun hatt bistand i forhold til formelle godkjenninger av avtaler etc.
  • En av studentene valgte et vertsuniversitet utenfor lærestedets samarbeidsavtaler. Som følge av dette måtte hun selv finne ut av skolesystemet, finne relevante fag for å tilpasse fagplanen.
  • Flere av studentene oppga at deres faglærer hjalp dem med fagplan og valg av studiested.

Tre av studentene nevnte at den godkjente fagplanen ble en utfordring i møtet med vertsuniversitetet, noe som også tas opp av lærestedene som en generell utfordring mange studenter møter. De to studentene som fikk hjelp fra internasjonal enhet gir uttrykk for å ha fått veldig god hjelp og bistand. En student uttrykker det slik:

«Utenlandsstudier er en viktig del av vårt studieprogram, så det var egentlig mer snakk om hvilket land jeg skulle dra til, enn om jeg skulle reise ut. Internasjonal seksjon har egen kontaktperson for studenter som skal utveksle til Frankrike. Av henne fikk jeg masse informasjon, og plukket ut de fagene jeg ville ha. Etter det var det dialog og samarbeid i planleggingen av studiet med professoren min her, kontaktperson på lærestedet i Frankrike som hadde ansvar for internasjonale studenter der, og internasjonal seksjon her».

Studentenes fortellinger gir et innblikk i at de i stor grad ordner mye praktisk selv, og at de kontakter internasjonal enhet i all hovedsak på de mer formelle godkjenninger etc. Det faktum at de finner lite informasjon om tilrettelegging under utenlandsstudier, kan være en årsak til at de i liten grad bruker internasjonal enhet som en ressurs også i planleggingen. Dette er et funn lærestedene enkelt kan gjøre noe med. Bedre og mer informasjon vil bidra til å redusere informasjonsbarrieren. En annen årsak kan være at studentene ikke er like åpne på egne behov for tilrettelegging når de skal ta studier i utlandet.

Åpenhet om tilretteleggingsbehov

Det at så få studenter henvender seg til internasjonal enhet og tilretteleggingstjenenestene i forbindelse med studier i utlandet, ser ut til å være en barriere i seg selv. Hva er det som gjør at så få studenter med nedsatt funksjonsevne tar kontakt når det eksisterer tilgjengelige ressurser ved deres lærested som kan bistå?

Kan det skyldes at de vegrer seg for å være åpne? Er det interessant å få innblikk i hvilke barrierer det eventuelt skyldes? Association for Higher Education Access and Disability (AHEAD) har laget brosjyren «A guide til Disclosure» (2013) hvor åpenhet omtales som «elefanten i rommet». Dette er et komplisert og vanskelig tema fordi man gjerne legger ulike ting i begrepet, samt at grad av åpenhet avhenger av konteksten. Manglende åpenhet kan skyldes ulike faktorer som personlige forhold, forhold i omgivelsene ved lærestedet eller i kulturen, eller mer strukturelle forhold. Når vi diskuterer begrepet åpenhet, mener vi det valget studentene tar når det gjelder å informere eget lærested om sin funksjonsnedsettelse og behov for tilrettelegging av studiene. Studentene kan ofte i et dilemma når det gjelder hvorvidt de skal informere lærestedet om funksjonshemmingen (Universellrapport 2:2014).

Den samme usikkerhet vil kunne oppstå i forbindelse med studier i utlandet. Selv om de ønsker å være åpne, kan de være redde for å ikke bli vurdert på linje med andre søkere. De kan føle usikkerhet når det gjelder samfunnets og det nye lærestedets holdninger til studenter med nedsatt funksjonsevne og tilrettelegging. De kan være redd for å bli diskriminert etc. Universell mener det er viktig at studentene er åpne, for å unngå at funksjonsnedsettelsen blir et «ikke-tema». Åpenhet gjør det enklere å diskutere hvilke utfordringer funksjonsnedsettelsen kan ha i den nye studiesituasjonen. Studentenes egne erfaringer om hvordan studiesituasjonen best mulig kan legges til rette, er viktig å diskutere før utreise.

Studentene og åpenhet

Studentene oppga at de var åpne om egen funksjonsnedsettelse ved studiestart hjemme i Norge, og at de selv tok initiativ for å få tilrettelagt studiesituasjonen ut fra sine behov. Når det gjelder egen åpenhet om behov for tilrettelegging under studiene i utlandet, beskriver de ulike erfaringer. To hadde vært åpne og fått tilrettelagt både studiesituasjon og bolig, mens andre ga uttrykk for at de ikke hadde sagt i fra, og hadde derfor ikke samme tilrettelegging ved vertsinstitusjonen som de hadde hjemme. Studentene med de synlige fysiske utfordringer var mer åpne om sitt tilretteleggingsbehov.

En av studentene med fysisk funksjonsnedsettelse, og som hadde vært åpen i søknadsprosessen, ga uttrykk for at han støtte på barrierer på grunn av åpenheten:

«Jeg vil helst spille med åpne kort, og ser at jeg dermed kan risikere å ødelegge for meg selv i enkelte sammenhenger – det gjaldt også i forhold til det første universitet, og jeg har opplevd det i forhold til jobb. På den annen side hadde jeg jo veldig lite behov for tilrettelegging, så egentlig skulle det ikke hatt noe å si at jeg hadde en funksjonsnedsettelse. Men jeg tror nok åpenheten ødela for mitt førstevalg av lærested. Det er en del ting som er ubehagelig ved å være åpen, men for meg er det viktig å være så åpen som mulig.»

Med utgangspunkt i studentenes svar vet vi ikke så mye om hvorfor studentene i ulike grad var åpne om sitt tilretteleggingsbehov ved studier i utlandet. Det virker å være en sammenheng mellom åpenhet og type funksjonsnedsettelse. Studentene med synlige funksjonsnedsettelser var i større grad åpne om sine behov enn de med usynlige som for eksempel Aspergers syndrom og mindre fysiske funksjonsnedsettelser.

For lærestedene er det viktig å ta hensyn til at mange studenter ikke er åpne om sine behov når de informerer, motiverer og rekrutterer studenter til studier i utlandet. Graden av åpenhet blir et personlig valg studentene selv må ta. Lærestedene har en viktig rolle når det gjelder å bistå studentene i denne beslutningsprosessen.

Tilrettelegging ved vertsinstitusjonen

I kartleggingen oppga lærestedene at internasjonal enhet hadde ingen eller svært liten erfaring med å bistå studenter i målgruppen. Dette gjelder både internasjonale studenter som kommer til Norge, og bistand med tilrettelegging ved vertsinstitusjon i utlandet. Flere oppgir at de ikke kan huske på å ha bistått en student vedrørende tilrettelegging ved en vertsinstitusjon eller i forbindelse med utenlandsstudier. Hvordan har så studentene gått frem for å få tilrettelagt sin studiesituasjon ved vertsinstitusjonen?

Studentenes erfaringer tilrettelegging ved vertsinstitusjon
Ingen av studentene forteller om kontakt eller bistand fra tilretteleggingsenhet ved hjeminstitusjonen i forbindelse med studier i utlandet. I den grad de har hatt tilrettelegging under utenlandsoppholdet, er det studenten selv som har tatt kontakt med vertsinstitusjon for tilrettelegging av studiesituasjon og bolig (tre av seks). En av studentene med fysisk funksjonsnedsettelse beskrev hjelpen slik:

«Utvekslingskontakten (ved vertsinstitusjonen) bisto meg med planlegging av tilretteleggingen i studiemiljøet. Vi hadde mye kontakt via e-post i forkant. Hun ba også om at vi møttes til en kopp kaffe for å bli kjent og for å få diskutert mine behov straks jeg kom dit. En utfordring var at to av seminarene jeg hadde meldte meg på, lå i forskjellige etasjer. Hun fikk ordnet det slik at de seminarene jeg skulle ta ble flyttet og avholdt i samme etasje. Dette gjorde det mye enklere for meg å være student der».

En av studentene med fysisk funksjonsnedsettelse påpekte at lærestedene må huske på at behov for tilrettelegging er svært individuelt. Selv hadde han løst eget behov for tilrettelegging ved utenlandsoppholdet ved å velge fag av mer teoretisk tilnærming i stedet for laboratorierelaterte fag:

«Det synes å være en generell oppfatning at alle med nedsatt funksjonsevne trenger tilrettelegging. Det er viktig å huske på at alle er forskjellige, og behov for tilrettelegging varierer veldig. Jeg har både en velfungerende høyre hånd og en velfungerende hjerne».

Med tanke på at alle studenter hadde fått tilrettelegging ved studiestart i høyere utdanning, er det noe overraskende at heller ikke kontaktet tilretteleggingsenhetene ved sin hjeminstitusjon under planlegging av studier i utlandet.. Institusjonene har et arbeid å gjøre ved å synliggjøre sine tjenester overfor denne studentgruppen. Det at alle forteller at de har gjennomført studier i utlandet og hjemme på normert studietid, samt bestått alle eksamener under utenlandsoppholdet, er et funn som bekrefter at disse studentene er både ressurssterke og målbevisste.

Som en del av tilrettelegging ved vertsinstitusjonen, spurte vi også studentene om de hadde noe kontakt med hjeminstitusjonen under utenlandsoppholdet. Ingen av studentene oppgir at de har savnet kontakt med hjeminstitusjonen under utenlandsoppholdet.

Studentene selv oppga at det har vært lite kontakt. I den grad det har vært kontakt, var det i forbindelse med innpasning av fag (2 studenter) og formell rapportering vedrørende utbetaling av stipend (2 studenter på Erasmusstipend). En student som var på Hawaii ble kontaktet i anledning jordskjelvet i Japan.

Vi har i prosjektet kartlagt hva institusjonene gjør av tiltak vedrørende risiko og beredskap, og da særlig med tanke på studenter med nedsatt funksjonsevne som er på studier i utlandet. Lærestedene oppgir at det meste av denne beredskapsinformasjonen er av generell karakter rettet mot alle studenter. Flere har beredskapsplaner som inkluderer internasjonale studenter/utreisende studenter. Flere har inngått beredskapsavtaler med Sjømannskirken, mens andre oppgir at de forholder seg til reiseråd fra UD. Et par av lærestedene har i et par tilfeller frarådet studenter å reise til enkelte land på grunn av reiseråd fra UD, på grunn av studentens helsetilstand, eller på grunn av at vertsinstitusjonen ikke hadde nødvendig tilrettelegging.

6.5 Oppsummering barrierer

Undersøkelsen viser at studentene har støtt på mange barrierer i en eller annen form. De har kjent på mange av de samme barrierene ved planlegging av utenlandsoppholdet, som de senere erfarte i forbindelse med tilrettelegging ved studiestart. Barrierene er av strukturell og organisatorisk karakter, men også noen «usynlige» som går på at de har møtt negative holdninger som følge av sin funksjonsnedsettelse.

Strukturelle og organisatoriske barrierer

Selv om studentene har litt ulike erfaringer, er det klare fellestrekk i hva de oppfatter som største barrierene i planleggingsprosessen:

  • Mangelfull informasjon om tilrettelegging under utenlandsstudier.
  • Manglende kunnskap ved lærestedene om hvordan støtte og bistå studenter i målgruppen.
  • Manglende planer og aktiviteter for å motivere og rekruttere studenter i målgruppen.
  • Manglende tilbud om bistand for å finne ut av andre nasjoners utdanningssystem og studier når det gjelder godkjenning av fagplan.
  • Manglende system og kunnskap for kommunikasjon med vertsinstitusjon vedrørende tilrettelegging.

En av studentene kom aldri så langt som til å gjennomføre selve utenlandsoppholdet på grunn av opplevelse av barrierer allerede i planleggingsfasen. Hun ga uttrykk for at barrierene ble så store at hun la bort planer og drømmer om utenlandsstudier. Selv sa hun det slik:

«Jeg trodde skolen hadde litt erfaring med studenter med funksjonsnedsettelse som reiser til utlandet, men det virket ikke sånn. Jeg vet ikke om hva som er normalt eller ikke. For jeg har jo alltid vært meg. Jeg tenker at alle skal ha like muligheter».

«Det at skolen ikke hadde noe møte med meg om mine behov for tilrettelegging, gjorde jo hele greia umulig. Jeg skrinla planene om utenlandsopphold pga. de mange barrierene. Jeg ble lei meg fordi dette var noe jeg hadde veldig lyst til helt fra første gang jeg hørte om muligheten».

Det er i kartleggingen videre avdekket generelle utfordringer og barrierer ved lærestedene:

  • Institusjonene har få formelle møtearenaer mellom internasjonal enhet og tilretteleggingsenheten, og i den grad det er samarbeid synes det å være i enkeltsaker ved behov.
  • SIUs rapport viser at mange læresteder i Norge ikke har tilstrekkelig variasjon i sine aktiviteter når det gjelder å skape et internasjonalt læringsmiljø etter definisjonen internasjonalisering.
    Lærestedene prioriterer å bistå studenter som velger å reise til studiesteder som er del av institusjonens strategiske samarbeidspartnere.
    Internasjonale enheter synes i liten grad å være involvert i utarbeidelse av handlingsplaner for studenter med nedsatt funksjonsevne.
    LMU synes i liten grad å være aktør i diskusjoner vedrørende rekruttering av studenter til utenlandsstudier, internasjonal handlingsplan etc.

Usynlige barrierer – negative holdninger

Flere av studentene nevnte usynlige barrierer de hadde støtt på i planleggingsfasen. En faktor som synes å gå igjen er at de har hatt en opplevelse av å ikke bli «sett» ved eget lærested når det er snakk om internasjonale studier. En av studentene som hadde en fysisk funksjonsnedsettelse opplevde barrierene slik:

«I starten ble jeg selv også møtt med en holdning om "Hvordan skal dette gå da" fra eget fakultet da jeg sa jeg ønsket et utenlandsopphold. Det synes jeg er veldig dumt og demotiverende».

Når det gjelder holdninger eller kulturforskjeller under selve utenlandsoppholdet, oppgir alle studentene at de stort sett ikke har negative erfaringer. De gir uttrykk for at de stort sett opplevde å bli møtt som vanlige studenter. Studentene nevnte likevel eksempler på opplevde kulturforskjeller.

Studenten som hadde vært i Tyskland opplevde at ansatte ved lærestedet var veldig direkte. De gikk der mer rett på sak i forhold til hans fysiske funksjonsnedsettelse enn hjemme i Norge, og det opplevde han som positivt. Samtidig opplevde han å få en følelse av å bli stigmatisert og ikke vurdert som like god som de andre studentene av vertsinstitusjonen.

Den døve studenten oppga at valg av skole nok var medvirkende til at hun ikke opplevde noen barrierer med å være student med behov for tilrettelegging. Studenten som dro til Frankrike, valgte et annet studiested enn opprinnelig planlagt som følge av negative holdninger i planleggingsprosessen fra ansatte ved vertsinstitusjonen.

Sosiale og språklige barrierer

Bare en av studentene ga uttrykk for å ha opplevd språklige barrierer, men det var til dels selvvalgt fordi han dro til Frankrike og behersket ikke språket ved oppstart. Dette skapte litt problemer fordi franskmenn stort sett ikke snakker særlig engelsk, og han falt litt utenfor i noen sosiale sammenhenger ved universitetet i begynnelsen.

De andre studentene reiste til engelskspråklige land, med unntak av studenten som studerte tysk språk og som dro til Tyskland.

Den døve studenten forteller at hun prioriterte å være sammen andre døve studenter, og oppga at dette var for henne den letteste løsningen sosialt sett. En av studentene med fysisk funksjonsnedsettelse hadde gjort seg følgende refleksjoner:

«Jeg falt i oppstarten utenfor i noen sosiale sammenhenger ved universitetet. Dette var en litt kjip periode i begynnelsen. Jeg tror kanskje at hos mange funksjonshemmede kan denne type opplevelser forsterkes hos mange, fordi mye av det sosiale i studentlivet er basert på funksjonsfriske».

6.6 Utbytte av utenlandsopphold

For å få rekruttert flere studenter med nedsatt funksjonsevne til utenlandsstudier er det viktig for institusjonene å ha innsikt i hvilke erfaringer og opplevelser studentene har høstet. Av de studentene som har gjennomført utenlandsoppholdet, oppgir alle at de har hatt et stort faglig utbytte, og nevner spesielt:

  • Studert ved anerkjente universiteter hvor de har lært mer i sitt fag.
  • Lært nye teknikker.
  • Deltatt i spennende forskningsprosjekter.
  • Gjennomført studier med gode resultater.
  • De har hatt dyktige forelesere som var solide fagfolk.
  • Studentene sier de opplevde økt mestring og er stolte over å ha gjennomført et
    utenlandsstudium hvor de trekker frem stort arbeidspress, store krav til prestasjoner og resultater, lange skoledager, bestått mange og ukjente prøveformer.

Alle studentene oppga at de har hatt stort personlig og sosialt utbytte. Utenlandsstudiene har gjort de tøffere, bedre til å takle endringer og håndtere stress. Studentene fremhever:

  • Stort språklig utbyttet ved å lære et språk på en annen måte enn hjemme.
  • Lært mye om kultur og samfunnsliv.
  • Utfordret sosialt ved å ha blitt kjent med nye mennesker og fremmede kulturer.
  • Blitt tøffere, erfart å takle endringer og stress, utviklet seg som menneske.
  • Fått nye venner i flere land som de fortsatt holder kontakt med.
  • Blitt mer voksen og bedre kjent med seg selv og fått nye perspektiver.
  • Reist rundt og deltatt på ulike kulturelle og sosiale aktiviteter, sport og friluftsliv.

Det å bo på og i nærheten av campus ble fremhevet som svært positivt av alle studentene. Dette reduserte transportbehovet og gjorde det lett for de å delta i studentaktiviteter som stort sett foregikk på campus. En student hadde også fått jobb på campus ved siden av studiene.

To av studentene oppgir at de er medlemmer av studentorganisasjonen ANSA. De hadde stort utbytte av deres tilbud om forsikring og sosiale arrangementer, og den trygghet det representerte å kunne delta i ANSAs etablerte sosiale nettverk i oppstarten.

Flere er inne på at arbeidslivet har blitt mer globalisert, noe som gjør deres erfaringer fra internasjonale studier verdifulle for deres fremtidige karrieremuligheter. Selve erfaringen med det å ha vært i en annen kultur og lært et nytt språk, er faktorer de oppgir som svært verdifulle når de skal søke jobb. Erfaringer etter et utenlandsopphold har gjort de sterkere og vil bli ytterligere et fortrinn i en framtidig jobb.

6.7 Studentenes forslag til barrierereduserende tiltak

Studentene ga uttrykk for at lærestedene bør arbeide mer aktivt og systematisk for å øke andelen av studenter med nedsatt funksjonsevne som tar studier i utlandet. Studentene mente lærestedene selv kan gjøre mange gode tiltak for å redusere barrierene, men foreslo også nasjonale tiltak for å sikre god kvalitet:

  • Starte dialog med studentene før studiestart vedrørende planlegging av tilrettelegging.
  • Gi studenter som reiser ut, og som er avhengig av personlig assistent, anledning til å velge assistenter selv samt mulighet til å bli kjent med disse før utreise.
  • Sørge for mer og bedre informasjon på internasjonale nettsider om eksterne faktorer som er relevante for studenter med behov for tilrettelegging når det gjelder finansiering og støtteordninger fra NAV, SIU, Lånekassen, legater, studentforsikring, sosiale nettverk/internasjonale student organisasjoner (ANSA), landinformasjon, erfaringsrapporter fra studenter med funksjonsnedsettelse osv.
  • Igangsetting av holdningsskapende arbeid blant ansatte ved lærestedene for å redusere negative holdninger og fordommer.
  • Gjennomføre rekrutteringskampanjer direkte mot målgruppen.
  • Tilby individuell coaching og individuell bistand i hele søknadsprosessen.
  • Sikre bedre bistand og koordinering vedrørende tilpasning av fagplaner.
  • Få inn punkt i utvekslingsavtalen med vertsinstitusjon om behov for tilrettelegging, spesifisering av hvem og hvordan tilretteleggingen skal skje og avklare hvem som skal ha ansvar for finansiering.
  • La studentene få velge vertsinstitusjoner utenfor de strategiske avtalene (på grunn av tilretteleggingsbehov) og samtidig beholde rett til aktiv bistand.
  • Standardisere mer av papir-/søknadsdokumentasjonen.