Internasjonal studentmobilitet – like muligheter for alle?

Universells mandat er å være en pådriver innen inkluderende læringsmiljø og universell utforming innen høyere utdanning. I Det har vært en stor utfordring for prosjektet at vi ikke har noe nasjonal statistikk å ta utgangspunkt i som gjør det mulig å beregne mobilitetsandel.

Vi har derfor valgt å ta utgangspunkt i tall fra den nasjonale læringsmiljøundersøkelsen Universell administrerte i 2012, som ble gjennomført i samarbeid med TNS Gallup. Det deltok 8500 studenter fra 7 utdanningsinstitusjoner innen høyere utdanning. En viktig del av undersøkelsen var å kartlegge hvor stor andel av studentpopulasjonen som har varig skade, sykdom eller funksjonsnedsettelser, og i hvilken grad studentene opplevde at det ga utfordringer i studiesituasjonen.

Resultatene fra undersøkelsen viser at 1/3 av studentene rapporterte om varig skade, sykdom eller funksjonsnedsettelse. 17 prosent av studentene rapporterer om astma, allergi eller eksem. Undersøkelser har vist at disse, med noen unntak, ikke opplever spesielle problemer i studiesituasjonen sammenlignet med studenter som ikke rapporterer om funksjonsnedsettelse.

De mest utbredte varige funksjonsnedsettelsene er psykiske/emosjonelle plager (9 % av studentene), muskel-/skjelettplager (5 %), annen kronisk/langvarig sykdom (4 %), og lese/skrivevansker (3,5 %). 1,7 % rapporterer nevropsykiatriske plager som her inkluderer ADHD/ADD, Aspergers syndrom og Tourettes syndrom. Noe som er viktig å merke seg i tilretteleggingsøyemed er at sistnevnte gruppe rapporteres å være økende innenfor høyere utdanning. Merk også at 8 % har andre funksjonsnedsettelser på minst to områder.

Det mest interessante funn i undersøkelsen er at 15 % av studentene rapporterer om fysiske eller psykiske årsaker som gir utfordringer i studiesituasjonen, for eksempel for gjennomføring og studieprogresjon. Et viktig spørsmål er hvorvidt de får den tilrettelegging som er nødvendig for å kompensere for de utfordringene funksjonsnedsettelsen medfører.

Andre variabler, som for eksempel studentenes egen innsats, kan påvirke gjennomføring. Det er likevel interessant å se nærmere på hvorvidt studentene er tilfredse med tilretteleggingen de mottar. Lærestedene skal bidra til hensiktsmessig tilrettelegging for å kompensere for de utfordringene funksjonsnedsettelsen kan medføre for studentene.

En undersøkelse gjennomført av NIFU-step i 2010 viser at omfanget av tilretteleggingsarbeidet ved lærestedene favner svært bredt, både når det gjelder antall studenter og typer tilretteleggingstiltak. Undersøkelsen trekker frem følgende hovedutfordringer lærestedene står overfor:

• Organisatoriske utfordringer når det gjelder avklaring av interne ansvarsforhold på de ulike nivå i organisasjonen - herunder LMU, forankring av arbeidet med tilrettelegging, samt kompetansen til ledelsen og tilretteleggingstjenesten.
• Tilretteleggingsutfordringer i praksis av læringsmiljøet; faglig (tilgjengelig informasjon, studielitteratur, forelesningsnotater, evalueringsformer, holdninger), sosialt knyttet til bolig og studiefinansiering, samt utfordringer knyttet til fysisk tilrettelegging (lesesalsplass, leserom, fysisk utstyr osv.).

Lærestedenes ansvar for tilrettelegging og de kartlagte hovedutfordringene institusjonene står overfor er nyttig å ha med når vi i dette prosjektet skal forsøke å belyse hva som fremmer og hemmer studentmobilitet for studenter med behov for tilrettelegging. Blant annet handler det om kompetansen til de som jobber med tilrettelegging, hvordan arbeidet organiseres, tilgjengelige ressurser og ikke minst om de studentene lærestedene til enhver tid har. Har disse tilretteleggingsutfordringene også innvirkning på studentmobiliteten?

Prosjektet fokuserer på utreisende studenter. Universell har over flere år mottatt henvendelser fra lærestedene vedrørende utfordringer institusjonene har stått overfor, i forbindelse med mottak av utenlandske studenter med nedsatt funksjonsevne. Denne tematikken er holdt utenfor dette prosjektet, men er beskrevet i eget Universell-notat.

Prosjektet tar utgangspunkt i problemstillingen: Hvilke utfordringer og barrierer opplever lærestedene og studentene når internasjonal studentmobilitet skal iverksettes i praksis?

• Hva er de sentrale driverne – ulike virkemidler og støtteordninger?
• Hvordan arbeider lærestedene i praksis med å rekruttere og tilrettelegge for å internasjonal studentmobilitet for studenter med nedsatt funksjonsevne?
• Hvilke utfordringer og barrierer møter studenter med behov for tilrettelegging i forberedelser og ved gjennomføring av studier i utlandet?
• Hva er hovedutfordringer for studenter med nedsatt funksjonsevne som ønsker å studere i utlandet, og hvilke tiltak kan bidra til å redusere barrierene?

Prosjektet avgrenses til norsk lovgivning og norske utdanningsinstitusjoner. Internasjonal trygdelovgivning er svært komplisert og antas å være en av hovedutfordringene. Rammene omkring dette prosjektet gjør at rapporten avgrenses til å belyse de mer generelle utfordringer og barrierer knyttet til helse- og trygdelovgivningen.

Nedsatt funksjonsevne

Når vi skal diskutere internasjonal studentmobilitet og studenter med nedsatt funksjonsevne, er det viktig å avklare hva som ligger i begrepet «funksjonsnedsettelse». Det finnes ikke en entydig definisjon av begrepet i Norge. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven bidrar til noe oppklaring. Ifølge forarbeidene til loven, omfatter begrepet både fysiske, psykiske og
kognitive funksjonsnedsettelser. Universell legger til grunn at begrepet «nedsatt funksjonsevne» i norsk terminologi er forbundet med en sykdom eller en skade som påvirker en eller flere av kroppens funksjonsområder. Det kan være sansene, bevegelsesapparatet, de kognitive ferdighetene eller psyken som er påvirket av sykdommen eller skaden.

Enkelte forbinder nok fortsatt begrepet nedsatt funksjonsevne hovedsakelig med det fysiske aspektet, men stadig flere definerer også inn de mer usynlige lidelser, som det psykiske og kognitive aspektet (Universellrapport 2:2014).

Disability

Begrepet nedsatt funksjonsevne oversettes ofte til «disability». FN-konvensjonen, artikkel 1 definerer begrepet «disability» slik:

“Persons with disabilities include those who have long-term physical, mental, intellectual or sensory impairments which in interaction with various barriers may hinder their full and effective participation in society on an equal basis with others”.

Hittil har 132 land sluttet seg til FN-konvensjonen, og gjennom dette forpliktet seg til å innføre lover og regler som hindrer diskriminering, og også forpliktet seg til å legge til rette for at personer med funksjonsnedsettelse får likeverdige muligheter til å delta på alle områder av samfunnslivet. Selv om svært mange land har sluttet seg til konvensjonen, vil samfunnets holdninger til personer med nedsatt funksjonsevne variere fra land til land.

Steven E. Brown har forsket på begrepet «disability Culture» (2002). Han hevder at tolkningen av begrepet disability varierer i like stor grad tolkningen av begrepet kultur. Ifølge Brown eksisterer det hundrevis av definisjoner på verdensbasis. Det er en utfordring at det fortsatt er mange land som definerer begrepet «disability» til de fysiske aspekter, samt at det i enkelte steder i verden forekommer fordommer når det gjelder de mer usynlige lidelser knyttet til det psykiske og kognitive aspektet. Disse kulturelt betingede fortolkningene av begrepet, er både en utfordring, og kan være en barriere for studentene. Kjennskap til ulike holdninger og fortolkninger er viktig for både læresteder som skal inngå samarbeidsavtaler, og for studentene som skal foreta valg vedrørende studiested og land.

Egnet tilrettelegging – reasonable accomodation

Internasjonal studentmobilitet har et kompliserende element når det gjelder tilrettelegging for studenter med nedsatt funksjonsevne under studier i utlandet. Norske studenter og deres læresteder er vant til norsk fortolkning som gir institusjonen plikt og ansvar for tilretteleggingen av studiesituasjonen og finansiering av tiltakene. Når studentene reiser ut, gjelder nødvendigvis ikke norsk fortolkning. I praksis kan det oppstå uklarheter når det gjelder tilretteleggingsplikten og ansvaret.
I Norge hjemles lærestedenes tilretteleggingsplikt i Universitets- og høgskoleloven (UHL). Institusjonenes tilretteleggingsplikt av studiesituasjonen avgrenses til det som er mulig og rimelig. Lovens intensjon har vært å sikre at studenten, gjennom rett til individuell tilrettelegging, får likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter (UHL § 4-3, 5.ledd):

«Institusjonen skal, så langt det er mulig og rimelig, legge studiesituasjonen til rette for studenter med særskilte behov. Tilretteleggingen må ikke føre til en reduksjon av de faglige krav som stilles ved det enkelte studium».

Vi finner samme tilretteleggingsplikt i Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. institusjonenes plikt til tilrettelegging, og bruker begrepet uforholdsmessig byrde som kan være vanskelig å tolke (DTL § 13-17):

«Elever og studenter med nedsatt funksjonsevne ved skole- og utdannings-institusjoner har rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen for å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter. Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen innebærer en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmede barrierer, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser.

UHL og DTL gjelder ved norske læresteder, men kan som sagt ikke automatisk anvendes ved studier ved vertsinstitusjoner i utlandet. Utdanningsinstitusjoners tilretteleggingsplikt er imidlertid også regulert i internasjonale konvensjoner. FN-konvensjonen artikkel 24 slår fast at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal sikres like muligheter til å ta høyere utdanning, og nødvendig og hensiktsmessig brukes også her:

"Reasonable accommodation" means necessary and appropriate modification and adjustments not imposing a disproportionate or undue burden, where needed in a particular case, to ensure to persons with disabilities the enjoyment or exercise on an equal basis with others of all human rights and fundamental freedoms”.

Med utgangspunkt i FN-konvensjonen kan vi slå fast at det foreligger en internasjonal tilretteleggingsplikt for utdanningsinstitusjoner innen høyere utdanning. Vi må tilføye at selv om svært mange land har ratifisert FN-konvensjonen, er det fortsatt slik at en del land ikke kan tilby samme type tilrettelegging som gis ved norske institusjoner.

Utfordringene i lov og konvensjon er at det er åpnet for mye tolkning av begrepene. Det er derfor viktig med avtaler for å klargjøre både begrepene og for å plassere ansvar for både tilretteleggingen og hvem som skal betale.

EU-kommisjonen har utarbeidet standard Erasmus-avtalemaler hvor det er tatt inn et punkt vedrørende «studenter med behov for tilrettelegging». Slik Universell vurderer det er det en svakhet ved standardavtalene at det verken er krav om konkretisering av tilrettelegging, eller finansieringen. Universells oppfordrer lærestedene om å sørge for at disse punktene blir en del av institusjonenes standard internasjonale avtaletekster på generelt grunnlag, og tas inn i alle individuelle utvekslingsavtaler.