WAD nå?

Universitets- og høyskolesektoren står overfor både utfordringer og muligheter når det gjelder universell utforming av digitale løsninger. I hvilken grad oppfyller student­rettede IKT-løsninger gjeldende krav? Hva opplever institusjonene som krevende i arbeidet? Hvilke muligheter finnes for videre utvikling? Her bruker vi blant annet eksempler fra læringsplattformer (LMS) og digital eksamen, som spiller sentrale roller i studietilværelsen.

Oppfyller løsningene de tekniske kravene?

Statistikk fra tilgjengelighetserklæringer kan gi et inntrykk av i hvilken grad digitale løsninger oppfyller kravene i regelverket.

Innen 1. februar 2023 måtte institusjonene fylle ut tilgjengelighetserklæringer for nettløsningene sine. Fra 2023 til 2025 har det skjedd en positiv utvikling i antall tilgjengelighetserklæringer som er produsert i sektoren. I 2023 hadde de 21 statlige universitetene og høyskolene fylt ut til sammen 278 tilgjengelighetserklæringer. I 2025 hadde tallet økt til 355.

Tallene fra 2025 viser at hver av de statlige institusjonene fylte ut i gjennomsnitt ca. 17 tilgjengelighetserklæringer. Det er likevel betydelig strekk i feltet. På det meste har en institusjon fylt ut 62 erklæringer, mens institusjonene i den andre enden av lista har fylt ut 5 erklæringer eller færre.

Det er viktig å påpeke at det er stor forskjell på hvor mange IKT-løsninger hver enkelt institusjon har og dermed antallet tilgjengelighetserklæringer de må lage. Det er likevel grunn til å tro at mange institusjoner har et forbedringspotensial i å skaffe seg oversikt over universell utforming i IKT-løsningene sine gjennom tilgjengelighets­erklæringer.

Dataene fra tilgjengelighetserklæringene viser at alle de 21 statlige institusjonene har en erklæring for sitt offentlige nettsted. I tillegg har flertallet av institusjonene erklæringer for andre digitale løsninger som er sentrale for studentenes digitale læringsmiljø, blant annet:

• Digital eksamen (Inspera Assessment og WiseFLOW): 15 institusjoner
• Læringsplattform (Canvas): 15 institusjoner
• Videotjeneste (Panopto): 11 institusjoner

De digitale eksamensløsningene og læringsplattformene har til sammen i underkant 60 prosent samsvar med kravene, mens det er rapportert om over 80 prosent samsvar for institusjonenes nettsteder og videotjenester.

En IKT-løsning er i samsvar med et krav dersom løsningen er i samsvar med formuleringen av kravet, eller dersom løsningen ikke har innholdet som kravet gjelder for. Fravær av innhold vil ikke resultere i brudd. For eksempel vil et nettsted oppfylle krav som gjelder spesifikt lydklipp, selv om løsningen ikke inneholder lydklipp.

For digital eksamen har samlet grad av samsvar med kravene holdt seg stabilt fra 2023, mens for læringsplattformene og videotjenestene har tallene gått noe ned, fra henholdsvis 66 prosent til 59 prosent og fra 92 prosent til 84 prosent. For institusjonenes nettsteder har samlet grad av samsvar økt fra 78 prosent i 2023, til 81 prosent i 2025.

Det er stor variasjon mellom graden av samsvar hver enkelt institusjon har rapportert for disse fire typene av IKT-løsninger.

I denne sammenligningen kommer institusjonenes nettsteder best ut, med mellom 98 prosent og 67 prosent samsvar med kravene. For de andre IKT-løsningene er det

• fra 98 prosent til 63 prosent samsvar for videotjenestene
• fra 88 prosent til 44 prosent samsvar for de digitale eksamensløsningene
• fra 79 prosent til 42 prosent samsvar for læringsplattformene

Av læringsplattformene, de digitale eksamensløsningene og videotjenestene er det kun 8 av 41 institusjoner som rapporterer om 80 prosent eller mer samsvar med kravene. Det er med andre ord jevnt over muligheter for forbedring, og potensial for læring på tvers både internt på institusjonene og i sektoren.

Disse tallene omfatter langt fra alle IKT-løsningene som studentene møter, og gir ikke et fullstendig bilde av tilstanden i sektoren. Erfaringer viser også at det rapporteres uriktig i tilgjengelighetserklæringene, blant annet fordi kravene tolkes feil.

Samlet sett viser data fra tilgjengelighetserklæringene at de vanligste bruddene gjelder krav som skal gjøre det mulig for brukere å:

• få med seg viktig informasjon i tekst, lenker og bilder,
• kunne navigere i løsningen, eller
• forstå og fylle ut skjema.

Dette gjelder også i stor grad for læringsplattformer og digitale eksamensløsninger. Samtlige læringsplattformer har brudd på kravet om teksting av video. Disse typene av brudd kan ha store konsekvenser ved at studenter ikke får tilgang til viktig innhold, som vesentlig informasjon i et bilde på en eksamensoppgave, eller hvordan et skjema skal fylles ut. Det kan blant annet gå ut over læringsutbytte og eksamensprestasjoner.

Slike brudd handler i stor grad om innhold som lages av ansatte ved institusjonene. Rapporten fra Innsiktsprosjekt IT-støtte til fremtidens læring og vurdering (Sikt, 2022) viser at selv om systemene kan være bygget i tråd med regelverket, er det i innholdet som er laget av ansatte at det ofte svikter.

For videotjenestene er det flest brudd på kravene om teksting og synstolking av video. Det er relevant å påpeke at utfordringen med teksting av video i stor grad er blitt løst de siste årene, gjennom bruk av automatiserte verktøy for teksting, og bruk av kunstig intelligens i disse verktøyene. Det er likevel behov for å prioritere mellom hvilke videoer som skal tekstes, og ikke alle institusjoner har sørget for at de ansatte har tilgang til de beste teknologiske løsningene på området (HK-dir, 2024b).

Praktiske og teknologiske utfordringer

I den kvalitative undersøkelsen peker flere informanter på at IKT-løsningene de bruker til å produsere og publisere innhold ikke støtter universell utforming godt nok. Lærings­plattformen Canvas har innebygget funksjonalitet for tilgjengelighetskontroll (Instructure, 2024b), mens digital eksamen ikke har noen slik kontroll.

Å sørge for at eksamen blir universelt utformet krever dermed manuell oppfølging og er svært arbeidskrevende. Enkelte løsninger kan gjøre det ekstra vanskelig å ivareta krav til universell utforming. «Sikker nettleser» er en tilpasset programvare som brukes ved eksamen for å kontrollere kandidatens tilgang til innhold på internett eller på egen datamaskin. Slike løsninger kan hindre enkelte studenter i å bruke hjelpemidler som de er avhengige av.

I arbeidet med innholdsproduksjon beskriver informantene dessuten en «bumerang-effekt» der de sendes frem og tilbake mellom produksjon og feilretting, ofte i ulike verktøy. Etter å ha laget innholdet, må de sjekke om det tilfredsstiller kravene til universell utforming. Deretter må de tilbake igjen for å gjøre de nødvendige endringene. Dette oppfattes som tidkrevende og øker kompleksiteten i arbeidet.

En annen utfordring handler om at innholdet kan være komplekst og komme fra forskjellige kildeløsninger. Læringsplattformer støtter mange ulike innholdstyper, for eksempel en rekke bilde-, video- og lydformater (Instructure, 2024a), og lar seg utvide med svært mange teknologiske verktøy (Instructure, u.å.). Det gjør at de kan fylles med en stor variasjon av typer innhold, som gjør det mer komplekst å sørge for universell utforming. Videre vil innbygging og integrering med andre verktøy og løsninger øke kompleksiteten og gjøre det vanskelig å sørge for universell utforming.

Utforming av emner, læringsmateriell og eksamensoppgaver gjøres ofte av den enkelte underviser/emneansvarlig i henholdsvis læringsplattform og digital eksamensløsning. Universell utforming av et emne, emneinnhold og eksamens­oppgave blir da avhengig av den enkelte undervisers kompetanse og forståelse av kravene.

Selv om emneinnholdet i hovedsak har god universell utforming, kan læringsmateriell som for eksempel PowerPoint-presentasjoner, PDF-filer med pensumartikler og integrerte tilleggsløsninger by på problemer. Studenter kan altså ha ganske varierende opplevelse av universell utforming både innad i et emne og på tvers av emner.

I samtaler vi har hatt med tre institusjoner om læringsplattformer, kommer det frem at systemforvaltere og støttetjenester ikke har oversikt over hva slags innhold faglærerne lager i læringsplattformen. Uten slik oversikt er det vanskelig å vite hvor de skal sette inn støtet på informasjon eller opplæring. Noen ganger ønsker undervisere å benytte seg av andre publiserings­løsninger, for eksempel private hjemmesider, for å presentere faglig innhold. Det gjør det enda mer utfordrende for institusjonene å ha oversikt over type innhold eller å tilby målrettet opplæring i universell utforming.

Støtte i teknologien

Til tross for utfordringene ser informantene i den kvalitative undersøkelsen positivt på utviklingen. De peker blant annet på at det finnes støtteverktøy til lærings­plattformene, som bidrar til økt bevissthet og kompetanse gjennom konkrete tilbakemeldinger til brukerne om hvordan innholdet kan forbedres. Verktøyene kan sjekke alt emneinnhold, inkludert filer som lastes opp, for ulike tilgjengelighets­problemer. Det bidrar til å redusere tidsbruk og den nevnte bumerang-effekten.

Verktøyene legger også til rette for at studenter kan laste ned alternative formater av innholdet (for eksempel lydfil, e-bok, tekstskannet PDF), slik at de får læringsmateriell tilpasset egne behov. Dermed slipper de å måtte etterspørre og vente på alternative formater fra underviser.

Utover dette kan støtteverktøyene lage rapporter og statistikk til ledelse og system­forvalter, som gjør at de i større grad kan følge opp og gi spisset opplæring til fagmiljøer. Informantene viser også til at bruk av standardmaler hjelper mange til å produsere universelt utformet undervisningsmateriale uten vesentlig merarbeid.

Selv om flere institusjoner gir ansatte tilgang på støtteverktøy som kan hjelpe dem med universell utforming, er det ifølge systemforvaltere mange som ikke bruker dem. Automatisk teksting av video er et eksempel på teknologisk utvikling som har gitt mer universelt utformet innhold. Likevel har vi inntrykk av at mange videoer publiseres uten teksting fordi tekstingen anses som unøyaktig. Det finnes gode verktøy som løser dette, slik som Autotekst-løsningen UiO tilbyr sektoren. Den forenkler prosesser, tar i bruk kunstig intelligens og tilbyr teksting av høy kvalitet, blant annet på norske dialekter (Universitetet i Oslo, 2023). Løsningen brukes av mange institusjoner, men i siste instans må den enkelte ansatte som publiserer video både ha tilgang til løsningen og kompetanse til å bruke den riktig.

Støtteverktøy kan dessuten være kostbare. Informanter fra de mindre institusjonene forteller i flere tilfeller at de derfor må nøye seg med mindre avanserte alternativer. I ytterste konsekvens kan dette innebære et «klasseskille» mellom institusjoner som har økonomi og kapasitet til strategisk og operativ bruk av slike støtteverktøy, og de som ikke har det.

Oppfølging og ansvarliggjøring av leverandører

Det er Sikt som på vegne av universitets- og høyskolesektoren gjennomfører anskaffelser av fellestjenester for digitalt læringsmiljø, slik som for eksempel læringsplattform og eksamensløsning. Institusjonene velger om de vil ta i bruk fellestjenestene. En del institusjoner, særlig de største, gjør også egne anskaffelser av studentrettede digitale tjenester.

Ved anskaffelse av digitale løsninger skal universell utforming ivaretas ved at innkjøper stiller krav og ber om dokumentasjon. Vi har imidlertid observert at kravene som stilles ofte er generelle, og at leverandører kan misforstå dem eller levere mangelfull dokumentasjon. I tillegg møter universell utforming konkurranse fra andre sentrale krav.

I rapporten fra Sikts innsiktsprosjekt foreslås det at krav til universell utforming bør være mer detaljerte, omfatte krav til dokumentasjon og inkludere regressmuligheter dersom svakheter i selve tjenesten fører til bøter for institusjonen. Videre bør systemene veilede ansatte i å lage tilgjengelig innhold. Rapporten understreker også behovet for at noen med tilstrekkelig kompetanse på universell utforming deltar i anskaffelsesarbeidet (Sikt, 2022).

I rapporten kommer det frem at leverandører av IKT-løsninger for UH-sektoren mener universell utforming som tema er uproblematisk, til tross for at sektoren selv mener de har mye å gå på for å oppfylle kravene. I tillegg gir noen leverandører uttrykk for at de selv er opptatt av å møte alle krav til universell utforming, men at kundene lar være å legge vekt på dette.

Det er derfor et behov for at de som anskaffer løsningene stiller tydelige krav og prioriterer universell utforming, for at leverandørene skal utvikle sine løsninger i riktig retning. Dette blir enda viktigere ettersom det er en tydelig forventning fra vitenskapelig ansatte at de digitale løsningene skal ta så mye ansvar som mulig for universell utforming, slik at det blir minst mulig tilpasning å tenke på for de som produserer innholdet i løsningene.

Offentlige virksomheter har en aktivitets- og redegjørelsesplikt for universell utforming av IKT etter likestillings- og diskrimineringslovens § 19a. Plikten krever at virksom­hetene arbeider aktivt og målrettet for å fremme universell utforming av IKT, og at de skal redegjøre for arbeidet de gjør. Ifølge forarbeidene til universitets- og høyskole­loven skal alle UH-institusjonene ha en handlingsplan for universell utforming (Prop. 126 L (2022–2023)).

Institusjonene må selv operasjonalisere disse kravene, blant annet gjennom handlingsplaner, prioriteringer, konkrete tiltak og systematisk oppfølging. Strategier og planer utgjør et viktig premiss for å løfte arbeidet med universell utforming fra enkeltstående tiltak, til varig og mer helhetlig praksis. Vi erfarer at institusjonene også her arbeider ulikt.

Hvem har ansvar for at kravene blir oppfylt?

Klare roller og tydelig ansvarsfordeling er avgjørende for å sikre kontinuitet og kvalitet i arbeidet med universell utforming. Der ansvarsforholdene er tydelig definert og forankret i ledelsen, oppleves arbeidet som mer målrettet og gjennomførbart. Funn viser likevel at mange institusjoner mangler en helhetlig organisering, at ansvaret er spredt mellom ulike nivå og funksjoner, uten tilstrekkelig koordinering.

Det overordnede ansvaret for å overholde kravene til universell utforming av IKT-løsninger, ligger hos institusjonens øverste ledelse. I praksis vil det være behov for å delegere den praktiske oppfølgingen av dette ansvaret nedover i institusjonen.

I møtene med institusjonene ble det ofte trukket frem et behov for bedre samarbeid og kommunikasjon med ledelsen. Et gjennomgående tema var manglende rutiner og prosedyrer for arbeidet, for eksempel i arbeidet med tilgjengelighetserklæringer.

De to revisjonsrapportene fra 2024 (se kap. 5) peker også på manglende ledelsesforankring som en felles utfordring. Det ble funnet at arbeidet med universell utforming av IKT ikke er tydelig forankret i toppledelsen. Det mangler tydelige mål, ansvarslinjer og prioritering. Arbeidet preges av fragmentering, manglende overordnet styring og uklarhet rundt begreper og roller.

Forskjellige aktører har ulikt handlingsrom til å påvirke hvordan kravene blir oppfylt i nettløsningene. Sammen med andre organisatoriske forhold bidrar dette til at ansvaret for universell utforming ofte er fragmentert og utfordrende å følge opp. Dette en utfordring som kommer frem gjennom både den kvalitative og kvantitative undersøkelsen, gjennom litteraturgjennomgangen og i dialog med det som kan forstås som «ildsjelene» ved institusjonene. Fragmentering og manglende intern samordning er en utfordring må løses bedre for å nå overordnede mål, lovkrav og institusjonelle ambisjoner om inkludering.

Overordnet kan vi dele opp utføringen av oppgaver mellom:

• Innholdsprodusent på en institusjon, som for eksempel vitenskapelig ansatte eller administrativt ansatte, legger ut tekst, video, dokumenter og annet innhold i læringsplattform, digital eksamen eller andre løsninger som studentene skal bruke. Innholdsprodusenter har primært mulighet til å påvirke innholdet de legger inn i løsningene, og kan derfor klare seg med å forholde seg til en avgrenset mengde krav.
• Forvalter av en IKT-løsning på en institusjon er ansvarlig for å kjøpe inn, forvalte, følge opp leverandør og gi innholdsprodusenter opplæring i bruk av løsningene. Forvalteren av IKT-løsningen på institusjonen har ansvar for å ivareta løsningen som helhet og må derfor forholde seg til alle kravene, men har ikke nødvendigvis kontroll over utformingen av det innholdsprodusentene legger inn i løsningene. Forvaltere forteller også at de mangler mandat til å kunne følge opp og tilby veiledning direkte til innholdsprodusentene.

Arbeidet med universell utforming handler delvis om de teknologiske løsningene, og delvis om bruken av dem. Disse to forholdene henger sammen og påvirker hverandre, noe som kommer tydelig frem i dialogen vi har med institusjonene.

Gjennom våre møter med institusjonene ble det tidlig klart at manglende eller utydelig ansvarsfordeling på institusjonene oppfattes som et forholdsvis vanlig og grunnleggende hinder for systematisk arbeid. Utydelig ansvarsfordeling påvirker den enkelte ansattes evne og motivasjon til å arbeide med universell utforming.

Ansvaret for universell utforming organiseres på forskjellige måter ved institusjonene. Noen har sentrale dedikerte ekspertmiljøer, mens andre institusjoner kan gi ansvaret til enkelte systemforvaltere, som må ivareta universell utforming i tillegg til andre oppgaver. I tillegg finnes det ofte ikke en fullstendig oversikt over nettløsninger og hvem som har ansvar for dem, og mange vet ikke at de faktisk sitter med ansvar for universell utforming. Ansvaret blir dermed ofte fragmentert. Dette bekreftes også av tidligere undersøkelser, slik som Proba samfunnsanalyse (2019).

Den kvalitative undersøkelsen viser at institusjoner som har en klar ansvarsfordeling, opplever at det er enklere å få ansatte til å ta ansvar, fordi de vet hvem de kan kontakte ved behov. Likevel er det en gjennomgående trend at universell utforming av IKT ikke er godt nok forankret i institusjonene som helhet. Selv om flere av institusjonene har ansvars­matriser eller koordineringsteam, opplever mange av informantene at det ikke blir etterlevd, og at det er uklart hvem som faktisk har ansvar.

De to revisjonsrapportene fra 2024 peker på utfordringen ved fravær av en helhetlig handlingsplan som konkretiserer ambisjoner, mål og tiltak for universell utforming. Det er behov for en tydeligere operasjonalisering av målene og en klar ansvars- og rollefordeling som blir fulgt opp i praksis. Ifølge informantene i den kvalitative undersøkelsen er det ikke grunnlag for å si at én måte å fordele ansvar på er bedre enn en annen, men de fremhever at ansvarsfordelingen bør være tydelig beskrevet, forankret og kommunisert til de ansatte.

Universell utforming av IKT inn i institusjonenes planer

Spørreundersøkelsen og den kvalitative undersøkelsen gir begge et bilde av en sektor som i varierende grad jobber systematisk med universell utforming. Om lag en tredel av respondentene i spørreundersøkelsen sier seg enig i at det jobbes systematisk med universell utforming i deres enhet. Mange av respondentene har ikke en klar oppfatning av sin institusjon sitt arbeid.

Vi ser en lignende tendens i svarene på spørsmålet om arbeidet med universell utforming er en uttalt prioritet ved enheten. Her svarer en firedel av respondentene at de er enige. Dette kan tyde på at selv om en del mener det jobbes systematisk med universell utforming, er satsingen lite uttalt og synlig.

Mange er også positive. I den kvalitative undersøkelsen kommer det frem at noen institusjoner følger opp arbeidet aktivt, med jevnlige møter mellom IT, studie­administrasjon og læringsstøtte.

Et annet positivt trekk som kommer frem er at universell utforming flere steder er en naturlig del av utviklingen av kurs og emner, fordi det har blitt en del av undervisnings­planleggingen. Flere institusjoner jobber med å integrere universell utforming i all undervisning ved å gjøre det til en naturlig del av pedagogiske prinsipper. Vi minner samtidig om at de som deltok i den kvalitative undersøkelsen var institusjoner som i større grad enn andre arbeider med universell utforming.

Ifølge forarbeidene til universitets- og høyskoleloven skal alle UH-institusjonene ha en handlingsplan for universell utforming (Prop. 126 L (2022–2023)). Slike handlingsplaner kan inneholde tiltak på flere ulike nivå, for eksempel

• etablering av roller på institusjonen, som faggrupper eller pådrivere som skal være veiledere for universell utforming i organisasjonen
• kompetanseheving og opplæring for ledere og ansatte som har ulikt ansvar for å kjøpe inn, utvikle, forvalte og produsere innhold i de digitale løsningene
• forbedringer av eksisterende digitale verktøy og læringsmateriell, for eksempel utvikling av maler, teksting av video og digital pensumlitteratur

I den kvalitative undersøkelsen kommer det frem at enkelte institusjoner har spesifikke handlingsplaner for universell utforming av IKT, men hos de fleste er dette arbeids­området innbakt i bredere planer og strategier: Det kan være en del av større og mer generelle inkluderings- og læringsmiljøplaner, planer for IT, tilrettelegging eller kommunikasjon, eller på det enkelte fakultet.

Våre undersøkelser av institusjonenes nettsider i mai 2025 viste at 11 av 21 offentlige universiteter og høyskoler hadde gyldige handlingsplaner (det vil si ikke utgått i 2025). Svarene på spørreundersøkelsen bekrefter dette funnet, da omtrent halvparten av institusjonene bekrefter at de har en handlingsplan for universell utforming. NIFU fant i sin gjennomgang av institusjonenes handlingsplaner at det er stor variasjon i hvor generelt eller spesifikt innholdet i planene er, samt hvor ansvaret er plassert. Imidlertid har nesten alle institusjoner egne nettsider om universell utforming (Pedersen et al., 2025).

Av de som oppgir at institusjonen har en handlingsplan, svarer 70 prosent at handlingsplanen brukes i det daglige arbeidet, enten i svært stor, stor eller i noen grad. Andelen som sier dette, er aller høyest på fakultetsnivået.

Oppfølging av institusjoner og ansatte

Den kvalitative undersøkelsen viser at iverksettingen av institusjonenes handlingsplaner varierer. Ved noen institusjoner følges planene opp aktivt, mens ved andre oppfattes de mer som formelle dokumenter uten konkret effekt. De fleste av informantene ser det ikke som avgjørende hvor planene ligger, men hvordan de ansatte og ansvarlige følger dem opp.

Innsikten vi har fått fra møter med institusjonene peker også på at handlingsplaner ikke blir fulgt opp. En av institusjonene nevner at det eksisterer en handlingsplan for universell utforming, men sier at den ikke er operasjonalisert. Det kan virke som at operasjonaliseringen av handlingsplanen har stoppet opp i mangel av for eksempel et sentralt kompetansemiljø som kan tilby støtte til arbeid med universell utforming. I tillegg kan kultur og internkommunikasjon påvirke arbeidet med å sette handlings­planen ut i livet.

Spørreundersøkelsen viser at institusjonenes arbeid med å følge opp handlingsplaner for universell utforming har mye å si for opplevelsen av systematisk arbeid. På den andre siden forteller informantene at det finnes få interne mekanismer for å kontrollere om ansatte følger opp kravene til universell utforming i det daglige arbeidet, og at det ikke finnes noen reell fare for sanksjoner. Dermed blir det i praksis opp til den enkelte underviser å prioritere dette arbeidet.

I arbeidsverkstedet med institusjonene ble vi gjort oppmerksom på en interessant rutine ved av universitetene. Her ble det gjennomført «uu-kontroll» av hvert enkelt oppgavesett før eksamen, der hver oppgaveforfatter ble bedt om å rette opp feil. Dette bidro til en kompetanseheving hos de som lager oppgavesett, som igjen førte til at eksamen jevnt over holder bedre kvalitet på universell utforming.

Tilsynet for universell utforming av ikt (Uu-tilsynet) i Digitaliseringsdirektoratet kontrollerte i 2021 om to offentlige og en privat virksomhet i UH-sektoren fulgte kravene i regelverket. To av kontrollene var rettet mot digitale eksamensløsninger (Uu-tilsynet, u.å.), og en av disse resulterte i en dagbot for virksomheten. Personer vi har snakket med på institusjonene forteller at disse tilsynene skapte oppmerksomhet rundt universell utforming av IKT i sektoren. Den største effekten var rettet mot ledelse og forvaltning av IKT-løsninger på institusjonene. Tilsyn ble oppfattet mest som en administrativ utfordring som ikke fikk direkte konsekvens for innholdsprodusentene.

Ressurser og prioriteringer

I den kvalitative undersøkelsen peker informantene på en manglende vilje til å investere i universell utforming av IKT. Det gjelder både tiden innholdsprodusentene trenger til arbeidet og de økonomiske midlene som må til for å få på plass flere og bedre løsninger, kursing og testing. Dermed står de igjen med å gjøre det de kan med de midlene de har.

Ved noen fakulteter har innføring av universell utforming som en kvalitetsindikator i undervisningsevalueringer gjort at arbeidet prioriteres høyere. Andre informanter nevner at støtte fra en fakultetsledelse som er opptatt av universell utforming, øker sjansen for å lykkes og hjelper til med å prioritere temaet.

Fra innholdsprodusentenes ståsted er knapphet på tid og ressurser en av de største utfordringene med universell utforming av IKT. Selv de med kompetanse, god kjennskap til verktøy og regelverk, motivasjon og tilgang på hjelp, opplever å bruke betydelig med ressurser på å etterleve kravene. Flere opplever dette som en uforholds­messig belastning i en allerede presset arbeidshverdag.

Dette blir bekreftet gjennom våre møter med institusjonene. Innholdsprodusenter har ikke tid til opplæring, og hos personer med ansvar for nettsteder blir arbeid med tilgjengelighetserklæringer nedprioritert til fordel for andre oppgaver. I tillegg er universell utforming ikke nødvendigvis ansett som en kjerneoppgave til blant annet systemforvaltere og innholdsprodusenter. En av institusjonene sier at dette er felles, ikke bare på tvers av systemer og fagmiljøer, men mener at dette problemet gjelder for sektoren som helhet.

Lokale ekspertmiljøer for universell utforming

I spørreundersøkelsen svarer til sammen 72 prosent at universitetet eller høyskolen har en eller flere ansatte som har universell utforming som definert ansvarsområde. Merk at disse svarene gjelder universell utforming generelt og ikke spesifikt for IKT. Det er store forskjeller i hva de ulike nivåene har svart, noe som gir inntrykk av at det ikke er en enhetlig og uttalt kunnskap om hvem som jobber med universell utforming og hvor ansvaret ligger.

På spørsmål om det finnes en tverrfaglig gruppe eller nettverk som har universell utforming som ansvarsområde, er svarene også noe sprikende. Det kan tyde på at denne typen tverrfaglige nettverk finnes på rundt halvparten av institusjonene, men at det i mindre grad er kjent blant respondentene på fakultets- og instituttnivå.

Av fritekstsvarene kommer det frem at nettverkene er strukturert på ulike vis, men ofte forankret på institusjonsnivå og organisert på tvers av nivåer og fagområder. Eksemplene som trekkes frem viser stor aktivitet, men også et behov for å styrke og systematisere innsatsen slik at den blir bedre forankret og mer ensartet.

Den kvalitative undersøkelsen viser til at flere universiteter har etablert koordinatorer for universell utforming, nettverk og arbeidsgrupper som bidrar til bedre samarbeid og deling av erfaringer. En institusjon har hatt et eget prosjekt om universell utforming der de har satt sammen et team med ansvar for universell utforming av IKT, mens andre institusjoner har tverrgående nettverk under etablering.

I møtene vi har hatt med institusjonene kom det frem ønsker om en mer permanent etablering av en fast stilling eller et ekspertmiljø med ansvar for universell utforming av IKT, fremfor et prosjekt som er avgrenset i tid. Midlertidige prosjektansettelser innebærer også en risiko for at kompetanse forsvinner ut fra institusjonene når prosjektet er over.

Både spørreundersøkelsen og den kvalitative undersøkelsen fremhever kompetanse som en forutsetning for å lykkes med universell utforming. Undersøkelsene viser at kunnskapsnivået i sektoren er varierende, og ofte mangelfullt. Mange ansatte kjenner til at det finnes krav, men mangler forståelse for hva som faktisk må til for å oppfylle dem i praksis. Det er behov for systematisk kompetanseheving og mer målrettet opplæring, ikke bare hos enkeltpersoner eller spesialister, men på tvers av roller og organisatoriske nivåer.

Varierende kompetanse

Ifølge den kvalitative undersøkelsen, er det store variasjoner i de ansattes kompetanse og forståelse. Selv om mange ansatte kjenner til at det finnes regelverk på området, er det langt færre som har oversikt over de konkrete kravene – eller vet hvordan de skal etterleves i praksis (Bufdir, 2020; Chen et al., 2018; Rambøll, 2024). I den kvalitative undersøkelsen er det flere som peker på manglende opplæring som årsak til dette, og opplever at de i stor grad har måttet lære seg universell utforming på egenhånd.

Et særlig utfordrende aspekt handler om tolkningen av regelverket. Flere peker på at det er vanskelig å vite hvor langt plikten til universell utforming strekker seg, og når et tiltak eventuelt kan anses som en «uforholdsmessig byrde» (Sikt, 2022). Denne uklarheten kan skape usikkerhet og føre til at institusjonene utsetter nødvendige forbedringer i det digitale læringsmiljøet.

Mange innholdsprodusenter oppfatter de tekniske kravene som kompliserte og ser universell utforming som et spesialfelt, ikke som en naturlig del av egen arbeids­hverdag. Forståelsen av når innholdet er tilfredsstillende universelt utformet, sitter ikke i ryggmargen hos innholdsprodusentene. Dermed bruker mange mye tid på å sjekke om innholdet er utformet riktig, og eventuelt å tilpasse det på nytt («bumerangen»).

Det går også igjen på tvers av institusjonene at spisskompetanse på universell utforming ofte samlet hos noen få personer i sentrale funksjoner og hos enkelte vitenskapelige ansatte, og at tjenester som kan hjelpe til med universell utforming av IKT ofte er lite brukt.

Personer vi har snakket med i møter med ulike institusjoner forteller om store variasjoner internt; en institusjon nevner at de har fire fakulteter som har kommet et godt stykke med å opparbeide seg god kompetanse på universell utforming, men at de andre henger langt etter. En kartlegging av norske virksomheters arbeid med universell utforming og tilgjengelighetserklæringer viser at manglende kunnskap om temaet ikke er unikt for UH-sektoren (Rambøll, 2024).

Kunnskapen når ikke ut til den enkelte

Det er ikke mangel på opplæringstilbud som er det største problemet: Flere institusjoner har universell utforming inne i interne kurs og opplærings­programmer, og mange av IKT-løsningene bidrar til kompetanseheving ved at innholdsprodusenter får automatisk tilbakemelding på innhold de legger inn. I spørreundersøkelsen ble informantene spurt om de ansatte har tilgang til det veiledningsmateriellet og den støtten de trenger for å tilby studentene et universelt utformet læringsmiljø. Halvparten av respondentene er enige i dette, mens 30 prosent stiller seg nøytrale. 11 prosent er uenige.

Likevel tyder den kvalitative undersøkelsen på at eksisterende tiltak ikke når godt nok ut til de ansatte som trenger kunnskap og ferdigheter for å sikre at studentenes digitale læringsmiljø er tilstrekkelig universelt utformet. Kompetanseutviklingen hviler i mange tilfeller på internt engasjement og ildsjeler.

Dette inntrykket blir forsterket av de institusjonene som tilbyr kurs og opplæring i universell utforming som vi har snakket med. Det blir holdt opplæring og tilbudt veiledning i både universell utforming og systemspesifikke verktøy, men det er ikke mange deltakere. Informantene i den kvalitative undersøkelsen bekrefter dette. Dette fører til et slags paradoks: På den ene siden har vi etablert at kompetanseheving er nødvendig. På den andre siden ser vi at veiledning og opplæringstilbud finnes ved institusjonene, men det er ikke etterspørsel etter det, og folk møter rett og slett ikke opp på kurs.

Av Proba sin rapport Universell utforming av IKT med vekt på læremidler i UH-sektoren ser vi at flere utdanningsinstitusjoner har utviklet ressurser, veiledere og nettkurs om universell utforming av IKT. Likevel oppleves materialet som krevende å ta i bruk, og det er lav deltakelse i kursene. Fagdager og opplæringstilbud får ofte begrenset oppslutning, selv når de er lett tilgjengelige (Proba samfunnsanalyse, 2019). Dette viser at det ikke er tilstrekkelig å tilby opplæring – den må også være relevant, anvendelig og tydelig prioritert av ledelsen.

I våre møter med institusjonene har vi fått vite at institusjonene har mange ressurser for innholdsprodusenter som ønsker å sette seg inn fagstoffet på egen hånd. Men her er det også flere som melder om at det er vanskelig å orientere seg i skogen av informasjon og opplæringsmateriell som finnes tilgjengelig på nett. Det er mange kanaler å følge med på (for eksempel e-postlister, forum, webinarer og nettressurser fra flere tilbydere), i tillegg til at mye av den skriftlige informasjonen også er vanskelig å forstå.

Flere i sektoren har etterlyst fagnære opplæringstilbud om universell utforming. Siden dette mangler, oppleves stoffet mindre konkret og mindre faglig aktuelt for den enkelte underviser eller innholdsprodusent. Dermed blir det mer utfordrende å ta i bruk i praksis. Det har også blitt bemerket at de som driver opplæring av brukere som skal jobbe med universell utforming, er selvlærte og ikke nødvendigvis har formell kompetanse og kvalitetssikret kunnskap på området.

Av den kvalitative undersøkelsen ser vi at selv om enkelte mener at IT og/eller pedagogiske støttetjenester burde ha et større ansvar for universell utforming av IKT, er den generelle oppfatningen at kompetansen og forståelsen må spres utover i institusjonene, fremfor å være samlet hos noen få. Man kan ikke forvente at alle skal være eksperter som kjenner regelverket i detalj – det viktigste er at de blir kjent med nytten, får praktisk erfaring og vet hvor de kan få hjelp. Erfarne innholdsprodusenter mener at praktisk erfaring gjør arbeidet enklere, men også de etterlyser bedre løsninger og maler som kan rettlede dem.

Uu-tilsynets nettressurser blir trukket frem som gode, men også som vanskelige å finne frem i. Det blir fremhevet at Uu-tilsynets veiledninger handler om «vanlige nettsider», mens sektorens behov er annerledes. Det er altså et behov for at veiledningene og kunnskapen som blir formidlet er mer tilpasset sektorens behov.

En institusjon nevner at de ser på arbeid med tilgjengelighetserklæring som en «ensom jobb»: De som har ansvaret for de forskjellige nettsidene sitter mer eller mindre for seg selv. Resultatet blir at det er vanskelig å be om hjelp, eller støtte til prioritering. Flere oppgir at motivasjonen hos den enkelte ansvarlige og innholds­produsent er god, men de vet ofte ikke hvor de skal starte med universell utforming.

Ansattes holdninger til universell utforming

Av våre møter med folk som driver opplæring ved institusjonene har vi ved flere anledninger blitt bevisst en tydelig ambisjon i enkelte fagmiljøer. Den går ut på at universell utforming skal være så konkret og enkelt at det skal være «vanskelig å unngå» å gjøre innholdet universelt uformet.

Av Sikt sin rapport fra 2022 ser vi videre at i stedet for å tilegne seg kunnskap om krav og prinsipper for universell utforming, gir enkelte undervisere uttrykk for at de forventer at digitale systemer – som læringsplattformen Canvas – automatisk sørger for at innholdet er universelt utformet og på denne måten gjør jobben for dem (Sikt, 2022). Dette fører til at de inntar en avventende holdning til universell utforming heller enn å gå proaktivt inn for å lære seg det.

En relatert holdning kommer til syne i den kvalitative undersøkelsen: En oppfatning er at tiden det tar å sørge for at innhold er universelt utformet, ikke alltid står i forhold til nytteverdien det har for studentene. Mange vil derfor prioritere andre aspekter ved undervisningen, som å holde seg faglig oppdatert.

Fra den samme undersøkelsen ser vi at flere innholdsprodusenter ser universell utforming som «etterarbeid» og «merarbeid» heller enn en integrert del av arbeidsrutinen. Utviklingen av det faglige innholdet kommer først, mens universell utforming blir en tilpasning i etterkant. Dette kan til dels henge sammen med «bumerang»-effekten mellom produksjon og feilretting av innholdet.

Vi har hatt samtaler med en eksamenskoordinator ved et fakultet på et stort universitet, som har gjennomført en kompetanseheving på universell utforming. Hennes «salgsargument» overfor vitenskapelig ansatte er å hjelpe dem med å forstå fordelene som universell utforming gir eksamenskandidaten: Eksamenskandidatene skal bruke mest mulig tid på å besvare eksamen, og minst mulig tid på å få tilgang til oppgaveteksten. Hun rapporterer at denne metoden er mest effektiv i få vitenskapelig ansatte til å prioritere arbeid med universell utforming.

Selv om den kvalitative undersøkelsen beskriver en rekke utfordringer knyttet til arbeidet med universell utforming av IKT, uttrykker informantene et samstemt ønske om å lykkes. De er gjennomgående positive til ambisjonene om å gjøre det digitale læringsmateriellet tilgjengelig for flere, og de mener at den samme holdningen gjelder for de fleste ansatte i sektoren.

Samarbeid innad ved institusjonene, i sektoren og på tvers av sektorer vil styrke arbeidet med universell utforming av IKT. Ansvar og oppgaver er fordelt mellom mange aktører, og hvordan disse samhandler har stor betydning for gjennomføringen.

Når samarbeid fungerer, bidrar erfaringsdeling og nettverk til økt bevissthet, bedre løsninger og mer helhetlig praksis. Samtidig viser funnene at samarbeidet ofte er ujevnt: Fragmentert forvaltning, manglende forankring og avstand mellom nivåer kan svekke effekten og gjøre det vanskelig å realisere mål om universell utforming

Samarbeid internt på institusjonen

Informanter i den kvalitative undersøkelsen fremhever at intern erfaringsdeling gir gode resultater. Deling av suksesshistorier og gode eksempler synliggjør nytten av arbeidet og motiverer flere til å følge opp. Samtidig er det rom for mer systematisk deling av eksempler og erfaringer, både internt på institusjonene og på sektornivå.

Når det gjelder samarbeid mellom ulike organisasjonsnivåer, peker informantene på utfordringer knyttet til forankring og avstand. Ledelsen har ansvar for universell utforming på et overordnet policynivå, mens underliggende enheter skal ha planer og tilstrekkelig eierskap for å iverksette arbeidet. Da må samarbeidet på tvers av nivåene fungere. Her forteller særlig vitenskapelig ansatte at det kan være stor avstand mellom den øverste ledelsen og den enkelte underviser når det gjelder universell utforming. De peker på behovet for forankringspunkter nedover i linjen som sørger for at handlingsplaner og tiltak etterleves.

Gjennom våre møter med institusjonene har det også kommet frem at samarbeid og erfaringsdeling kan ha positiv påvirkning utover det rent faglige knyttet til universell utforming. For eksempel bemerket en institusjon at vårt besøk tvang dem til å «samle flokken» av ansatte som har ansvar eller jobber med universell utforming og tilrettelegging. Dette førte til nyttig dialog og erfaringsdeling på tvers. En annen institusjon melder om at de allerede har et tverrgående samarbeid mellom de som har ansvar for universell utforming. Nettverket bidrar til å bygge ned siloene ved institusjonen.

Derimot nevner en av utdanningsinstitusjonene at arbeidet preges av dårlig kommunikasjon internt ved institusjonen. Flere av de store universitetene og høyskolene i Norge er resultat av sammenslåinger av flere mindre institusjoner. Dette resulterer i ansatte som har forskjellig bakgrunn, kultur, og kanskje fortsatt erfarer at kommunikasjon på tvers av organisasjonen (og kanskje mellom campuser) er vanskelig.

En utfordring i skjæringspunktet mellom kommunikasjon og organisering, er at forvaltningen av IKT-løsninger ofte er splittet mellom ulike avdelinger. Hvis ulike instanser har ansvar for opplæring av brukere, brukerstøtte og forvaltning av avtale med leverandøren samt utvikling av tjenesten, blir resultatet gjerne manglende helhet og oversikt.

Sektorsamarbeid og fellesløsninger

Siden 2023 har HK-dir tilbudt Universellforum på nett, en digital møteplass for ansatte i UH-sektoren som arbeider med universell utforming og tilrettelegging. Der kan de stille hverandre spørsmål, diskutere og utveksle erfaringer. Med jevne mellomrom arrangerer vi digitale temamøter i forumet (HK-dir, 2024c).

Nettverket har i underkant av 300 medlemmer fordelt på over 30 utdannings­institusjoner og enkelte andre aktører. Aktiviteten er noe sporadisk og i en del tilfeller basert på at HK-dir tar initiativ, men det kommer også inn varierte spørsmål og problemstillinger fra medlemmene som fører til diskusjoner og erfarings­utveksling på tvers av institusjoner. De digitale temamøtene har vært godt mottatt og hatt aktive deltakere.

Samtidig viser den kvalitative undersøkelsen at flere av institusjonene savner en systematisk deling av eksempler og erfaringer, både internt og på sektornivå. Det kan tyde på at eksisterende nettverk enten ikke er godt nok kjent eller ikke oppfattes som egnede arenaer for den type deling respondentene ser for seg. De som har vært med på erfaringsdeling om universell utforming av IKT, forteller at positive eksempler og suksesshistorier har en motiverende effekt på ansatte.

Som nevnt tilbyr Sikt nasjonale sektorsamarbeid for noen av sine tjenester. LMS-tjenesten har også et diskusjonsforum og videomøter annenhver uke for «universell utforming i Canvas» der relevante deltakere fra institusjonene kan dele erfaringer om temaet.

Forumet og møteplassen har også blitt brukt av institusjonene til opplæring, samt felles testing av det som er felles/likt i Canvas, for utfylling av sine tilgjengelighets­erklæringer. Slik har den enkelte institusjon kunnet bruke mindre tid og ressurser på noe som kunne testes i fellesskap.

Funnene våre viser at arbeidet med universell utforming av IKT ved universiteter og høyskoler er preget av noen «universelle utfordringer». Det er betydelig variasjon, både når det gjelder teknisk etterlevelse, organisatorisk forankring og praktisk gjennomføring. Det er et tydelig strekk i feltet, der noen institusjoner har etablert strukturer og praksiser som gir god effekt, mens andre fortsatt er i en tidlig fase.

En sentral utfordring er at universell utforming av IKT er et relativt nytt ansvarsområde for sektoren. Samtidig endrer både teknologiske løsninger og regelverk seg raskt, noe som skaper et komplekst og krevende landskap. Dette bidrar til kompetanse­utfordringer og ulik håndtering av kravene. Det gir seg ikke selv hvem som skal ha ansvar og hvilken kompetanse som kreves, og mange ansatte står uten tydelig støtte eller oversikt over hvem de skal kontakte ved spørsmål.

Manglende innsikt i studentenes faktiske behov er en gjennomgående utfordring. Fordi studentene ikke nødvendigvis har forutsetninger for å etterspørre universell utforming direkte, blir individuelle tilretteleggingstiltak ofte prioritert over universelle løsninger. Kombinert med uklar motivasjon for hvorfor forelesere skal bruke tid og ressurser på universell utforming, bidrar dette til at arbeidet oppleves som merarbeid med uklar nytteverdi.

Holdninger blant ansatte har stor betydning. Mange har en forventning om at universell utforming skal «løse seg selv» i IKT-løsningene, selv om dagens løsninger ikke nødvendigvis har støtte for dette. Kompetanse er derfor en nøkkelfaktor for å lykkes. Ulike roller krever ulik kompetanse. Samtidig er det en utfordring at vitenskapelig ansatte ofte ikke møter på kurs, og at opplæringstilbudene ikke alltid treffer godt nok. Dette reduserer muligheten for at studentene får tilgang til innhold som er universelt utformet. Opplæringstilbudene bør oppleves som nyttige, praktiske og faglig relevante, og forklare hva, hvordan og hvorfor universell utforming er viktig. Dette er med på å skape forståelse og motivasjon for hvordan universell utforming kommer studentene til gode.

Strategisk og planmessig arbeid varierer. Mange institusjoner mangler tydelige handlingsplaner, og der slike finnes, er de ofte lite kjent eller svakt operasjonalisert. Manglende oppfølging og internkontroll kan føre til at universell utforming ikke blir en integrert del av institusjonenes kvalitetsarbeid, men overlates til enkeltpersoners initiativ.

Samarbeid fremstår som en viktig suksessfaktor. Det finnes vilje til samarbeid både internt og på tvers av institusjoner, men det skjer i varierende grad. Felles anskaffelser, deling av erfaringer og utvikling av felles opplæringsressurser har stort potensial, særlig dersom samarbeidet får tydeligere strukturer og støtte.

Utfordringene vi har identifisert er ikke enkeltstående, men henger tett sammen. Manglende innsikt i studentenes behov påvirker holdninger og motivasjon, som igjen påvirker viljen til å prioritere opplæring og investere tid i universell utforming. Uklare roller og ansvar gjør det vanskelig å operasjonalisere strategier, og fravær av tydelige handlingsplaner forsterker fragmenteringen. Teknologisk kompleksitet og rask endring i regelverk skaper ytterligere press på kompetanseutvikling og organisering.

Dette betyr at universell utforming av IKT ikke kan løses gjennom ett tiltak alene. Det kreves en samordnet innsats der ledelsesforankring, strategisk planlegging, kompetanseheving, teknologiske løsninger og samarbeid virker sammen.

Universell utforming bør derfor tas inn som en helhetlig del av institusjonenes og sektorens arbeid med pedagogisk og digitalt utviklingsarbeid. Gjennom en kombinasjon av tiltak kan sektoren settes i stand til å oppfylle kravene og sikre likeverdig tilgang til utdanning for alle studenter, uavhengig av funksjonsevne.

For å kunne følge utviklingen og innrette tiltak der behovet er størst, er det nødvendig med bedre kunnskap på to områder:

• Studentenes faktiske behov: Vi trenger mer kunnskap om hvordan ulike grupper studenter opplever det digitale læringsmiljøet og hvilke barrierer som har størst betydning for læring og deltakelse. Denne innsikten er avgjørende for å prioritere tiltak som gir størst effekt.
• Institusjonenes status og praksis: Vi har behov for mer systematisk informasjon om hvordan institusjonene ligger an i sitt arbeid med universell utforming, hvilke strategier de bruker, og hvor utfordringene er størst. Dette gir grunnlag for målrettet oppfølging og veiledning.

Et styrket kunnskapsgrunnlag vil gjøre det mulig å følge utviklingen over tid, identifisere risikoområder og bidra til en mer helhetlig og effektiv innsats for universell utforming i sektoren.