WAD nå?

Likestillings- og diskrimineringsloven (2017) med IKT-forskriften (2013) stiller krav til universell utforming av IKT. Opplærings- og utdanningssektoren ble omfattet av regelverket fra 2018 (Prop. 81 L (2016–2017)).

Dette er en forenklet redegjørelse av hvordan regelverket gjelder for nettsteder og mobilapplikasjoner brukt på offentlige universiteter og høyskoler i Norge.

Vilkårene i regelverket

Regelverket gjelder for nettløsninger som underbygger virksomhetens alminnelige funksjoner, og som er hovedløsninger rettet mot eller stilt til rådighet for brukere. Dette gjelder også hovedløsninger som krever innlogging eller annen form for autentisering (Uu-tilsynet, 2025).

Universiteter og høyskolers alminnelige funksjon er å tilby høyere utdanning, samt å utføre og formidle forskning og kunnskap (Universitets- og høyskoleloven, 2024). Nettløsninger som institusjonene jevnlig tar i bruk, og som studentene møter gjennom studiene, skal derfor være universelt utformet. En nettløsning omfatter selve IKT-løsningen slik den er levert fra leverandør, og innhold som kan være lagt inn både av leverandør og av ansatte ved institusjonen.

Digitale læremidler er også omfattet av definisjonen av en nettløsning. I UH-sektoren brukes gjerne begrepene læringsressurs og læringsmateriell. Rettslig sett er det ikke viktig å skille mellom disse begrepene. Det avgjørende er å vurdere om den enkelte IKT-løsningen er omfattet av regelverket etter de alminnelige vilkårene (Uu-tilsynet, 2018).

Bortsett fra intranett og ekstranett, er fagsystemer og andre IKT-løsninger brukt i arbeidslivet unntatt kravene.

Plikten til universell utforming er lovfestet, og institusjonenes frihet til å fastsette læreinnholdet og gjennomføre undervisningen må skje innenfor rammene som følger av likestillings- og diskrimineringsloven og IKT-forskriften. Det er ikke rom for å henvise til akademisk frihet som grunnlag for å ikke overholde kravene til universell utforming. Dersom en nettløsning ikke er tilstrekkelig universelt utformet, er utdannings­institusjonene forpliktet til å sørge for egnet individuell tilrettelegging for studenter med funksjonsnedsettelse eller særskilte behov (Universitets- og høyskoleloven, 2024).

Regelverket etter innføringen av WAD

IKT-forskriftens krav gjelder både for private og offentlige institusjoner.

Etter innføringen av WAD i norsk rett må offentlige institusjoner sikre at institusjonens nettløsninger (nettsteder, mobilapplikasjoner, intranett og ekstranett) overholder de tekniske kravene i standarden EN 301 549 V3.2.1 (2021-03) (ETSI et al., 2021). I praksis tilsvarer dette 48 spesifiserte suksesskriterier i Retningslinjer for universell utforming av nettinnhold (Web Content Accessibility Guidelines – WCAG) 2.1 (World Wide Web Consortium, 2021). WAD innførte 13 nye suksesskriterier, inkludert krav til synstolking av videoopptak.

Offentlige institusjoner må også fylle ut tilgjengelighetserklæringer, for å dokumentere i hvilken grad nettløsningene oppfyller de tekniske kravene. Tilgjengelighets­erklæringene fungerer også som en form for internkontroll, fordi de bidrar til at institusjonene må ha oversikt over den tekniske tilstanden i løsningene sine. Tilgjengelighetserklæringene skal tilby en tilbakemeldingsfunksjon, slik at brukerne kan melde fra om feil.

For private institusjoner har innføringen av WAD derimot ikke medført noen nye krav. Private institusjoner må overholde de tidligere 35 spesifiserte suksesskriteriene fra WCAG 2.0 og er ikke pålagt å ha hverken tilgjengelighetserklæringer med tilbakemeldingsfunksjon eller universell utforming av intranett og ekstranett.

Etter universitets- og høyskoleloven er offentlige og private institusjoner likestilt når det gjelder lovkrav til læringsmiljø og andre forpliktelser overfor studentene. Det er imidlertid ikke tatt inn særregler om at private institusjoner skal overholde de samme kravene som offentlige virksomheter etter IKT-forskriften. Dermed er det opp til de private institusjonene å vurdere om de er et offentligrettslig organ etter anskaffelses­regelverket (Anskaffelsesforskriften, 2016), og dermed hvilke konkrete krav de må følge etter IKT-forskriften.

Unntak fra regelverket

I utgangspunktet vil alt innhold som er publisert i institusjonens nettløsninger være omfattet av kravene. IKT-forskriften presiserer likevel at visse typer innhold er unntatt. Unntakene gjelder både offentlige og private institusjoner (Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 2019).

Innhold som er unntatt med frister:

• Dokumenter som er publisert før 1. februar 2022, med mindre dokumentene er nødvendige for en «aktiv administrativ prosess».
• Innhold på nettsteder som kvalifiserer som arkiver, dersom nettløsningen verken er oppdatert eller redigert etter 1.februar 2022.
• Synstolking av video publisert før 1. februar 2024.

Typer av innhold som er unntatt i sin helhet:

• Direktesendt lyd- og videoinnhold.
• Tredjepartsinnhold utenfor institusjonens kontroll. Merk at innhold som blir utviklet eller produsert på grunnlag av kontrakt med institusjonen, ligger innenfor institusjonens kontroll.
• Noen typer av nettbaserte kart.
• Reproduksjoner av kulturhistoriske gjenstander.

I tillegg er brukerskapt innhold som er laget av studentene unntatt kravene.

IKT-forskriften skal ikke gå utover virksomhetenes kjernevirksomhet ved å pålegge uforholdsmessig store tekniske utfordringer eller uforholdsmessig store kostnader (Prop. 141 LS (2020–2021)). Derfor er det tatt inn et generelt unntak, når det å oppfylle kravene vil medføre en uforholdsmessig stor byrde for institusjonen (Likestillings- og diskrimineringsloven, 2017). Offentlige institusjoner vurderer selv om det er uforholdsmessig byrdefullt å oppfylle enkelte krav, sett opp mot nytteverdien. Avveiningen må ta hensyn til formålet med kravene og de tekniske, økonomiske og faglige realitetene i akademisk kontekst.

Kultur- og likestillingsdepartementet har imidlertid understreket at formålet med kravene til universell utforming er mer tilgjengelig informasjon, ikke mindre informasjon. Kravene er ikke ment å føre til en avpublisering av innhold (Prop. 141 LS (2020–2021)).

Kommende regelverk og krav

En ny versjon av standarden EN 301 459, med flere nye krav, er ventet i 2026. Det er også forventet at EUs direktiv om tilgjengelighet av varer og tjenester for personer med funksjonsnedsettelse, (EU) 2019/882 European Accessibilty Act (EAA), vil bli gjennomført i norsk lov (Kulturdepartementet, 2021b). Det er et behov for å se nærmere på hvordan disse nye kravene vil treffe UH-sektoren i Norge.

Arbeidet med universell utforming av IKT i universitets- og høyskolesektoren er ikke bare forankret i lover og forskrifter, men også i en rekke nasjonale og internasjonale føringer som legger grunnlaget for et mer inkluderende og bærekraftig samfunn. Føringene er viktige for å se helhetlig på de detaljerte lov- og forskriftskravene på området, og gir både strategiske og mer normative retningslinjer for institusjonenes arbeid. Dette er viktig for en helhetlig forståelse og motivasjon for institusjonenes systematiske arbeid med digital inkludering.

• FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 24 slår fast at mennesker med funksjons­nedsettelse har rett til utdanning (Bufdir, u.å.). Lik rett til utdanning innebærer at den faglige kvaliteten på undervisningen skal være lik for alle. Personer med funksjonsnedsettelse skal ikke få et dårligere tilbud, men lik og god utdanning som alle andre.
• FNs bærekraftsmål 4 God utdanning, delmål 4.5 sier blant annet at man innen 2030 har som mål å sikre lik tilgang til alle nivåer innenfor utdanning og yrkesfaglig opplæring for sårbare grupper, inkludert personer med nedsatt funksjonsevne (FN-sambandet, 2025).
• Regjeringens handlingsplan for universell utforming, Bærekraft og like muligheter – et universelt utformet Norge (2021–2025), fremhever at UH-institusjonene skal overholde kravene til universell utforming (Kulturdepartementet, 2021a).
• Ifølge forarbeidene til Lov om universiteter og høyskoler (UH-loven), skal alle universiteter og høyskoler ha handlingsplaner for universell utforming (Prop. 126 L (2022–2023)).
• Digitaliseringsrundskrivet minner om at virksomhetene skal følge krav til universell utforming av IKT-løsninger (Digitaliserings-og forvaltningsdepartementet, 2025).
• Den nasjonale digitaliseringsstrategien 2024–2030 fremhever at digitale tjenester må være universelt utformet for å være tilgjengelig for alle (Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet, 2024).
• I Regjeringens Strategi for digital omstilling i universitets- og høyskolesektoren 2021-2025 (Kunnskapsdepartementet, 2021a) er universell utforming og tilgjengelighet fremhevet som en av seks forutsetninger for å lykkes med digital omstilling. Strategien påpeker at det kreves målrettet arbeid med universelt utformede digitale løsninger for å oppfylle kravene. Status for 2023 viser at universell utforming er oppfylt i begrenset grad og at innsatsen varierer betydelig mellom institusjonene (HK-dir, 2024a).

Eurostudentundersøkelsen har vist oss at mange studenter er innenfor målgrupper som vi antar har stor bruk for universelt utformede løsninger (Fredborg, 2024). Studentene selv har ikke nødvendigvis en oppfatning av om en løsning er universelt utformet eller ikke, det krever en kunnskap og forståelse som ikke mange studenter har. Det har derfor liten hensikt å spørre studentene direkte om en løsning er universelt utformet, eller om de har behov for dette.

Studentenes behov kan bedre måles gjennom om de opplever at de møter digitale barrierer eller utfordringer med bruk av løsningene de forutsettes å ta i bruk. Tidligere rapporter har vist at enkelte studentgrupper har utfordringer med institusjonenes digitale løsninger, og at mange nettopp møter digitale barrierer (Proba samfunnsanalyse, 2018).

Denne tematikken har vært fraværende i andre sektorundersøkelser, slik som Studie­barometeret og Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT). Kunnskaps­grunnlaget om studentenes opplevde behov for universell utforming av det digitale læringsmiljø er derfor mangelfullt. De store nasjonale studentundersøkelsene kan være en god arena for å utvide kunnskaps­grunnlaget om digitale barrierer, til nytte for både utdanningsinstitusjonene og andre aktører i sektoren.

I vår spørreundersøkelse til utdannings­institusjonene (se kap. 2.3) kommer det frem at mange ser manglende innsikt i de faktiske behovene til studenter med funksjons­nedsettelser som en av de største utfordringene i arbeidet med universell utforming. Spørsmålet i undersøkelsen gjaldt universell utforming generelt – det var ikke avgrenset til universell utforming av IKT.

Når det gjelder undervisning og læremidler, mener rundt halvparten av respondentene at studentene får det de trenger i stor eller svært stor grad. De fleste andre mener at de får det i noen grad. Gjennomføring av eksamen skiller seg positivt ut ved at hele 84 prosent mener studentene får det de trenger i stor eller svært stor grad.

I den kvalitative undersøkelsen (se kap. 2.2) kommer det frem at manglende etterspørsel fra studentene og fravær av kontrollmekanismer kan bidra til at ansatte ikke opplever arbeidet med universell utforming av IKT som viktig eller nyttig. Mens de fleste ansatte vil strekke seg langt for å tilpasse innhold til studenter med konkrete og uttrykte behov, er mange ifølge informantene skeptiske eller lite bevisste på nytten av universell utforming som strategi for inkluderende undervisning.

Slike holdninger finner vi også beskrevet i forskningslitteraturen. I en artikkel av Chen, Sanderson og Kessel (2018) kommer det frem at flere av underviserne tilrettelegger individuelt når studenter får innvilget tilrettelegging, heller enn å gjøre undervisningen universelt utformet fra starten av.

I tillegg er det en utfordring at studenter med usynlige funksjonsnedsettelser kan vegre seg for å melde fra om at de har behov for tilrettelegging. Det kan skyldes frykt for stigma og negative reaksjoner, at de vil unngå å bli sett på som annerledes, eller at de bare ikke ønsker å være til bry (HK-dir, 2025a). Dermed kan studenter som ville hatt stor nytte av mer tilgjengelig undervisning, gå glipp av dette fordi underviserne ikke er klar over behovet.

Informantene i den kvalitative undersøkelsen peker ellers på at læringsmiljø­utvalg og studentorganisasjoner bidrar positivt til mer oppmerksomhet om universell utforming og opplyser studentene om deres rettigheter.

Individuell tilrettelegging og universell utforming er to ulike og komplementære tilnærminger til å møte studentenes behov og fremme et inkluderende læringsmiljø.

Utdanningsinstitusjonene har plikt til egnet individuell tilrettelegging av blant annet undervisning, læremidler og eksamen. Individuell tilrettelegging innebærer spesifikke tiltak som settes i verk for enkelt­studenter, ofte basert på en dokumentert funksjons­nedsettelse eller andre særskilte utfordringer. Universell utforming tar på sin side utgangspunkt i prinsippet om at læringsmiljøet skal være tilgjengelig og brukbart for alle studenter, uavhengig av funksjonsevne og uten behov for individuell tilpasning.

I praksis er begge strategiene avgjørende for å sikre alle studenter likeverdige muligheter til å gjennomføre utdanningen. Når generelle løsninger ikke er tilstrekkelige, fungerer individuell tilrettelegging som et nødvendig supplement.

Digital eksamen er et eksempel:

• Målet er at eksamen skal gjennomføres på mest mulig lik måte for alle kandidatene. Samtidig vil noen ha behov for tilpasninger som gjør at de får tilgang på like vilkår som de andre kandidatene i samme emne.
• Eksempler på tilretteleggingstiltak kan være opplest oppgavetekst, endret eksamensform, utvidet tid på eksamen og tilgang til skrivestøtteprogram.
• Behovet for tilrettelegging kan reduseres ved å sikre at eksamensløsningen er mer universelt utformet. For eksempel dersom oppgavesettet er kodet riktig slik at det kan leses opp av skjermleserverktøy, kan det bli mindre behov for en egen ordning med opplesing av oppgavetekst.