Utredning av nytte av å etablere et alumninettverk for internasjonale studenter

En modell etablering av et full-skala^[4] nasjonalt alumninettverk for tidligere internasjonale helgradsstudenter i Norge, driftet av HK-dir, er den tradisjonelle tilnærmingen til etablering av et nasjonalt alumninettverk. Det er også grunnmodellen lagt til grunn for alumninettverk rettet mot internasjonale studenter i land som Sverige, Nederland og Tyskland. Samtlige av HK-dirs søsterkontorer som er kontaktet i denne kartleggingen innehar også det nasjonale ansvaret i sitt land for profilering av landet som studiedestinasjon for internasjonale studenter^[5]. Arbeidet med internasjonale alumni er en integrert del av dette arbeidet, fortrinnsvis med øremerket finansiering fra utenriks- og/eller kunnskapsdepartementet, og eventuelt flere departementer, til nettopp denne oppgaven. For de større landene, som Nederland og Tyskland, har dette arbeidet vært tett koblet til utenlandskontorer til henholdsvis Nuffic og DAAD.

For Norge sitt vedkommende vil en være avhengig av at de norske utenriksstasjonene, og eventuelle andre aktører i Team Norway^[6] har mulighet for å prioritere dette arbeidet, slik som for eksempel den norske ambassaden i Tanzania har gjort.

Det er rimelig å anta at alumniarbeid rettet mot internasjonale studenter vil kunne ha en positiv effekt på norske institusjoners omdømme i utlandet. Samtidig er effekten for norsk utdanning og utdanningsinstitusjoner vanskelig å måle, og sett bort fra enkelte eksempler er det vanskelig å tallfeste og konkretisere denne gevinsten. Kun to norske institusjoner, Handelshøyskolen BI og Norges Handelshøyskole, prioriterer internasjonal alumni og en sentral drivkraft i arbeidet er knyttet til studentrekruttering.

Å etablere og få utbytte av et slikt nettverk er et langsiktig arbeid, og det vil kreve tett koordinering og samarbeid med de høyere utdanningsinstitusjonene som har den direkte dialogen med studentene. Det vil være helt nødvendig at institusjonene prioriterer dette og har ressurser til å fungere som en «førstelinje» i kontakten med studentene for i det hele tatt å nå ut til disse og lykkes med å rekruttere medlemmer til nettverket. Per i dag prioriterer institusjonene, med to unntak, ikke internasjonalt alumniarbeid, og de fleste synes å ha mer enn nok med å etablere velfungerende alumninettverk for sine nasjonale studenter. Det er heller ingen indikasjon på at disse, eller andre institusjoner, etterlyser et nasjonalt initiativ på dette feltet.

Både i Tyskland og Sverige har det vært en vridning mot å inkludere, ikke bare helgradstudenter, men også andre studenter og ansatte som helt eller delvis har fått finansiert studie- og/eller forskningsopphold i de to landene gjennom ulike nasjonale programmer og virkemidler. Dette kan være nasjonale stipendordninger eller partnerskapsprogram, men kan også omfatte andre typer tilskuddsordninger.

Det finnes en rekke ulike virkemidler som legger til rette for utveksling og kortere opphold for internasjonale studenter og forskere i Norge, med ulikt geografisk nedslagsfelt og målgrupper. Mange av virkemidlene er forvaltet av HK-dir. Samtidig er det også andre aktører (Forskningsrådet og Norad) som har virkemidler som legger til rette for opphold for internasjonale studenter og forskere i Norge. Dette kompliserer bildet og den praktiske administrasjonen et slikt alumninettverk. Inkludering av de internasjonale studentene og forskerne omfattet av disse virkemidlene gjør at antall personer som er i målgruppen for et nasjonalt alumninettverk blir relativt stort. Man kan likevel kunne anta at den tilknytning og lojalitet en student som kommer på et fem dagers studiebesøk føler for Norge og den norske institusjonen, er langt mindre enn en som tar en toårig mastergrad i Norge. Målgruppen blir dermed svært mangfoldig. Dette kan igjen gjøre det utfordrende å rekruttere studenter til nettverket, å skreddersy relevante faglig tilbud som gir merverdi for alumnene, å etablere en langsiktig relasjon og å gjøre disse til effektive ambassadører for norsk utdanning.

Det er et fåtall av HK-dirs virkemidler som finansierer stipender til studenter som tar en hel grad. Av tilskuddsordninger og programmer som inngår i HK-dirs portefølje er det kun NORPART, NORSTIP og Students at Risk (StAR)^[7]som tilbyr dette. Flesteparten av studentene, forskerne og andre ansatte, som nyter godt av disse virkemidlene, oppholder seg kun i kort tid ved en norsk institusjon. For eksempel har det gjennom NORPART kommet 112 helgradstudenter i perioden 2020 og fram til i dag, mens det totalt sett har vært i overkant av 2 200 studenter involvert, noe som viser at de aller fleste har vært i Norge på kortere studieopphold eller -besøk. Ordningen omfatter totalt 39 land, og antall alumner fordelt på hvert land vil da kunne være ganske lavt. Når det gjelder Students at Risk, er etablering av et eget alumninettverk vurdert som verken hensiktsmessig eller ønskelig på grunn av ordningens særpreg. Øvrige programmer som HK-dir og forløpere til direktoratet har hatt ansvar for inkluderer Eurasiaprogrammet og Kvoteprogrammet, og det vurderes som lite realistisk å etablere et nettverk basert på ordninger som ikke lenger eksisterer og som er avsluttet langt tilbake i tid.

En utfordring med å koble et alumninettverk til tilskuddsmidler og andre virkemidler er at disse kommer og går. Det vil derfor kunne ansees som lite hensiktsmessig å knytte et nettverks identitet til noe som kun gjelder for relativt få år.

Det vil i en rekke sammenhenger være formålstjenlig å ha oversikt over internasjonale studenter og forskere som har studert i Norge eller hatt et tett samarbeid med norske institusjoner og som i dag innehar sentrale posisjoner i hjemlandet sitt. Et slikt kontaktnettverk vil kunne være nyttig for å invitere relevante gjester i forbindelse med høytstående delegasjoner eller besøk til landet, samle innsikt i effekter av egne ordninger, eller med tanke på fremtidige akademisk samarbeid. Dette er kanskje spesielt relevant i land i det globale sør og nasjonale satsingsland, der enkelte alumni er i relevante posisjoner i UH-institusjoner eller andre offentlige eller private virksomheter. Disse kan fungere som brobyggere og nyttige ressurser når det gjelder inngåelse av nye akademiske samarbeid eller direkte rekruttering av studenter. En kan også tenke seg at et slikt kontaktnettverk vil være nyttig for å fremme norske interesser i de aktuelle landene på andre områder enn akademia.

Tanzania-modellen, der ambassaden drifter et nettverk for alumni, er et godt eksempel på dette. Det er en forutsetning at det er land av strategisk interesse for Norge og norsk utdanning, og at antall alumner i landet overgår en kritisk masse. Erfaringer fra Tanzania viser at etablering og vedlikehold av et slikt kontaktnettverk kan bidra til å økt synlighet og forhåpentligvis også styrket omdømme for Norge som kunnskapsnasjon.

Nær interaksjon med læresteder, som har lokalorganisasjoner av sitt alumninettverk i utlandet, vil være en ressurs i forbindelse med akademiske og faglige arrangementer ved ambassader, politiske besøk, studieturer og annet. Man kan eksempelvis tenke seg at Norge aktivt vil kunne anvende lokalorganisasjoner i Panoramalandene i arbeidet med profileringen av Norge som kunnskapsnasjon. Dette vil kunne gjøres mest effektivt i samarbeid med aktuell utenriksstasjon og andre relevante aktører i Team Norway. I flere av Panoramalandene finnes det spesialutsendinger med ansvar for forskning og høyere utdanning som vil kunne spille sentrale roller. Samlet har dette potensial til å øke Norges internasjonale kontaktnettverk i disse landene. I tillegg vil “ambassadørene” i lokalorganisasjoner mer troverdig og effektivt kunne brukes dersom Norge mer aktivt søker å rekruttere studenter i deres hjemland.

Det foreligger ikke indikasjoner på nevnte alumninettverk i Tanzania, Japan eller Kina har bidratt til at det etableres flere praksisplasser i utlandet. I samtaler som er gjennomført med representanter for UH-sektoren er det heller ikke fremkommet indikasjoner på at et alumninettverk kan bidra til at det etableres flere praksisplasser i utlandet. Om dette betyr at det er noe som er prøvd og vurdert som lite hensiktsmessig eller om det er et urealisert potensial er uklart. Det er imidlertid naturlig å tenke seg at det vil være potensiale for at institusjonene kan bruke et aktivt alumninettverk til nettopp dette i land der tidligere studenter er ansatt i relevante bedrifter og organisasjoner i eget hjemland, i Norge eller i tredjeland. En kunne anta at det i tillegg ligger et potensiale i å styrke kontakten med Team Norway og Business Associations i utvalgte land. Samtidig er det naturlig at det er de norske institusjonene som selv må vurdere sine behov på dette feltet og selv initiere slik kontakt.

Erfaringene fra Tanzania, og tidligere fra Japan og Kina, viser at utenriksstasjoner og Team Norway kan spille en vesentlig rolle i drift av alumninettverk, og at det kan bidra positivt til synliggjøring av Norge som studieland og kunnskapsnasjon. Det er imidlertid sårbart med tanke på stor utskiftning av personell i utenrikstjenesten og at muligheten for at slikt alumniarbeid blir opp til ildsjeler i de organisasjonene som er involvert.

Alle de tre modellene som er presentert forutsetter tett dialog med og god forankring hos Utenriksdepartementet, samt et tett samarbeid med de relevante utenriksstasjonene. I tillegg vil representanter for Team Norway (inkludert Innovasjon Norge) og norske virksomheter etablert i disse landene være nyttige aktører å samarbeide med.

Det er en rekke utfordringer ved å etablere alumninettverk, uavhengig av målgruppe og innretning. Det krever mye arbeid og ressurser, inkludert innkjøp og tilpasning av tekniske løsninger for administrasjon, medlemskontakt og kommunikasjon, for å drive et slikt arbeid på en effektiv måte. Å etablere et nasjonalt alumninettverk for internasjonale studenter som har studert i Norge vil være et omfattende og krevende arbeid, og det vil kunne ta tid før man får konkrete resultater. Eksemplene vi har vist handler i større grad om å sikre en relasjon og inngang til fremtidig akademisk samarbeid på institusjons- og/eller fagmiljønivå, fremfor et generelt styrket omdømme for norsk utdanning.

Å etablere og vedlikeholde et alumninettverk på institusjonsnivå er ressurskrevende i seg selv, og i enda større grad når det involverer internasjonale studenter. Å etablere et nasjonalt alumninettverk rettet mot sistnevnte, administrert av en nasjonal instans som HK-dir, krever et ekstra lag med koordinering og tett samarbeid med ulike aktører, fra institusjonene, ambassader og representanter for Team Norway, til store bedrifter lokalisert i de aktuelle landene. For å lykkes vil det være nødvendig både å etablere og å følge opp disse samarbeidsstrukturene, samt fylle nettverket med innhold som studentene og alumnene opplever gir dem en reell merverdi. Her vil institusjonene være uvurderlige bidragsytere.

Dersom et nasjonalt alumninettverk skal etableres og driftes på en effektiv måte, kan institusjonenes eget Nettverk for alumnivirksomhet være et naturlig sted å starte en slik dialog. En vil imidlertid være helt avhengig av at de gjør et grunnleggende arbeid med rekruttering til et eventuelt nasjonalt alumninettverk, samt at de bidrar til ulike aktiviteter og arrangementer. Dette er viktig fordi det er lærestedene som kan formidle kontakt til tidligere og nåværende internasjonale studenter, og lærestedene vil være som en slags førstelinje i dette arbeidet. Lærestedene vil samtidig være en viktig premissleverandør i å skape den merverdien vi antar er nødvendig for å skape et aktivt nettverk.

Basert på erfaringer fra andre land må man regne med at det påløper vesentlige kostnader til å etablere og drifte nettverket og undergrupper i utvalgte land, reiser og arrangementer, samt tilstrekkelig med midler til å opprettholde et tilstrekkelig aktivitetsnivå i undergruppene. I tillegg har flere av HK-dirs søsterkontor understreket viktigheten av å ha et egnet CRM-system til forvaltning av kontakt med alumni, informasjonskanaler som hjemmeside og nyhetsbrev. Det er derfor på det rene at kostnadene vil være betydelige, ikke minst i en oppstartfase, samtidig som det vil kunne ta tid før man ser effektene av å etablere et nasjonalt alumninettverk.

Budsjettet til HK-dirs arbeid med profileringsmandat er svært begrenset og ligger langt under det våre søsterkontoret har til rådighet. Budsjettet per i dag gir ikke rom for en satsing på et nasjonalt alumninettverk for internasjonale studenter uten tilgang på ekstra ressurser.

I en sammenligning med de landene vi har sett på, er det liten grunn til å tro at kostnadene vil være betydelig mindre for Norge enn tilfellet er / var for disse landene. Dette til tross for at Norge har færre internasjonale studenter. Tvert imot er det vår vurdering at med færre studenter, fordelt på et høyt antall land, vil det ha som konsekvens at driften kan bli mindre effektiv. Dette vil også påvirke hva vi kan forvente av effekter i de ulike landene. Vi antar også at det vil være nødvendig med et differensiert opplegg med utgangspunkt i at ulike land og regioner kan ha ulikt potensiale.

Det globale sør kan være viktig fordi det kan være mer sannsynlig at alumni vil innta sentrale posisjoner i akademia eller statsapparatet ellers, som på den måten kan være en god inngang til fremtidig akademisk samarbeid. På den måten kan man se alumninettverk i sammenheng med det som er omtalt som “soft power”, der alumni har potensial til å bli langvarige kunnskapsambassadører og broer mellom sitt hjemland og Norge. Utenfor det global sør kan man trolig i større grad tenke seg at det er aktuelt å bruke alumner aktivt i arbeidet med å rekruttere helgradstudenter til norske institusjoner. Det vil mest sannsynlig også være en forskjell i motivasjonen for å inngå i et alumninettverk fra land til land eller region til region, og i hvilken grad alumner vil være villig til å bidra.

Vi har sett at etableringen av et velfungerende nasjonalt alumninettverk vil forutsette et ekstra finansieringsbehov, over tid. Disse kostnadene bør vurderes opp mot alternative tiltak knyttet til henholdsvis profileringsmandat og arbeidet med å fremme Norge som kunnskapsnasjon.

Når det gjelder det nasjonale profileringsarbeidet, så er ressursene per i dag knappe. Samtidig er det grunn til å tro at forventningene til dette arbeidet vil øke fremover. En sterkere satsing på rekruttering forutsetter synlighet blant de målgruppene der det er potensiale for rekruttering og der konkurransen ikke er for sterk. I byggingen av omdømme vil økt satsning på digital markedsføring av norsk utdanning, etablering av et studentambassadørprogram blant nåværende internasjonale studenter i Norge m.m. være langt mindre ressurskrevende enn etableringen av et nasjonalt alumninettverk. Samtidig vil det trolig gi en langt større effekt når det gjelder rekruttering av internasjonale helgradstudenter.

En vurdering av alumni som virkemiddel kan samtidig ses i relasjon til totaliteten av virkemidler som eksisterer på området i dag. Virkemidlene inkluderer dagens gjeldende tilskuddsordninger, kunnskapsutsendingene ved norske utenriksstasjoner og Innovasjon Norge-kontor i utlandet, samt andre tiltak for å fremme samarbeid med utvalgte land, for eksempel i oppfølgingen av satsningslandene omfattet av Panoramastrategien.