Samfunnets kompetansebehov og dimensjonering av høyere utdanning

5. Samlet vurdering

På tvers av kildegrunnlag og over tid er hovedbildet at norsk høyere utdanning treffer behovene i arbeidsmarkedet godt. Kandidatundersøkelsen viser at de fleste utdanninger har lav mistilpasning, og registerdata viser at arbeidsledigheten er lav for personer med høyere utdanning. Det er viktig å understreke dette positive hovedbildet over tid. Imidlertid viser den siste ordinære kandidatundersøkelsen fra 2023 at flere nyutdannede opplever overgangen til arbeidsmarkedet som mer krevende enn tidligere. Det er noe høyere mistilpasning for en del utdanninger, og særlig for realfag, samfunnsvitere og humanistiske og estetiske fag (Ballo et al., 2024).

I NIFUs spesialundersøkelse i 2025 undersøkes status for kandidater med 6–7 års arbeidserfaring (Wiborg et al., 2025). Analysene viser at mistilpasning er lavere noen år etter uteksaminering sammenlignet med halvtårsundersøkelsen. Lav grad av mistilpasning og høy sysselsetting er konsistent på tvers av fagfelt. Overutdanning er den mest utbredte formen for mistilpasning med 18 prosent, fulgt av innholdsmisforhold, som 8 prosent av respondentene har opplevd. Det er en tendens til at andelen som har erfart denne typen mistilpasning, er høyere innen humanistiske og estetiske fag. Realistene klarer seg relativt god sammenlignet med andre fag, og opp mot realistene som ble spurt kort tid etter uteksaminering.

Demografiske endringer, forventet knapphet på arbeidskraft og andre utviklingstrekk stiller nye krav til dimensjoneringen av høyere utdanning. Målet for dimensjonering kan ikke være fravær av arbeidsledighet alene, men at samfunnet i størst mulig grad får dekket sine behov for arbeidskraft og kompetanse. Dette tilsier at fagområder der det er tydelige og dokumentert mangel på kvalifisert arbeidskraft, bør prioriteres i dimensjoneringen.

5.1 Samsvar mellom utdanning og behov for kompetanse og arbeidskraft

Beregninger av mangel på arbeidskraft per 2025 indikerer at deler av arbeidslivet ikke har tilstrekkelig tilgang på høyt utdannet kompetanse. Mangelen er særlig knyttet til yrker som yter velferdstjenester, først og fremst helse- og sosialfaglige yrker. Her er det betydelige mangler i dagens arbeidsmarked, og demografisk utvikling tilsier at arbeidskraftsbehovet i helse- og omsorgssektoren vil øke mye framover. Mangelen på arbeidskraft er i dag landsdekkende, men mest uttalt i Nord-Norge og mindre sentrale strøk. De store behovene i helse- og omsorgssektoren framover kan ikke løses ved vekst i høyere utdanning alene, her må også oppgavedeling og organisering av arbeidet være en del av bildet. Det er likevel klart at høyere utdanninger innen helse- og sosialfag må prioriteres framover. Samtidig må det understrekes at opptakstallene på sykepleierutdanningen har økt kraftig de to siste årene, og at antall opptatte i 2025 er det høyeste som er registrert noensinne.

For lærerutdanninger er bildet mer sammensatt. Både Navs bedriftsundersøkelse og SSBs framskrivinger viser til lærermangel per i dag, men den varierer betydelig mellom regioner og mellom ulike lærerutdanninger. For grunnskolelærerutdanningene vil fortsatt lave fødselstall bidra til at dagens lærermangel kan bli redusert over tid. Samtidig går man med dagens rekrutteringsnivå mot et betydelig underskudd på blant annet barnehagelærere. Opptaket har falt kraftig de siste årene, med en ny og tydelig nedgang i 2025.

Videre er det i dag estimert betydelig mangel på teknisk og ingeniørfaglig arbeidskraft. Dette er en gjennomgående nasjonal utfordring, men mangelen er sterkest på Vestlandet. Teknologisk og naturvitenskapelig kompetanse vil framover være viktig med tanke på store samfunnsutfordringer som digitalisering og energi- og klimarelaterte problemstillinger.

Studenttallene innen naturvitenskapelige og teknologiske utdanninger har vokst over tid. Det skyldes særlig veksten i informasjons- og datateknologi, som har vært viktig for å svare på voksende behov for kompetanse og arbeidskraft på fagfeltet. Derimot har opptaket til flere ingeniørutdanninger gått ned, noe som har bidratt til mangelen på ingeniørfaglig arbeidskraft. Det samme har redusert gjennomføring i ingeniørutdanningene gjort. Økt opptak til ingeniørutdanninger i 2025 er imidlertid et positivt trekk. Med tanke på rekruttering til slike utdanninger er det viktig å følge utviklingen i videregående opplæring. Der har antallet og andelen med realfagsbakgrunn sunket merkbart siden 2020.

For arbeidskraft med samfunnsvitenskapelige eller humanistiske utdanninger indikerer estimatene at det samlet sett ikke foreligger noen vesentlig mangel i dagens arbeidsmarked. Framskrivinger indikerer at tilbudet av arbeidskraft med slike utdanninger framover vil kunne overstige etterspørsel.

Utviklingen i studenttallene indikerer at utdanningssystemet i noen grad tilpasser seg arbeidsmarkedets signaler. Den langvarige nedgangen i humanistiske og estetiske fag kan ses i sammenheng med forventninger om arbeidsmarkedsutsikter. Samtidig skaper lave studenttall i enkelte små fag, særlig språkfag, utfordringer for fagmiljøenes bærekraft. Økt samarbeid og arbeidsdeling mellom institusjoner kan være viktige tiltak.

Innen økonomisk-administrative utdanninger har studenttallene vokst betydelig over tid. Fagområdet har tradisjonelt hatt en relativt lav andel masterutdanninger, men denne andelen er økende. Både kandidatundersøkelser og registerdata indikerer at masterutdannede innen fagfeltet kommer godt ut i arbeidsmarkedet, og det er også tegn til noe udekket etterspørsel etter masterkompetanse. Kunnskapen om arbeidsmarkedsutfall for kandidater med bachelorutdanning er mer begrenset. Navs bedriftsundersøkelse estimerer mangel innen enkelte bachelorutdanninger, særlig innen regnskapsføring og revisjon. Disse utgjør imidlertid en relativt liten del av et bredt og sammensatt fagfelt. SSBs framskrivinger viser det samme bildet for økonomisk-administrative fag som for samfunnsvitenskap og humaniora. Sterk vekst i tilbudet og noe vekst i etterspørsel, men samlet framskrives et klart overskudd.

Det er ikke noen prognose for framtidig arbeidsledighet blant høyt utdannede, men fremskrevet overskudd må tas med i vurderingen i en helhetlig dimensjonering, der målet er å treffe samlede samfunnsbehov best mulig.

5.2 Videre kunnskapsbehov

Demografiske endringer, økende knapphet på arbeidskraft og store omstillingsbehov i samfunnet stiller nye krav til utdanningssystemet. Det er behov for tydeligere prioriteringer. I denne rapporten har vi sett på kunnskapsgrunnlaget om behov for arbeidskraft og kompetanse, og vi har analysert hva utdanningssystemet leverer av kandidater til samfunnet. Ved å se disse perspektivene i sammenheng får vi et bilde av hvordan utdanningskapasiteten samlet sett svarer på nasjonale og til dels regionale behov. Analysene vi har presentert, ligger i hovedsak på et overordnet nivå. Det konkrete arbeidet med dimensjonering ved institusjonene vil kreve ytterligere og mer detaljerte analyser.

Rapporten omfatter gradsutdanninger på bachelor- og masternivå. Vi har startet med disse utdanningene fordi dette er grunnpilaren og det klart største volumet av utdanning. Om vi skal ha et mer fullstendig bilde av sammenhengen mellom kompetansebehov og utdanning, må kunnskapsgrunnlaget også inkludere etter- og videreutdanning. Det finnes data for videreutdanning i DBH, men her er det behov for å bedre datakvalitet blant annet med tanke på definisjoner og ensartet rapportering. Også doktorgradsutdanningene er en viktig del av det samlede kompetansebildet. På dette området har Kunnskapsdepartementet nylig oppnevnt en ekspertgruppe, og det skal arbeides med å videreutvikle kunnskapsgrunnlaget. I det videre arbeidet med kunnskapsgrunnlaget vil det også være relevant å vurdere om det er andre temaer eller datagrunnlag som bør inngå i analysene. Vi ser frem til videre dialog med sektoren om kunnskapsgrunnlaget og analysene vi har presentert her.