Bruk av tolk i realkompetansevurdering

Realkompetansevurdering handler om at fagpersoner godkjenner kompetanser den voksne har, som er likeverdig med kompetansemålene i læreplanene. Dette fordi det ikke er hensiktsmessig å lære noe en allerede kan. Det innebærer at det er fagkompetansen som skal kartlegges og vurderes, og at norskferdigheter bare skal inngå i vurderingen i den grad norskferdigheter er en del av kompetansen som skal vurderes etter læreplanen. Om den voksne får godkjent mye fagkompetanse, men ikke behersker norsk språk, er det en pedagogisk utfordring som håndteres av dem som skal tilrettelegge videre opplæring.

At en voksen ikke kan snakke om kompetansen sin på norsk, betyr ikke uten videre at hen ikke har kompetansen. I en realkompetansevurdering er utgangspunktet at den voksne skal få vurdert og verdsatt sin kompetanse. At et fag eksempelvis innebærer kommunikasjon, betyr ikke nødvendigvis at kommunikasjonen må foregå på norsk. Med tolk kan den voksne ofte få vist ferdigheter innen faglig kommunikasjon og samhandling, for eksempel ved å forklare valg, beskrive betydningen av egen adferd og formidle observasjoner. Det er først dersom det forutsetter kommunikasjon på norsk i læreplanen, at det kan være grunnlag for å skille mellom fagkompetanse og norskkompetanse.

Å få anerkjent sin fagkompetanse kan være en sterk motivasjon for å lære norsk. Det å bli sett som en person med kompetanse kan styrke den voksnes faglige selvtillit og motivasjon for videre opplæring og arbeid.

Dersom språk er en barriere for at den voksne får uttrykt sin kompetanse, og for at fagpersonen kan forstå og vurdere denne kompetansen, kan det være nødvendig å bruke tolk. Manglende norskferdigheter skal ikke være til hinder for at den voksne får kompetansen sin vurdert.

Samtidig er det viktig å informere om at norskferdigheter kan ha stor betydning for kommunikasjon i arbeidslivet og gjennomføring av fag- eller svenneprøve. Voksne som vurderes i yrkesfag i videregående opplæring for voksne, må gjennomføre fagprøven etter gjeldende vurderingsordning, der norsk språk i praksis vil være en forutsetning for å få fagbrev.

Konkrete eksempler på når tolk skal benyttes

De lokale retningslinjene bør inneholde konkrete eksempler på situasjoner der det foreligger plikt til å bruke tolk.

Et eksempel på en lokal formulering kan være: "I vår virksomhet skal vi alltid benytte tolk i realkompetansevurderinger når fagpersonen og den voksne ikke har et felles språk de kommuniserer godt nok på. Dette fordi realkompetansevurderinger er viktig for den voksnes rettigheter og fremtid."

Virksomheten bør også oppgi konkrete eksempler på situasjoner der en ikke har plikt til å benytte tolk, men der virksomheten anser det som viktig å benytte tolk.

Eksempel: "I vår virksomhet er det også viktig å bruke tolk i samtaler med voksne som kan kommunisere på norsk i dagligdagse situasjoner, men som strever i mer krevende samtaler. Dette kan for eksempel gjelde samtaler om opplæringstilbud, rettigheter eller videre valg i opplæringsløpet".

Gjør en avklaring på hvem som får være tolk hos dere

Det er viktig å tydeliggjøre hvem som kan benyttes som tolk, og hvem som ikke skal benyttes som tolk i virksomheten.

Tolkeloven slår fast at når det er plikt til å bruke tolk skal offentlige organer bruke kvalifisert tolk. Det vil si en tolk som oppfyller kravene til å bli oppført i Nasjonalt tolkeregister.

Forslag til formuleringer kan være:

«Vi benytter ikke tospråklige ansatte som tolk. Ansatte som behersker flere språk kan benytte disse i kontakt med de voksne, men da er det ikke som tolk»

«Når det er behov for tolk, så benytter vi kvalifisert tolk»

Beskriv rutinene for bestilling av tolk hos dere

Noen virksomheter har egne enheter som tar hånd om etatens tolkebehov. Andre benytter direktebestilling ved å finne tolker i Nasjonalt tolkeregister, og andre igjen har rammeavtaler med en eller flere leverandører av tolketjenester. I de lokale retningslinjene bør virksomheten konkretisere hvem virksomheten har avtale med og hvordan de kan kontaktes.

Beskriv rutiner for forbedring og tilbakemelding

Retningslinjene kan gi anbefalinger om hva som bør deles med tolken i forberedelsene til tolkeoppdraget. Hver virksomhet bør ha rutiner som sikrer at erfaringer med bruk av tolk blir delt, eksempelvis om man høster gode erfaringer med deling av læreplaner, lister over faguttrykk mv. i forkant av samtalen.

Retningslinjen bør også beskrive systemer for å melde inn og følge opp eventuelle avvik. Det kan gjelde avvik under den tolkede samtalen, at bestilling på språk/dialekt ikke var korrekt, feil møtested eller påloggingslenke, tolk ikke møtt, hendelser med den voksne eller fagpersonen, mv. Avvikssystemet kan være internt, og det kan inkludere rutiner for tilbakemelding til IMDi og Tolkeregisteret.

Tolkeloven regulerer pliktene til offentlige organer. Den gir derved ikke en individuell rett til tolk. Kommunen eller fylkeskommunen har plikt til å bruke tolk når det er nødvendig for rettssikkerheten eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste.

Ja. Opplæringsforskriften § 15-5 åpner for andre språk enn norsk og samisk. Det forutsetter at fagpersonen og den voksne har et felles språk de kan kommunisere godt nok på, inkludert relevant fagterminologi. Dersom de ikke har et annet felles språk, foregår realkompetansevurderingen på norsk, og plikten til å vurdere bruk av tolk inntreffer.

Dersom den ansatte oversetter mellom fagpersonen og den voksne, fungerer personen i praksis som tolk. Behovet må vurderes etter tolkeloven. Når det er nødvendig med tolk, er hovedregelen at det skal brukes kvalifisert tolk.

Norskferdigheter skal bare inngå i vurderingen i den grad norskferdigheter er en del av kompetansen som skal vurderes etter læreplanen. Skill tydelig mellom faglig kommunikasjon og krav om å kommunisere på norsk.

Manglende bruk av tolk kan være et moment i vurderingen av om saken er godt nok opplyst og vedtaket bygger på et forsvarlig grunnlag. Hvis grunnlaget ikke er forsvarlig, må det gjennomføres en ny realkompetansevurdering.

Fagpersonen må vurdere om Daniels kompetanse kommer godt nok frem uten bruk av tolk. Kanskje vil bruk av tolk medføre at Daniel kan få sluttvurdering i noen fag? Hva mener Daniel?

Etter tolkeloven § 6 skal det blant annet legges vekt på om samtalepartene kan kommunisere forsvarlig uten tolk, og på sakens karakter. Dersom det er tvil om den voksne får vist kompetansen sin godt nok, taler hensynet til rettssikkerhet og forsvarlighet for å bruke tolk. Her bør terskelen for å gå over til tolk være lav.

Her vil det være plikt til å bruke tolk. Realkompetansevurderingen skal danne grunnlag for enkeltvedtak, og saken må derfor være godt nok opplyst. Når den voksne og fagpersonen ikke kan kommunisere forsvarlig uten tolk, må kommunen bruke kvalifisert tolk.

Dette følger av tolkeloven § 6 og § 7, forvaltningsloven § 17 og opplæringsforskriften § 15-5. Tolk må brukes når det er nødvendig for rettssikkerhet og forsvarlig tjeneste. I dette tilfellet vil den voksne ellers ikke få vist kompetansen sin godt nok.

Her vil det være plikt til å bruke tolk. Uten tolk får ikke den voksne vist kompetansen sin forsvarlig, og fylkeskommunen vil ikke ha et tilstrekkelig grunnlag for vedtaket.

Dette følger av tolkeloven § 6 og § 7, forvaltningsloven § 17 og opplæringsforskriften § 15-5. Tolk må brukes når det er nødvendig for rettssikkerhet og forsvarlig tjeneste. I dette tilfellet vil den voksne ellers ikke få vist kompetansen sin godt nok.

Her vil det være plikt til å bruke tolk. Den voksne må få en reell mulighet til å vise den fagkompetansen hun har, og saken må være godt nok opplyst før det treffes vedtak.

Dette følger av tolkeloven § 6 og § 7, forvaltningsloven § 17 og opplæringsforskriften § 15-5.

Med tolk kan Nadia få vist mye av sin faglige kommunikasjon: hvordan hun snakker med pasienter, hva hun ville sagt i ulike situasjoner, hvordan hun innhenter informasjon og formidler observasjoner til kolleger. Enkelte deler av kompetansen kan forutsette norsk dersom læreplanen eller yrkesutøvelsen konkret krever det. Det må vurderes konkret, men endrer ikke plikten til å bruke tolk for å vurdere den samlede realkompetansen på et forsvarlig grunnlag.

Her er det plikt til å vurdere bruk av tolk. Fagpersonen bør diskutere med Lina om hun opplever å få uttrykt kompetansen sin ved hjelp av norsk og engelsk. Dersom det er tvil om hun får vist kompetansen sin, og om saken blir tilstrekkelig opplyst, bør tolk brukes.

Tolkeloven krever en konkret vurdering av om partene kan kommunisere forsvarlig uten tolk. I kokkfaget kan deler av kompetansen vises praktisk, og behovet for tolk kan derfor være mindre entydig enn i andre fag. Dersom språk hindrer den voksne i å forklare sentrale faglige vurderinger, kan manglende tolk svekke grunnlaget for vedtaket.