Hopp til hovedinnhold
Rapportens forside
Last ned (PDF, 1.82 MB)

Tilstandsrapport for høyere utdanning 2024

3. Tilgjengelighet og digitalisering

I Norge har det over flere år vært en tverrpolitisk prioritering å gjøre høyere utdanning mer tilgjengelig for ulike grupper av befolkningen (Meld. St. 16 (2016-2017)), (Meld. St. 14 (2019–2020)), (Meld. St. 5 (2019-2020)), (Meld. St. 14 (2022-2023)) og (Meld. St. 5 (2022-2023)). Tilgjengeliggjøring er viktig for å legge til rette for blant annet livslang læring, bruk av arbeidskraftreserven og for at personer med funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom skal kunne delta i utdanning og arbeid på lik linje med resten av befolkningen.

Et tiltak som kan gjøre høyere utdanning mer tilgjengelig, er ulike typer fleksible studier. Rapporten viser at slike studier har en større plass ved universiteter og høyskoler enn tidligere årganger av tilstandsrapporten har vist. Dette skyldes at vi legger en bredere forståelse av fleksibel utdanning til grunn, og dermed kan gi et riktigere bilde av fleksibilitet i utdanningene. Andelen studenter på fleksible studier øker, men det er store forskjeller mellom ulike utdanningstyper.

Det ser ut til at et økende antall studenter har behov til tilrettelegging på grunn av helseutfordringer. Samtidig som en stigende andel studenter i Norge – som i nabolandene – oppgir å ha helseutfordringer som påvirker studiene negativt, økte antallet studenter som søker tilgjengelige støtteordninger.

Økt digitalisering har betydning for hele bredden av virksomheten i høyere utdanning, inkludert tilgjengelighet. De siste årene har stadig mer avanserte språkmodeller og økt bruk av kunstig intelligens i samfunnet skapt utfordringer for utdanning på alle nivåer. Kapittelet viser at bruken av hjemmeeksamen har gått noe ned, uten at vi kan slå sikkert fast at dette skyldes utfordringene med kunstig intelligens.

3.1 Økt bruk av fleksible studier

Bedre tilgang til utdanning handler blant annet om å gjøre det mulig å studere uavhengig av bosted og livssituasjon. Studieprogrammer som gir økt uavhengighet i så måte, omfatter både undervisningstilbud som foregår utenfor ordinære studiesteder («desentraliserte») og tilbud der undervisningen foregår på nett («nettbaserte»). Blant slike studieprogram finner vi flest deltidsstudier, men også heltidsstudier. Til sammen har «desentraliserte» og «nettbaserte» studieprogram blitt omtalt og telt som «fleksible utdanningstilbud». I årets tilstandsrapport teller vi alle deltidsprogrammer som fleksible, uavhengig av hvordan programmene ellers er organisert. Dette er studieprogram hvor det er lagt opp til fleksibilitet i tid, i form av redusert studieprogresjon. Slik tidsfleksibilitet spiller en viktig rolle i å gjøre høyere utdanning mer fleksibel, som vi straks skal se. For mer informasjon om datagrunnlaget, se tekstboks.

Fortsatt mangelfull statistikk om fleksible studier

Til nå har statistikk om fleksible utdanninger vært basert på inndelingen av studieprogram etter følgende kategorier for organisering: «undervisning ved institusjonen», «desentralisert undervisning» og «nettbasert undervisning (med eller uten samlinger)». En utfordring med denne inndelingen er at kategoriene ikke er gjensidig utelukkende, og plasseringen av studieprogram kan være litt tilfeldig. Eksempelvis er programmer med desentralisert undervisning ofte i stor grad også nettbaserte, og kategorien nettbaserte rommer også studier med fysiske samlinger. Flertallet av både desentraliserte og nettbaserte studier er også deltidsstudier, men de aller fleste deltidsstudier er registrert med «undervisning ved institusjonen». Også dette er studietilbud som gir studenter fleksibilitet med tanke på ulike livssituasjoner. Det blir for eksempel lettere å studere ved siden av arbeid eller andre forpliktelser. Når vi i årets rapport inkluderer og teller alle deltidsstudier som fleksible, tegner vi et riktigere bilde av de fleksible utdanningene lærestedene tilbyr.

Fortsatt kan likevel en del fleksible tilbud være skjult i statistikken. En gjennomgang av institusjonenes studiekataloger HK-dir gjorde i 2023, viser at relativt mange også heltids studieprogram er organisert med periodiske samlinger ved en institusjonscampus (HK-dir, 2023a). Også slike studier representerer fleksibilitet, men fanges ikke opp som fleksible i statistikk. Dagens registreringspraksis er lite egnet til å uttrykke den økende kompleksiteten som kjennetegner utdanningstilbudet, og HK-dir samarbeider med sektoren for å få på plass en mer hensiktsmessig registrering.

Figur 3.1Figur 3.1 viser utviklingen i antall studenter på fleksible studier siste ti år. Deltidsstudenter i studieprogrammer organisert på campus utgjør majoriteten, med hele 61 prosent i 2023. Tilsvarende tall for desentralisert og nettbasert undervisning er henholdsvis 6 og 33 prosent. Mer enn 80 prosent også av disse er deltidsstudier.

Figur 3.1 Studenter på fleksible studieprogram 2014–23. Antall
Figuren omfatter både studenter som finansieres over KDs budsjett og eksternfinansierte.
Kilde: DBH

De siste ti årene er antallet studenter på nettbaserte studier nær tredoblet (187 prosent). Særlig blant de private lærestedene skjøt bruken av slike tilbud fart under pandemien. For sektoren under ett har imidlertid antallet fleksibelstudenter økt jevnt og trutt over lang tid. Det siste året alene er veksten på 12 prosent. Antallet studenter på desentralisert utdanning har derimot gått tilbake med 40 prosent de siste ti årene. Mange fleksible studietilbud inneholder imidlertid elementer av både «desentralisert» og «nettbasert», og hvilke av de to kategoriene et studieprogram registreres under, kan være noe vilkårlig (se tekstboks over). Det er derfor fornuftig å omtale de to samlet. De siste ti årene totalt har antallet studenter på desentraliserte og nettbaserte tilbud nesten doblet seg, fra 17 000 studenter i 2014 til 30 900 i 2023. For deltidsprogrammene er det en økning på 20 prosent i perioden, fra 39 900 i 2014 til om lag 47 900 i 2023.

Totalt utgjør studentene på fleksible studier 28 prosent av hele studentmassen i 2023. For ti år siden var tallet 24 prosent. Fleksibel utdanning er med andre ord en studieform som brer om seg både i tilbud og etterspørsel, og de fleksible studentene utgjør en stadig større andel av studentbefolkningen på bekostning av det vi kan kalle ordinære studenter. For alle de tre typene fleksible tilbud har også gjennomsnittlig antall studenter per studieprogram økt de siste ti årene. Det er om lag 35 prosent flere studenter per deltidsprogram i 2023 enn for ti år siden, mens tilsvarende tall på nettbaserte og desentraliserte program er 71 prosent. Dette er i tråd med en generell trend i høyere utdanning i retning av større og færre programmer, som vist i kapittel 1.

Blant de store fagområdene finner vi den høyeste andelen studenter på fleksible studier innenfor lærerutdanninger og utdanninger i pedagogikk. 40 prosent av studentene på dette fagområdet går på en form for fleksible studier. Dette må ses i sammenheng med satsingen på videreutdanning for lærere fram mot 2025 (Regjeringen, 2015). Fleksibelandelen er høy også innenfor økonomisk-administrative fag, med 36 prosent. På grunn av størrelsen på fagområdet er det også her vi finner det største antallet studenter på fleksible studier, med i underkant av 22 000. Det tredje store fagområdet når det gjelder fleksible studier i både antall og andel er helse- og sosial, med 27 prosent av studentene på slike programmer.

Mest fleksibilitet i kortere studier

Forskjellene i forekomsten av fleksible utdanninger handler ikke bare om fagområder, men i høy grad også om omfanget av utdanningene. Figur 3.2 viser hvor stor andel av studentene som tar fleksible studier etter studieprogrammets omfang målt i studiepoeng. På kortere og ikke-gradsgivende studieprogram er det store flertallet av studentene registrert på fleksible program. På de korteste studiene med færre enn 30 studiepoeng, er flere enn ni av ti studenter på fleksible program. Av studentene på studieprogram med 30 til 60 studiepoeng, er 64 prosent av studentene på fleksible programmer. Studieprogram med 120 studiepoeng består i all hovedsak av toårige masterprogrammer, inkludert erfaringsbaserte mastere. For ordinære toårige mastere er 21 prosent av studentene på fleksible program, mens andelen er 83 prosent for erfaringsbaserte mastere. Langt lavere er andelen studenter på fleksible program på treårige bachelorutdanninger. I 2023 var 9 prosent av studentene registrerte på fleksible studieprogrammer. Blant mer enn treårige studier er andelen under 1 prosent.

Figur 3.2 Andel fleksible studenter etter antall studiepoeng i studieprogrammet, 2023.
«Fleksible studenter» rommer også studenter på deltidsprogram.
Kilde: DBH

Rapporten har tidligere vist at studentene på ikke-gradsgivende program er nesten ni år eldre enn gradsstudentene. Gitt at mange av studentene på korte, ikke-gradsgivende utdanninger tar fleksible løp, er det ikke overraskende å finne lignende aldersforskjeller mellom studentene på de fleksible og de ordinære utdanningene. Mens fleksibelstudentene i snitt er 37 år, er studenter på ikke-fleksible studier i snitt 25 år. Fleksibel utdanning legger derfor til rette for, og er et viktig bidrag til livslang læring. Hele 71 prosent av de fleksible studentene er 30 år eller mer. Dette går fram av vedleggstabell V3.2, som viser studenter på fleksible studietilbud etter alder og kjønn. De fleksible utdanningene har et enda tydeligere mannsunderskudd enn høyere utdanning totalt, med kun 30 prosent mannlige studenter. Denne kjønnsprofilen henger i noen grad sammen med hvilke fagområder som har flest fleksible studenter.

Ovenfor viste vi hvordan studentene på fleksible studier samlet sett er fordelt på fagområder. Ser vi på korte og ikke gradsgivende studier alene, varierer fleksibelandelen fra 44 prosent for naturvitenskapelige og tekniske fag til 86 prosent for lærerutdanning og pedagogikk og økonomiske og administrative fag og hele 97 prosent for samferdsels- sikkerhetsfag og andre servicefag.

For treårige bachelorutdanninger skiller fagområdet lærerutdanning og pedagogikk seg mye fra andre fagområder med hele 28 prosent av studentene på fleksible programmer. Den høye andelen skyldes framfor alt barnehagelærerutdanningene, der så mye som 40 prosent av studentene tar fleksible studier. Også på vernepleierutdanningen finnes mange fleksible studier, i 2023 gikk 28 prosent av studentene på slike programmer. HK-dir ga i 2023 ut en egen rapport om omfanget av fleksible studier i profesjonsutdanninger (HK-dir, 2023a).

Av studenter på bachelorprogrammer i økonomisk-administrative fag, var 12 prosent på fleksible programmer i 2023. Innenfor disiplinutdanningene er det svært få bachelorstudenter på fleksible program. For humanistiske og estetiske fag var andelen 6 prosent, for naturvitenskapelige og tekniske fag og samfunnsfag og juridiske fag var andelen beskjedne 2 prosent.

Vi har sett at omfanget av fleksible utdanninger varierer kraftig mellom ulike utdanningstyper. Dermed reflekterer forskjellene mellom institusjoner også institusjonenes faglige profil og utdanningstilbud. Figur 3.3 viser hvor stor andel studenter på fleksible program utgjør per institusjon for henholdsvis gradsgivende og korte, ikke-gradsgivende studier. For ikke-gradsgivende studier varier andelen studenter på fleksible studier mellom 46 prosent ved UiB til rundt 90 prosent ved HVO, BI og HINN. Blant institusjoner med relativt høy andel fleksible studenter på både gradsgivende og kortere studier finner vi særlig høyskoler og noen universitet med mye profesjonsutdanning, men også HK har en slik profil. For gradsgivende programmer viser figuren at flere institusjoner har bare en helt marginal andel av studentene på fleksible programmer. Dette handler dels om hvilken plass profesjonsutdanningene har ved institusjonene, men trolig også om deres geografiske plassering. UiB, NHH, UiO, NMBU og BI har så godt som ingen av sine gradsstudenter i fleksible løp.

Figur 3.3 Andel studenter på fleksible studieprogram 2023 etter utdanningens type
Figuren omfatter institusjoner med flere enn 2000 studenter i 2023.
Kilde: DBH

En nærmere oversikt over antallet studenter på fleksible studieprogram over tid per institusjon finnes i vedleggstabell V3.4.

3.2 Inkludering

I Langtidsplan for forskning og høyere utdanning er det et mål å inkludere flere barn og unge i utdanning, arbeid og samfunnsliv (Meld. St. 5 (2022-2023)). For å nå dette målet er det blant annet viktig å legge utdanningene godt til rette for studenter med funksjonsnedsettelser og helserelaterte problemer som kan være til hinder for studier (Meld. St. 14 (2022-2023)). Ifølge UH-loven skal institusjonenes alminnelige funksjoner være universelt utformet. Plikten til universell utforming omfatter institusjonens fysiske omgivelser, informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT), inkludert det digitale læringsmiljøet. Videre har studenter med funksjonsnedsettelse og studenter med særskilte behov rett til egnet individuell tilrettelegging (UH-loven § 4-3 c) og Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (kapittel 3).

NIFU publiserte i 2023 en rapport med analyser om ulike gruppers representasjon i høyere utdanning (Korseberg et al., 2023). En av konklusjonene var at personer med funksjonsnedsettelser søker seg til høyere utdanning, men at mange faller fra allerede før studiestart. NIFU så på gruppen som har mottatt «grunn- og hjelpestønad», dvs. ytelser som gis til personer med medfødt eller varig skade, sykdom eller funksjonsnedsettelse og skal dekke behov for langvarig privat pleie og tilsyn eller utgifter som friske personer og personer uten funksjonsnedsettelser ikke har. Analysen viste at personer som har mottatt grunn- og hjelpestønad, har betydelig lavere deltakelse i høyere utdanning enn den øvrige befolkningen. Selv om personer som har mottatt grunn- og hjelpestønad, i like stor grad både søker og får tilbud om studieplass sammenlignet med den øvrige befolkningen, er andelen som begynner i høyere utdanning, omtrent fire prosentpoeng lavere. Tilgang på helsetjenester, økonomi, tilrettelagt bosted og tilrettelegging ved studiestedet er alle faktorer som gjør at personer med funksjonsnedsettelser vegrer seg for å starte i høyere utdanning. Rapporten viser også at foreldres utdanning er relativt sett viktigere for deltakelse i høyere utdanning blant personer med en funksjonsnedsettelse enn for den øvrige befolkningen.

Den europeiske studentundersøkelsen Eurostudent tar for seg studentenes levekår og studiesituasjon. Den spør blant annet studentene om hvorvidt de har helserelaterte utfordringer som påvirker studiene negativt. Den foreløpig siste tilgjengelige undersøkelsen på europeisk nivå (Eurostudent VII) viser svært store forskjeller mellom landene med noen tydelige mønstre. Studenter i rikere land rapporterer i langt større grad om begrensende helseproblemer, og de aller største helseproblemene rapporterer nordiske land. Høyest var tallene for Island, hvor 31 prosent av studentene rapporterte om begrensende helseproblemer. Dernest fulgte norske studenter, med 23 prosent. Laveste andel rapporterte helseproblemer hadde Romania og Tyrkia, hvor bare 5 og 6 prosent oppga å ha studiebegrensende helseproblemer. Eurostudent VII peker imidlertid på at metodologiske utfordringer tilsier varsomhet i sammenlikning av prosentandeler på tvers av land (Eurostudent VII, 2019).

De norske tallene for Eurostudent VIII i Tabell 3.1 viser en ikke-ubetydelig økning i andelen studenter med funksjonsnedsettelse. Her oppgir 31 prosent av respondentene at de har en funksjonsnedsettelse som begrenser dem i studiene. SSB gjør imidlertid oppmerksom på at tallene ikke helt sammenliknbare med den foregående undersøkelsen fordi utvalget i Eurostudent VIII er noe annerledes.

Tabell 3.1 Andel studenter med ulike funksjonsnedsettelser, 2022. n=7720
Funksjonsnedsettelse
Andel
Kronisk sykdom
10 %
Psykiske problemer
10 %
Fysiske problemer
5 %
Problemer med hørsel eller syn
5 %
Lærevansker, f.eks. dysleksi
6 %
Andre langvarige helseproblemer/funksjonsnedsettelser o.l.
4 %
Ingen funksjonsnedsettelser
69 %
Kilde: Statistisk sentralbyrå, Eurostudent VIII

Økt bruk av Lånekassens tilleggsstipend

Studenter som har nedsatt funksjonsevne og derfor ikke kan jobbe ved siden av studiene, kan få et tilleggsstipend fra Lånekassen. For å ha rett til stipendet må studenten være i stand til å studere, men ikke til å jobbe ved siden av studiene, fordi det i stor grad vil gå ut over studieprogresjonen. Ordningen ble innført i studieåret 2011–2012, og den gang mottok 505 studenter slikt stipend. I 2023 kan studentene motta stipend på inntil 4280 kroner per måned. Figur 3.4 viser at bruken har økt kraftig de siste årene. Per 2023 er det om lag 4 prosent av studentene i høyere utdanning i Norge som får dette tilleggsstipendet, og andelen er det samme for høyere yrkesfaglig utdanning (Lervåg et al., 2022).

Figur 3.4 Lånekassens tilleggsstipend. Antall mottakere
Kilde: Lånekassen

Tilrettelegging og bedre oppfølging

Studenter med syns- eller lesevansker kan låne tilrettelagt studielitteratur fra Nasjonalbiblioteket. Tilbudet er gratis og tilgjengelig for studenter på universitet, høyskole og fagskole. Disse bøkene er en kombinasjon av lyd og digital tekst, digitale bøker og punktskriftsbøker. Det er kun studenter med nedsatt syn som kan få produsert nye bøker gjennom tjenestene Nasjonalbiblioteket har for tilrettelagt litteratur. Andre studenter som har utfordringer med å lese trykt tekst, kan låne disse eksemplarene. Den største gruppen her er studenter med lese- og skrivevansker. Det er en stor årlig utlånsvekst, og mange nye lånere som registreres av Nasjonalbiblioteket. Dette synliggjør et omfattende behov for alternativer til trykt litteratur. I 2023 var det 163 000 utlån av studielitteratur, en økning på 18 prosent fra året før. Samme år ble det innmeldt 1900 nye studenter, 16 prosent flere enn i 2022.

Med bakgrunn i EUs webdirektiv (uutilsynet, 2023) skal offentlige utdanningsinstitusjoner fra februar 2023 ha tilgjengelighetserklæringer for nettløsninger rettet mot studenter. Tilgjengelighetserklæringen skal hjelpe institusjonene med å få oversikt over hvorvidt nettløsningene oppfyller kravene til universell utforming. Data fra tilgjengelighetserklæringene gjør det mulig å følge utviklingen i hvorvidt løsningene oppfyller kravene til universell utforming, se Tabell 3.2.

Tabell 3.2 Grad av samsvar med krav til universell utforming hos høyere utdanningsinstitusjoner for utvalgte tjenester i 2023.
Tjeneste
Prosent samsvar
Prosent brudd
Antall
Videotjeneste
92 %
8 %
11
Institusjonens nettsted
77 %
23 %
24
Læringsplattform (LMS)
66 %
34 %
16
Digital eksamen
59 %
41 %
7
Kilde: HK-dir

3.3 Digitalisering og digital omstilling

Høsten 2023 gjennomførte HK-dir en kartlegging av universitets- og høyskolesektorens (UH-sektorens) arbeid med digital omstilling. Formålet var å innhente kunnskap om sektorens arbeid med å iverksette «Strategi for digital omstilling i universitets- og høyskolesektoren 2021–2025» (HK-dir, 2022d; Kunnskapsdepartementet, 2021). Kartleggingen bygger primært på en spørreundersøkelse på institusjonsnivå og intervjuer med respondenter fra seks institusjoner. Spørreundersøkelsen ble besvart av alle de 21 statlige universitetene og høgskolene. Funn og konklusjoner fra kartleggingen blir formidlet i rapporten «Digital omstilling i UH-sektoren – status, muligheter og utfordringer 2023» (HK-dir, 2024b).

Mye gjort – men mye gjenstår

Av rapporten framgår det at de 21 statlige universitetene og høgskolene har iverksatt en rekke digitaliseringstiltak som har forbedret og effektivisert deler av virksomheten. Det er likevel betydelige variasjoner i hvor langt arbeidet med digital omstilling har kommet. Rapporten peker derfor på at sektoren har behov for å styrke digitaliseringsarbeidet dersom ambisjonene i Strategi for digital omstilling skal kunne realiseres.

Kartleggingen indikerer at institusjonene i stor grad prioriterer IT-verktøy, IKT-drift, brukerstøtte, og teknisk infrastruktur i sitt arbeid med digital omstilling. Fagnær digitalisering, som skal bidra til å styrke fagene, forskningen og utdanningskvaliteten, prioriteres ikke i samme grad. Institusjonene gjennomfører mange tiltak for å styrke de ansattes digitale kompetanse. Kartleggingen viser likevel at denne kompetansen er mangelfull hos undervisere, forskere og administrativt ansatte. Institusjonene prioriterer i begrenset grad kartlegging av nytte og gevinster etter innføring av nye digitale tjenester. Manglende kartlegging av nytte og gevinster ser blant annet ut til å henge sammen med mangel på egnet metodikk og rammeverk, samt begrenset kapasitet og kompetanse lokalt. Institusjonenes holdning til sektorsamarbeid er grunnleggende positiv. Institusjonene mener at behovet for samarbeid er størst innenfor områdene administrativ effektivisering, digitale fellestjenester, datahåndtering og deling av digitale læringsressurser.

HK-dir konkluderte i rapporten med følgende seks anbefalinger for det videre arbeidet med digital omstilling i UH-sektoren:

  • Prioriter arbeidet med grunnlaget for digital omstilling.
  • Vri innsatsen over mot fagnær digital omstilling.
  • Styrk digital kompetanse hos faglig og administrativt ansatte.
  • Vektlegg institusjonenes mottakskapasitet ved planlegging av fellestiltak.
  • Sikre helhetlig forankring av digital omstilling på institusjonsnivå.
  • Styrk arbeidet med gevinstrealisering.

Digitaliseringens muligheter og utfordringer

De siste par årene har vist at digitalisering også innebærer kolossale utfordringer for høyere utdanning, ikke minst som følge av stadig mer utviklede språkmodeller. Dette har påvirket vitenskapelig publisering sterkt (se også kapittel 8.1), det reises spørsmål om negative følger for studentens læring og framfor alt har det skapt stor usikkerhet om prøving og evaluering av studenters kunnskaper og muligheter for fusk.

NOKUT inkluderte i Studiebarometeret 2023 spørsmål som skulle fange opp studentenes bruk av generativ kunstig intelligens i form av språkmodeller eller verktøy som genererer eller bearbeider bilder, lyd eller video. 39 prosent av studentene svarte at de ikke bruker KI i studiearbeidet i det hele tatt. Halvparten av studentene oppga å at de bruker det sjelden (24 prosent) eller av og til (25 prosent). Bare 12 prosent oppga at de bruker slike hjelpemidler ofte (NOKUT, 2024). Svarene tyder på at det er stor variasjon mellom ulike utdanninger og fagområder. Andelen som oppga at de bruker slike verktøy av og til eller ofte, var tre ganger så høy blant studenter på naturvitenskapelige og tekniske fag som blant studenter i humanistiske og estetiske fag. Ikke overraskende tyder svarene også på at yngre studenter bruker slik teknologi oftere enn eldre studenter.

Det offentlige ordskiftet har i stor grad handlet om at elever og studenter bruker programvaren til å produsere tekst, og de utfordringene dette har for læring, men framfor alt vurdering. Studentene selv oppgir at de i relativt liten grad bruker verktøyene til å generere tekst. I NOKUTs spørsmålsbatteri er det ett bruksområde som skiller seg ut, nemlig å «forklare tema, pensum, konsepter, terminologi, etc.» Det nest mest vanlige bruksområdet var ifølge studentene å kommunisere med språkmodellene som «samtalepartner». Mens det var stor forskjell mellom fagområdene i hvor mye studentene bruker slike verktøy, er det mye mindre forskjell i hva studentene oppgir å bruke verktøyene til. Et unntak fra dette er at studenter i matematisk-naturvitenskapelige fag som forventet i langt større grad enn andre studenter oppgir å bruke språkmodellene til å skrive programkode.

Flest digitale eksamener – færre med hjemmeeksamen

I fordelingen mellom digitale og ikke-digitale eksamener er det ikke noe som tyder på at de omtalte utfordringene knyttet til vurdering av studentene har påvirket institusjonenes valg av eksamensform i 2023, se Figur 3.5. I 2020 endret pandemien bildet, da andelen digitale eksamener fra 2019 til 2020 økte fra 60 til nærmere 80 prosent. Etter pandemien har fordelingen vært omtrent den samme, men andelen digitale eksamener har gått marginalt ned de to årene etter 2021.

Figur 3.5 Eksamener ved universiteter og høyskoler etter eksamensform. Andel
Kilde: Sikt

En tydeligere endring i eksamensformer i 2023 er nedgangen i andelen som hadde hjemmeeksamen. Før pandemien utgjorde hjemmeeksamener 16 prosent, mens andelen i 2021 var nesten doblet til 31 prosent. Deretter har hjemmeeksamenenes andel sunket til om lag 25 prosent og 19 prosent i 2023. Hvorvidt dette skal forstås kun som en normalisering etter pandemien, eller om det også er relatert til nye utfordringer for hjemmeeksamen som prøvingsform, er for tidlig å svare på.

3.4 Språk – datagrunnlaget en utfordring

Regjeringen la i 2023 fram en handlingsplan for å sikre og styrke norsk fagspråk i akademia (Kunnskapsdepartementet, 2023). Det å opprettholde et norsk fagspråk har stor betydning både i et kulturelt perspektiv og for samfunnets tilgang til kunnskap. Det er derfor viktig å følge utviklingen av forholdet mellom norsk og engelsk i høyere utdanning. Som det går fram i tekstboksen nedenfor, er imidlertid datakvalitet en utfordring for sikker kunnskap om språksituasjonen. Best data har vi om språk i masteroppgaver, der vi har data tilbake til 2015. Figur 3.6 viser at norskandelen i de masteroppgavene der vi kjenner språket, var 59 prosent i 2015 og 54 prosent i 2023. Andelen har svingt noe i løpet av de siste ni årene, og det er vanskelig å skulle peke på noen tydelig tendens.

Figur 3.6 Språk i masteroppgaver 2015–2023
Kilde: Sikt, NORA

Figur 3.7 viser at det er store forskjeller mellom institusjoner når det gjelder språkbruk i masteroppgaver. Bak institusjonsforskjellene ser vi en tydelig sammenheng mellom språkbruk og utdanningstyper. Ved høyskoler og universiteter med profesjonsutdanninger med rammeplaner og sterk nasjonal forankring, blir få av masteroppgavene skrevet på engelsk. Ved HINN, NU og HVL ble ni av ti masteroppgaver i 2023 skrevet på norsk. Ved de store breddeuniversitetene UiB, UiO og UiT ble noe over halvparten av oppgavene skrevet på norsk i 2023. Av institusjonene i Figur 3.7 har NHH med sine økonomiutdanninger klart lavest norskandel, med bare 29 prosent. Også NTNU har lav andel norsk, med 39 prosent. Selv om vi ikke kan bryte dataene ned på fagområder, er det sannsynligvis den store andelen teknologifag som forklarer den relativt omfattende bruken av engelsk ved NTNU. Tallene her tyder på at utfordringer med fagspråk treffer ulike institusjoner, utdanninger og fagmiljø temmelig forskjellig. Et mer presist bilde av språksituasjonen krever imidlertid et bedre datagrunnlag enn dagens.

Figur 3.7 Andel masteroppgaver 2023 skrevet på norsk, per institusjon
Kilde: Sikt, NORA

Språk i høyere utdanning - datagrunnlag

I slutten av 2022 dannet HK-dir, Sikt og Språkrådet en arbeidsgruppe med mål om bedre datagrunnlag og statistikk om språksituasjonen i UH-sektoren. Arbeidsgruppen har sett på statistikken som finnes, og vurdert behov for endring i registrering og rapportering, og gjorde seg blant annet følgende vurderinger:

  • Språk i undervisningsemner: Det er ikke obligatorisk å registrere undervisningsspråk, og per i dag mangler sikker informasjon om språk i halvparten av alle emner. Dette bør utbedres framover.
  • Språk i pensumlitteratur: Det vil trolig være svært arbeidskrevende å oppnå en presis rapportering av språk i pensum og undervisningsmateriell. Det kan være mer hensiktsmessig å vurdere en enklere form for rapportering som angir hvilke(t) språk som utgjør hovedtyngden.
  • Språk i mastergradsoppgaver: Data for språk i mastergradsoppgaver er basert på tall fra NORA (Norwegian Open Research Archives) over de mastergradsoppgavene som blir lagt ut med åpen tilgang. For 2023 er det registrert språk for 12 800 masteroppgaver, mens tallet på uteksaminerte med mastergrad samme år var 20 800. Det betyr at vi har kunnskap om språk i minimum 64 prosent av oppgavene.

Deltid inkluderer her alle studieprogram som er organisert med lavere progresjon enn 100 prosent av heltid.

https://lanekassen.no/nb-NO/stipend-og-lan/nedsatt-funksjonsevne/