Rapport
Rapport
09.05.2022

Tilstandsrapport for høyere utdanning 2022

Tilstandsrapport for høyere utdanning samler tall for universitets- og høyskolesektoren for det foregående året, og peker på trender over tid. Analysene er basert på et omfattende datagrunnlag fra flere ulike kilder. I årets rapport handler temakapittelet om mangfold og arbeidsdeling i UH-sektoren. HK-dir utarbeider rapporten på oppdrag fra av Kunnskapsdepartementet.

Siden er oppdatert med ny versjon av rapporten 11.05.2022

Utgiver: Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse

    Sammendrag

    HK-dir utarbeider Tilstandsrapport for høyere utdanning på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Rapporten er en del av grunnlaget for departementets etatsstyring av statlige universiteter og høyskoler, for dialogen med de private institusjonene og kan være et grunnlag for budsjettarbeid og politikkutvikling.

    Utdanning

    Også i 2021 var det rekordmange søkere til høyere utdanning, med 3 000 flere førstevalgssøkere enn i 2020. Dette er en økning på to prosent. Tallene for møtt til studiestart viser noe nedgang sammenlignet med året før. Samlet for hele sektoren er det fortsatt sterk vekst i studentpopulasjonen i 2021 med nærmere 305 000 studenter i høyere utdanning. Økningen i søkning og antall studenter må som for 2020 sees i sammenheng med koronapandemien. Søkertall fra Samordna opptak for 2022 viser en markert nedgang, noe som tilsier at veksten i studenttallene vil bremse kraftig opp eller bli til nedgang i neste års tilstandsrapport.

    Antallet registrerte studenter i høyere utdanning (DBH) steg med fire prosent fra 2020, til 284 000. Tilsvarende vekst i 2020 var noe høyere (4,5 prosent). Av veksten på om lag 11 000, kom det til nærmere 6 600 ved de statlige og 4 300 ved de private institusjonene. Relativt sett er veksten i registrerte studenter klart sterkest for de private institusjonene, med 9 prosent vekst mot 2,9 prosent for de statlige. Denne forskjellen var imidlertid enda større i 2020.

    55 prosent av bachelorstudentene fra opptakskull 2018 fullførte på normert tid i 2021, dette er en økning på tre prosentpoeng fra 2020. For toårige masterutdanninger fullførte 57 prosent av opptakskull 2019 på normert tid i 2021, også her en økning på tre prosentpoeng (fra 54 prosent i 2020). Det ble uteksaminert mer enn 51 200 personer med en grad fra norske universiteter og høyskoler i 2021. Dette er en økning på om lag 500 fra 2020. Den samlede veksten i uteksaminerte de siste ti årene har vært på 37 prosent. Mens de statlige institusjoner har hatt en vekst i uteksaminerte kandidater på 32 prosent i tiårsperioden, har de private institusjonene hatt en økning på 70 prosent.

    Høsten 2021 gjennomførte NOKUT igjen nasjonal deleksamen i sykepleie med felles nasjonal sensur. Sammenlignet med 2019 og tidligere år, gikk andel stryk (F) noe opp i 2021, og andel B noe ned. Det er små endringer i den øvrige fordelingen sammenlignet med 2019. Totalt ble det uteksaminert over 8 500 studenter fra helsefag i 2021. Dette utgjør en samlet vekst på 4,5 prosent i forhold til året før. Helsefagene oppfyller samlet sett måltallet på 7 531, men det er en del forskjeller mellom de ulike utdanningene. Innenfor lærerutdanning ble det uteksaminert om lag 5 500 kandidater i 2021 mot omtrent 7 500 kandidater i 2020. Nedgangen skyldes hovedsakelig kraftig nedgang på grunnskoleutdanningene på grunn av omlegging til masterutdanning der siste kull fra gammel modell ble uteksaminert i 2020, og første kull fra ny masterutdanning er ferdig først i 2022.

    De nasjonale tallene på total faglig tidsbruk på studier har vært stabile fra 2014, men med en svakt nedadgående trend. Den samlede faglige tidsbruken under koronapandemien er marginalt lavere enn årene før, men ser ut til å være en del av en mer langvarig trend enn en effekt av koronapandemien. Flertallet av norske studenter er generelt tilfredse med studiekvaliteten, dette ifølge svar på spørsmål i Studiebarometeret. Gjennomsnittet på svarskalaen fra én til fem har ligget på 4,1 frem til 2019. I 2020 og 2021 var gjennomsnittet 4,0. Denne nedgangen skyldes trolig pandemi og tiltak.

    Norsk er det dominerende undervisningsspråket for studenter ved norske universiteter og høyskoler. Totalt for sektoren er nærmere 90 prosent av studentene på lavere grad registrert på emner med planlagt undervisningsspråk norsk. Tall fra Nora viser at det har vært en økning i antall og andel masteroppgaver som skrives på engelsk i perioden.

    Det er fortsatt vekst i antallet studenter på fleksible studietilbud i 2021, med en samlet økning på 13 prosent fra 2020. I tråd med tidligere år, ser vi nedgang i antall studenter på desentraliserte og økning i antall studenter på nettbaserte tilbud i 2021. Imidlertid er det interessant å observere at det er flere institusjoner som bryter dette mønsteret. Digital undervisning, verktøy og ressurser står sentralt i høyere utdanning. I 2020 og 2021 har studentene opplevd langt mer digital undervisning enn tidligere.kandidater sysselsatt i relevant arbeid et halvt år etter fullført utdanning, totalt sett gikk ned fra 82 prosent i 2019, til 78 prosent i 2020. Her er det verdt å bemerke at arbeidsmarkedet i 2021 er langt bedre enn i 2020 og at dette mest sannsynlig vil gi en positiv korreksjon på neste kandidatundersøkelse.

    Det er en økning i antallet studenter med innvandrerbakgrunn i 2021 på om lag 1 300, som tilsvarer en økning på fire prosent. Dette er omtrent den samme veksten som for studentpopulasjonen generelt. Også for studieåret 2020–21 ser vi en nedgang i norske gradsstudenter i utlandet med støtte fra Lånekassen. Nedgangen kan trolig knyttes til koronapandemien i tillegg til årsaker som det er pekt på tidligere, som størrelsen på studentkull i Norge, og økonomiske, politiske og kulturelle forhold i store mottakerland. I 2021 kom det over 13 000 internasjonale studenter til Norge i tråd med utvalgskriteriene fra SSB om statsborgerskap og opphold i Norge. Det er flest studenter med utenlandsk statsborgerskap fra Kina og Iran, utvekslingsstudenter er da ikke medregnet.

    Tallene for utveksling viser at utenlandske utvekslingsstudenter øker kraftig fra de lave tallene i 2020. For norske utvekslingsstudenter samlet, ser vi en fortsatt nedgang. Om lag 7 000 studenter kom på utveksling til Norge, noe som er på nivå med tallene fra 2014. Bare 2 771 studenter reiste på utveksling fra Norge, noe som er mer enn en halvering av utvekslingen per år i tiårsperioden. Svært mye av utvekslingen skjedde innenfor Erasmus+ hvor vi etter den kraftige nedgangen i 2020, ser en positiv korreksjon i 2021. Det er positivt at det er en så tydelig økning allerede i 2021, og at Erasmus+ tilsynelatende er den sterkeste driveren i arbeidet med å få i gang studentmobilitet under og etter pandemien. 

    Doktorgradsutdanning og forskning

    I 2021 ble det avlagt 1601 doktorgrader ved norske universiteter og høyskoler, mot 1634 i 2020. De statlige institusjonene står for nesten alle avlagte doktorgrader, og det store flertallet avlegges ved de gamle breddeuniversitetene. UiO, NTNU, UiB og UiT står for 76 prosent av de avlagte doktorgradene i 2021. Fordelingen av avlagte doktorgrader mellom fagområdene er nokså stabilt over tid. Det avlegges flest doktorgrader innen medisin- og helsefag, selv om dette området har hatt en markert nedgang i 2021. Teknologi er det området som har hatt sterkest vekst siste ti år.

    Det har vært en jevn økning i andelen avlagte doktorgrader av personer med utenlandsk statsborgerskap de siste årene, fra 35 prosent i 2012 til nærmere 44 prosent i 2021. Av de utenlandske doktorandene hadde litt over halvparten bakgrunn fra land i Europa, mens rundt 30 prosent var fra land i Asia. Asia hadde den sterkeste økningen i tiårsperioden.

    Det var nedgang i andel doktorander som disputerte innen seks år i 2021. Ved statlige institusjoner gikk andelen ned fra 70 prosent i 2020 til 68 prosent i 2021. Bare tre institusjoner rapporterer en økning i fullføringsgrad fra 2020 til 2021.

    Publiseringspoeng per faglige årsverk fortsatte å øke i 2021 for UH-sektoren samlet og for de statlige institusjonene. For de private institusjonene er det ingen økning i publiseringspoeng i 2021. Tidsskrifter, serier og forlag er inndelt i to nivåer for å skape et insentiv til å publisere i de mest prestisjefylte kanalene innenfor de ulike fagområdene. For de statlige har det vært moderat vekst i andelen publikasjoner på nivå 2 de siste årene, fra om lag 20 prosent i 2014 til 24 i 2021. For de private har veksten vært sterkere, fra 14 prosent i 2012 til 26 i 2021.

    Åpen tilgang til vitenskapelige publikasjoner er høyt prioritert. Regjeringen har derfor fastsatt nasjonale retningslinjer med et mål om full åpen tilgang innen 2024. Utviklingen de siste ni årene viser en betydelig reduksjon i antall og andel ikke åpne artikler, fra 63 prosent i 2013 til anslagsvis 23 prosent i 2021. Vi ser at reduksjonen i ikke åpne artikler har avtatt de siste årene, noe som tyder på at det er mer krevende å få til åpen publisering på de resterende lukkede publikasjonene.

    Tildelingen fra Forskningsrådet per faglige årsverk økte for de fleste institusjonene i 2021 sammenlignet med 2020. Den samlede økningen for hele UH-sektoren fra 2020 til 2021 er på 536 millioner kroner, fra totalt 3,38 til 3,91 milliarder kroner. Tildelingen fra Forskningsrådet, slik det er oppgitt i årsregnskapet til UH-institusjonene, er det høyeste kronebeløpet noensinne. 

    Andre BOA-inntekter utgjorde i 2021 165 000 kroner per faglig årsverk i gjennomsnitt i statlig del av UH-sektoren. Dette er det høyeste gjennomsnittet i tiårsperioden 2012–2021. Statlige universiteter og høyskoler hentet inn nærmere 3,9 milliarder kroner i andre BOA-inntekter i 2021. Dette er om lag 300 millioner mer enn i 2020.

    Ifølge regnskapstall mottok norske universiteter og høyskoler til sammen 844 millioner kroner fra EU i 2021. Det har vært en jevn økning i inntekter fra EU i tiårsperioden, og en spesielt sterk vekst siste år med 18 prosent. Det europeiske forskningsrådet (ERC), som er en del av EUs forsknings- og innovasjonsprogram Horisont 2020, er en av de mest krevende konkurransearenaene norske forskere deltar på. Returraten for norske forskere fra ERC har gått fra et gjennomsnitt på 1,1 prosent for de tre første årene av programperioden til 2,17 prosent for perioden 2018–2020, og hele 2,38 prosent for utlysningene i 2020.

    Fra Horisont 2020 har det gått 521 millioner euro til de norske aktørene i UH-sektoren. Det utgjør 31 prosent av de totale midlene som norske miljøer har mottatt. Det er UiO, NTNU og UiB som har mottatt mest midler, hele 80 prosent av det som har gått til norske universiteter og høyskoler. Fordelt på FoU-årsverk er det UiB, NTNU og UiO som har hentet inn mest midler i 2021.

    Sikring og bevaring av universitetsmuseene er nasjonal styringsparameter. Det som måles er graden av sikring av museenes magasinarealer og bevaring av objekter eller samlinger etter gitte kriterier. Tilsvarende som for tidligere år viser tallene for 2021 at risiko for vannskade som den største utfordringen for de fleste museene. 

    Styring, økonomi og personal

    Det er 12 statlige institusjoner med ekstern styreleder og ansatt rektor og 9 institusjoner med valgt rektor som styrets leder. Sammenlignet med 2020 har UiT og HiØ endret ledelsesmodell til ekstern styreleder og ansatt rektor.

    I 2021 var de samlede driftsinntektene til universiteter og høyskoler 55 milliarder kroner, dette er en markert økning fra i overkant av 51 milliarder i 2020. For statlige institusjoner utgjorde statstilskudd 78 prosent av de samlede driftsinntektene i 2021. For de private institusjonene utgjorde statstilskudd 41 prosent av inntektene i 2021, som er ned fra 42 prosent i 2020.

    Finansiering fra Forskningsrådet utgjør en betydelig inntektskilde for de statlige institusjonene. I 2021 utgjorde dette åtte prosent av de statlige institusjonenes samlede driftsinntekter, som er en økning fra syv prosent i 2020. For private institusjoner utgjør kategorien andre inntekter den største enkeltposten, med 53 prosent i 2021. For de private institusjonene utgjorde finansiering fra Forskningsrådet én prosent, som er det samme som året før. Samlet mottok de private institusjonene i overkant av to milliarder kroner i studie- og eksamensavgifter i 2021.

    Det har vært en gradvis økning i stillinger som førsteamanuensis, forsker og postdoktor de siste 10 årene. I 2021 var imidlertid andelen faglig ansatte i førstestillinger 76 prosent, mot 77 året før. Veksten i førstestillinger har spesielt kommet for stillingskategorien førsteamanuensis, deretter fulgt av professor.

    Forholdstallet mellom faglige og administrative årsverk endres lite over tid. De siste fire årene har gjennomsnittstallet for alle institusjoner vært 2,6. Det er imidlertid store forskjeller mellom institusjonene. 

    Andelen kvinner i faglige toppstillinger har økt med rundt en prosent per år de siste ti årene. I 2021 var kvinneandelen i slike stillinger 35 prosent. Kvinneandelen i faglige toppstillinger er imidlertid fortsatt langt lavere enn i andre faglige stillinger. Den høyeste kvinneandelen i toppstillinger finner vi ved institusjoner der profesjonsstudier har en relativt stor plass.

    Tallene for midlertidighet i årets tilstandsrapport skiller seg noe fra tidligere år. I 2020 tok KD initiativ til en gjennomgang av statistikken for midlertidig ansettelse i UH-sektoren. En arbeidsgruppe anbefalte videreføring av statistikken med noen mindre justeringer fra 2021. Den nye tellemåten gir i gjennomsnitt 0,5 prosentpoeng lavere midlertidighet sammenlignet med tidligere. Universiteter og statlige høyskoler har fortsatt et betydelig innslag av midlertidige stillinger. Etter noen år med nedgang i midlertidighet i undervisnings- og forskerstillinger går tallene noe opp i 2021, fra 12,6 til 12,9 prosent. Det er imidlertid tydeligere forskjeller mellom institusjonene, både i prosentandel midlertidighet og utvikling siste år.

    Institusjonelt mangfold og arbeidsdeling

    Tittelen på årets temakapittel er institusjonelt mangfold og arbeidsdeling. Hvilket mangfold utgjør de statlige høyere utdanningsinstitusjonene i Norge i dag, og i hvilken grad er høyere utdanning kjennetegnet av arbeidsdeling institusjonene imellom?

    Institusjonslandskapet har forandret seg mye de siste to tiårene gjennom sammenslåinger og endring av institusjonskategori, der mange statlige høyskoler har fått universitetsstatus. I 2007 hadde statlige høyskoler 50 prosent av studentene, i 2021 bare 18 prosent. Samtidig med at den tradisjonelle todelingen er bygd ned, har det vært et politisk mål å fremme institusjonelt mangfold og arbeidsdeling i sektoren. Utviklingsavtalene mellom Kunnskapsdepartementet og institusjonene er tenkt som viktige verktøy i arbeidet med mangfold og arbeidsdeling. Årets temakapittel gir et statusbilde av institusjonelt mangfold og arbeidsdeling per i dag. I tillegg til institusjonelle data om utdanning og forskning analyserer vi institusjonenes strategidokumenter. 

    Det er et hovedfunn at institusjonslandskapet trass i store endringer fortsatt er preget av den opprinnelige todelingen mellom universiteter og høyskoler, slik også andre undersøkelser tidligere har konkludert. De tre institusjonene NTNU, UiB og UiO står for en stor andel av den samlede forskningen i sektoren, og kan sies å utgjøre en egen gruppe av institusjoner. Statlige høyskoler og nye universiteter utgjør også en gruppe institusjoner med en rekke fellestrekk på alle de tre hovedområdene. De har mindre forskning enn de førstnevnte og en høyere grad av samfunnskontakt, målt etter de variablene vi har brukt. Studietilbudet er gjennomgående preget av de opprinnelige høyskolenes profesjonsutdanninger.

    En tredje gruppe består av høyt faglig spesialiserte institusjoner. Når man ser bort fra størrelse og bredde i studietilbud, har disse mange fellestrekk med de eldste universitetene innenfor både utdanning og forskning. Disse institusjonene representer i seg selv bidrag til mangfoldet i sektoren.

    Kontinuiteten til tross, den skarpe todelingen vi hadde tidligere, er myket opp. Både strukturendringer og akkreditering av nye universiteter har satt sitt preg på sektoren som helhet. Det er derfor betydelige innbyrdes forskjeller blant gruppen av høyskoler og nye universiteter. UiA og UiS, de første institusjonene som endret akkrediteringskategori, har på flere områder også viktige felles trekk med de mest forskningstunge universitetene. Dette kommer frem både i den statistiske analysen og i institusjonenes strategiske prioriteringer. Slik sett er institusjonslandskapet i dag kjennetegnet av en litt annen form for mangfold enn tidligere.

    Siste del av kapittelet viser den geografiske fordelingen av studenter i høyere utdanning i Norge. Fire av fylkene har flere studenter enn det som er gjennomsnittet for landet: Troms og Finnmark, Vestland, Trøndelag og framfor alt Oslo. Hovedstaden er i en særstilling med tanke på både antall studenter og utdanningsnivå i befolkningen, og representerer en sentralfunksjon både regionalt og nasjonalt. Det er fylker i det sentrale østlandsområdene utenom Oslo som har færrest studenter i forhold til befolkningen. Også for utdanninger som kvalifiserer for velferdsyrker innen utdanning og helse- og sosialtjenester, er det betydelige forskjeller på fylkesnivå.