Denne nettsiden bruker informasjonskapsler, som er en teknologi for at nettsidene skal fungere og samle inn informasjon om brukere av nettsiden. 

Les mer om hvordan vi bruker informasjonskapsler.

 For at vi skal forbedre tjenester basert på statistikk. Statistikken knyttes ikke til en enkeltperson.

 For at nettsiden skal virke og fungere trygt. Disse må være på.

Informasjonskapsler på hkdir.no

Vi vil spesielt takke de som har deltatt i referansegruppen for prosjektet. Dette er Kari Voldhagen ved Norges teknisk naturvitenskapelige universitet, Trine Neset Brødremoen, Eva Ballo og Inger-Helen Olsen ved OsloMet - Storbyuniversitetet, Thorvald Tangjerd Abrahamsen ved Universitetet i Sørøst-Norge, Ingunn Blindheim ved Høgskulen i Volda og Bodil Norderval ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Takk for innspill, perspektiver, kvalitetssikring og rekruttering av studenter og mentorer til intervjuer. Rapporten er skrevet av Elinor Jeanette Olaussen og Lars Jørgensen ved Avdeling for Universell utforming og læringsmiljø i HK-dir. Den er tilgjengelig i trykt form ved etterspørsel og er nedlastbar via nettstedet universell.no. Vi håper rapporten kan være til nytte for arbeidet med mentor som tilretteleggingstiltak ved læresteder og NAV-kontor.

Forord

Opplæring i form av høyere utdanning er et tiltak i regi av NAV som kan gis personer over 22 år som på grunn av nedsatt arbeidsevne hindres i å skaffe seg eller beholde inntektsgivende arbeid. Som en del av opplæringstilbudet kan man søke om «mentor», der en medstudent frikjøpes til å bistå med faglig, sosial eller praktisk støtte på lærestedet, tilpasset studentens individuelle behov. Spesielt for ordningen er at det er NAV som innvilger og finansierer mentor, mens den praktiske gjennomføringen administreres av studiestedene.

Formålet med rapporten er å synliggjøre mentortiltaket generelt og belyse mentorordningens nytteverdi for student, læresteder og NAV, samt utforske hvilke grep som kan kvalitetssikre og effektivisere ordningen. Erfaringene og anbefalingene som kommer frem i rapporten er basert på spørreundersøkelser og intervjuer fra et utvalg studenter, mentorer, tilretteleggingskontakter ved lærestedene og saksbehandlere i NAV.

Det er en unison oppfatning blant lærestedene i undersøkelsen at mentor er en svært viktig suksessfaktor for mestring, progresjon og læring for studenter med hjelpebehov. I suksesshistoriene står likemannsarbeidet og samarbeidet mellom student og mentor sentralt. Eksempler på god praksis ved lærestedene er lærestedfinansiert mentorordning, mentorkurs og systematisk evaluering av mentortiltaket. Rapporterte utfordringer er knyttet til samhandling og kommunikasjon med NAV-kontorene og hvordan saksbehandlingsprosessen hos NAV samsvarer dårlig med lærestedenes studieår og rutiner.

NAV-veilederne rapporterer om manglende tilbakemelding fra lærestedene om mentorbruk og etterlyser at mentor er mer delaktig i tilbakemeldingene. NAV har ikke måltall på bruk av mentor, og det er den enkelte saksbehandlers skjønn som vurderer hvorvidt mentor er et egnet tiltak. Samtlige av NAV-veilederne mener at mentortiltaket bør benyttes oftere, samtidig som svarene på holdningsspørsmålene kan indikere at verken økonomi eller usikkerhet rundt hvem tiltaket egner seg for, hindrer bruk av tiltaket.

Mentorene opplever at mentorstøtten har vært avgjørende for hvorvidt studentene fullfører studiet. Nytteverdien ligger i at studentene får støtte individuelt tilpasset sine behov, de får redusert forstyrrelser som kompliserer studiehverdagen, de opplever en faglig og personlig trygghet, samtidig som de får økt faglig utbytte og bedre resultater. Behovet for og betydningen av mentorstøtte vil variere mellom studentene. Det er avgjørende at studentene får bistand når behovet for mentor oppstår, noe som kan være på alle tidspunkt i studieløpet.

Basert på erfaringene til studentene som mottar mentor skiller mentor seg fra mer generell oppfølging og tiltak fordi støtten tilpasses til den enkelte studentens kontekst og emne, og avklares i et samarbeid mellom student og mentor. Mentor er en form for støtte de ikke kan få av en vanlig medstudent eller faglærer, både med tanke på arbeidsform og omfang. Felles for studentene er at de har nedsatt kapasitet på grunn av funksjonsnedsettelse, og mentor bistår på ulike vis med å sortere, prioritere og oversette informasjon som gir struktur, forståelse, studieteknikk, selvtillit og økt læringsutbytte. Alle studentene trekker frem «god relasjon med mentor» som avgjørende for å oppnå gode resultater. Forventningsavklaring for begge parter tidlig i bekjentskapet trekkes frem som spesielt gunstig for samarbeidet. Studentene vurderer behovet for mentor til å være særlig stort i starten av et studium, hvor mye av grunnlaget legges når det gjelder forståelse i faget og troen på videre mestring.

Alle aktørene erfarer at mentor er et svært virkningsfullt tiltak for den enkelte. I en vurdering av ordningen ser det ut til at kostnadene ikke er et problem i forhold til nytteverdien den enkelte student har av tiltaket. Hovedutfordringen ser ut til å være at lærestedene må forholde seg til NAV sine rutiner, som i dag ikke er tilpasset og forenelig med lærestedenes organisering og praksis, samt studentenes studieår. Dette kommer spesielt til uttrykk ved at det ikke er samsvar mellom NAVs tilsagnsperiode på 3 måneder og lengden på lærestedets semester som er 5-6 måneder. Resultatet er svært mye administrasjon fra lærestedenes side, og stor uforutsigbarhet og lite kontinuitet for både student og mentor. Videre er det ulik praksis rundt lønning av studentmentorer, hva man legger i terminologi og sentrale begrep, samt kjennskap til håndtering av mentorordningen både innad og mellom de ulike lærestedene og NAV-kontor. En standardisering der alle studenter som tar høyere utdanning gjennom NAV systematisk mottar informasjon om muligheten for mentor, kan bidra til en tidligere avklaring av mentorbehov, noe som vil gi forutsigbarhet for lærestedene, samtidig som det vil avhjelpe og systematisere rekrutteringen og opplæringen av mentorer.

For å oppnå mer effektiv og enhetlig prosess foreslås at tilsagn blir gitt for et halvår om gangen, at mal for tilsagnsbrev inneholder kontaktperson på lærestedet og at det opprettes en fast NAV-kontakt for hele landet, som internt i NAV tar dialog med aktuell saksbehandler om mentor og høyere utdanning.

Med mål om å kvalitetssikre lærestedenes arbeid med ordningen vil direktoratet utvikle læringsmateriell som kan benyttes i opplæringen av mentorer, samt utarbeide spørsmål til evaluering av tiltaket, som kan besvares av mentorer og studenter på de ulike lærestedene. Videre foreslås det at det tilrettelegges for møteplasser og erfaringsdeling mellom mentorene lokalt på lærestedene, samt at lærestedenes økonomiavdelinger eller ansatte med tilsvarende rolle tar seg av administrering av refusjonskravene.

En lærestedsfinansiert mentorordning for studenter med funksjonsnedsettelse anbefales som et supplement til NAVs mentorordning, da svært få studenter er innenfor kriteriene for NAVs mentorordning og flere tilretteleggere erfarer at mange øvrige studenter har et udekket behov for tett oppfølging.

Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse vil på vegne av sektoren samarbeide med Arbeids- og velferdsdirektoratet for å se på mulige forenklinger i den administrative saksbehandlingsprosessen.

Oppsummering og anbefalinger

Høyere utdanning skal være tilgjengelig for alle studenter, uavhengig av nedsatt funksjonsevne. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (tidligere Universell) har et nasjonalt ansvar for å fremme samarbeid og kunnskap om læringsmiljø, universell utforming og inkluderende løsninger i høyere utdanning, samt utvikle og formidle sektorspesifikk kunnskap om universell utforming og individuell tilrettelegging av studentenes læringsmiljø ved høyere utdanningsinstitusjoner. Ved å være en faglig rådgiver, iverksetter og samordner skal direktoratet identifisere funksjonshemmende barrierer i høyere utdanning og utrede og komme med anbefalinger til hensiktsmessig praksis for å skape inkluderende læringsmiljø.

Den europeiske studentundersøkelsen Eurostudent gjennomføres i Norge av SSB hvert tredje år. 23% av norske studenter svarer at de har funksjonsnedsettelse [1]. Eurostudent viser at andelen norske studenter med funksjonsnedsettelser har vært på samme nivå både i 2015, 2018 og 2021. Ikke alle studenter med funksjonsnedsettelse har et tilretteleggingsbehov, men undersøkelsen synliggjør at individuell tilrettelegging i studiene angår mange.

Ofte kan det være flere måter å foreta en individuell tilrettelegging på, og det kan velges mellom ulike tilpasninger og tiltak. Oppfølgingsordningen mentor er ett slikt tiltak. Tiltaket er lite brukt, til tross for at evalueringer viser at erfaringene med tiltaket oppleves som positive for alle involverte aktører [2]

Mentor er et tilskudd fra NAV for å frikjøpe en kollega eller en medstudent, for ekstra bistand for å mestre en jobb eller utdanning. I høyere utdanning innebærer mentor frikjøp av en medstudent på timebasis; for faglig, sosial og praktisk støtte i studiesituasjonen.

For mentor finansiert av NAV er det en forutsetning at studenten samtidig gjennomfører utdanningen som et tiltak gjennom NAV. Tiltaket opplæring kan omfatte både kurs, videregående opplæring, fagskoleutdanning og høyere utdanning. Tildeling av arbeidsrettede tiltak skjer etter en individuell vurdering av behovet for bistand for å styrke mulighetene til å skaffe og/eller beholde arbeid. Høyere utdanning kan innvilges for de over 22 år, og som NAV har vurdert har nedsatt arbeidsevne.

Både NAV, utdanningsinstitusjonen og studenten selv kan foreslå mentor som aktuelt tiltak. NAV vurderer og fatter eventuelt vedtak. Utdanningsinstitusjonen skaffer og lønner mentoren. Det økonomiske tilskuddet utbetales til utdanningsinstitusjonen.

Flere universiteter og høyskoler finansierer selv lønnen til mentor til studenter som faller utenom kriteriene for NAVs mentorordning, og gjør dermed egne vurderinger av hvem som kan tildeles mentor. Som et lærestedsfinansiert tiltak blir mentor enda et tiltak i lærestedenes portefølje av mulig tilrettelegging de kan vurdere for studenter med funksjonsnedsettelser.

Uttalt behov fra utdanningsinstitusjonene


Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (tidligere Universell) har mottatt flere henvendelser fra utdanningsinstitusjonene om behovet for en gjennomgang av NAVs mentorordning for å belyse utfordringer med administreringen av ordningen og samarbeidet mellom lærested og NAV. Lærestedene erfarer at mentor er nøkkelen til gjennomføring for mange studenter, men det er utfordrende å følge opp hvert enkelt mentortiltak. Det er også utfordrende at ordningen administreres og organiseres på svært forskjellige måter på de ulike lærestedene og NAV-kontor.

NAVs mentorordning er lite brukt, og målgruppen for ordningen er, slik den er organisert i dag, tilgjengelig for svært få studenter.

Mentorordninger for studenter med funksjonsnedsettelse er lite kjent.

Tidligere utredninger peker på at manglende kjennskap til ordningen er en av de viktigste årsakene til at tiltaket ikke brukes mer [3]. UiBs rapport om mentorordning for alle studenter fastslår at det er uklart hva som ligger i begrepet «mentorordning», samt begrenset tilgang på kunnskap om effekten av mentorordninger [4]. I Oxford Research og Proba samfunnsanalyse sin evaluering av NAVs mentortiltak i 2018 ble det gjort en vurdering av tiltaket, men det eksisterer ingen effektevaluering [5]. I denne utredningen presenteres erfaringer fra et utvalg mentorer og studenter, noe som gir verdifull innsikt i hvilken effekt mentorordningen kan ha for den enkelte. Kunnskap om hvordan mentor og student samhandler – og hva den konkrete bistanden kan bestå i, vil gi en reell forventningsavklaring om tiltakets nytte for alle som kan initiere mentortiltaket.

Formålet med denne rapporten er å kartlegge mentorordningens nytteverdi for student, læresteder og NAV, og utforske hvilke grep som kan kvalitetssikre og effektivisere ordningen. Følgende problemstillinger har blitt undersøkt:

Hvordan kan lærestedene og enheter i NAV (sam)arbeide for å kvalitetssikre og effektivisere administreringen av mentorordningen, slik at tiltaket fungerer etter hensikten?

I hvilken grad er mentorordningen et hensiktsmessig virkemiddel for inkludering, tilrettelegging og gjennomstrømming for lærested, og finnes det alternativer til dagens modell?

I tillegg til å svare på problemstillingene, tar rapporten sikte på å tydeliggjøre mentorordningens intensjon og avklare grenseganger mot tilstøtende ordninger, gi en statusbeskrivelse og synliggjøre utfordringer og gode eksempler på organisering og praksis.

Målgruppen for rapporten er hovedsakelig ansatte ved landets høyere utdanningsinstitusjoner og ansatte ved NAV-kontor. Ved å bli bedre kjent med hverandres saksbehandlingsprosess, erfaringer og eventuelle barrierer i samarbeidet kan det bli lettere å samkjøre prosessene. Samtidig vil rapporten gi en statusbeskrivelse, økt innsikt og beslutningsgrunnlag til organisering av ordningen for Arbeids- og velferdsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet.


Mentorer og studenter som mottar mentor er en forlenget målgruppe, og kan ha spesielt glede av mentorenes og studentenes erfaringer i kapittel 8 og 9.

Fotnoter

Innledning

Mentor er et tiltak hjemlet i Forskrift om arbeidsmarkedstiltak  (tiltaksforskriften) [6]. Mentor kan benyttes i kombinasjon med tiltakene arbeidstrening, opplæring, midlertidig lønnstilskudd eller varig lønnstilskudd. Tiltaksforskriftens § 5-2 beskriver innholdet i mentorordningen: «Mentoren kan gi praktisk bistand, veiledning og opplæring i arbeidsrelaterte ferdigheter, tilpasset den enkelte deltakers individuelle behov.»

I rundskriv til tiltaksforskriften [7] utdypes det at bistanden kan omfatte faglig støtte fra medstudent: «Mentor er en ordning for frikjøp av en arbeidskollega eller medstudent for tiltaksdeltakere eller arbeidstakere med behov for nødvendig faglig, sosial og praktisk støtte på arbeidsplassen eller opplæringsstedet».

Det er ikke gitt føringer på hva praktisk bistand kan innebære, men i praksis er det ikke slik at studentmentorer har oppgaver knyttet til personlig praktisk bistand; som bistand i forbindelse med spising eller toalettbesøk.

Mentor kan også benyttes til likemannsarbeid slik at personer i samme livssituasjon, med egen erfaring og kompetanse om tilsvarende type funksjonsnedsettelse bistår med hjelp, støtte og veiledning.

Felles for alle arbeidsmarkedstiltak er at varighet og omfang skal tilpasses deltakerens individuelle behov, innenfor de begrensninger som gjelder for det enkelte tiltaket. For personer med nedsatt arbeidsevne kan tiltaket mentor, i likhet med tiltaket opplæring, gis i inntil tre år.

Mens mulig varighet på mentorperioden er klart definert, er intensiteten (timetall) på mentorstøtten ikke det. I rundskrivet til tiltaksforskriften heter det at omfang og varighet av tiltaket bør revideres hyppig med sikte på en passende nedtrapping av tiltaket [8].

Tilskudd til mentor tilsvarer mentors ordinære timelønn for det antall timer som er avtalt for mentoroppgaven. Rundskriv til tiltaksforskriften sier at for ikke-ansatte arbeidstakere bør timelønnsatsene for brukerstyrte personlige assistenter legges til grunn for avtalen med mentor. Ikke-ansatte arbeidstakere omtales gjerne som frilansere eller oppdragstakere og har ikke de samme rettigheter etter blant annet arbeidsmiljøloven og ferieloven, som ansatte arbeidstakere (fast eller midlertidig).

Hvor mange har tiltakene mentor og opplæring?

Oxford Research og Proba samfunnsanalyse evaluerte mentortiltaket i 2018. Evalueringen skulle dokumentere hvordan tiltaket brukes, og gjøre vurderinger av tiltaket og resultatene. Evalueringen er ikke en effektevaluering. I perioden januar 2012 - juni 2018 ble det gitt til sammen 23233 tilsagn til 5879 virksomheter fordelt på 8762 kandidater [9]. Av disse var 1063 (12 %) registrert i utdanning samtidig med mentortiltaket [10]. Høyere utdanning er ikke skilt ut som egen kategori i rapporten, og det kan antas at utdanning her også omfatter opplæring gjennom kurs, videregående skole og fagskole. Den totale bruken av mentor har vært økende siden 2012, da tiltaket ble benyttet av 385 personer. I 2017 ble mentor benyttet av 2393 personer [11].

Oxford Researchs evaluering oppsummerer at både kandidatene, mentorene, virksomhetene og NAV-ansatte har gjennomgående positive erfaringer med mentorordningen. Evalueringen peker på noen endringsbehov: Lengre tidshorisont for det enkelte mentortilsagnet, økning i tilskuddsbeløpet for å tillate mer frikjøp av mentorens tid, og mer oppfølging fra NAV overfor virksomhetene og kandidatene som etterlyser det [12].

Oxford Research undersøkte hva innholdet i mentorrelasjonen som regel innebærer. I spørreskjema til virksomheter som har mottatt mentortilskudd bes virksomhetene velge ett av fem alternativ for hva som best beskriver innholdet i bistanden. 61% sier Faglig bistand (f.eks opplæring i systemer og prosedyrer), 25% sier Psykososial bistand (f.eks. stressmestring, støttesamtaler for brukers utfordringer, mv.) [13].

Evalueringen anbefaler at begrunnelsene for hvordan tiltaket kan brukes blir tydeliggjort [14]. Det fremkommer at det er stor variasjon i hvordan mentortiltaket brukes, hvilke virksomheter som bruker mentortiltaket, hvem som er kandidatene, og om det benyttes i kombinasjon med andre tiltak. Kandidatens behov, og formålet med tiltaket varierer også, og de intervjuede virksomhetene og veilederne har ulike oppfatninger av hvilke brukergrupper mentortiltaket brukes for [15].

I Oxford Researchs vurdering av hvem mentortiltaket egner seg for, vises det til at mentortiltaket forutsetter at kandidaten er i utdanning, på et tiltak eller på en arbeidsplass. Dersom kandidaten har svært dårlige forutsetninger for å fungere på stedet, må det forventes at mentortiltaket har lite å tilføre. Oxford Research anser det må ligge en realistisk forventning i bunnen om at kandidaten etter gjennomført tiltak vil være i stand til å fungere på en arbeidsplass, i et tiltak eller i utdanningen [16]. Det pekes på at det er definert klare grenser for hvor lenge tiltaket kan brukes, og at det dermed ligger i tiltakets natur at det skal dekke et midlertidig behov. For personer med varige utfordringer, må det derfor vurderes andre virkemidler [17].

Evaluator skriver at verken kandidatene eller virksomhetene viser stor refleksjon rundt hvem tiltaket bør være for [18] og evaluators vurdering er at det er nærliggende å si at tiltaket er egnet for de fleste brukerne [19]. I sammendraget trekkes det frem at bruken av mentortiltaket ser ut til å være i tråd med de prioriterte målgruppene for arbeidsmarkedstiltak i NAV [20].

‘Mentor i høyere utdanning’ er et begrep med ulikt innhold, og for å unngå uklarheter når vi omtaler NAVs mentorordning, redegjøres det kort om de siste årenes forsøk på å utvikle mer allmenne mentorordninger i høyere utdanning.
På lignende vis, er det tidvis uklarheter omkring om hva som ligger i mentorstøtte i regi av NAV eller lærested – og hvilke behov kommunenes BPA-ordning skal dekke. Ikke minst i forbindelse med BPA-utvalgets [21] utredning, er grenseoppgangen mellom BPA og mentor aktualisert, så vi ser også grunn til å komme inn på BPA i sammenheng med høyere utdanning.

Andre mentorordninger i høyere utdanning

Mentorordninger ble aktualisert gjennom «kvalitetsmeldingen» (Meld. St. 16 (2016- 2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning) [22] og påfølgende anmodningsvedtak i Stortinget hvor Kunnskapsdepartementet bes beskrive hvordan det trinnvis kan innføres en mentorordning for bachelorstudenter og studenter i andre deler av studieløpet.

UiB-rapporten «Utredning av mentorordning i høyere utdanning»

På oppdrag fra Kunnskapsdepartementet ble mentorordninger i høyere utdanning utredet av UiB og rapporten [23] ble overlevert mai 2018. I 2016 vedtok Universitetet i Bergen at alle studenter skal ta del i en faglig mentorordning innen 2019. Vedtaket kom som følge av lang tids innsats fra universitetets studentpolitikere. Ordningen skal driftes av fakultetene, og målet er at bedre oppfølging og veiledning skal føre til bedre læring og fullføring.

Utredningen fra UiB ser hovedsakelig på sine egne mentorordninger – som er mentorordninger rettet mot alle studenter i et program eller fagfelt, på bachelor og masternivå - ikke ordninger rettet mot spesifikke grupper, som studenter med funksjonsnedsettelser.

Felles for mange av mentorordningene som berøres i UiB-rapporten, er at de retter seg mot nye studenter. Formålet for disse ordningene er sosial og faglig integrering i det akademiske fellesskapet. Mer konkret er formål knyttet til å bygge ned terskelen mellom ansatte og studenter, hjelpe studentene til å bli en del av det faglige fellesskapet, bidra til at studentene får lyst til å lære og skjønne mer av studiet, samt å begrense frafall. Karrierementoring finnes i flere faser av studiene, men foregår som regel mot slutten av bachelorstudiet og i masterstudiet.

Rapporten refererer faglitteraturen for å tydeliggjøre distinksjonen mentoring og veiledning, hvor førstnevnte knyttes til strukturerte programmer for en gruppe adepter (studenten som skal lære) og mentorer, mens veiledning beskrives som en en-til-en relasjon utenfor et (mentor)program.

Utredningen viser til at mentorordninger ved UiB er mangfoldige, og at universitetet har mentorordninger både med obligatorisk og frivillig deltakelse. Avhengig av målsetting, målgruppe og ressurser, fins det eksempler på mentorordninger hvor mentor kan være vitenskapelig ansatte, eldre studenter, eller eksterne. Mentoring kan foregå både en-til-en og i gruppe, med én eller to mentorer. I UiBs mentorordninger er gruppementoringen som oftest supplert med én-til-én samtaler, enten som en fast ordning eller som et tilbud.


Status for mentorordninger for alle studenter

Universitets- og høyskolelovutvalget som 13.02.20 avga utredningen om ny universitets- og høyskolelov (NOU 2020:3), ble også bedt utrede og foreslå hvordan man trinnvis kan innføre en faglig mentorordning for alle studenter på bachelornivå i høyere utdanning. Utvalget har sett på om en mentorordning bør lovfestes eller kun følge av institusjonens egne kvalitetssikringssystemer: «En lovfesting av en mentorordning kan være med på å synliggjøre institusjonens ansvar overfor studenten. En mentorordning kan virke positivt inn på studiepoengproduksjon og gjennomføring. Studenten kan lære mer og på en bedre måte. Tiltaket kan gi studentene en mer givende studietid, gitt at ordningen fungerer etter hensikten. Utvalget mener imidlertid at å lovfeste en rett til mentorordning ikke er nødvendig eller det mest hensiktsmessige tiltaket for å oppnå slike resultater» [24].

Ved behandlingen av endringer i universitets- og høyskoleloven i juli 2021, ble det vist til at departementet i 2019 oppfordret universitetene og de statlige høyskolene å opprette en mentorordning som et tiltak for økt gjennomstrømming, trivsel og læring. Mentorordningen skal bidra til at studenter blir faglig og sosialt integrerte ved lærestedet, slik at de får best mulig utbytte av studiet og studietiden. Diku, som nå er en del av HK-dir, har ansvar for å fremme arbeidet med etablering av mentorordninger gjennom dialog og erfaringsdeling med institusjonene [25].

Diku gjennomførte i 2019 en kartlegging av status for institusjonenes arbeid med mentorordninger. Gjennom kvalitative intervjuer er 8 institusjoner omfattet. Arbeidsnotatet [26] beskriver at felles for alle institusjonene er en usikkerhet knyttet til hva en mentorordning kan være eller ikke kan være, og hvilke forventninger som er knyttet til oppdraget om å etablere mentorordninger ved institusjonene. Når det gjelder støttebehov og Dikus (HK-dirs) rolle er institusjonene tydelige på at det er et behov for å avklare mentorbegrepet samt behov for å spre kunnskap og best praksis. I dette ligger støtte til å identifisere merverdien mentorordninger kan gi – hva som er gjort og hvor det er «hull» som mentorordninger kan dekke. Om HK-dir sin rolle fremkommer det også ønsker om ordninger og programmer som institusjonene kan søke når det gjelder mentorordninger.

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en alternativ måte å organisere tjenestene praktisk og personlig bistand (personlig assistanse) på for personer med nedsatt funksjonsevne som har et langvarig og stort behov for bistand i dagliglivet, både i og utenfor hjemmet. Tjenesten skal også innebære opplæring dersom dette er hensiktsmessig. Med opplæring menes opplæring i dagliglivets gjøremål. BPA erstatter hjelp fra eksempelvis hjemmetjeneste eller personalet i omsorgsbolig.

Ved tradisjonell organisering av personlig assistanse ledes assistentene av kommunalt ansatt leder. Brukerstyringen er det sentrale ved BPA, og organisert som BPA er det mottaker av assistanse fra assistenter som har rollen som arbeidsleder. Også personer som er avhengig av bistand for å ivareta arbeidslederrollen kan få BPA.

Helsedirektoratets utarbeidet i 2015 en opplæringshåndbok [27] om hva det innebærer å få tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Håndboken oppsummerer hva BPA omfatter: «BPA er en mer brukerstyrt organisering av tjenestene praktisk bistand og opplæring. Dette omfatter hjelp til alle dagliglivets praktiske gjøremål i hjemmet og i tilknytning til husholdningen, for eksempel innkjøp av varer, matlaging, vask av klær og bolig, legge seg, stå opp, dusje og vaske seg osv. Videre kan tjenestene bestå i assistanse til å leve et aktivt liv i fellesskap med andre» [28].


Ifølge regjeringens rundskriv om BPA ifm. rettighetsfestingen i 2015 [29], tildeles BPA normalt ikke for den tid tjenestemottakeren er i barnehage, på skole, arbeid mv. I en uttalelse fra Sosial- og helsedirektoratet tilbake i 2007 [30] er bakgrunnen for dette at «det ikke er rimelig at sosialbudsjettet i kommunen skulle dekke utgifter til bistand under annen organisert virksomhet. Intensjonen er med andre ord at assistent i skolen skal dekkes av skolebudsjettet.» I samme uttalelse bemerker direktoratet at opplæringslovens krav til skolemyndighetene og rettigheter til elevene antas ivareta et forsvarlighetskrav i forhold til den enkeltes tilpassede behov.

BPA ved gjennomføring av høyere utdanning, inkludert høyere yrkesfaglig utdanning er et område hvor HK-dir (Avdeling for universell utforming og læringsmiljø) stadig mottar forespørsler om veiledning i spørsmål knyttet til rettigheter og økonomi. Sektorens behov for avklaringer vil forhåpentligvis bli møtt i oppfølgingen av BPA-utvalgets utredning.

BPA-utvalget [31] ble oppnevnt i september 2019 og leverte sin utredning 15. desember 2021. I mandatet heter det at utvalget skal vurdere relevante og tilstøtende assistanseordninger på andre arenaer som for eksempel bestemmelsene om mentor, funksjonsassistanse i arbeidslivet og inkluderingstilskudd, samt UHL. § 4-3 femte ledd om tilrettelegging av studiesituasjonen for studenter med særskilte behov. I mandatet påpekes det også at BPA-ordningen skal defineres som et likestillingsverktøy, og ikke en helseordning. Utvalget skal se på hvordan BPA kan innrettes for å sikre deltakelse i arbeid, utdanning og fritidsaktiviteter. Det skal ligge til grunn at ordningen fortsatt skal være et kommunalt ansvar.

Utredningen peker på at det på samme måte som at det i dag ikke er vanlig å tildele BPA i barnehage, SFO eller skole, er det heller ikke vanlig å tildele BPA i forbindelse med høyere utdanning, inkludert høyere yrkesfaglig utdanning. Det stadfestes imidlertid at det ikke er formelle hindringer til dette:

"Dagens regulering omfatter ikke personlig assistanse i barnehage, skole, skolefritidsordning, høyere utdanning, varig tilrettelagt arbeid (VTA) eller arbeid. Samtidig er dagens regulering heller ikke til hinder for at kommunene kan vedta at disse arenaene skal omfattes av BPA-ordningen" [32].

Det trekkes videre frem at i enkelte tilfeller tildeler kommuner likevel BPA til gjennomføring av høyere utdanning, eller at det finnes tilfeller hvor studenter benytter BPA tildelt andre formål for å delta i undervisningen eller annet relatert til utdanningen. Som et eksempel vises det til at en person med mange tildelte timer pr. døgn vil kunne benytte sine personlige assistenter til yting av personlig assistanse når personen studerer, på samme måte som når personen gjennomfører andre gjøremål [33].

Utvalget mener at dagens bruk av mentorordningen innenfor høyere utdanning ikke kan gjøre en form for egenstyrt personlig assistanse overflødig. Videre sier utvalget at mentorordningen er en god og viktig ordning som funksjonshemmede studenter bør ha tilgang til.

For høyere utdannings del holder BPA-utvalget fast ved skillet mellom den faglige støtten mentorordningen er innrettet mot, og den praktiske personlige bistanden som ligger til BPA-ordningen:

«Mentorordningen er knyttet opp mot det faglige og studietekniske, og er ikke ment å rette seg mot praktisk assistanse til mer personlige oppgaver. De som jobber som mentorer er dessuten ofte medstudenter. Det kan dermed være utfordrende dersom de skal bistå med for eksempel å spise eller å gå på toalettet. Mentorordningen bør derfor i stedet kunne benyttes som et supplement til en egenstyrt personlig assistanseordning. Heller ikke tildeling av stønad til lese- og sekretærhjelp for blinde og svaksynte eller tolkehjelp for hørselshemmede bør være til hinder for at personer også tildeles en form for egenstyrt personlig assistanse til gjennomføring av høyere utdanning, dersom slik assistanse i tillegg er nødvendig» [34].

Det vil være studenter som har behov for både BPA og mentor. For studenter med behov for BPA kan en betrakte mentor som et supplement, ettersom BPA muliggjør det overordnede behovet om tilgang til å kunne være student på et fysisk lærested; mens mentor styrker de faglige forutsetningene for gjennomføring av utdanning. Det er imidlertid ingen automatikk i at studenter med behov for BPA alltid vil ha behov for mentor i tillegg.

Mens BPA-utvalget ser mentor som en ordning klart adskilt fra en egenstyrt personlig assistanseordning, påpeker utvalget at vi i dag har vi to ulike egenstyrte personlige assistanseordninger: BPA og funksjonsassistanseordningen (Funksjonsassistanse i arbeidslivet (FiA) [35]. Utvalget peker på at både en fremtidig selvstyrt personlig assistanse og funksjonsassistanse vil kunne være egnet for å dekke assistansebehov under høyere utdanning. Med det begrensede antallet studenter som vil ha behov for egenstyrt personlig assistanse mener utvalget at det bør prioriteres å sørge for at det kan tildeles egenstyrt personlig assistanse under utdanning etter kun én av disse ordningene [36].

Funksjonsassistanse i arbeidslivet er et arbeidsmarkedstiltak som administreres av NAV Hjelpemiddelsentral. Funksjonsassistanse kan tildeles personer som er yrkesaktive, har en omfattende fysisk funksjonsnedsettelse – som regel redusert bevegelighet og motorikk som varer over lengre tid – eller har sterkt nedsatt syn og har behov for ordningen for å kunne være i ordinært lønnet arbeid. Om funksjonsassistentens oppgaver nevner tiltaksforskriften praktiske oppgaver i arbeidssituasjonen:

«Oppgavene kan være arbeidsrelaterte oppgaver som å legge papir i printer, hente saksdokumenter fra arkiv, løfte/hente tunge ting, frakte materiell, i tillegg til personrettede oppgaver som å assistere ved måltider, ta av/på yttertøy og lignende. Behov for hjelp til medisinering, personlig hygiene mv. kan kreve bistand fra personer med helsefaglige kvalifikasjoner. Hvis ikke funksjonsassistenten kan utføre disse oppgavene, kan det være aktuelt å undersøke om bedriftshelsetjenesten kan bistå eller om det kan gjøres avtaler med kommunehelsetjenesten i kommunen der deltakerens arbeidsplass ligger» [37] .

Utvalget har kommet til at den løsningen som i første omgang best vil sikre de som trenger egenstyrt personlig assistanse under høyere utdanning, er å sørge for at assistanse til høyere utdanning omfattes av ordningen med selvstyrt personlig assistanse [38]. Med andre ord at dette blir kommunenes ansvar. Utvalget tar ikke stilling til om ansvaret skal legges på hjemkommunen eller studiekommunen.

I tillegg anbefaler utvalget at det utredes om personlig assistanse under høyere utdanning bør ytes av staten gjennom funksjonsassistanseordningen, på lik linje som funksjonsassistanse i arbeidslivet.

Mentortiltaket og tilstøtende assistanseordninger

Utdanningsinstitusjonene administrerer mentorordningen på vegne av NAV. I dette kapittelet presenteres lærestedenes erfaringer med administrering av mentorordningen. Det innebærer en oversikt over organisering og nøkkeltall, en rutinebeskrivelse av saksgang for lærestedene, eksempler på god praksis, utfordringer med ordningen, opplevd nytteverdi og lærestedets forslag til forbedringer.

Erfaringene er hentet fra en digital spørreundersøkelse gjennomført sommeren 2020, samt samtaler og intervjuer med tilretteleggingsrådgivere for studenter med nedsatt funksjonsevne gjennom prosjektperioden. Sju utdanningsinstitusjoner besvarte undersøkelsen. Dette var Høyskolen Kristiania, Høgskulen i Volda, Norges naturvitenskapelige og tekniske universitet, OsloMet- Storbyuniversitetet, Universitetet i Agder, Universitetet i Oslo og Universitetet i Sørøst-Norge. I fortsettelsen av dette kapittelet vil lærestedene hovedsakelig være anonyme.

Svar på undersøkelse

Oversiktsbilde: organisering og nøkkeltall

Det er kun ett av studiestedene som besvarte spørreundersøkelsen som formelt har avsatt ressurser (1/4 årsverk) til å administrere ordningen. Samtlige av respondentene administrerer ordningen sentralt på lærestedet. Likevel kan fakulteter og institutter være førstelinje som henviser studentene videre til sentral tjeneste. De bistår også med å gjøre utlysning etter mentor kjent på de ulike fagområdene.

Tabellen viser oversikt over antall studenter som mottok mentor på de sju lærestedene i studieåret 2019. Flere av lærestedene i kartleggingen har jevnt over 2-5 flere studenter som trenger mentor i vårsemesteret sammenlignet med høstsemesteret. Unntaket er studiestedet som har flest studenter med mentor, mens to læresteder har like mange studenter våren som høsten. En mulig årsak kan være at man ikke er kjent med behovet for mentor og hva en mentor kan bistå med, før man har forsøkt å studere. Noen læresteder ønsker også at studenter skal erfare det å studere uten spesifikke tiltak, for å utforske om det er et behov for den type tiltak. Studiestedene vi har snakket med ser imidlertid ingen automatikk i at det er flere studenter som trenger mentor på vårsemesteret sammenlignet med høstsemesteret.

Gjennomsnittlig varighet på et mentortiltak varierer i stor grad. Den NAV- finansierte ordningen er tidsbegrenset til 3 år pr. student, og lærestedene uttrykker at de fleste studenter som trenger mentor har dette i 2-3 år, selv om mange studenter kun har mentorstøtte noen få semestre. Brutt ned på gjennomsnittlig timer innvilget pr. uke er dette ca. 4-5 timer pr. student.

Når det gjelder hyppighet på kontakt mellom lærested og student er dette svært individuelt. Lærestedene uttrykker at hovedkontakten med studenter som mottar mentor handler om igangsetting og avslutning/videreføring av mentortiltaket.
Veiledningsbehovet til studenten avtar som regel når studenten har fått innvilget mentor. Unntaket er når studentene har store utfordringer som gjør det vanskelig å finne mentor som vil ta oppdraget. Her er typiske utfordringer sykdom, at studenten ikke møter opp, at studenten har mange avtaler eller at mentor trekker seg.

Kontakten mellom lærested og mentor er tilsvarende lite etter innledende møte, da mentor og student styrer samarbeidet i fortsettelsen. Når mentor tar kontakt er det i forbindelse med praktiske spørsmål eller konkrete problemstillinger som nevnt ovenfor i kontakten mellom lærested og student.

Rutinebeskrivelse/saksgang for lærestedene

Ut fra lærestedenes beskrivelser av saksgang er det ikke en felles måte å administrere ordningen på lærestedet. I det følgende kommer likevel en oppsummering av hva som ser ut til å være en utbredt rutine.

1. Det er tre tilnærminger til første kontakt:

a. NAV eller student med NAV-oppfølging tar kontakt med tilrettelegger på lærested for en samtale.
b. Studiested og student avdekker behov for mentor og orienterer om behovet til NAV, samt sjekker muligheten for at NAV dekker mentor.
c. Studenten kan melde inn behov via «Ditt Nav».

Studentene lærer som regel om mentor via NAV eller lærested, men selv om prosentdelingen varierer mellom lærestedene er det hovedsakelig NAV som initierer mentortiltaket.

Når studenten er til samtale med studiestedet fylles det ut en «samtykkeerklæring». Det varierer hva erklæringen inneholder, men skjemaet kan inneholde en bekreftelse fra student om at saksbehandler i NAV kan kontaktes. Det kan også inneholde samtykke om at informasjon om diagnose/vanske kan formidles til mentor, eller hva som kan formidles om diagnose. Videre må student erklære at hen forplikter seg til å følge opp tiltaket og gi beskjed til tilrettelegger dersom ikke tilretteleggingen fungerer tilfredsstillende eller dersom hen ikke lenger har behov for tiltaket. Samtykkeerklæringen er hensiktsmessig i videre kontakt med NAV/ og eller fremtidig mentor. Når det etableres en forståelse om at mentor er et hensiktsmessig tiltak fyller tilrettelegger ved studiestedet ut «Søknad om tilskudd til mentor» for tiltaksarrangør og sender til NAV gjennom Altinn.

3. Tilsagnsbrev og informering av student

Når mentor blir innvilget fra NAV sendes tilsagnsbrev til lærestedet gjennom Altinn. Tilrettelegger informerer studenten via telefon, møte eller via Digipost eller studiestedets saks- og arkivsystem, dersom student ikke har fått kopi av tilsagnsbrev.

Tilrettelegger initierer utlysning og markedsføring av mentoroppdrag på studiestedet. Student blir oppfordret til å foreslå kandidater. Fakultet/ institutt bistår med markedsføring gjennom e-læringsplattformen/epost til medstudenter eller tidligere studenter på emnet. Fagansvarlig kan ha tips om aktuelle studentmentorer.

5. Jobbintervju, arbeidsavtale og taushetserklæring

Mentorkandidat(er) innkalles til «jobbintervju» med tilrettelegger. Deretter kalles mentor og student inn til samtale der de skal bli kjent, avklare forventninger og hvordan de skal innrette seg praktisk. I møtet orienteres mentor om ansettelse og utfylling av timelister. I/etter møtet underskrives arbeidsavtale og taushetserklæring som sendes videre til signering av nærmeste leder og videre behandling hos studiestedets personalavdeling/HR/Økonomiavdeling eller lignende.

Mentorlønnen varierer. Noen institusjoner ansetter mentorer som midlertidig ansatt/studentassistent (omfattet av hovedtariffavtalen). Andre igjen skriver en oppdragsavtale hvor mentor er å betrakte som ikke-ansatt arbeidstaker/frilanser.

6. Innhenting av timelister og sending av refusjonskrav og dokumentasjon

Tilrettelegger på studiestedet innhenter timelister dersom mentor ikke sender dette inn av seg selv, eller kontakter økonomiavdeling e.l. for opplysning om antall timer som er registrert. Studiestedets tilrettelegger/personalavdeling/HR/Økonomiavdeling eller lignende sender refusjonskrav til NAV pr. post når tiltaksperioden er utløpt. Vedlagt sendes også dokumentasjon på utbetalt lønn.

7. Forlengelse/avslutning av mentortiltak

Tilrettelegger ved studiestedet kontakter student på slutten av et semester for å avdekke om det fortsatt er behov for mentor eller om den kan avsluttes før «inneværende» periode utløper. Så lenge NAV innvilger og student/mentor mener samarbeidet fungerer, avslutter ikke studiestedet et tiltak på eget initiativ. Dersom mentor ikke kan fortsette, utlyser tilrettelegger ved studiestedet nytt mentoroppdrag i interne kanaler som nevnt under punkt 4.

Når et mentortiltak forlenges eller avsluttes er studentens opplevelse av effekt (faglig/sosialt) særlig vektlagt. Et det fortsatt et nødvendig tiltak for studenten? Sier NAV ja til forlengelse? Dersom tiltaket har nådd maksimalt antall år med støtte og studenten fortsatt har omfattende støttebehov, er det flere læresteder som vurderer om de har midler til å videreføre tiltaket.

Eksempler på god praksis på lærestedene

Informantene i spørreundersøkelsen ble utfordret på å dele god praksis i arbeidet med mentorordningen. I dette delkapittelet gjengis de mest fremtredende initiativene etterfulgt av en liste med øvrige eksempler som ble nevnt i undersøkelsen og samtale med lærestedene.

4 av 7 læresteder har et tilbud til studenter som trenger mentor uten at de har utdanningen finansiert av NAV, men i hvilken grad det er avsatt midler til dette og størrelsen på disse midlene varierer. Lærestedsfinansiert mentor markedsføres ikke ut til studentene. Et av lærestedene har hatt en avsatt pott midler til lærestedfinansiert mentor gjennom flere år. De benytter omtrent like mye penger på NAV-finansierte mentorer som egenfinansierte, som pr. tid er kr 500.000. De resterende lærestedene som har egenfinansiert mentorordning, har i hovedsak tilbudt mentor som unntak til studenter som har svært komplekse utfordringer, men ikke nødvendigvis budsjettert med slike kostnader. De siste årene har det blitt mer vanlig å avsette midler til mentorer, og da til studenter som trenger det i større skala. Fra 2020 tilbød et nytt lærested mentor fra eget budsjett ved å avsette 200.000 kr til dette, mens det i 2021 var enda et lærested som gjennomfører en pilot med 200.000 i avsatte midler til egenfinansiert mentor. Felles for lærestedene som har lærestedfinansiert mentor er at de tilbyr mentor for studenter med dokumenterte og kortvarige behov og som er for unge til å få mentor via NAV på grunn av 22-års regelen. Det er ansett som «over kneika- hjelp» som innvilges et halvår om gangen. Ved behov søker studenter på ny neste semester, men de har ingen garanti for å få dette innvilget i fortsettelsen. Lærestedfinansiert mentorordning kan også fungere som en midlertidig løsning, i de tilfellene hvor man ikke har tid til å vente på saksbehandling og vedtaksprosessen til NAV. Et lærested tilbyr ikke egenfinansiert mentor til masterstudenter, fordi det forventes at studentene på dette nivået har opparbeidet seg strategier som kompenserer for nedsatt funksjonsevne. Unntaket er blinde og studenter med omfattende hjelpebehov, som ved behov kan søke om mentorstøtte, uavhengig av studienivå. Et annet lærested har ikke avsatt midler til mentor i eget budsjett, men i spesielle tilfeller innvilges mentorstøtte til 2-3 studenter per semester. Studentene som har fått innvilget dette er i de tilfeller hvor mentor vurderes som beste og eneste forsvarlige tiltaket med tanke på gjennomføring og progresjon. Det er gjerne knyttet til korte perioder med rehabilitering etter ulykke.

Kun ett av lærestedene i kartleggingen tilbyr et eget kurs for studentmentorer, mens de øvrige lærestedene tilbyr veiledning ved etterspørsel eller når de ser at mentor har behov for det i den enkelte sak. Ett lærested uttrykker at de vurderer å benytte tilsvarende kurs som benyttes ved institusjonen til coacher og studentassistenter.

NTNU tilbyr mentorkurs én gang i semesteret til både NAV- og lærestedfinansierte mentorer. Kurset arrangeres i oktober og mars, for at mentorene skal ha kommet i gang med oppdragene sine og ha muligheten til å utveksle spørsmål og erfaringer med andre mentorer. Opplæringen varer i fire timer. Intensjonen med kurset er å gi mentorene innsikt og verktøy til hvordan de best mulig kan samarbeide og kommunisere med studentene, samt hvordan de kan løse typiske utfordringer som kan oppstå underveis.

Kurset er delt i ulike bolker, der de blant annet gjennomgår følgende punkter:


Hvordan legge rammer for et godt samarbeid, erfaringsutveksling om hvordan de opplever samarbeidet så langt, diskusjon om hvordan de skal disponere tiden, få tilgang til emner i e-læringsplattformen, romreservering o.l.

Hvordan legge til rette for en god læringsprosess


Oppfordring om å stille åpne, effektfulle og løsningsfokuserte spørsmål og tips til god studieteknikk.

Informasjon om ulike diagnoser/vansker og åpenhet


NTNU Tilrettelegging har laget slides om ulike diagnoser og tar en gjennomgang av de vanskene som er aktuelle for mentorene som skal delta på kurset. Diagnoser som angst og depresjon er alltid med fordi det er tilleggsdiagnoser som flertallet av studentene har. Variasjoner innad samme diagnose gjennomgås og ulike grader av åpenhet hos studentene og hvordan studenten er ekspert på egen problematikk og hva de har behov for.

Typiske utfordringer i mentorrelasjonen – Casearbeid


NTNU Tilrettelegging har laget caser basert på reelle problemstillinger som tidligere mentorer har opplevd. Mentorene deles opp i mindre grupper og diskuterer caser, etterfulgt av plenumsdiskusjon der tips og råd for å håndtere ulike situasjoner blir belyst. Typiske problemer som kan oppstå kan være: manglende forventningsavklaring og misforståelser, problemer med å opprette god kontakt, mangel på åpenhet om hva studenten trenger bistand til, at student ikke er forberedt til møter og at mentorrollen misforstås til å være en privat lærer fremfor samarbeidspartner.

Informasjon om tilretteleggingsmuligheter


Mentorene får innblikk i ulike tilretteleggingstiltak som tilbys på lærestedet, dersom det skulle være behov for ytterligere støtte for studentene.

2-3 mentorer/mentorpar deler erfaringer fra mentorsamarbeidet


Nye mentorer får innsikt i hva som er viktig for en god mentor-student relasjon og hvordan man kan organisere samarbeidet, samt muligheter til å stille spørsmål til tidligere mentorer/studenter.

Det er kun ett lærested som evaluerer mentorordningen systematisk. Et annet lærested har nylig begynt å sende ut epost til student og mentor i slutten av semesteret med spørsmål om hvordan tiltaket har fungert, hva som kunne vært bedre og om det er aktuelt å fortsette neste semester. De andre lærestedene som besvarte spørreundersøkelsen vurderer nytteverdi gjennom samtaler med studenter som har mottatt mentorstøtte samt uformelle tilbakemeldinger fra mentorer, studier-med-støtte veiledere og saksbehandlere i NAV. Manglende systematisk evaluering er begrunnet med begrenset kapasitet.

NTNU evaluerer hvert enkelt mentortiltak, der alle som er mentorer må fylle ut et evalueringsskjema på slutten av hvert semester hvor det stilles spørsmål rundt hvordan de opplevde å være mentor, om de opplever mentor som et hensiktsmessig tiltak for sin student og om de tror behovet for mentor vil endre seg i løpet av studietiden. De får også spørsmål om hvordan de oppfatter at studenten ville ha det uten mentorstøtte, om mentor har opplevd noe som har vært utfordrende i mentorrollen, om man ønsker å være mentor i kommende semester og hvorvidt man ønsker å dele erfaringer på kommende mentorkurs. Når NTNU Tilrettelegging har innhentet disse opplysningene initierer de en samtale med studenten som har hatt mentor og finner ut om behovet for mentor fortsatt er aktuelt eller ikke.

Andre eksempler på god praksis ved lærestedene

I følgende liste oppsummeres øvrige eksempler som ble nevnt som god praksis på lærestedene.

Etablere mentorbank med en samling av studentmentorer som har vist interesse for å være eller har vært mentor (UiA).

Lage skriftlige rutiner for mentorene (UiA).

Elektronisk ansettelse og elektroniske timelister (UiO og UiA).

Få lønnsseksjonen ved universitetet til å håndtere refusjonskrav (UiO).

Etablere detaljerte rutinebeskrivelser som gir ryddig saksgang innad på lærestedet (Høgskulen i Volda).

Gjennom flere år har lærestedene uttrykt at det er svært ressurskrevende og komplisert å administrere mentorordningen. I dette delkapittelet gjengis utfordringer som lærestedene har rapportert i spørreundersøkelsen og gjennom samtaler og intervjuer i prosjektperioden. De fleste utfordringene som ble rapportert inn er koblet til samhandling og kommunikasjon med NAV-kontorene, og hvordan saksbehandlingsprosessen hos NAV samsvarer dårlig med rutiner og årshjul ved utdanningsinstitusjonene. Disse problemstillingene vil bli utdypet etter sammenfatningen av utfordringene som er rapportert om i egen organisasjon.

Når det gjelder utfordringer i egen organisasjon handler det om at øvrige ansatte i organisasjonen er ukjent med tiltaket og trenger informasjon om ordningen og prosedyrer. Tilretteleggere beskriver det som en vanskelig balansegang å vite hvordan man skal nå ut med informasjon til de som trenger denne type hjelp og til ansatte som følger de opp, samtidig som man må være tydelige på at det er svært begrenset hvem som kan få innvilget et slikt tiltak. Dette er spesielt problematisk når studenter med store hjelpebehov faller utenom ordningen, dersom de ikke tar utdanning som tiltak via NAV. Stadig flere læresteder har eget budsjett for å støtte disse studentene, men i de tilfellene man ikke har det, oppleves det svært vanskelig å gi avslag til studenter med omfattende hjelpebehov på grunn av lite penger, forklarer flere tilretteleggere.

Svært mange av tilretteleggerne opplever at tiden og ressursene de avsetter til mentorordningen går ut over andre arbeidsoppgaver, spesielt fordi administreringen av mentorordningen krever mye tid i de travleste periodene i semesteret.

En av de desidert største utfordringene lærestedene rapporterer om handler om at det ikke er samsvar mellom tilsagnsperiode og lengden på lærestedets semester. Når tilsagn gis inntil 3 måneder om gangen, mens et semester på lærestedet varer i 5-6 måneder, blir det svært mye administrasjon fra lærestedets side.

En tilsagnsperiode starter på den datoen vedtaket gjøres, så alle vedtak kan ha ulike start- og sluttidspunkt. For å få innvilget en ny periode må tilrettelegger på lærestedet sende en ny søknad i god tid før inneværende periode avsluttes. For en student som har mentor gjennom hele studieløpet betyr det at tilrettelegger på lærestedet må sende tolv søknader per student totalt, på riktig tidspunkt, for at det ikke skal bli opphold mellom periodene.

Tilretteleggerne på lærestedene har ulikt antall studenter å følge opp, men på et typisk mellomstort lærested har en koordinator til enhver tid ca. 15 studenter med mentor. I løpet av 3 år sender denne tilretteleggeren 180 søknader til NAV, fordelt på 15 studenter og nesten like mange ulike NAV-kontor. I tillegg opplever mange tilretteleggere å måtte følge opp de saksbehandlerne som ikke svarer på søknaden innen rimelig tid. Videre må tilrettelegger sende refusjonskrav jevnt over hele semesteret for hvert enkelt oppdrag. Lærestedene ansetter kun mentor for perioder de har sikker inntekt og må derfor også fornye alle kontrakter i løpet av semesteret.

For å komme raskt i gang med tiltaket på lærestedet har saksbehandler i NAV bekreftet at tilskuddet er innvilget før tilsagnsbrevet er sendt ut/mottatt. Slik har ordningen kunnet holdes løpende uten opphold når tilsagn innvilges over flere perioder. Flere av tilretteleggerne uttrykker at de som et minimum ønsker å søke om mentor for ett semester av gangen. Dette begrunnes med at det er ingen studenter som trenger mentor halve semesteret sitt, og man vet lite om nytteverdi og om mentoroppdraget har fungert etter hensikten før semesteret er fullført, med mindre helt spesielle situasjoner oppstår. Innvilges mentorstøtte for hele semesteret kan lærestedene ansette mentorer for hele semesteret.

Når tilsagnsbrev og andre skjema sendes til lærestedet er det ikke merket med personlig mottaker, og det er ikke noe eget felt for lærestedenes referanse/kontaktperson i tilsagnsbrevet. I tilsagnsbrevet fremkommer kun navnet til studenten som har mentor, men i lærestedets lønnssystem er det kun mentoren som er registrert. Dette fører til stadig forvirringer til de som mottar skjemaene på lærestedet, fordi ingen vet hvor disse tilsagnsbrevene skal sendes. Når lærestedene søker om mentor må man oppgi en kontaktperson, og det hadde vært en enklere prosess dersom NAV hadde fått med seg kontaktpersonen i vedtaket. Dette uttrykkes som særlig utfordrende for store utdanningsinstitusjoner. Feilsending av brev er uheldig fordi det forsinker prosessen med mentoroppdraget, i tillegg til at det er svært problematisk med tanke på personvernet til studenten det gjelder. Når mentorordningen og hvem som er ansvarlig for ordningen på lærestedet ikke er så kjent for alle ansatte, kan det ta lang tid, og være tilfeldigheter som gjør at skjemaene og refunderte utgifter ender hos tilretteleggeren som administrerer ordningen.

Håndtering av refusjonskrav fremheves som en sentral utfordring av flere grunner; mye administrasjon per oppdrag, korte frister, papirbaserte refusjonskrav og ny rutine med utbetalingsbilag skaper frustrasjon. For hver 3-måneders periode må det sendes et samlet refusjonskrav til NAV for å få tilbake lønnsmidlene lærestedene har utbetalt til mentorene; et refusjonskrav per periode for hver student, til riktig enhet. Denne enheten er ikke samme sted som studenten har NAV-kontor, men en felles tiltaksenhet. En student kan ha flere mentorer og en mentor kan ha flere studenter. I tillegg er mange av mentorene ansatt i deltidsstillinger som studentassistenter, skrivehjelper eller lignende i tillegg til å være mentor.

Flere læresteder rapporterer at prosessen med å sende refusjonskrav har blitt tyngre etter at det kom nye rutiner for noen år siden. Tidligere fylte tilrettelegger på lærestedet ut refusjonskravet og signerte på at antall utbetalte timer stemte med summen de ba om refusjon på. Med den nye praksisen må de også legge ved utbetalingsbilag for å dokumentere utbetalingen. På særlig større utdanningsinstitusjoner betyr det at den enheten som betaler ut lønn må hente ut dette for hver lønnsbetaling, skrive dette ut, sende det til tilretteleggerens leder for signering som deretter legges ved refusjonskravet som sendes per post. Flere tilretteleggere forteller at det ofte blir mange runder med samtaler både med økonomiavdelingen og NAV, blant annet fordi mentorene ofte etterregistrerer timene sine, og dermed stemmer ikke timene som de har ført overens med lønnsdokumentasjonen. Dette medfører mye ekstra arbeid for mange i organisasjonen, avhengig av hvem som håndterer refusjonskravet ved institusjonen, og flere læresteder uttrykker at det oppleves som manglende tillit, når det tidligere var tilstrekkelig at tilrettelegger «går god» for antallet timer med stempel og signatur.

Videre er det flere tilretteleggere som uttrykker at det er utfordrende å behandle refusjonskrav uten å ha erfaring med økonomi og lønnsutbetaling. Normalt har tilrettelegger begrenset erfaring med økonomisystemene, og vil bruke mye lenger tid enn ansatte ved økonomiavdelinger ville brukt, samtidig som at de ville hatt en helt annen kompetanse til å kvalitetssikre at alt går riktig for seg. Når fristen for refusjonskrav i tillegg er svært kort er det flere som opplever å ikke få betalt for pengene de legger ut.

Tilretteleggerne uttrykker at dialogen med NAV kan være utfordrende når man ikke har faste NAV-kontakter. De forklarer at det er problematisk at de ikke vet hvem de skal kontakte og det kan ta lang tid for å få svar. Flere utdanningsinstitusjoner har også reagert på at de ikke har blitt informert når rutiner med mentorordningen endres. Eksempler på det er når det ble innført nye krav til dokumentasjon av utbetalt lønn til mentorer, eller når tilsagnsbrev gikk fra å bli sendt som brev til å bli sendt elektronisk gjennom Altinn uten at lærestedene hadde fått nødvendige tilganger og roller der til å hente ut tilsagnene. Det ble også uttrykt frustrasjon rundt at NAV endret rutiner på noe som tilsynelatende fungerte fint for lærestedene uten å ha en dialog med lærestedene først. Flere læresteder etterlyser også at NAV viser mer interesse om hvordan tiltaket fungerer for de ulike studentene. Når de tar kontakt, er det kun formaliteter rundt videreføring eller avslutning av tiltaket.

Tilretteleggere forklarer at rekkefølgen på prosessen med mentoravvikling utgjør en «risiko» for institusjonene fordi lærestedet søker om mentorordning parallelt med at de forsøker å rekruttere mentorer, for å hindre at mentortiltak blir satt i gang for sent. Dersom lærestedet setter i gang med ordningen og deretter mottar avslag fra NAV er det uklart hvem som sitter igjen med ansvaret. Det oppleves også uklart hvem som har ansvar dersom lærestedet ikke finner mentorer og hvilket ansvar lærestedet har i å følge opp mot NAV dersom student som har mentor ikke møter opp til mentortimer.

Et par tilretteleggere stilte også spørsmål om hvem som har ansvar i forbindelse med utbetaling av sykepenger som kommer i tillegg til vedtaket, når NAV i sine vedtak eksempelvis skriver at mentorutgifter dekkes for inntil 4 timer i uken. Et tredje lærested lurte på om det var lærestedet som har ansvar dersom mentor blir syk.

Flere av tilretteleggerne har opplevd at ulike saksbehandlere stiller forskjellige krav til hvilke service- eller hjelpebehov studentene må ha. En døv student kan eksempelvis få innvilget mentor (notathjelp) på ett NAV-kontor, men få avslag på et annet. Slike erfaringer gjør at tilretteleggere synes det er vanskelig å veilede studenter med tilretteleggingsbehov i forkant av en eventuell søknad til NAV. En ønskelig løsning fra tilretteleggere er at det utarbeides retningslinjer som er felles for alle NAV-saksbehandlere og kjent for tilretteleggerne på lærestedet.

Det rapporteres også om utfordringer med ulik saksbehandlingsprosess på de ulike NAV-kontorene. Som eksempel trekkes det frem at de ulike NAV-kontorene har ulike retningslinjer for refusjon. De fleste krever ikke signatur av revisor eller dokumentasjon på utbetalt lønn, men andre sender kravet i retur på grunn av manglende dokumentasjon. Det rapporteres også om ulike frister for innsending av refusjonskrav. Dette er ikke forhold som går direkte ut over studenten, men det gjør jobben som saksbehandler på lærestedet krevende. Tilretteleggere på flere læresteder har forklart at det i perioder kan være så stort arbeidspress at det er fristende å ikke foreslå mentor som tiltak, fordi det krever svært mye av tilretteleggeren i sin arbeidshverdag, noe som de uttrykker at ikke er ønskelig praksis på noen som helst måte.

Lønning av mentorer fremstår noe uklart på noen av lærestedene, mens det på de fleste lærestedene er lærestedet selv som har besluttet hva alle mentorer skal ha som lønnstrinn. I svarene i spørreundersøkelsen (se tabell) ser det også ut til at mentorer lønnes ulikt mellom lærestedene. Dette oppfattes problematisk av tilretteleggere, og det stilles spørsmål om hvilke kriterier som ligger til grunn når lønn med den enkelte mentor forhandles.

Det er en unison oppfatning blant alle lærestedene i spørreundersøkelsen og tilretteleggerne vi har intervjuet at mentor er en svært viktig suksessfaktor for studenter med hjelpebehov, og spesielt for de studentene som har dårligst forutsetninger for å lykkes med studiene. Mentor presenteres som et effektfullt tiltak som fører til at studenter med ulike utgangspunkt opplever progresjon, mestring og god læring.

Mange av tilretteleggerne trekker frem suksesshistorier hvor samarbeidet mellom mentor og student har stått sentralt. En suksessfaktor som fremmes er at studentmentoren kan følge opp studenten mye tettere enn faglærer, tilrettelegger eller ordinære studentassistenter. «Likemannsarbeidet» vil for mange ufarliggjøre samarbeidet og gir bedre læring for begge parter. Flere tilretteleggere forteller at mentorene som tar på seg oppdrag tilbakemelder at de er glade for å få en jobb i tillegg til studiene, og som er på Campus og kan tilpasses deres timeplan. De gir også uttrykk for at dette er en fin erfaring å ha med seg, og at de lærer mye gjennom å selv lære bort.

En tilrettelegger gjentar at intensjonen bak innvilgelse av mentor handler om at studentene skal lære seg strategier til å bli mest mulig selvhjulpne. I sitt arbeid med mentor gjennom flere år har hen erfart at studenter har hatt så god nytte og lært så mye av å ha mentor at de har søkt om og fått mentoroppdrag selv.

Oppsummering lærestedenes erfaringer og forslag til forbedringer

Kun et lærested har formelt avsatt ressurser til administreringen av ordningen, og samtlige administrerer ordningen sentralt på lærestedet. Ved at administrative avdelinger sentralt håndterer ordningen sikres det at lærestedet opparbeider seg kontinuitet og kompetanse som skal til for å praktisk gjennomføre ordningen og for å oppnå en likebehandling mellom fakulteter og institutt. De fleste studenter som trenger mentor har dette i 2-3 år med gjennomsnittlig 4-5 timer pr. student pr. uke. Det er generelt svært liten kontakt mellom lærested og student/mentor etter at mentortiltaket er igangsatt.

Eksempler på god praksis ved lærestedene er «lærestedfinansiert mentorordning»,
«mentorkurs» og «systematisert evaluering av mentortiltaket». De fleste utfordringene som ble rapportert inn er koblet til samhandling og kommunikasjon med NAV-kontorene og hvordan saksbehandlingsprosessen hos NAV samsvarer dårlig med rutiner og årshjulet til studiestedene. Det tar lang tid fra man søker om mentor til man får innvilgelse og fra man sender refusjonskrav til man får refundert utgiftene. Når mentorstøtten varer i 3 måneder, mens studiesemesteret varer 5-6 måneder gir det lite forutsigbarhet for studenten og svært mye administrasjon for lærestedene. Det er problematisk at tilsagnsbrev og andre skjema som sendes til lærestedet ikke er merket med kontaktperson, da viktig og sensitiv informasjon kan forsvinne i lærestedets arkivsystemer. Håndtering av refusjonskrav fremheves som en sentral utfordring fordi det er mye administrasjon per oppdrag, korte frister og ny rutine med utbetalingsbilag. Tilretteleggerne uttrykker at dialogen med NAV er utfordrende når man ikke har faste NAV- kontakter. De får lite informasjon ved endringer av rutiner og det er svært lite interesse fra NAV om hvordan tiltaket fungerer for de ulike studentene. Ulik praksis hos de ulike NAV-kontorene kommer til uttrykk ved at ulike saksbehandlere stiller ulike krav til hvilke servicebehov studentene må ha, og at ulike NAV-kontor har ulike retningslinjer for krav til dokumentasjon og ulike frister.

Det er en felles oppfatning blant alle lærestedene at mentor er en svært viktig suksessfaktor for mestring, progresjon og læring for studenter med hjelpebehov. I suksesshistoriene står samarbeidet mellom mentor og student sentralt.
Likemannsarbeidet gjør samarbeidet unikt, noe som gir god læring for begge parter. Tilretteleggere ønsker en unison, enklere og mer forutsigbar prosess, slik at ressurser kan frigjøres til å hjelpe flere studenter til å lykkes.

I følgende oversikt er lærestedenes forslag til forbedringer samlet. Formålet med forslagene er å synliggjøre hvilke områder lærestedene ser muligheter for bedre flyt. Noen forslag kan gjennomføres på individ og institusjonsnivå, mens andre forslag som omfatter mer enhetlig praksis forutsetter dialog mellom sektoren (HU) og NAV. I diskusjonskapittelet diskuteres noen av forslagene som vil følges opp videre fra HK-dir sin side.

Gi tilsagn for lengre perioder (minimum for ett semester eller to i tråd med lærestedets semester, men i noen tilfeller er det hensiktsmessig å gi vedtak for en hel bachelor).

Endre mal for tilsagnsbrev til å inneholde lærestedets referanse/kontaktperson for mentortiltaket

Ha samme tidsfrist for alle refusjoner, der fristen er etter fullførte eksamener.

Samle opp refusjonskrav, slik at de sendes én gang pr. år til det tiltakskontoret i NAV som sokner til utdanningsinstitusjonen.

Gjøre det mulig å sende inn refusjonskrav elektronisk og ikke trenge å legge ved dokumentasjon på utbetalt lønn.

Vurdere å innvilge mentor til studenter som er under 22 år (kanskje kombinert med stønad fra lånekassa om de vil unngå AAP).

Opprette en fast NAV-kontakt for hele landet, som internt i NAV tar dialog med aktuell saksbehandler vedrørende mentor og høyere utdanning.

Mulighet til å endre dato på tilsagnsbrev når NAVs saksbehandling har tatt lang tid.

At ansatte på lærestedet som har kompetanse innenfor økonomi tar seg av administreringen av refusjonskravene.

At det utarbeides felles retningslinjer for alle saksbehandlere i NAV når det gjelder bruk av mentor i høyere utdanning og at disse gjøres kjent for tilretteleggerne på lærestedene.

Utdanningsinstitusjonenes erfaringer

For å finne saksbehandlere med mer enn sporadisk erfaring med mentortiltaket ble to større NAV-kontor kontaktet – ett bydelskontor i storby og et kontor i en middels stor by. Spørreskjema ble sendt ut til samtlige veiledere ved kontorene og vi mottok 10 svar.

Spørreskjemaet inneholdt 9 spørsmål omkring saksgang, målgruppe, iverksettelse, oppfølging og samarbeid. Skjemaet omfattet i tillegg 9 holdningsspørsmål (skala 1-5; minst-mest enig).

Det er få respondenter, men det som framkommer kan likevel vektlegges, utfra forventningen om at det er saksbehandlere med en viss erfaring med mentortiltaket som har sett seg i stand til å svare på spørsmålene.

Veiledernes svar på kartleggingsspørsmålene

Svarene er rimelig samstemte når det gjelder den prosentvise fordelingen av hvem som initierer mentor som aktuelt tiltak. De fleste mener det er NAV som bringer dette på bane - i anslagsvis 50-60 % av tilfellene, mens lærestedet gjør dette i anslagsvis 20-40 % av sakene. Studenten selv er aktøren som i minst grad bringer muligheten for mentor på bane. Med tanke på at kunnskapen om tiltaket gjerne er ulikt fordelt mellom student, lærested og NAV, kan en muligens innvende at NAV-andelen burde vært høyere.

På spørsmålet om hvordan NAV avdekker behovet for mentor, så pekes det på at de kjenner brukerne gjennom samtaler og i forbindelse med arbeidsevnevurderingen. Som en av NAV-veilederne sier, så er det nøye vurderinger ved iverksettelse av utdanning – og dermed også mentor:

«Slik ordningen fungerer nå er det en betingelse for mentor at utdanningen er godkjent som tiltak gjennom NAV. Da kjenner oftest NAV-veileder studenten godt før oppstart, da nåløyet for å få høyere utdanning som tiltak er smalt. (...) NAV godkjenner aldri utdanning som tiltak for unge under 22 år, og i vår målgruppe er det få som er kvalifisert for høyere utdanning. Dette medfører trolig at ordningen brukes for lite.»

Når det gjelder hvilke kilder til informasjon som inngår ved forlengelse eller avslutning av tiltaket, så peker langt de fleste på studentens egenvurdering. I mindre grad trekkes lærestedets eventuelle tilbakemeldinger fram.

Ett av alternativene på spørsmålet om hvor hyppig kontakt det er mellom NAV og lærested i løpet av en tilsagnsperiode, var 0-1 ganger. Nær alle svarer at det er 0-1 fysiske møter og 0-1 telefonsamtaler. Alle svarer at det er 2-3 eller 4-5 e-poster i løpet av en tilsagnsperiode.

Det ble stilt et åpent spørsmål om hvilke tema en gjerne er innom i den kontakten som er mellom NAV og lærested. Alt overveiende går svarene på «status og progresjon» for studenten. Kun ett svar nevner praktiske-administrative oppgaver som registrering og refusjon.

NAVs kontakt med studenten er naturlig nok hyppigere enn NAVs kontakt med lærestedet. På dette spørsmålet svarer alle veilederne at det minst er 2-3 fysiske møter i løpet av en tilsagnsperiode, mens henholdsvis telefon- og e-postkontakt begge varierer fra 0-1 til 4-5 ganger.

Basert på svarene kan den typiske saksgangen fra NAV-veiledernes ståsted overordnet oppsummeres slik:

NAV/ student kontakter studiested, studiested kontakter NAV eller student melder behov via "Ditt NAV".

Kartlegge behovet, innhold og omfanget av mentor.

Lærested søker om mentor. Lærested finner mentor.

Veileder registrerer tiltaket mentor i aktivitetsplan. Tiltaksenheten lager tilsagn.

Underveis: oppfølging student (fysiske møter, dialog i aktivitetsplan, tlf./e-post).

Innhenting av timelister og sending av refusjonskrav.

Videreføring/avslutning av mentortiltak.

Utfra veiledernes svar framgår det tydelig at kontakten primært er med studenten, og at kontakten med lærestedene er tettest i oppstarten. Det framstår som om det er lite direkte kontakt mellom NAV og mentor. De fleste nevner ikke eventuell kontakt med mentoren. En av veilederne sier direkte at det aldri er kontakt med mentor, mens en annen nevner møter for å bygge en relasjon mellom student og mentor.

Veilederne ble spurt om hvilke utfordringer de opplever med administreringen av mentorordningen – både internt i NAV – og i dialog med lærestedene.

Det rapporteres få utfordringer med samhandlingen internt i NAV. Det er ikke innhentet svar fra saksbehandlere ved NAV tiltaksenhet. En av veilederne nevner at ordningen er lite tilgjengelig, fordi høyere utdanning som tiltak er et tiltak som i seg selv sjeldent vurderes som nødvendig og hensiktsmessig. En annen veileder nevner tekniske utfordringer når det skal søkes om mentor - at ikke alle veiledere har tilgang til å logge seg inn som "bedriften" i NAVs digitale søknadsskjemaer. En tredje veileder skriver at de ofte mangler kunnskap om hva som skjer i ordningen og at «mentor blir ofte innvilget uten at vi er orientert på forhånd». Det kan være at det her siktes til at eksempelvis NAV Tiltaksenhet har en rolle, eller til det at lærestedet selv finansierer mentor.

Intensiteten på mentorstøtten varierer. I Rundskrivet til tiltaksforskriften heter det at «omfang og varighet av tiltaket bør revideres hyppig med sikte på en passende nedtrapping av tiltaket». Kun ett av de ti svarene fra NAV-veiledere nevner «rammer, lønn, antall timer» som en av utfordringene med administreringen av mentortiltaket internt i NAV.

På spørsmålet «Hvilke utfordringer erfarer du med administreringen av mentorordningen i dialog med lærestedet?», peker flere av veilederne på rollen til mentoren:

Hvem er mentoren? Hvilken plan og oppfølging får mentor? Hva er de spesifikke oppgavene til mentor?

Ikke alltid lett å komme i kontakt med mentor; savner jevnlige tilbakemeldinger.

Mentor kan få innsyn i studentens livssituasjon som går ut over det faglige hovedfokuset i mentorrollen.

Kun ett av svarene går i retning av at lærestedet er lite tilgjengelig for NAV. Det pekes der på manglende statusmøter med NAV. Ett annet svar trekker på sin side frem at lærestedene nok kunne ønsket seg bedre tilgjengelighet på NAV- veilederen, men at den store arbeidsmengden hindrer den tette oppfølgingen mange brukere trenger.

Vi stilte også spørsmålet: «Hvilke forslag har du til endringer i arbeidet med mentorordningen? (skjema, ventetid, varighet, oppfølging, håndtering av refusjon)». De fleste forslagene omhandler ønske om bedre samhandling med mentor og lærested:

Samarbeidsmøter hvor mentor deltar; tilbakemelding fra mentor bør bli fast rutine.

Hyppigere oppdatering til NAV underveis; det kan ofte være nok med noen få linjer.

Mentor bør finansieres og administreres utenfor NAV.

Info fra NAV til de som skal være mentor ved lærestedet kan være nyttig. (F.eks. -Hvordan håndterer man informasjon man får fra student?)

Det bør generelt være mer kontakt mellom lærested og NAV.

I tillegg til spørsmålene med fritekstsvar, inneholdt spørreskjemaet også ni holdningsspørsmål for å kartlegge NAV-veiledernes personlige meninger om mentortiltaket:

Mentor for studenter med funksjonsnedsettelse