Hopp til hovedinnhold

Kartlegging av utvikling i opptak, gjennomføring, kandidatproduksjon og praksisplasser for sykepleieutdanninger

NotatTilhører rapportserie: Ja

Målet med denne rapporten er å styrke kunnskapsgrunnlaget for en eventuell ytterligere kapasitetsøkning i sykepleierutdanningene. HK-dir har sett på studentdata og utvikling i tall for søknad, opptak, gjennomføring og kandidatproduksjon. Vi har kartlagt kapasitetsutfordringer for praksisplasser ved å hente innspill fra utdanningsinstitusjonene, og forankret disse med de regionale samarbeidsorganene for utdanning.

Utgiver:Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir)
Redaktør:Kristine Offerdal
Forfattere:Arne Haugen, Merete Helle
Publisert:30.05.2023

Sammendrag

Oppsummering av kartlegging

Søkertallene for bachelorutdanningen viser at det i perioden 2018-2022 har vært en kraftig nedgang i både antall søkere totalt og antall kvalifiserte førstevalgssøkere. Nedgangen fra 2018 til 2019 kan trolig i stor grad tilskrives innføring av karakterkrav i matematikk og norsk, og dette kravet har også i årene etter 2019 begrenset antall søkere. Nedgangen fra 2021 til 2022 er også stor, og representerer det laveste antallet kvalifiserte søkere per plass i et tiårs perspektiv. Nedgangen er spesielt stor i Nord-Norge, der både UiT og NU har færre førstevalgssøkere enn studieplasser. Det må en tilstrekkelig søkermasse til for å øke utdanningskapasiteten, og for flere institusjoner vil dette bli utfordrende gitt nedgangen i søkertall.

Trenden for gjennomføring i bachelorutdanningen er positiv, og tallet på uteksaminerte kandidater steg jevnt fra 2018 til 2022, med den største økningen fra 2021 til 2022. Økningen i gjennomføring sammenfaller med den generelle tendensen i høyere utdanning de siste årene, og må sees i sammenheng med pandemihåndtering og blant annet endret sluttvurdering.
For videreutdanningene/mastergrad sett under ett, er antall søknader nesten halvannen gang så høyt i 2022 som i 2018. Søknadsveksten skyldes i all hovedsak svært sterk vekst i tallet på søknader til helsesykepleierutdanning og jordmorutdanning. Tallene viser at gjennomføringsgraden er god også for spesialistutdanningene, og at frafallet er lavt.

Innspillene fra utdanningsinstitusjonene viser bred enighet om at tilgangen på gode praksisplasser er en flaskehals med tanke på å øke utdanningskapasiteten ytterligere. Tilgangen på praksisplasser varierer etter praksisarenaer (bachelor) og spesialisering (VU/MA), mellom institusjoner og studiesteder, og mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester. Hovedutfordringene er likevel de samme, og omhandler ny organisering av helsetjenestene, varierende pasientgrunnlag, konkurranse om praksisplasser og mangel på sykepleiere med veiledningskompetanse.

Ny organisering av helsetjenestene og pasientforløpet oppgis som er viktig årsak til at tilgangen på praksisplasser er begrenset. Dette omhandler blant annet ny oppgavefordeling mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og at mer behandling i dagkirurgi og i poliklinikk medfører at kravene til praksis ikke tilfredsstilles. Det er stor konkurranse om mange av de praksisplassene som finnes. Institusjonene melder alle om såkalte samtidighetskonflikter, der flere ulike helsefaglige utdanninger og flere institusjoner ønsker de samme praksisplassene på samme tidspunkt. Innen flere praksisarenaer er det et lite pasientgrunnlag som bidrar til at det ikke er tilstrekkelig antall praksisplasser for alle relevante utdanninger. Dermed prioriteres noen utdanninger fremfor andre. I tillegg melder institusjonene om mangel på sykepleiere med formell veiledningskompetanse.

Utdanningsinstitusjonene kommer med flere forslag til hvordan utfordringer knyttet til praksisplasser kan løses. EU sitt yrkeskvalifikasjonsdirektiv nevnes av mange, og her er det ønskelig med en endring knyttet til kravene om omfang av sykepleierveiledet og pasientnær praksis. Det er også flere som mener at det er mulig å utnytte handlingsrommet i de nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) bedre. Nye praksismodeller, mer simulering og ferdighetstrening er ønskelig. Det kommer også innspill om bedre og mer systematisk samarbeid på tvers av institusjoner om oversikt, fordeling og utnyttelse av praksisplasser.

Tilbakemeldingene fra de fire regionale samarbeidsorganene for utdanning viser at utfordringene knyttet til praksisplasser og institusjonenes opplevelse av disse utfordringene er gjenkjennbare. Samtidig spiller flere inn at det er rom for å utnytte kapasiteten bedre og at et tettere samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og helseforetakene vil kunne bidra til bedre kapasitetsutnyttelse og nye måter å organisere praksis på.

Praksis og utfordringer knyttet til for få egnede praksisplasser er ingen ny problemstilling i sektoren, og har blitt drøftet på ulike nivå over tid. Blant annet hadde UHR et praksisprosjekt om sykepleieutdanning med rapport fra 20158 og NOKUT hadde sin Operasjon praksis 2018-20209 . Praksis er en utfordring med tanke på både kapasitet og kvalitet og relevans. Dette kommer også frem i Helsepersonellkommisjonens rapport, der manglende praksiskapasitet vektlegges i deres vurdering om at etterspørselen etter sykepleiere ikke kan dekkes gjennom å øke utdanningskapasiteten. I Utsynsmeldingen konkluderes det med at mangel på praksisplasser vil begrense muligheten til å øke kapasiteten i flere utdanninger.

Ulike tiltak er allerede igangsatt for å bedre situasjonen. Regjeringen og KS har inngått en avtale med mål om å øke både kvalitet og kapasitet i praksis i kommunene for helse- og sosialfagsstudenter, og det er også igangsatt utprøving av nye modeller for praksisutdanning i den kommunale helsetjenesten. 12 prosjekter har mottatt nærmere 100 millioner kroner i støtte til slikt utviklingsarbeid (Diku, 2020b). Prosjektene startet opp i 2021, og det er fortsatt for tidlig å si hva som vil komme ut av dette utviklingsarbeidet. Prosjektene leverte sin første rapport til HK-dir i mars 2023. Alle prosjektene rapporterer at kommunene mangler veilederkompetanse og at de derfor utvikler moduler for å tilby videreutdanning for ansatte i kommunal helsetjeneste. På grunn av forsinkelser som følge av koronapandemien har ikke prosjektene kommet i gang med å ta imot studenter før våren 2023. HK-dir vil før sommeren oppsummere rapporteringene fra prosjektene. HK-dir vil sammen med Helsedirektoratet gjennomføre et webinar 6. juni der tre av prosjektene vil presentere sine erfaringer.

Finansiering av praksis er et annet tema som er mye diskutert. De statlige helseforetakene mottar i dag finansiering for å drive praksisutdanning, mens dette ikke er tilfelle for de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det å gi kommunehelsetjenesten tilsvarende lovkrav og rammebetingelser som spesialisthelsetjenesten vil kunne bidra til økt omfang og kvalitet i veiledet praksis i denne sektoren.

Konklusjon og veien videre

På bakgrunn av funnene i denne kartleggingen, konkluderer vi med at det vil være utfordrende å øke kapasiteten i sykepleierutdanningene utover dagens nivå uten samtidig å gjøre endringer i måten praksissystemet er innrettet på. For bachelorutdanningen medfører lave søkertall og begrenset tilgang på gode praksisplasser at en ytterligere økning i antallet studieplasser ikke synes å være hensiktsmessig gitt dagens situasjon. For ABIOK-utdanningene, jordmor- og helsepleierutdanningen tilsier høye søkertall at antallet studieplasser kan økes, men også for denne studentgruppen er det et begrenset antall egnede praksisplasser.

En samlet vurdering av innspillene tilsier at det er forbedringspotensial knyttet til gjennomføring av praksis, både når det gjelder mer og bedre koordinering og samarbeid i sektoren (mellom utdanningsinstitusjonene, helseforetak og kommuner) for å øke kapasitetsutnyttelsen. Endring og omstilling i sektoren medfører behov for nye måter å organisere praksis på, og her kan en gjennomgang av og eventuelle endringer i EU sitt yrkeskvalifikasjonsdirektiv være hensiktsmessig. Når det innenfor flere av helseregionene meldes om at det ikke er tilstrekkelig pasientgrunnlag for å tilby praksis på alle områder, så fremstår systemet som for rigid. Deler av denne problemstillingen henger sammen med EU sitt yrkeskvalifikasjonsdirektiv som legger føringer på den praksisen som skal tilbys, samt de nasjonale retningslinjene som angir praksisarenaer og fordeling mellom spesialisthelsetjenesten og de kommune helse- og omsorgstjenestene. De nasjonale retningslinjene ble innført i 2019, og inneholder rom for tolkning og operasjonalisering som gir et mulighetsrom. Det er også utfordringer knyttet til målet i retningslinjene om felles læringsutbytte for sykepleierutdanningen uavhengig av institusjon. Ulik og varierende tilgang på egnede praksisplasser mellom institusjonene kan bidra til at målet om at alle utdannende sykepleiere skal ha den samme sluttkompetanse ikke oppnås.

Å løse kapasitetsutfordringene knyttet til praksisplasser vil kreve et omfattende og godt samarbeid mellom alle involverte parter. I tillegg er det viktig å styrke kunnskapen om rekruttering til sykepleierutdanningen.

Søkertallene for 2023 viser en videre nedgang i antall førstevalgssøkere til bachelorutdanning i sykepleie på 12,5 prosent sammenlignet med 2022. Antallet planlagte studieplasser øker, og til sammen medfører dette færre førstevalgssøkere per studieplass enn tidligere år. Årsakene til synkende søkertall bør kartlegges, og det bør vurderes hvilke tiltak som kan iverksettes for å styrke rekrutteringen til bachelorutdanning i sykepleie. Dersom søkertallene fører til færre studenter og at planlagte studieplasser ikke fylles opp, kan det gjøre utfordringene med kapasitet i praksis mindre enn det vi har sett de siste årene. Utfordringene med kapasitet i sykepleieutdanningene og tilgang til tilstrekkelig antall sykepleiere kan da i større grad bli et spørsmål om rekruttering til utdanningen og interesse for yrket